Elendig selvbilde og totalt utslitt/demotivert

[AnonymBruker]

Hei

Tidligere hadde jeg alltid mer å hente ved motgang. Det var en fighter i meg, selv om jeg av og til måtte grave dypt for å finne den. Nå er det ikke noen fighter i meg igjen. Jeg har blitt svært apatisk. Går på jobb, får gjort en eller to ting, og så sier det stopp. Hjem, dusje, legge meg i senga, ny dag. Rinse and repeat. Helst vil jeg aldri ut av senga fordi da må jeg kle på meg (og dermed se kroppen min)

Ser ikke vitsen med noe som helst lenger. Klarer ikke se lyst på fremtiden. 

Går i terapi og prøver å forklare hvordan jeg har det, men føler han ikke tar meg seriøst. Det gir enda mer skamfølelse. Kanskje er jeg bare lat og egoistisk, da. Jeg har prøvd og prøvd hele livet, men nå har jeg fått en knekk (uvisst hvordan) der jeg har gitt helt opp. Ser mørkt på alt. Hater meg selv og min person.

Har blitt mye mobbet og utstøtt, og stadig opplevd at jeg alltid står sist i køen når det gjelder menn. Det er vondt når venninnene dine etter en kveld ute forteller om hva de har fått høre av diverse fyrer (de samme jeg prøvde å snakke med, men ble møtt med likegyldige ansikter og avvisende kroppsspråk).

Folk sier jeg har veldig god utstråling og at jeg er morsom, snill og varm. Men virker som det bare er en slags trøst?

Endte opp i et forhold med psykisk nedbryting, kontroll og sjalusi fra hans side. Nå snart et år etterpå har jeg fremdeles ikke klart å hente meg inn. Sliter med noen helt vanvittige negative tankegangen om meg selv som jeg ser på som sannheten. 

Folk spør stadig om ikke jeg skal finne meg noen igjen. Men det er som å åpne en verkebyll. Det er ingen ordentlig mann som vil ha meg. Har blitt fortalt hele livet hvor stygg jeg er. Så stygg at folk ønsker jeg dør. Folk sier ting de tror jeg ikke hører når de har gått forbi. Barn stirrer og spør moren sin hvorfor jeg har så "sett inn mindre pent ansiktstrekk her", menn later som jeg ikke eksisterer. Kommer jeg først i prat med noen, er det OK frem til en hvilken som helst annen dame er i nærheten. Da blir jeg usynlig, uansett hvor mye jeg prøver å fortsette som før.

 

Beklager syting. Har holdt dette inni meg og prøvd å smile til folk så lenge. Jeg går ikke rundt og forteller dette til folk, utenom i terapien. Jeg bare orker ikke ha det sånn og likevel er det helt umulig å komme ut av det. Fighteren er borte og jeg har gått inn i en helt tragisk offerposisjon.

Dere andre her som har fått dere en knekk, hva har dere gjort? Jeg har ingen interesser lenger og ingenting fenger. Hjelp :/

Anonymkode: f9b71...496

[Teriyaki]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Bortsett fra kommentarer om å ikke være pen da, men mye mobbing, utfrysning, destruktivt forhold etc. 

Jeg har fortsatt ting i livet som er lyst, men jeg bruker mye mye energi på å ikke la de vonde og dårlige tankene ta over. Nå er det bare en måned siden bruddet da, så jeg aner ikke hvordan det er om ett år, men jeg håper virkelig livet er bra da. 

Har egentlig ikke så mye råd, annet enn å prøve å finne noe positivt i hver dag. Når du våkner hver morgen ta deg tid til å tenke på hva som kan bli bra med dagen. Det kan over tid føre til at du finner glede i hverdagen igjen. 

Håper det ordner seg for deg.

[Lill3My]

Om du ikke føler deg hørt og tatt på alvor hos behandler,  så ville jeg sagt i fra.  "Det virker ikke som om  du tar meg på alvor og det får meg til å føle meg fullstendig håpløs og tåpelig." eller noe sånt... Se hva responsen er.  Kanskje er d så enkelt som at du mistolker signalene.  Eller så finner du ny behandler.

 

 

Har dessverre ikke særlig mye mer å si...  Men håper d kommer seg. Kan du kanskje finne en aktivitet eller kurs å begynne med?! Om så bare viA nettet  i første omgang. Hva med trening? Personlig trener? Kan faktisk hjelpe veldig vare for å komme i gang, finne noe som fungerer for deg,  både fysisk og psykisk 

[AnonymBruker]

Dette var utrolig vondt og tøft å lese.. Du skriver at du føler at folk gir deg komplimenter for å trøste deg, jeg hadde ikke brukt min tid på å skrive her nå om jeg ikke mente det jeg nå skal si. Det er ikke riktig at man skal ha et slikt syn og en tanke om seg selv. Jeg er bare 16 år gammel, men jeg har erfart det at jo mer usikker man er på seg selv, jo lettere er det for andre mennesker å nærmest være "frekke" om jeg kan få kalle dem det. Det handler om selvtillit så klart, og tro det eller ei, uten selvtillit så kommer man faktisk ingen vei her i livet. Jeg vil at du skal huske en ting hver eneste gang du ser deg selv i speilet, og det er en veldig viktig ting. Det er bare en av deg. Det er bare en som har det vakre ansiktet ditt, det er bare en som har akkurat den fine kroppen du har og det er bare en som har den personligheten DU har. Er ikke det bare helt fantastisk? Du er unik, absolutt ingen andre her i verden er som deg. Du må begynne å stole mer på deg selv og forstå hvor nydelig du er, for det er du virkelig. Lov meg at du husker det, lykke til!❤️

Anonymkode: 93fb8...843