Alkoholiker på 22år

[AnonymBruker]

Tror jeg har drukket øl eller vin, hver dag de siste 3-4mnd.  Klarer ikke slutte før jeg blir småfull. Jeg har hatt mye trøbbel med depresjoner og angst. Husker også jeg sa til psykologen i avslutningstimen at ting var mye bedre, men at jeg i stedet har begynt med større mengder alkohol. Hun reagerte ikke bemerkelsesverdig på det, og siden har det bare fortsatt. Vet det jeg holder på med er galt, men vet ikke hvordan jeg skal slutte å drikke alkohol heller. Alt handler om å komme hjem og ta seg noe å drikke. 

Vet alkoholisme er bakover i familien også, noe som gjør det enda mer skummelt at jeg nå holder på sånn. 

Anonymkode: 598f1...038

[AnonymBruker]

Vel, én ting du kan tenke på er at alkohol forverrer depresjonen. Hvis du går på antidepressiva kan også store mengder alkohol ødelegge for virkningen av medisinene, så du gjør deg selv en stor bjørnetjeneste uansett. Ut over det har jeg ikke noen tips dessverre, men jeg ønsker deg lykke til og håper du får orden på ting. Alkoholisme er ingen spøk.

Anonymkode: 8a92a...62f

[Gjest Krigerunge]

Du drukner deg selv ved å fortsette men det er du nok klar over. Man kommer seg ikke ut av angst og depresjon med alkohol, det er en midlertidig følelse. Angsten min blir dempet og eksisterer ikke omtrent når jeg drikker alkohol, men depresjonen vedvarer og blir på ett punkt i fyllekula forverret. Har derimot lært meg å ikke drikke så mye at jeg når det stadiet, målet med å drikke er jo å kose seg og få litt ro i sjelen. 

At psykologen din ikke reagerer på at du drikker større mengder alkohol og har det dermed bedre er litt rart. Man går litt i denial mode når man påstår man har det bedre med alkoholen. Nei, du har det ikke bra når det som gjør hele situasjonen bra, er alkoholen. Kutter du ut alkoholen er alt bare dritt igjen. Slutt cold turkey eller oppsøk hjelp før det blir skikkelig ille. 

Om alkoholisme er arvelig eller ikke aner jeg ikke da jeg har hørt både det ene og det andre, samt aldri lest særlig troverdig fakta rundt emnet heller - men er der alkoholisme i familien bør du uansett være forsiktig.

Endret 2. august 2016 av Krigerunge

[AnonymBruker]

Blåser liv i denne da jeg er i samme situasjon. 

Jeg tror det er mange stereotyper mht. alkoholisme og alkoholkonsum. Vi ser for oss typiske mennesker som havner i denne kategorien, mht. utseende, sosioøkonomisk bakgrunn m.m. 

Jeg er ikke en du ville normalt ansett som alkoholmisbruker. Men jeg har lenge brukt det som en krykke. Kanskje er du også i en kategori der psykologen rett og slett ikke ser deg for seg som en typisk alkoholiker, og derfor ikke reagerer.  Jeg har heller ingen alkoholisme eller annen avhengighet i familien - tvert imot er hele familien veldig sunn og frisk. 

Jeg hørte noen si at "funksjonerende alkoholiker" er en av de verre situasjonene å havne i, fordi man liksom ikke havner helt på felgen. Det er nesten bedre at det går for langt enn at man holder det i sjakk. Om man kjører beruset, dukker opp beruset på jobb eller drikker seg så full at man gjør noe galt, så vil det fanges opp. Men de som drikker jevnlig og likevel klarer fint å møte opp på jobb neste dag, kan bli gående i den spiralen lenge. Slik er det for meg. Jeg drikker aldri til jeg blacker ut, kun til jeg er brisen. 

 

 

Anonymkode: fdf16...093

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blåser liv i denne da jeg er i samme situasjon. 

Jeg tror det er mange stereotyper mht. alkoholisme og alkoholkonsum. Vi ser for oss typiske mennesker som havner i denne kategorien, mht. utseende, sosioøkonomisk bakgrunn m.m. 

Jeg er ikke en du ville normalt ansett som alkoholmisbruker. Men jeg har lenge brukt det som en krykke. Kanskje er du også i en kategori der psykologen rett og slett ikke ser deg for seg som en typisk alkoholiker, og derfor ikke reagerer.  Jeg har heller ingen alkoholisme eller annen avhengighet i familien - tvert imot er hele familien veldig sunn og frisk. 

