Utro uten å oppdages

[AnonymBruker]

Ja, det tror jeg.

Anonymkode: 4128d...a0f

[Gjest *kokos*]

Jeg synes det er merkelig å lese hvordan mange på kg framholder utroskap som en gjerning verre enn noe annen. Ekteskap med barn rives opp med roten og kastes på bålet, på grunn av at den ene parten ikke stod imot en fysisk fristelse, nærmest uavhengig av om det var et ons i ravfylla eller et lengre sidesprang. 

Det er veldig respektløst overfor partneren sin å være utro, men at den andre er en kompromissløs prinsipprytter i ettertid, og dermed bryter ut av både hus og hjem, synes jeg er likeså ille. Det trengs ofte to parter for å kjøre et forhold såpass på skakke at den andre er utro. Å nekte sex, å la seg forfalle, å kjefte og smelle, å ikke være hengiven overfor partneren sin, og dermed bidra til å ødelegge kjærestedelen i forholdet, er også svært respektløst, synes jeg. Om den andre parten da velger å være utro for å få bekreftelse andre steder, men holder seg i ekteskapet for å bevare familien som den trygge basen den er (både med hensyn til økonomi, vennskapet/båndet mellom partnerne, samt for eventuelle barn), synes jeg faktisk at det er langt bedre enn å skille seg.

Så on topic: Ja, det kunke jeg finne på å være, dersom forholdene i ekteskapet mitt hadde vært sånn at jeg hadde følt behov for det.

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg er ikke psykopat. 

Anonymkode: 7f803...eb0

Nettop det du er, med et slikt svar.

Anonymkode: 7c826...fa6

[Gjest snerk1234]

5 minutter siden, *kokos* skrev:

Jeg synes det er merkelig å lese hvordan mange på kg framholder utroskap som en gjerning verre enn noe annen. Ekteskap med barn rives opp med roten og kastes på bålet, på grunn av at den ene parten ikke stod imot en fysisk fristelse, nærmest uavhengig av om det var et ons i ravfylla eller et lengre sidesprang. 

Det er veldig respektløst overfor partneren sin å være utro, men at den andre er en kompromissløs prinsipprytter i ettertid, og dermed bryter ut av både hus og hjem, synes jeg er likeså ille. Det trengs ofte to parter for å kjøre et forhold såpass på skakke at den andre er utro. Å nekte sex, å la seg forfalle, å kjefte og smelle, å ikke være hengiven overfor partneren sin, og dermed bidra til å ødelegge kjærestedelen i forholdet, er også svært respektløst, synes jeg. Om den andre parten da velger å være utro for å få bekreftelse andre steder, men holder seg i ekteskapet for å bevare familien som den trygge basen den er (både med hensyn til økonomi, vennskapet/båndet mellom partnerne, samt for eventuelle barn), synes jeg faktisk at det er langt bedre enn å skille seg.

Så on topic: Ja, det kunke jeg finne på å være, dersom forholdene i ekteskapet mitt hadde vært sånn at jeg hadde følt behov for det.

Det du skisserer, vil du kalle det utroskap eller et åpent forhold? Eller ville du ærlig talt gått bak ryggen på partneren din for å opprettholde den "trygge basen"? Hva er egentlig trygt med det når man med viten og vilje undergraver tilliten i forholdet? 

[Gjest *kokos*]

1 time siden, Anekdora skrev:

Det du skisserer, vil du kalle det utroskap eller et åpent forhold? Eller ville du ærlig talt gått bak ryggen på partneren din for å opprettholde den "trygge basen"? Hva er egentlig trygt med det når man med viten og vilje undergraver tilliten i forholdet? 

Det jeg skisserer er utroskap, altså at det ikke foregår noen avtale om å ligge med andre. 

Det er mye som er trygt i et ekteskap/samboerforhold, både økonomi, (ofte) et dypt og langvarig vennskap, felles historie, felles nettverk, kanskje felles barn. Mange skilles imidlertid likevel, enten fordi lidenskapen er borte, eller fordi den ene er utro (ofte fordi lidenskapen er borte). Da mener jeg at det er et bedre alternativ å søke etter lidenskapen utenfor ekteskapet, for å bevare samlivet og alle de andre godene ved å være sammen. Mange vil imidlertid ikke leve i et åpent forhold, og da er alternativet å holde det skjult. Så lenge partneren ikke finner ut noe, er jo forholdet intakt.

