AnonymBruker Skrevet 5. august 2016 #1 Skrevet 5. august 2016 Hei, Den siste tiden har jeg virkelig ikke hatt det greit med meg selv. Det hele begynte med at jeg ble voldtatt for syv år siden. Etter det har jeg hatt det veldig vanskelig, da jeg har vært veldig redd for å ha blitt smittet av sekuelt overførbare sykdommer (særlig hiv/aids) og tenkt at livet mitt var over på grunn av dette. Tidligere i år tok jeg endelig mot til meg, etter årevis med psykologisk terapi og medisinering, til å ta prøvene som beviste at jeg testet negativt for dette. I stedet for at dette skulle være en gledelig begivenhet, har dette blitt et smertehelvete uten like. Nå er jeg overbevist om at jeg har kreft, enten i livmorhalsen eller leukemi, og det er så forferdelig vondt å leve som meg. Jeg drikker alkohol hver kveld, fordi at hvis jeg ikke drikker får jeg ikke sove i det hele tatt. Dersom jeg ikke drikker klarer jeg fint å være våken i fire døgn sammenhengende, men om jeg drikker sovner jeg men jeg sover i maks fire timer før jeg våkner igjen. Jeg har time hos fastlege for første gang på åtte år om en uke, men gruer meg kjempemasse. Dersom jeg får beskjed om at det er noe unormalt med enten celleprøven eller blodprøven er jeg veldig redd for at jeg skal ta livet av meg selv. Etter at søsteren min hadde tatt noen prøver hos legen fikk hun beskjed om å komme inn til legen igjen, og ble fortalt at hun hadde kreft. Dersom legen ringer meg opp igjen og forteller meg at jeg har kreft er jeg redd at jeg bare kommer til å ta den "lette" utveien og ta livet av meg selv, fordi jeg ikke orker det rett og slett. Jeg er livredd for alt som har med medisinske ting å gjøre, og takler ikke å google symptomer eller lignende uten at det ødelegger meg helt. Jeg er så trøtt og lei av å ha så mye angst hele tiden. Jeg samarbeider med flere andre studenter på studiet mitt ift. oppgaver, men ingen av dem har forståelse eller sympati for hvorfor jeg går glipp av mye skole. Det er jo egentlig fordi jeg noen dager ikke klarer å komme meg opp av sengen på grunn av at jeg har så mye angst! Men jeg vet at det ikke er allment forstått, og forsøker derfor å kome med mer vanlige forklaringer som "forkjølelse" og "omgangssyke", men egentlig er det fordi jeg er så redd for å stå opp fra senga og kjenne på symptomene dagen lang. I det siste har jeg hatt vanntynn utflod og mesen har også vært mye lettere enn vanlig, og dette er ting som gjør meg overbevist om at jeg har celleforandringer i livmorshalsen. På grunn av tidligere voldtekt kjenner jeg at jeg sliter veldig med bare tanken på å ta en gynekologisk undersøkelse, og særlig dersom celleforandringer blir påvist og jeg må videre på biopsi, som jeg jeg har hørt er veldig vondt. Jeg takler veldig dårlig smerter "der nede" etter voldtekten, og føler faktisk at hele prosessen er å utsette seg selv for et nytt overgrep selv om jeg vet at helsepersonellet er profesjonelle og gjør dette flere ganger til dagen. Uavhengig av dette er det så vanskelig for meg at jeg nesten vurderer selvmord bare for å slippe. Jeg er så lei meg, og redd, og trist fordi jeg aldri får sove og må ha det slik som dette kveld etter kveld Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men håper at noen likesinnede kanskje kan gi noen tips eller råd til hvordan jeg kan overleve de neste ukene. Aldri tatt celleprøve før og gruer meg noe vanvittig, men mest av alt gruer jeg meg til å få svarene på både det og blodprøvene. Er det noen her som drikker mye alkohol og som ikke har fått beskjed om å møte opp igjen på legekontoret på grunn av prøvesvarene? Anonymkode: 068aa...0e0