Jeg hørte noen si at "funksjonerende alkoholiker" er en av de verre situasjonene å havne i, fordi man liksom ikke havner helt på felgen. Det er nesten bedre at det går for langt enn at man holder det i sjakk. Om man kjører beruset, dukker opp beruset på jobb eller drikker seg så full at man gjør noe galt, så vil det fanges opp. Men de som drikker jevnlig og likevel klarer fint å møte opp på jobb neste dag, kan bli gående i den spiralen lenge. Slik er det for meg. Jeg drikker aldri til jeg blacker ut, kun til jeg er brisen. 

 

 

Anonymkode: fdf16...093

Det er gjerne nærmeste familien det går utover etterhvert. Kone og barn. Har et slikt tilfelle i vår familie og det har vært veldig vanskelig for barna spesielt å takle. De er nå voksne men drikker minimalt selv pga vonde minner med en full forelder hver eneste helg og ferie.

Anonymkode: 43257...c0d

[AnonymBruker]

Stopp i tide. Du er allerede alkoholliker om du drikker dge småfull hver dag. Leveren din vil bli skadet for alltid om du ikke stopper snart. Det er en grusom død å dø av leversvikt. Ikke gjør det. Det er ikke for sent å snu i så ung alder. Men en gang vil det være det. Søk hjelp hos fastlegen (siden psykologen ikke reagerte engang da du fortalte om noe så alvorlig). 

Anonymkode: 36dcb...823

[AnonymBruker]

Avhengighet er noe jævelskap som ødelegger så forferdelig mye. Jeg får så vondt av alle dere som sliter med dette, fordi jeg selv har kjent den smerten på kroppen. At det ikke er bra tviler jeg ikke på at du vet, men jeg håper du søker hjelp asap. Det er som om man synker nedover og jo mer du synker, jo vanskeligere er det å klatre opp igjen. For hver dag som er "bare en dag til" eller "det går jo ikke uansett", jo mer visner en. Håpet er der. Ikke vær redd. Folk har klart å komme seg ut og det skal du også.

Anonymkode: c650f...7cf

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blåser liv i denne da jeg er i samme situasjon. 

Jeg tror det er mange stereotyper mht. alkoholisme og alkoholkonsum. Vi ser for oss typiske mennesker som havner i denne kategorien, mht. utseende, sosioøkonomisk bakgrunn m.m. 

Jeg er ikke en du ville normalt ansett som alkoholmisbruker. Men jeg har lenge brukt det som en krykke. Kanskje er du også i en kategori der psykologen rett og slett ikke ser deg for seg som en typisk alkoholiker, og derfor ikke reagerer.  Jeg har heller ingen alkoholisme eller annen avhengighet i familien - tvert imot er hele familien veldig sunn og frisk. 

Jeg hørte noen si at "funksjonerende alkoholiker" er en av de verre situasjonene å havne i, fordi man liksom ikke havner helt på felgen. Det er nesten bedre at det går for langt enn at man holder det i sjakk. Om man kjører beruset, dukker opp beruset på jobb eller drikker seg så full at man gjør noe galt, så vil det fanges opp. Men de som drikker jevnlig og likevel klarer fint å møte opp på jobb neste dag, kan bli gående i den spiralen lenge. Slik er det for meg. Jeg drikker aldri til jeg blacker ut, kun til jeg er brisen. 

 

 

Anonymkode: fdf16...093

Jeg kjenner meg igjen. Her er svaret jeg fikk da jeg kontaktet rustelefonen om min situasjon: http://www.rustelefonen.no/2016/03/hoytfungerende-alkoholiker/

Anonymkode: 33552...f92

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er gjerne nærmeste familien det går utover etterhvert. Kone og barn. Har et slikt tilfelle i vår familie og det har vært veldig vanskelig for barna spesielt å takle. De er nå voksne men drikker minimalt selv pga vonde minner med en full forelder hver eneste helg og ferie.

Anonymkode: 43257...c0d

Er singel, uten mann eller barn (26 år). Jeg hadde selvsagt ikke drukket dersom jeg var gravid, eller hadde hatt barn. Jeg har ingen problemer med å la være å drikke i perioder - da spesifikt perioder jeg er med familie eller venner og er sosial. Er som regel ensomheten, eller kjærlighetssorgen, som tar meg. Var sistnevnte som startet det.

