Dødsangst

[AnonymBruker]

Aner ikke om dette er riktig underforum, så beklager på forhånd om det er feil.

Jeg sliter sånn med angst for at de rundt meg skal dø. Jeg kan plutselig få panikk og klarer nesten ikke puste fordi en av de skal kjøre en lengre tur, og jeg ser for meg at vedkommende omkommer i bilulykke. Jeg ser for meg at kjæresten min blir overfalt/påkjørt og drept på veien hjem fra en venn. Og jeg makter ikke tanken på at besteforeldrene mine snart skal dø (av alderdom). Hjernen min skisserer dødsfallene til alle som ikke oppholder seg i samme rom/hus som meg, og jeg har en enormt behov for å få bekreftet at de fortsatt er i livet -noe som er veldig slitsomt for de rundt meg. Jeg har ingen aktive selvmordsplaner, men jeg føler veldig for å dø før jeg mister noen. Jeg har aldri opplevd å miste noen og har ingen erfaringer med det, men tror ikke jeg kommer til å overleve en slik sorg som det å miste noen.

Jeg har prøvd å prate med psykologen om dette, men hun ønsker å fokusere på andre ting i timene våre. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen har/har hatt det på samme måte og har noen tips? Jeg prøver å ikke dyrke angsten, men akkurat nå er jeg i en slags loop hvor jeg ikke klarer det.

Anonymkode: 365cc...591

[AnonymBruker]

Du må komme deg til lege og få hjelp. Dette er langt over normalen. 

Anonymkode: a0df6...3a9

[Gjest Scorpio_]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Aner ikke om dette er riktig underforum, så beklager på forhånd om det er feil.

Jeg sliter sånn med angst for at de rundt meg skal dø. Jeg kan plutselig få panikk og klarer nesten ikke puste fordi en av de skal kjøre en lengre tur, og jeg ser for meg at vedkommende omkommer i bilulykke. Jeg ser for meg at kjæresten min blir overfalt/påkjørt og drept på veien hjem fra en venn. Og jeg makter ikke tanken på at besteforeldrene mine snart skal dø (av alderdom). Hjernen min skisserer dødsfallene til alle som ikke oppholder seg i samme rom/hus som meg, og jeg har en enormt behov for å få bekreftet at de fortsatt er i livet -noe som er veldig slitsomt for de rundt meg. Jeg har ingen aktive selvmordsplaner, men jeg føler veldig for å dø før jeg mister noen. Jeg har aldri opplevd å miste noen og har ingen erfaringer med det, men tror ikke jeg kommer til å overleve en slik sorg som det å miste noen.

Jeg har prøvd å prate med psykologen om dette, men hun ønsker å fokusere på andre ting i timene våre. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen har/har hatt det på samme måte og har noen tips? Jeg prøver å ikke dyrke angsten, men akkurat nå er jeg i en slags loop hvor jeg ikke klarer det.

Anonymkode: 365cc...591

Sender deg en god klem!  Det er ikke riktig å ha det på denne måten. Du må si klart og tydelig ifra til psykologen din at du må ha hjelp mot dette. Hvis du syns det er vanskelig å finne de rette ordene ved å snakke, kan du jo skrive et brev og be henne lese det? 

[AnonymBruker]

Så merkelig at psykologen din ikke vil hjelpe deg ved å snakke om disse tankene. Jeg har det på samme måte, og jeg har generalisert angstlidelse. Det er trolig det du kan ha også. Da bekymrer man seg veldig om ulike ting i livet, og bekymringene er der gjerne konstant. Kanskje du burde prøve å bytte psykolog til en som hjelper deg med disse tankene i stedet for bare å unngå dem. 

Anonymkode: afb6b...1d2

[AnonymBruker]

Jeg opplevde også dette da jeg mistet en veldig nær person til kreft. Hun ble innlagt på sykehus for blindtarm betennelse og kom aldri ut igjen, og en måned senere var hun død. Det eneste de fant ut var at hun hadde kreft, men ikke hvor eller hvordan kreft det var. Jeg blir fortsatt kvalm, redd og sint når jeg tenker på dette - våkner flere ganger om natten hvor der første jeg tenker på er død og at denne personen er borte. 

I det siste har jeg klart å snu tankegangen, jeg tenker at uansett hvor mye jeg tenker på at de rundt meg/meg selv en gang skal dø så hjelper det ikke å konstant være redd eller tenke på dette. Man må heller bruke disse tankene til å forstå at man må ta godt vare på de rundt seg og nyte små ting i livet. Man ser annerledes på ting etter man mister noen men man lærer også ufattelig mye. Jeg trodde aldri jeg skulle greid meg uten denne personen, og noen dager har jeg ikke lyst å stå opp men man klarer veldig mye mer enn man tror. 

Er heller ikke meningen å "skremme" deg med å fortelle denne historien, vil bare prøve å få deg til å ha ett syn på det å miste noen - at du heller tenker å ta vare på dem å nyte livet/være glad med de rundt deg istedenfor å bruke tiden på å bekymre deg for noe som man ikke har kontroll over. 

Anonymkode: 38225...6f2