AnonymBruker Skrevet 5. august 2016 #2 Skrevet 5. august 2016 7 minutter siden, AnonymBruker skrev: Hei, Den siste tiden har jeg virkelig ikke hatt det greit med meg selv. Det hele begynte med at jeg ble voldtatt for syv år siden. Etter det har jeg hatt det veldig vanskelig, da jeg har vært veldig redd for å ha blitt smittet av sekuelt overførbare sykdommer (særlig hiv/aids) og tenkt at livet mitt var over på grunn av dette. Tidligere i år tok jeg endelig mot til meg, etter årevis med psykologisk terapi og medisinering, til å ta prøvene som beviste at jeg testet negativt for dette. I stedet for at dette skulle være en gledelig begivenhet, har dette blitt et smertehelvete uten like. Nå er jeg overbevist om at jeg har kreft, enten i livmorhalsen eller leukemi, og det er så forferdelig vondt å leve som meg. Jeg drikker alkohol hver kveld, fordi at hvis jeg ikke drikker får jeg ikke sove i det hele tatt. Dersom jeg ikke drikker klarer jeg fint å være våken i fire døgn sammenhengende, men om jeg drikker sovner jeg men jeg sover i maks fire timer før jeg våkner igjen. Jeg har time hos fastlege for første gang på åtte år om en uke, men gruer meg kjempemasse. Dersom jeg får beskjed om at det er noe unormalt med enten celleprøven eller blodprøven er jeg veldig redd for at jeg skal ta livet av meg selv. Etter at søsteren min hadde tatt noen prøver hos legen fikk hun beskjed om å komme inn til legen igjen, og ble fortalt at hun hadde kreft. Dersom legen ringer meg opp igjen og forteller meg at jeg har kreft er jeg redd at jeg bare kommer til å ta den "lette" utveien og ta livet av meg selv, fordi jeg ikke orker det rett og slett. Jeg er livredd for alt som har med medisinske ting å gjøre, og takler ikke å google symptomer eller lignende uten at det ødelegger meg helt. Jeg er så trøtt og lei av å ha så mye angst hele tiden. Jeg samarbeider med flere andre studenter på studiet mitt ift. oppgaver, men ingen av dem har forståelse eller sympati for hvorfor jeg går glipp av mye skole. Det er jo egentlig fordi jeg noen dager ikke klarer å komme meg opp av sengen på grunn av at jeg har så mye angst! Men jeg vet at det ikke er allment forstått, og forsøker derfor å kome med mer vanlige forklaringer som "forkjølelse" og "omgangssyke", men egentlig er det fordi jeg er så redd for å stå opp fra senga og kjenne på symptomene dagen lang. I det siste har jeg hatt vanntynn utflod og mesen har også vært mye lettere enn vanlig, og dette er ting som gjør meg overbevist om at jeg har celleforandringer i livmorshalsen. På grunn av tidligere voldtekt kjenner jeg at jeg sliter veldig med bare tanken på å ta en gynekologisk undersøkelse, og særlig dersom celleforandringer blir påvist og jeg må videre på biopsi, som jeg jeg har hørt er veldig vondt. Jeg takler veldig dårlig smerter "der nede" etter voldtekten, og føler faktisk at hele prosessen er å utsette seg selv for et nytt overgrep selv om jeg vet at helsepersonellet er profesjonelle og gjør dette flere ganger til dagen. Uavhengig av dette er det så vanskelig for meg at jeg nesten vurderer selvmord bare for å slippe. Jeg er så lei meg, og redd, og trist fordi jeg aldri får sove og må ha det slik som dette kveld etter kveld Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men håper at noen likesinnede kanskje kan gi noen tips eller råd til hvordan jeg kan overleve de neste ukene. Aldri tatt celleprøve før og gruer meg noe vanvittig, men mest av alt gruer jeg meg til å få svarene på både det og blodprøvene. Er det noen her som drikker mye alkohol og som ikke har fått beskjed om å møte opp igjen på legekontoret på grunn av prøvesvarene? Anonymkode: 068aa...0e0 Hei❤️ huff, dette høres ikke enkelt ut! Du burde absolutt fått hjelp for angsten din! Det er faktisk verre og ha angst for og få kreft enn og ha kreft! Jeg hadde sånn angst i 10 år, så fikk jeg faktisk kreft og kom meg fint igjennom det og har det mye bedre i dag! Det verst tenkelige skjedde liksom, men det gikk fint det og. Det er tankene som er grusomme og vanskelig å leve med! Tenk så mye unødvendig hodebry. Livet skal jo nytes😊 celleprøve er ikke vondt og det er fort gjort, og om du skulle få svar på at den viser høy cellefeling og du må til ny kontroll så må du ikke få panikk!! Det er HELT vanlig! Det beste du kan gjøre for deg selv er og få noe kognitiv terapi som kan gi deg verktøyene til og snu den destruktive tankegangen din! Du blir/eller kanskje er ødelagt av det allerede. Jeg vet at det ikke er lett og forandre altså, sånt skjer dessverre ikke over natten og det krever endel jobb, men jeg er sikker på at du klarer det. Ønsker deg ALT godt🙏 Anonymkode: 371e3...37a