Og om sannheten skulle komme for en dag, mener jeg at den fornærmede parten bør strekke seg lenger enn han/hun ofte gjør, for å bevare forholdet. Det som har vært utro er selvsagt den som har hovedansvaret for konflikten, men som sagt i forrige innlegg, ofte (ikke alltid) trengs det to parter for å forsure et forhold såpass at ønsker om sidesprang dukker opp.

[Gjest Aye]

Tror ikke jeg har samvittighet til å svikte et menneske på den måten nei. 

[AnonymBruker]

Nei

Er i ett forhold hvor vi har lov å ha andre partnere så lenge vi spør først, så ville vært å skyte meg selv i foten å bryte denne regelen,

Anonymkode: 28090...6c0

[Snipa]

Ja.

Og ellers enig med *kokos*.

[Cleopatra.]

Nei. Jeg hadde ikke klart å leve med at jeg hadde gjort noe slikt; ikke bare mot ham, men mot meg selv.

[elisedn]

Nei aldri! 
Hadde ikke hatt samviittighet til det, og jeg er såpass glad i han også at det har jeg heller ikke lyst til å være

[Freshsister]

Nei. Problemet er ikke at den andre får vite det men at min dårlig samvittighet hadde ødelagt forholdet. Når forholdet er rent så kan man leve det, men jo mer skitt og smuss som kommer i det jo mer sannsynlig ryker det.

[mann_oslo_41]

Den 1. august 2016 at 21.11, *kokos* skrev:

Det jeg skisserer er utroskap, altså at det ikke foregår noen avtale om å ligge med andre. 

Det er mye som er trygt i et ekteskap/samboerforhold, både økonomi, (ofte) et dypt og langvarig vennskap, felles historie, felles nettverk, kanskje felles barn. Mange skilles imidlertid likevel, enten fordi lidenskapen er borte, eller fordi den ene er utro (ofte fordi lidenskapen er borte). Da mener jeg at det er et bedre alternativ å søke etter lidenskapen utenfor ekteskapet, for å bevare samlivet og alle de andre godene ved å være sammen. Mange vil imidlertid ikke leve i et åpent forhold, og da er alternativet å holde det skjult. Så lenge partneren ikke finner ut noe, er jo forholdet intakt.

Og om sannheten skulle komme for en dag, mener jeg at den fornærmede parten bør strekke seg lenger enn han/hun ofte gjør, for å bevare forholdet. Det som har vært utro er selvsagt den som har hovedansvaret for konflikten, men som sagt i forrige innlegg, ofte (ikke alltid) trengs det to parter for å forsure et forhold såpass at ønsker om sidesprang dukker opp.

Stor glede over å lese noen som kan skrive reflektert over et spennende tema. Jeg anser de fleste som kategorisk avviser utroskap som hyklere. Dette skal dere inne ta personlig, men statistikk er ganske entydig på at en stor andel av personer er i utro lignende situasjon i løpet av samlivet. Kvinner kommer på ingen måte bedre ut av disse statistikkene. Et bra og sunt forhold må overleve noen alvorlige kriser i løpet av et samliv, og alle mennesker gjør feil. Personlig så anser jeg utroskap som mindre alvorlig enn mange andre samlivs utfordringer. La meg presisere at jeg da holder eventuelle situasjoner som 'forhold på si', utroskap med felles venner osv utenfor. Altså forsterkende faktorer.

[sol87]

Den 8/1/2016 at 19.17, *kokos* skrev:

Jeg synes det er merkelig å lese hvordan mange på kg framholder utroskap som en gjerning verre enn noe annen. Ekteskap med barn rives opp med roten og kastes på bålet, på grunn av at den ene parten ikke stod imot en fysisk fristelse, nærmest uavhengig av om det var et ons i ravfylla eller et lengre sidesprang. 

