2 åringen klyper HARDT!

[nevneverdig]

Jeg har ei niese som straks fyller 2, og etter at hun begynte i barnehagen for ett år siden har hun begynt å klype oss som er sammen med henne i ansiktet, på brystet og på armene. Ofte så hardt at man får sår. Noen ganger gjør hun det fordi hun ikke får viljen sin, mens andre ganger gjør hun det bare for moro skyld. Vi har prøvd å fortelle henne rolig at man ikke gjør sånn og at det gjør vondt, men om vi er rolige gjør hun det enda mer, fordi hun tror vi synes det er gøy. Vi har også prøvd å være litt sinte og bestemte, men da begynner hun bare å gråte og blir enda verre... Hvordan skal vi få henne til å slutte med dette?

[exictence]

Si det bestemt og fjern henne litt mer på avstand. La henne hyle og gråte hvis det er resultatet etter det. Vær konsekvent.

For all del ikke klyp tilbake. Vis dere som gode rollemodeller.

[TheGirlWhoWaited]

1 time siden, nevneverdig skrev:

 Hvordan skal vi få henne til å slutte med dette?

Tar hånda bestemt vekk, og sier "nei" igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen...

[AnonymBruker]

Jeg passet to små gutter, 3 og 4 år gammel. 
Begge var umulige, slo, sparket, spyttet og kløp. Fikk hyle-anfall vær dag. De slang seg ned på gulvet og hylte. De kunne sitte midt i ansiktet ditt og hyle i det uendelige. 
Grunnen? De var bortskjemte. 

Jeg var 14 år selv, så ganske ung.
en dag fikk jeg nok.
Da den yngste lå på gulvet og eldste i fanget mitt, begge hylte for full hals. For de fikk bare 1 is vær. 
Jeg hylte så høyt jeg kunne, og sa "Synes du det er morsomt når jeg hyler?!" og de sluttet på flekken. Om de prøvde seg å slå seg vrang så kunne jeg bare se på dem. De glemte aldri den dagen jeg hylte høyt og lenge tilbake. 

Jeg har ikke spyttet, kløpet eller sparket dem, men de forsto tegningen. 
Noen ganger må du gjøre det samme tilbake, for at de skal forstå at det ikke er morsomt, at noe gjør vondt eller er jævlig irriterende og plagsomt. 

En 2 åring kan lære seg at uønsket oppførsel = straff i form av å sitte på en stol i 1 min. En god regel er; barnets alder er antall minutter, men du kan begynne med 1 min for så å gå opp til 2. 
Ha en timer/alarm. Sett den på nytt vær gang barnet går vekk. Forklar og gjennomføre.

Jeg hadde aldri kløpet et barn. Men man må være konsekvent. Det at barnet slår seg vrang er ikke farlig. Det skader ikke barnet å få beskjed om å ikke gjøre noe. 
Er det snakk om skolealder og opp, og barnet klyper, da kan du klype LETT tilbake. For de lærer best på den måten, for 6-7 åringer blir midlertidig døv, og det er som å snakke til en vegg. 
Det jeg fant mest effektivt med barn i den alderen er enkel. Ikke si noe. Først er de sinna, slår, sparker, spytter. Jeg ignorerer. Så blir de skikkelig sint og begynner å gråte og hyle. Jeg ignorerer. 
Når de er rolige så sier jeg "Snakk til meg på en normale måte, slik at jeg forstår ha du vil, ikke hyl, spark, slå, spytt". Etter et par ganger så forstår de tegningen, Stå i ro og snakk normalt om du ønsker svar på noe, eller om du vil ha noe. 
Det å ta tak i en 6 åring, brøle sint i ansiktet deres, det nytter ikke. Det å gi dem en time out funke svært dårlig på 6+ 
Ignorer, det er det de lærer mest av. Ja det er tøft og vanskelig, men det går om du vil. 

Anonymkode: 61cd1...95e

[MissPierce]

1 time siden, exictence skrev:

Si det bestemt og fjern henne litt mer på avstand. La henne hyle og gråte hvis det er resultatet etter det. Vær konsekvent.

For all del ikke klyp tilbake. Vis dere som gode rollemodeller.

Enig!

Det er ikke farlig at hun hyler og gråter for tilsnakk.

Jeg jobber med barn, og finne meg ikke i å bli bitt, kløpet, slått, sparket eller spyttet på. Da blir jeg faktisk små streng og bestemt.

Noen har begynt å gråte, rett og slett fordi de ikke er vandt til at man sier at det ikke er greit. 

Men det er aldri noe problem å være litt streng og bestemt, så lenge barna er trygg på deg som omsorgs person.