Sh999 Skrevet 5. august 2016 #3 Skrevet 5. august 2016 21 minutter siden, AnonymBruker skrev: Hei, Den siste tiden har jeg virkelig ikke hatt det greit med meg selv. Det hele begynte med at jeg ble voldtatt for syv år siden. Etter det har jeg hatt det veldig vanskelig, da jeg har vært veldig redd for å ha blitt smittet av sekuelt overførbare sykdommer (særlig hiv/aids) og tenkt at livet mitt var over på grunn av dette. Tidligere i år tok jeg endelig mot til meg, etter årevis med psykologisk terapi og medisinering, til å ta prøvene som beviste at jeg testet negativt for dette. I stedet for at dette skulle være en gledelig begivenhet, har dette blitt et smertehelvete uten like. Nå er jeg overbevist om at jeg har kreft, enten i livmorhalsen eller leukemi, og det er så forferdelig vondt å leve som meg. Jeg drikker alkohol hver kveld, fordi at hvis jeg ikke drikker får jeg ikke sove i det hele tatt. Dersom jeg ikke drikker klarer jeg fint å være våken i fire døgn sammenhengende, men om jeg drikker sovner jeg men jeg sover i maks fire timer før jeg våkner igjen. Jeg har time hos fastlege for første gang på åtte år om en uke, men gruer meg kjempemasse. Dersom jeg får beskjed om at det er noe unormalt med enten celleprøven eller blodprøven er jeg veldig redd for at jeg skal ta livet av meg selv. Etter at søsteren min hadde tatt noen prøver hos legen fikk hun beskjed om å komme inn til legen igjen, og ble fortalt at hun hadde kreft. Dersom legen ringer meg opp igjen og forteller meg at jeg har kreft er jeg redd at jeg bare kommer til å ta den "lette" utveien og ta livet av meg selv, fordi jeg ikke orker det rett og slett. Jeg er livredd for alt som har med medisinske ting å gjøre, og takler ikke å google symptomer eller lignende uten at det ødelegger meg helt. Jeg er så trøtt og lei av å ha så mye angst hele tiden. Jeg samarbeider med flere andre studenter på studiet mitt ift. oppgaver, men ingen av dem har forståelse eller sympati for hvorfor jeg går glipp av mye skole. Det er jo egentlig fordi jeg noen dager ikke klarer å komme meg opp av sengen på grunn av at jeg har så mye angst! Men jeg vet at det ikke er allment forstått, og forsøker derfor å kome med mer vanlige forklaringer som "forkjølelse" og "omgangssyke", men egentlig er det fordi jeg er så redd for å stå opp fra senga og kjenne på symptomene dagen lang. I det siste har jeg hatt vanntynn utflod og mesen har også vært mye lettere enn vanlig, og dette er ting som gjør meg overbevist om at jeg har celleforandringer i livmorshalsen. På grunn av tidligere voldtekt kjenner jeg at jeg sliter veldig med bare tanken på å ta en gynekologisk undersøkelse, og særlig dersom celleforandringer blir påvist og jeg må videre på biopsi, som jeg jeg har hørt er veldig vondt. Jeg takler veldig dårlig smerter "der nede" etter voldtekten, og føler faktisk at hele prosessen er å utsette seg selv for et nytt overgrep selv om jeg vet at helsepersonellet er profesjonelle og gjør dette flere ganger til dagen. Uavhengig av dette er det så vanskelig for meg at jeg nesten vurderer selvmord bare for å slippe. Jeg er så lei meg, og redd, og trist fordi jeg aldri får sove og må ha det slik som dette kveld etter kveld Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men håper at noen likesinnede kanskje kan gi noen tips eller råd til hvordan jeg kan overleve de neste ukene. Aldri tatt celleprøve før og gruer meg noe vanvittig, men mest av alt gruer jeg meg til å få svarene på både det og blodprøvene. Er det noen her som drikker mye alkohol og som ikke har fått beskjed om å møte opp igjen på legekontoret på grunn av prøvesvarene? Anonymkode: 068aa...0e0 Og en ting til, hvis du forklarer voldtekten til de på gynekologisk så vil de selvsagt ta hensyn til det og du blir lagt i en lett narkose! Ikke ta sorgene på forskudd! Dette går helt fint👍😊