Det er veldig respektløst overfor partneren sin å være utro, men at den andre er en kompromissløs prinsipprytter i ettertid, og dermed bryter ut av både hus og hjem, synes jeg er likeså ille. Det trengs ofte to parter for å kjøre et forhold såpass på skakke at den andre er utro. Å nekte sex, å la seg forfalle, å kjefte og smelle, å ikke være hengiven overfor partneren sin, og dermed bidra til å ødelegge kjærestedelen i forholdet, er også svært respektløst, synes jeg. Om den andre parten da velger å være utro for å få bekreftelse andre steder, men holder seg i ekteskapet for å bevare familien som den trygge basen den er (både med hensyn til økonomi, vennskapet/båndet mellom partnerne, samt for eventuelle barn), synes jeg faktisk at det er langt bedre enn å skille seg.

Så on topic: Ja, det kunke jeg finne på å være, dersom forholdene i ekteskapet mitt hadde vært sånn at jeg hadde følt behov for det.

Jeg er så enig!

[Byjenta!]

Aldri i verden. Jeg elsker min kjæreste og samboer. Aldri i verden om jeg hadde vært utro. Mistrives du såpass i et forhold at du må være utro, så burde du være voksen nok til avslutte forholdet du er i. Du kan ikke elske personen du er sammen med om du er utro.

[AnonymBruker]

Nei.... Får nå virkelig ikke håpe det. Men er ellers veldig enig med Kokos. Det er menneskelig å gjøre feil, fucke opp og gjøre ting en egentlig ikke har "lyst" til. Vi styres/påvirkes mer av følelser, hormoner og andre psykiske faktorer enn vi selv tør å innrømme. 

Som kokos også sier: It takes two to tango. Å ikke kjempe for å beholde intimiteten/spenningen/sexen i forholdet er kanskje ikke like ille som utroskap, men det er heller ikke langt unna. 

Uansett er det et vanskelig tema fordi alle leser det fra sitt ståsted og sine erfaringer. "Ingen utroskap er like" (sakt med en klype salt) , men mye kunne vært løst med bedre kommunikasjon og innsats for å beholde intimiteten i forholdet.

 

mann30

Anonymkode: 2f3bc...d4f

[AnonymBruker]

Hvordan stiller samme spørsmål seg om partneren hadde syns det var helt ok med et sidesprang?

Anonymkode: c2ab4...ba3

[AnonymBruker]

Ja, hvis dere hadde fått lov til å ha sex med noen andre av partneren din da? Hadde svaret blitt et annet? :-)

Anonymkode: 0603c...8cd

[AnonymBruker]

Ja, absolutt. Livet er kort og hvorfor ikke :-) 

Anonymkode: 7e3b5...243

[Laleh]

Utroskap kan vær ganske mye. Forskjell på hvordan, hvor, hvem, omstendigheter osv. I noen tilfeller er ikke utroskap det verste et menneske kan gjøre mot en partner etter min mening. Hadde mannen min gått på en skikkelig smell og vært utro EN gang på fylla feks, med en random dame, angret skikkelig, så tror jeg egentlig jeg aldri ville ha visst det. Men det kan ikke forsvares heller. Uansett, svaret mitt er nei. Jeg tror jeg aldri kunnne gjort det likevel. Selv om partner aldri hadde fått visst det. Hadde råtna innvendig av dårlig samvittighet og slitt virkelig med meg selv i ettertid. Hadde ikke vært verdt det!

[AnonymBruker]

Den 1.8.2016 at 7.27, AnonymBruker skrev:

Et lite spørsmål:

 

Om du hadde muligheten til å være utro, og det hadde vært helt sikkert at det bare var du og den personen du var utro med, som noen gang fikk vite det.

Hadde du da vært utro, eller i det minste vurdert det?

 

Anonymkode: 0603c...8cd

Det spørs hvem det var. Det er èn spesiell mann som jeg tror jeg kanskje alltid ville ha ligget med om jeg fikk sjansen, uansett om jeg var sammen med noen andre. Det ville ikke hatt konsekvenser for noen, da jeg og han aldri kommer til å bli sammen eller ha noe slags forhold overhodet. Det ville bare blitt èn gang og ferdig med det, ingen "avtaler", og kun om vi møttes tilfeldig i utgangspunktet. Dette er på grunn av sexen, som er utrolig spesiell. Å ha sex med han føles som å være i en annen bevissthetstilstand, jeg kan ikke forklare det nærmere.

Anonymkode: 75cc8...80f