[AnonymBruker]

Min hadde også en klype-fase. Jeg sa strengt og bestemt "Au! sånn gjør man ikke, det er vondt!" (eller noe lignende), satte henne ned eller gikk bort, og ga ikke mer oppmerksomhet. Etter kort tid kom hun bort og enten ville kose eller prøvde seg igjen hvis hun fortsatt var survete/sint. Når hun kom og ville kose fikk hun ros for det, og vi lekte videre. Prøvde hun seg igjen gjorde jeg det samme, og da gikk jeg lenger bort og var veldig opptatt med noe annet. Hun survet og "gråt" litt, så kom hun og ville kose. Tok noen gjentagelser før hun sluttet, men det gikk overraskende raskt over. 

Anonymkode: 56eeb...d0e

[Gjest summesumbi]

Tror dere virkelig at ungen lærer noe av å bli klypet selv? Nei, da tar de det mest sannsynlig ut på andre barn i barnehagen fordi de hqr lært det hjemmefra. Si at hun må slutte, at det gjør vondt og vær bestemt. Stå i det vær konsekvent og barnet tar det til seg etter hvert. 

[nevneverdig]

Takk for mange gode svar! Er vel ikke så veldig lurt å klype tilbake, for da viser jo vi, som rollemodeller at det er greit å gjøre det. Men da får vi nok bare fortsette å være bestemte og si nei, så går det seg vel forhåpentligvis til

[MissPierce]

25 minutter siden, nevneverdig skrev:

Takk for mange gode svar! Er vel ikke så veldig lurt å klype tilbake, for da viser jo vi, som rollemodeller at det er greit å gjøre det. Men da får vi nok bare fortsette å være bestemte og si nei, så går det seg vel forhåpentligvis til

Det er jeg helt enig i. Det holder lenge med bestemt tilsnakk. 

Jeg var den som ble minst slått osv av barna i min forrige barnehage, og det var fordi barna viste at jeg ikke godtok det. 

Så lenge barna får aller mest kjærlighet, ros og gode ord. Vil ikke det å være bestemt og sette ned foten innimellom gjøre noe☺

[Raven Emerald]

Ryddet for oppfordringer til vold.

Raven Emerald, mod.

[Juniper]

Jeg husker en historie jeg leste på et debatt-forum en gang. 

En mor hadde problemer med at barnet bet henne og alle andre. Det var vel sånn 2-3 år. Hun var selvsagt motstander av å bite tilbake. Men en gang hun lå og halvsov på sofan kom barnet og bet på innsiden av den ene armen, sånn i skinnet. I rein refleks rykket hun i armen så barnet ble slengt ned fra sofan.
Barnet var uten varige skader, men beit ikke etter dette. 
Det var aldri hennes hensikt, men det virket. Og hun valgte å dele historien sin. 

Moralen i historien? Sett en tydelig grense som barnet kan forholde seg til. Språk er ikke nødvendigvis tydelig for et barn. Å fjerne seg fra situasjonen, fjerne goder, eller enkelte refleksbevegelser kan være en tydelig konsekvens som viser hvor grensen går. 

[AnonymBruker]

La henne hyle og gråte. Det er feilen så mange gjør i dag - man er så redd for at barna skal gråte, så trøster man og sier at det går greit når det ikke er det. Da blir det bare verre, fordi de tror det er ok. Fortsett bare å være bestemt og sett grenser når det trengs. 

Barn tar ikke skade av at man er bestemt. Man må være det, ellers får man ikke respekt. Jeg jobber i barnehage og har opplevd dette gang på gang. Det nytter ikke å snakke stille og rolig på en søt måte når de har gjort noe galt eller ikke hører etter; de tar det ikke seriøst. De lærer ikke av det.

Jeg er en voksen som viser masse kjærlighet og omsorg, jeg leker med barna, er morsom og spøker, er alltid positiv. Men når de ikke hører etter eller gjør noe galt, setter jeg foten ned og viser de at jeg mener det jeg sier. Jeg snakker med en streng, bestemt stemme. Og de blir ikke glad av det, de blir sinte fordi jeg har satt ned foten. Men en times tid senere leker vi sammen, har det gøy, og de har lært.  

Ikke vær redd for gråt og sure miner. De blir ikke å hate dere for å være litt streng av og til.  Man må bare vite når man skal sette grensene, når man skal sette ned foten. Å klype er ikke greit, det må hun lære. Blir hun sint og lei seg fordi hun ikke får lov til det, la henne bli det. Ellers fortsetter hun og tror det er helt greit.

Anonymkode: a5deb...b1f