Er uføretrygdede fritt vilt de?

[QueenOfTheSidewalk]

Den 20.7.2016 at 20.42, AnonymBruker skrev:

Enig i dette.

Kjenner flere jevnaldrende som er trygdede. De går på fjellturer, reiser til Sverige, jobber i hagen, koser seg verre. Men jobb? Nei, det har de ikke overskudd eller helse til.

Anonymkode: 717ef...677

Det kan de som ikke har fysiske plager gjøre. Men helt ærlig, ville du ikke vært livredd for å jobbe sammen med en som har schizofreni og jevnlig psykoser? Tenk litt lenger enn nesetippen din. Du vet ikke hva som rører seg inne i hodet på en som jobber i hagen, drar på fjelltur eller er i Sverige. 

[AnonymBruker]

For det første, å få uførepensjon er IKKE lett! Det tar tid, og man trenger mange erklæringer fra leger ol. og møter med nav for å muligens få det. Hos meg har det tatt nesten 2 år, og jeg har vært 100% utav stand til å studere, jobbe og leve et normalt liv de siste 10 årene.

Hvor lenge mener dere at man skal være syk før man får uførepensjon? Hvor syk mener dere man må være? I mitt tilfelle så er det sånn at tar de fra meg uførepensjonen så må min mann eller min mor forsørge meg.  

For det andre.

Er det virkelig sånn at jeg som ufør ikke "får lov" å pusle på i hagen når formen og været tillater det? Er det sånn at jeg ikke "får lov" å gå en fjelltur når formen tillater det, eller ta en tur til Sverige eller et annet land?

Selvfølgelig ser dere meg de gangene jeg gjør noe! Selvfølgelig snakker jeg om de gangene jeg gjør noe! Det jeg IKKE snakker om er at jeg bruker 1(!) uke på å komme meg til hektene etter å ha vært på en fjelltur som varer fra 1-3 timer. Og går jeg på den fjellturen så må husvask, husarbeid, middag, handling osv. bli utsatt 1 uke eller 2. det betyr at middag og handling må gjøres av mannen eller jeg må ha gjort det før turen. Jeg må også ha handlet mat som lett kan tilberedes i mikro eller ovn hvis jeg må gjøre det selv.

Etter å ha gjort husarbeid så må jeg normalt sett sove i 2 timer, fordi jeg blir så sliten. Da har jeg heller ikke muligheten til å gjøre så mye annet. 

Hadde dere ville hørt om de 18 timene jeg bruker på sofaen/sengen hver dag, og alle smertene jeg har i kroppen, når dere snakker med meg, eller vil dere høre om turen jeg var på for en måned siden når formen var ok-ich i en uke? Hadde jeg snakket om det første så hadde dett vært helt på tryne galt det også!

Hadde det ikke vært for min mann så hadde jeg måtte flytte tilbake på pikerommet hos min mor. Det kan godt hende at det kommer til å skje en gang i tiden, for de fleste i dag holder ikke sammen ut livet. Alvorlig fysisk syk har jeg vært siden jeg var i tenårene, så noe sparepenger har jeg ikke opparbeidet meg. Dermed har jeg ikke muligheten til å kjøpe meg noe eget å bo i hvis mannen og jeg skulle gått fra hverandre. 

De pengene jeg nå får fra Nav, er på kroner 14.903 etter skatt (ja, vi betaler skatt vi også), det er denne summen jeg kan forvente å ha resten av livet. Når jeg en dag bli vanlig pensjonist så regner jeg med at summen ikke vil endre seg. Dårlig råd er faktisk sånn mitt liv kommer til å bli, jeg vil ikke ha muligheten til å bytte jobb for å få bedre lønn. Eller kunne være med på å streike for å få bedre vilkår. 

Min skam over å være syk er stor. Jeg HATER å komme i situasjoner der folk spør "Hva driver du med?" (får den kommer alltid), for jeg vil ikke svare at jeg er ufør. For jeg blir dømt, kanskje ikke der å da. For folk tør sjeldent å si noe face to face, men jeg vet de snakker om det på kammerset når de kommer hjem.

At jeg/vi har hund er vel også et problem for folk flest. Det dere ikke vet og ser er at min psyke bli betraktelig dårligere når jeg ikke har hund. Faktisk så dårlig at jeg er nødt til å ha psykologhjelp, har jeg hund klarer jeg meg derimot veldig fint. Jeg har dårlige dager jeg også, hvem har ikke det. Men når jeg har selskap i hunden så kommer jeg meg fin igjennom det. 

Nå tipper jeg det er mange av dere som tror jeg snylter på mannen. Det får dere bare tro, men det gjør jeg på ingen måte. 