AnonymBruker Skrevet 5. august 2016 #4 Skrevet 5. august 2016 3 minutter siden, AnonymBruker skrev: Hei❤️ huff, dette høres ikke enkelt ut! Du burde absolutt fått hjelp for angsten din! Det er faktisk verre og ha angst for og få kreft enn og ha kreft! Jeg hadde sånn angst i 10 år, så fikk jeg faktisk kreft og kom meg fint igjennom det og har det mye bedre i dag! Det verst tenkelige skjedde liksom, men det gikk fint det og. Det er tankene som er grusomme og vanskelig å leve med! Tenk så mye unødvendig hodebry. Livet skal jo nytes😊 celleprøve er ikke vondt og det er fort gjort, og om du skulle få svar på at den viser høy cellefeling og du må til ny kontroll så må du ikke få panikk!! Det er HELT vanlig! Det beste du kan gjøre for deg selv er og få noe kognitiv terapi som kan gi deg verktøyene til og snu den destruktive tankegangen din! Du blir/eller kanskje er ødelagt av det allerede. Jeg vet at det ikke er lett og forandre altså, sånt skjer dessverre ikke over natten og det krever endel jobb, men jeg er sikker på at du klarer det. Ønsker deg ALT godt🙏 Anonymkode: 371e3...37a TS, her <3 tusen takk for svar! Jeg har vanskelig for å tro at det å være redd for kreft er verre enn å ha kreft, men samtidig har jeg vanskeligheter med å godta at resten av livet mitt skal gå ut på å frykte å ha kreft. En del av meg har mest lyst til å ta prøver annenhver uke for å forsikre meg selv om at jeg er frisk. Jeg kjenner at jeg har veldig høy frykt for å få beskjed om at det er noe unormalt med celledelingen i livmorshalsen, fordi det er et av de mest sensitive delene av kroppen å få kreft i for min del. Kjenner at jeg kvier meg veldig for alle slags undersøkelser etter det jeg har opplevd, og gruer meg ekstremt mye til prøven, selv om jeg vet det er noe normalt som legen sikkert gjør flere ganger daglig. Jeg burde kanskje snakke med den nye fastlegen min om alle de mentale problemene jeg har (jeg vet at det ikke er normalt å ha det slik), og spørre om jeg kan få snakke videre med en psykolog. Den tidligere psykologen jeg hadde var under utdanning og virker veldig usikker på det meste, men det var det beste de fikk til på kort varsel... Anonymkode: 068aa...0e0
AnonymBruker Skrevet 5. august 2016 #5 Skrevet 5. august 2016 4 minutter siden, Sh999 skrev: Og en ting til, hvis du forklarer voldtekten til de på gynekologisk så vil de selvsagt ta hensyn til det og du blir lagt i en lett narkose! Ikke ta sorgene på forskudd! Dette går helt fint👍😊 Tusen takk, igjen <3 Det høres veldig bra ut å bli lagt i narkose, i stedet for å kjenne på alle de vonde følelsene. Begynner å gråte nesten så snart jeg begynner å tenke på dem nå, men dersom gynekologen kunne ha dempet disse følelsene før undersøkelsen hadde dette vært optimalt for min del. Synes det er tåpelig av meg å ta sånn på vei av noe som er normalt for alle norske jenter 25+, men kjenner at dette sitter veldig langt inne hos meg og har hindret meg i å leve et normalt liv i mange år, så takker for all forståelse og sympati <3 Anonymkode: 068aa...0e0 1
AnonymBruker Skrevet 5. august 2016 #6 Skrevet 5. august 2016 TS, her. Mulig tilføyning til informasjon som jeg kanskje bør informere fastlegen om. I tiden etter at jeg hadde blitt voldtatt har jeg vært veldig obs på å legge på meg så mye som mulig (delvis for å utelukke smittsom sykdom), samt for å gjøre meg selv mindre attraktiv for potensielle gjerningsmenn dersom jeg skulle blitt voldtatt igjen. Per i dag er jeg svært uattraktiv. Jeg bruker aldri sminke, bruker gamle, slitte klær og blir konstant spurt om å fremvise legitimasjon på både Vinmonopolet og vanlige butikker (er 26 år gammel). jeg lurer på om det finnes noe som kan inspirere meg til å bli som andre kvinner på min alder. Føler at andre hovedsakelig bryr seg om nettshopping og eventuelle kjærester, og dette er ikke noe som interesserer meg. Ønsker å bli mer interessert i min jevnaldrenes hobbier, men føler ikke noen av dem har hobbier som genuint interesserer meg Anonymkode: 068aa...0e0
