Mistet familiemedlem brått

[AnonymBruker]

Morgenen 2 august fikk jeg brått beskjed om at onkelen min hadde gått bort. Dette kom veldig brått på og var ikke ventet i det hele tatt. Det bare plutselig skjedde. Faren min tok det overraskende pent, men jeg er redd for om han gjemmer vekk følelsene sine litt. Det er ikke noen spesifik grunn til at jeg tror det når det kommer til faren min sin væremåte, men jeg er redd for det.

Jeg skal i tillegg snart hive meg løs på studier, men nå har jeg mest lyst til å gi opp. Jeg orker nesten ikke tanken på å ikke bi hjemme akkurat nå og jeg har ikke så veldig motivasjon til å holde på med noe særlig.

I tillegg sliter jeg med angst og nå går jeg rundt og tenker og er redd for at foreldrene mine skal dø også. Tankene surrer liksom bare rundt i hodet mitt, jeg føler jeg har en knute i brystet som ikke blir borte og jeg tenker mye på onkelen min.

Nå har vi (jeg og foreldrene mine) snakket en del om alt det jeg nevner her sammen de siste to kveldene nå, men jeg klarer liksom ikke helt å få kontroll på angsten likevel, og nå skal det liksom ikke være meg det er synd på.

Beklager om dette var et veldig rotete innlegg, men jeg har mange tanker i hodet på en gang og jeg måtte bare få det litt ut.

Anonymkode: 9a22d...19c

[AnonymBruker]

Anonymkode: 421bd...cef

[AnonymBruker]

TS her. Har hatt litt vansker med å sove i natt, og har våkna litt av og på. Føler helt rar, bet liksom ikkehelt hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: 9a22d...19c

[Antoinette]

Det du skal gjøre er å gi deg selv litt mer enn to dager til å bearbeide sorgen - men du skal ikke miste fokus på studiene og fremtiden din. Det vil ikke gagne noen, aller minst seg selv.

Husk at de vi mister aldri er helt borte så lenge vi bærer minnene om dem i oss.

 

[Millimani]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Morgenen 2 august fikk jeg brått beskjed om at onkelen min hadde gått bort. Dette kom veldig brått på og var ikke ventet i det hele tatt. Det bare plutselig skjedde. Faren min tok det overraskende pent, men jeg er redd for om han gjemmer vekk følelsene sine litt. Det er ikke noen spesifik grunn til at jeg tror det når det kommer til faren min sin væremåte, men jeg er redd for det.

Jeg skal i tillegg snart hive meg løs på studier, men nå har jeg mest lyst til å gi opp. Jeg orker nesten ikke tanken på å ikke bi hjemme akkurat nå og jeg har ikke så veldig motivasjon til å holde på med noe særlig.

I tillegg sliter jeg med angst og nå går jeg rundt og tenker og er redd for at foreldrene mine skal dø også. Tankene surrer liksom bare rundt i hodet mitt, jeg føler jeg har en knute i brystet som ikke blir borte og jeg tenker mye på onkelen min.

Nå har vi (jeg og foreldrene mine) snakket en del om alt det jeg nevner her sammen de siste to kveldene nå, men jeg klarer liksom ikke helt å få kontroll på angsten likevel, og nå skal det liksom ikke være meg det er synd på.

Beklager om dette var et veldig rotete innlegg, men jeg har mange tanker i hodet på en gang og jeg måtte bare få det litt ut.

Anonymkode: 9a22d...19c

Minnene lever videre i ditt hjerte, og de kan mildne sorgen <3 Noen klarer å takle sorgen "pent", og alle har forskjellige måter å sørge på. Går utifra at det er enda noen uker til studiene dine kommer i gang, skoleferien er ikke slutt enda? Nå rett etter at det har skjedd er det helt vanlig å være motløs, og føle at man knapt nok orker noe som helst. Dette vil løse seg gradvis opp etter hvert som tiden går, og underveis er det godt å ha noe du kan holde på med, - som f.eks. studier. To dager er "ingen ting", du må gi det mer tid. Ikke steng deg inne, men snakk med andre om det. det at du snakker med foreldrene dine om hendelsen er veldig veldig bra. Det er også en måte å bearbeide på. Viktig å snakke sammen, og viktig å "ta hensyn" til at alle har ulike måter å sørge på. Da mormor døde, og i hennes begravelse gråt jeg så jeg rista, og var hver dag helt "øm" i magen som følge av dette. en av mine søsken reagerte på omtrent samme måte som pappaen din. Tok det overraskende pent, og gråt forholdsvis lite. Da onkel døde av kreft og beskjeden om tilmålt tid var på fem-seks måneder, gikk det betydelig kortere tid. Jeg gikk totalt i sjokk, og var bare sinna. Så det var en helt annerledes reaksjon, selv om jeg var like knyttet til ham som til mormor. 