 

Nå tror jeg at jeg fikk ut det meste jeg hadde på hjertet. 

"Jeg" kommer nok for alltid til å bli hetset fordi jeg er ufør, og det må jeg bare leve med. Men jeg håper at de av dere som hetser en dag får oppleve å få helsen ødelagt og være nødt til å få hjelp fra nav. For jeg kan ikke fatte at noen vil det med mindre de MÅ. Nav-ansatte er i stor grad lite hyggelig å ha med å gjøre, og måten man blir møtt på er ikke alltid ok. De setter sine egen diagnoser selvom man har attester fra leger og spesialister. 

Anonymkode: beab5...34c

[QueenOfTheSidewalk]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

1 av 20 svindler på trygden

http://www.nettavisen.no/na24/--1-av-20-svindler-pa-trygden/3750202.html

Så å påstå at alle er ærlige, blir også feil. Er nok mange som har rett i sin observasjoner. Hvis alle anerkjenner at det faktisk finnes en god del svindel, så blir det også lettere for de som er ærlige. 

 

Anonymkode: 2ea0b...30f

Det er alle stønadene, det svindles minst på uføre. 

[Strixvaria]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mener du virkelig at de ME-syke ikke er syke, og at de bare snylter? Hva mener du med "de ordentlige syke"? De som du fysisk kan se smerten på? Man skal være jævlig forsiktig med å dømme de som er syke. Fy skam seg mange i denne tråden.

Anonymkode: 9423f...31a

Jeg mener at det finnes eksempler på folk som ikke er reelt syke, men som er feildiagnostisert eller har truet, lurt eller mast fastlegen sin til å henvise dem til behandlingsforløp (som inkluderer trygding) for sykdommer de ikke har og som vanskelig kan motbevises siden symptomene ofte er diffuse og vanskelige å stadfeste fysisk, og som burde vært satt ut i noen tiltak før man penslet dem over på uføretrygd hvor de kommer til å bli resten av livene sine. Hadde du ikke tatt dette så fryktelig personlig så hadde du kanskje sett at jeg kom med et konkret tilfelle for å ha et illustrerende eksempel på hva jeg mener skaper denne "fritt vilt"-tendensen som diskuteres i denne tråden, og jeg kan ikke se at jeg noensinne har hintet til at jeg ikke ser på ME som en reell diagnose. Det er høyst reelt å ha både ME, fibromyalgi og en rekke psykiske lidelser, og jeg kjenner også flere som er alvorlig syke av blant annet ME, og blir derfor litt ekstra provosert over hun jeg nevner i eksempelet mitt, som åpenbart ikke er på langt nær like syk som de jeg kjenner, og som egentlig lever et ganske godt liv som hun aldri har løfta en finger for - og jeg forstår at det og lignende tilfeller provoserer vanlige, arbeidende mennesker som aldri kan oppnå de samme økonomiske godene hun har fått uansett hvor mye de jobber og sparer. Og det provoserer meg at hun som orker og klarer så vanvittig mye ikke greier å ha en liten deltidsjobb engang, mens andre ME-syke ikke kommer seg ut av døra, eller ut av sine mørklagte soverom overhodet. Det synes jeg er urettferdig overfor de som er ordentlig syke, som blir uglesett og som dras under samme kam som disse snylterne nettopp fordi alle fra mitt hjemsted vet om dette mennesket som har selvdiagnostisert seg i mange år før denne diagnosen tydeligvis ble satt til slutt, og mange har derfor store vansker med å tro at andre som har ME ikke er som henne. Ser du ikke den biten overhodet..? Nettopp derfor mener jeg at løsningen på dette ligger hos fastlegene.

Jeg tror man skal være jævlig forsiktige med å ta hardt arbeidende menneskers godvilje for gitt, for den dagen de føler at det ikke lønner seg for dem å jobbe så tar den godviljen slutt, og da har de svakeste gruppene i samfunnet et alvorlig problem.

[Den røde fare]

Den 20. juli 2016 at 21.46, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg gjør det. Men å melde venner og familie til NAV for en forbrytelse som ikke går direkte utover noe annet enn statskassa, det gjør jeg ikke. 

Men å uttale meg fritt om hav jeg har sett og erfart, det må jeg få lov til. For det finnes MANGE som snylter seg til uføretrygd. Især alle de som er for syke til å jobbe, men som får to-tre-fire barn.

Anonymkode: 717ef...677

Synes du er like ille som snylterne som lar de gjøre det. Samme om det er familie eller ikke. Du har på en måte ingen grunn til å dømme når du "er med" på snyltinga.