Hvordan bevare håpet.

[AnonymBruker]

Må først si at jeg ikke er suvicidal, men det føles som at jeg er levende død. Hele livet har bare vært et sort hull av elendighet, jeg er ung, men har slitt med depresjon, unnvikende personlighetsforstyrrelse, panikkangst og sf i mange år. Jeg er så sliten og forvirret. Det er så mye jeg vil gjøre, men jeg får ikke til noe av det, eier overhodet ikke viljestyrke. Jeg prøver stadig å få til endringer, men føler meg bare mer og mer patetisk ettersom de få tingene jeg får til ikke hjelper og jeg hele tiden mislykkes i å gjøre mer, til og med de enkleste ting som å gå i butikken er en enorm påkjenning. Takler ikke arbeid, og får ikke til å gå til/snakke med psykolog heller. Hele dagen består av å gå rundt som en zombie i påvente av kvelden, da jeg endelig kan sove igjen, og jeg er i ferd med å gi opp håpet.

Kan noen si at jeg kommer til å få det bra og være lykkelig en gang jeg også? For jeg begynner å innse at jeg kanskje faktisk er en av de som ikke kommer til å klare meg, at jeg aldri kommer til å bli helt bra.

Er det noen som har vært gjennom noe av det samme og vil dele sin historie?

Anonymkode: f6042...cfb

[Artèm]

Det at du mislykkes, kan skyldes at du kanskje setter for høye krav til deg selv. Legg lista helt ned til gulvet om det trengs for å ikke snuble. Det er viktig for deg selv og selvfølelsen din at du finner noe i livet du mestrer.

[AnonymBruker]

Ja jeg gikk i nærmere 10år med denne følelsen. Den var ikke der hele tiden, men ofte nok. Hadde bare lyst til å gi opp alt. Var sikker på det aldri kom til å bli bedre, og hadde blitt komfortabel med tanken om at jeg var en person som aldri kom til å bli jevnt over lykkelig. Var inn og ut hos psykiater som proppet på med piller mens jeg ga det samme svaret hver gang han spurte om hvordan det gikk. "jo det går greit". Jeg hadde ikke noe tro på at han kunne hjelpe meg på noen måte, pluss at jeg ikke på noen måte var komfortabel med å åpne meg for en fremmed person. 

Men det var noe inni meg som kjempet heldigvis. Noe som kom fram en gang i blandt og nektet å gi opp. Mye av det var stahet. Ikke faen om at jeg skal la en sykdom styre livet mitt liksom. 

Så til slutt, for rundt ett år siden gikk jeg til fastlege og fikk henvisning til DPS for ordentlig utredning og terapi. Da hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle bli bedre, Jeg skulle ikke gi opp, og jeg nektet å la sykdommen vinne. Det første jeg sa til psykologen der var at jeg kom til å lyve. Jeg kom til å fortelle at alt gikk fint selv om det ikke gjorde det. Det var skikkelig tøft å åpne meg for den nye psykologen. Utrolig ubehagelig.  Jeg pleier da å gå inn i en litt passiv modus hvor jeg bare forklarer hvordan ting foregår inni hodet mitt på en ganske følelsesløs måte. Smiler og ler litt innimellom med noen små vitser. Etterhvert ble det litt lettere, fortsatt veldig ubehagelig, men lettere. For første gang følte jeg virkelig at behandleren hørte på meg. Hørte på mine ønsker i forhold til hvilke terapi jeg ønsket og hva jeg mente jeg hadde behov for. Og nå går det bedre. Det er fortsatt ikke bra. Langt ifra, men det er godt å bli hørt. Det er veldig godt å kunne fortelle noen hvordan jeg har det og få litt inspill.

Så det jeg anbefaler deg er: Ikke gi opp. Hold fast på tanken om at en helvetes sykdom ikke skal få lov til å ødelegge deg. Noen ganger hjalp det for meg å bli litt sint. Jeg tenkte på hvor utrolig frekt det var at min egen hjerne prøvde å ødelegge meg på denne måten. Jeg prøvde å tenke at denne sykdommen ikke er en del av hvem jeg er, det er en intrenger som prøver å ta over sammtidig som den prøver å overbevise meg om at den ikke gjør det. Og jeg kan vel ikke la en slik intrenger vinne?

Hvis du ikke er komfortabel med psykologen du har, prøv å bytte. Og prøv å snakke med behandleren. Det er vanskelig, det er slitsomt, og det er veldig ubehagelig. Men det kan hjelpe. Senk listen veldig for hva du forventer av deg selv. Etter en time med psykolog har du lov til å være sliten.

Anonymkode: b35d6...e75