[AnonymBruker]

Den 4. august 2016 at 9.32, Millimani skrev:

Minnene lever videre i ditt hjerte, og de kan mildne sorgen <3 Noen klarer å takle sorgen "pent", og alle har forskjellige måter å sørge på. Går utifra at det er enda noen uker til studiene dine kommer i gang, skoleferien er ikke slutt enda? Nå rett etter at det har skjedd er det helt vanlig å være motløs, og føle at man knapt nok orker noe som helst. Dette vil løse seg gradvis opp etter hvert som tiden går, og underveis er det godt å ha noe du kan holde på med, - som f.eks. studier. To dager er "ingen ting", du må gi det mer tid. Ikke steng deg inne, men snakk med andre om det. det at du snakker med foreldrene dine om hendelsen er veldig veldig bra. Det er også en måte å bearbeide på. Viktig å snakke sammen, og viktig å "ta hensyn" til at alle har ulike måter å sørge på. Da mormor døde, og i hennes begravelse gråt jeg så jeg rista, og var hver dag helt "øm" i magen som følge av dette. en av mine søsken reagerte på omtrent samme måte som pappaen din. Tok det overraskende pent, og gråt forholdsvis lite. Da onkel døde av kreft og beskjeden om tilmålt tid var på fem-seks måneder, gikk det betydelig kortere tid. Jeg gikk totalt i sjokk, og var bare sinna. Så det var en helt annerledes reaksjon, selv om jeg var like knyttet til ham som til mormor. 

Takker for svar.

Jeg bare så sykt satt ut når vi fikk vite det, det var som å bli klasket til i fleisen. Går litt bedre nå, men føler meg fortsatt helt øm og rar i kroppen. Og av og til føles det som om jeg må kaste opp, men det er som om brekningsrefleksene har låst seg på en måte.

Anonymkode: 9a22d...19c

[Millimani]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takker for svar.

Jeg bare så sykt satt ut når vi fikk vite det, det var som å bli klasket til i fleisen. Går litt bedre nå, men føler meg fortsatt helt øm og rar i kroppen. Og av og til føles det som om jeg må kaste opp, men det er som om brekningsrefleksene har låst seg på en måte.

Anonymkode: 9a22d...19c

Det er nok en helt vanlig reaksjon. Du kommer deg gjennom alt 

[AnonymBruker]

15 timer siden, Millimani skrev:

Det er nok en helt vanlig reaksjon. Du kommer deg gjennom alt 

Ja, er vel det.

Var på IKEA i går, og det var ekkelt. Hadde så mange tanker i hodet på en gang at jeg ikke klarte å fokusere,gikk rundt og var kvalm og sleit med å holde pustingen under kontroll. Måtte sette meg ned flere ganger fordi jeg var så dårlig.

Anonymkode: 9a22d...19c

[Norbertine]

Tråden er ryddet for personangrep og svar til disse.

Alice i Eventyrland, mod

[Supernova17]

Veldig leit å høre <3 Har du søsken du kan snakke med? 

[AnonymBruker]

12 timer siden, coffeegirl83 skrev:

Veldig leit å høre <3 Har du søsken du kan snakke med? 

Nei, er enebarn. har vel egentlig ingen jeg føler jeg kan snakke med akkurat nå.

Anonymkode: 9a22d...19c

[Supernova17]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, er enebarn. har vel egentlig ingen jeg føler jeg kan snakke med akkurat nå.

Anonymkode: 9a22d...19c

Jeg hadde selv vært i sjokk. Gi deg selv tid og ta godt vare på deg selv <3