Sh999 Skrevet 5. august 2016 #7 Skrevet 5. august 2016 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Tusen takk, igjen <3 Det høres veldig bra ut å bli lagt i narkose, i stedet for å kjenne på alle de vonde følelsene. Begynner å gråte nesten så snart jeg begynner å tenke på dem nå, men dersom gynekologen kunne ha dempet disse følelsene før undersøkelsen hadde dette vært optimalt for min del. Synes det er tåpelig av meg å ta sånn på vei av noe som er normalt for alle norske jenter 25+, men kjenner at dette sitter veldig langt inne hos meg og har hindret meg i å leve et normalt liv i mange år, så takker for all forståelse og sympati <3 Anonymkode: 068aa...0e0 Bare hyggelig😊 du er faktisk mer normal enn du tror. Klart at det er en enorm ekstra belastning for deg ift det du har opplevd. Så det må du ikke tenke på! Kjenner meg veldig igjen i den angsten mtp sykdomsangst, jeg har hatt det veldig likt det du beskriver, og det gikk utover forhold og alt! Jeg var veldig åpen om det og skjønnte vel egentlig at det var irrasjonelt men alikevel var det en reell, grusom angst som ingen kan forstå før de har vært der selv! Jeg fikk hjelp av Dr Ingvald Wilhelmsen som er spesialist i hypokonderi! En fantastisk mann som forandret livet mitt! Anbefaler og lese bøkene hans😊 for det hjelper ikke være redd og forberedt på det verste hele tiden, fordi man ikke kan styre enkelte ting som sykdom, død og fæle ting som kan hende dessverre. Men det er livet, sånn er det for alle! Det er så mye bortkastet energi som du kan bruke på andre ting! Håper du får hjelp så du kan ta kontroll over livet og tankene dine igjen, for det er faktisk noe du kan kontrollere! Du kan velge at du skal gripe hver dag og leve her og nå❤️ Klem til deg
Sh999 Skrevet 5. august 2016 #8 Skrevet 5. august 2016 21 minutter siden, AnonymBruker skrev: TS, her. Mulig tilføyning til informasjon som jeg kanskje bør informere fastlegen om. I tiden etter at jeg hadde blitt voldtatt har jeg vært veldig obs på å legge på meg så mye som mulig (delvis for å utelukke smittsom sykdom), samt for å gjøre meg selv mindre attraktiv for potensielle gjerningsmenn dersom jeg skulle blitt voldtatt igjen. Per i dag er jeg svært uattraktiv. Jeg bruker aldri sminke, bruker gamle, slitte klær og blir konstant spurt om å fremvise legitimasjon på både Vinmonopolet og vanlige butikker (er 26 år gammel). jeg lurer på om det finnes noe som kan inspirere meg til å bli som andre kvinner på min alder. Føler at andre hovedsakelig bryr seg om nettshopping og eventuelle kjærester, og dette er ikke noe som interesserer meg. Ønsker å bli mer interessert i min jevnaldrenes hobbier, men føler ikke noen av dem har hobbier som genuint interesserer meg Anonymkode: 068aa...0e0 21 minutter siden, AnonymBruker skrev: TS, her. Mulig tilføyning til informasjon som jeg kanskje bør informere fastlegen om. I tiden etter at jeg hadde blitt voldtatt har jeg vært veldig obs på å legge på meg så mye som mulig (delvis for å utelukke smittsom sykdom), samt for å gjøre meg selv mindre attraktiv for potensielle gjerningsmenn dersom jeg skulle blitt voldtatt igjen. Per i dag er jeg svært uattraktiv. Jeg bruker aldri sminke, bruker gamle, slitte klær og blir konstant spurt om å fremvise legitimasjon på både Vinmonopolet og vanlige butikker (er 26 år gammel). jeg lurer på om det finnes noe som kan inspirere meg til å bli som andre kvinner på min alder. Føler at andre hovedsakelig bryr seg om nettshopping og eventuelle kjærester, og dette er ikke noe som interesserer meg. Ønsker å bli mer interessert i min jevnaldrenes hobbier, men føler ikke noen av dem har hobbier som genuint interesserer meg Anonymkode: 068aa...0e0 Jeg får vondt av deg! Dette er absolutt noe du må ta opp og håper du får hjelp snarest! Du er enda ung og har et langt liv foran deg du skal fylle med glede og fine opplevelser! Den drittsekker som gjorde dette grusomme mot deg skal ikke få ta fra deg resten av livet! Du har nok ikke fått bearbeidet det og det er fryktelig trist! Men det er aldr for sent, og du kan begynne nå! Du virker som en flott, oppegående jente❤️ Prøv å begynne og trene litt og drikke mindre! Dette du gjør mot deg selv nå er ødeleggende, og du fortjener så mye mye mer!
lillesky Skrevet 6. august 2016 #9 Skrevet 6. august 2016 Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 16117 eller ringe nødnummer 113. Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 Kirkens SOS: 22 40 00 40 Lykke til videre, /lillesky (mod)
Fremhevede innlegg