 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen. Her er svaret jeg fikk da jeg kontaktet rustelefonen om min situasjon: http://www.rustelefonen.no/2016/03/hoytfungerende-alkoholiker/

Anonymkode: 33552...f92

Takk for svar, jeg snakket med dem idag! Har tidligere snakket med AA da jeg bodde i utlandet, uten at jeg syntes det hjalp noe særlig. Problemet var at mange av menneskene som var der, var mennesker jeg ikke hadde mye til felles med. De hadde mistet lappen, jobben eller partneren pga. alkohol. Mitt problem var "bare" at jeg drakk for mye, uten at jeg hadde håndfaste eksempler på konsekvensene. Jeg følte også at jeg ble nesten sett på som en lettvekter. 

Søker først og fremst å snakke med likesinnede som har funnet en løsning de kan implementere selv. Det er ikke slik at jeg vegrer meg for profesjonell hjelp, det er kun det at jeg vet jeg er person som kan løse egne problemer med det rette verktøyet. Og jeg trenger "noe annet" å fylle kveldene med. De gangene jeg har det, er det ikke noe problem. Men jeg vet at jeg ikke har livet - sosialt og profesjonelt - jeg trenger for å være lykkelig.

Anonymkode: fdf16...093

[AnonymBruker]

Den 2.8.2016 at 21.23, AnonymBruker skrev:

 

Vet alkoholisme er bakover i familien også, noe som gjør det enda mer skummelt at jeg nå holder på sånn. 

Anonymkode: 598f1...038

Det er anslått at 70% av alkoholisme er arvelig - er du disponert og viser symptomer, så burde det absolutt tas tak i. 

Anonymkode: fdf16...093

[AnonymBruker]

Du kan få abstinenser, og det er dn av grunnene til at jeg anbefalte profesjonell hjelp. Man kan trenge medisinering for å ikke få veldog ubehagelige og i verste fall farlige anstinenser. Og ikke minst for å lære å takle vanskelige følelser på andre måter, for å hindre tilbakefall.

Du føler at du ikke er der at familien er gått i oppløsning, du har blitt fratatt lappen, mistet vennene eller har ødelagt lever. Men det er slik det gjerne ender om man ikke snur i tide.

Anonymkode: 36dcb...823

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen. Her er svaret jeg fikk da jeg kontaktet rustelefonen om min situasjon: http://www.rustelefonen.no/2016/03/hoytfungerende-alkoholiker/

Anonymkode: 33552...f92

Vil legge til at jeg er enig i svaret du fikk, og fikk et liknende svar da jeg snakket med en som var alvorlig alkoholisert og nå er tørrlagt.

Jeg sa jeg trengte noe til å erstatte alkoholen - han sa at det var ikke den reelle problemstillingen. Problemstillingen var å finne hva alkoholen erstattet i utgangspunktet. 

Anonymkode: fdf16...093

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er singel, uten mann eller barn (26 år). Jeg hadde selvsagt ikke drukket dersom jeg var gravid, eller hadde hatt barn. Jeg har ingen problemer med å la være å drikke i perioder - da spesifikt perioder jeg er med familie eller venner og er sosial. Er som regel ensomheten, eller kjærlighetssorgen, som tar meg. Var sistnevnte som startet det.

 

Takk for svar, jeg snakket med dem idag! Har tidligere snakket med AA da jeg bodde i utlandet, uten at jeg syntes det hjalp noe særlig. Problemet var at mange av menneskene som var der, var mennesker jeg ikke hadde mye til felles med. De hadde mistet lappen, jobben eller partneren pga. alkohol. Mitt problem var "bare" at jeg drakk for mye, uten at jeg hadde håndfaste eksempler på konsekvensene. Jeg følte også at jeg ble nesten sett på som en lettvekter. 

Søker først og fremst å snakke med likesinnede som har funnet en løsning de kan implementere selv. Det er ikke slik at jeg vegrer meg for profesjonell hjelp, det er kun det at jeg vet jeg er person som kan løse egne problemer med det rette verktøyet. Og jeg trenger "noe annet" å fylle kveldene med. De gangene jeg har det, er det ikke noe problem. Men jeg vet at jeg ikke har livet - sosialt og profesjonelt - jeg trenger for å være lykkelig.

Anonymkode: fdf16...093

Nettopp! Folk, til og med helsepersonell, tror de kan se om noen misbruker alkohol eller ikke. Vi "lettevektere" som ikke har ødelagt eller drept(!) noen blir malplassert uansett hva vi gjør.

I mitt tilfelle måtte jeg komme i jobb, men jeg drikker fortsatt alt for mye i friperiodene og bør ta tak i depresjonen som ulmer. For jeg vet jo også at det er problemet!

Anonymkode: 33552...f92