Hvordan var livet ditt som 23-åring?

[AnonymBruker]

Jeg fylte nettopp 23 år nå. Har ett år igjen av studiet, og skal på utveksling til høsten. Rett før jeg fylte 23 ble jeg syk en periode og måtte avlyse drømmeturen, så det var veldig kjipt. Jeg har heller aldri hatt kjæreste, noe jeg tidligere trodde at ville skjedd på dette tidspunktet. Gleder meg til å dra på utveksling, og håper jeg finner en fyr å være sammen med snart  Flere av vennene mine/bekjente har blitt samboere og noen har fått barn, men jeg vil reise og leve litt "friere" noen år til.

Anonymkode: b8310...2e6

[Chizue]

Depresjon og full av "lykkepiller" preget livet mitt da :-) 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Chibi skrev:

Depresjon og full av "lykkepiller" preget livet mitt da :-) 

Uffameg, hvor gammel er du nå da?

Anonymkode: 80811...82e

[Chizue]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uffameg, hvor gammel er du nå da?

Anonymkode: 80811...82e

28 og på bedringens vei, har ihvertfall fått meg studiekompetanse i år, så det går sakte men sikkert her ^^ 

[Hjärtat]

Jeg er 23 nå. Fast jobb som fagarbeider, leier en leilighet med kjæresten min, og vi planlegger å kjøpe. Denne sommeren har vært en av de fineste hittil, og mer er i vente. Synes det er helt fint å være 23:-)

[AnonymBruker]

Jeg var student og singel. Bodde i kollektiv med to venninner, var aktiv i en studentforening og festet masse.  Om sommeren hadde jeg jobb i studiebyen og hang med venner på fritida. Hadde et stort sosialt nettverk, var travel og innimellom sliten. Var i perioder bekymret for framtida, særlig tanken på om jeg kom til å få meg kjæreste. 

Nå er jeg 30, gift (vi ble sammen da jeg var 24) og har to barn, enebolig og jobb. Er minst like lykkelig nå som livet er "på plass". Synes studentlivet var fantastisk, men hadde kost meg enda mer og hatt lavere skuldre om jeg visste at alt kom til å ordne seg. 

Anonymkode: 90bb3...63f

[AnonymBruker]

Er 23 år nå, har vært syk og deprimert i mange år allerede, og ser snart ingen lyspunkter lenger...

Anonymkode: 1e5a2...289

[Chizue]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er 23 år nå, har vært syk og deprimert i mange år allerede, og ser snart ingen lyspunkter lenger...

Anonymkode: 1e5a2...289

Jeg har veldig lyst å si at det blir bedre.
Men, det tar tid. Du trenger å finne en liten ting som gjør deg glad for hver dag, om så bare om gleden varer i 5 minutter så har den tingen en betydning for deg, som gjør at du ikke vil gi opp  
Den tingen gjør deg sterkere, du må bare finne den tingen først  

 

[AnonymBruker]

Depresjon uten at jeg hadde fått det diagnosert, akkurat flyttet til en bitteliten hybel og jobbet på sushibar som gjorde meg enda mer sliten og deprimert. Var blakk og hadde null kontroll på pengebruk.

Flyttet til pappa samme sommer og fikk diagnosen depresjon så jeg endelig kunne komme på bedringens vei både helsemessig og økonomisk.

Blir 27 i år og har fremdeles depresjon, men får AAP og går på medisiner så livet er greit i forhold til da jeg var 23.

Anonymkode: 5f96d...6b5

[Gjest Klopp]

3 år siden jeg var 23. Husker livet var opp og ned. Ruset meg. Dessverre. 

[momo]

Jeg ble mamma, rett etter jeg fylte 23 år. Hadde samboer, og koste meg masse med babyen min.

[Lillie]

Jeg gjorde omtrent det samme som deg, ts. Jeg studerte, og jobbet hver eneste sommer. Hadde knapt ei uke fri før skolen startet opp igjen på høsten. Jeg syntes det var helt greit, den ekstra inntekten var god å ha som student. I tillegg hadde jeg kjæreste da, og husker at jeg var veldig forelsket den sommeren  Jeg hadde ingen barn og heller ingen planer om det da.

Siden da har det skjedd mye. Jeg har vært gift, fått barn, skilt meg, og jobbet i mange år... Dette er bare noe av det jeg har opplevd. Livet er bra synes jeg, jeg har to flotte barn, egen leilighet, fast jobb jeg trives i, gode venner. Ingen mann for tida, men det savner jeg ikke heller ( ikke ennå, mulig det kommer etter hvert). I løpet av årene så får man jo livserfaring som jeg merker jeg drar god nytte av. I tillegg har jeg blitt mer trygg på meg selv, bryr meg lite om hva folk måtte mene om meg (det var viktig for meg før ). Så jeg er nok ikke helt den samme som jeg var den gang da. Livet har handlet om både oppturer og nedturer som har formet meg til den jeg er i dag. 

[Gjest Lillemøy]

Jeg har det mye bedre nå enn da jeg var 23, i hvert fall! Hadde en dårlig kjæreste, som det heldigvis ble slutt med, og så syntes jeg det var veldig mye nytt og slitsomt med voksentilværelsen. Det er utrolig mye som må læres av praktiske ting, samtidig har man dårlig råd og må jobbe i jobber man egentlig ikke liker i feriene eller som ekstrahjelp osv.
Men det løsnet faktisk ganske fort for meg etter dette. Jeg dro og studerte i utlandet, noe jeg virkelig vil anbefale! Hvis man reiser til et billigere land enn Norge, som jo er omtrent alle utenom London og New York, så slipper man å måtte jobbe, kan bo bedre og vie seg mer til studier/læring og sosialt liv. Bare et halvår som Erasmusstudent er en enorm berikelse og vil virkelig gjøre at du føler livet blir mer spennende.
Nå nesten ti år senere er jeg mye mer fornøyd med livet mitt, men jeg er samtidig ekstremt glad for at jeg var så flink og flittig da jeg var 23. For det nyter jeg godt av nå! Jeg tok graden min på normert tid, sparte studielånet og dreit meg ikke ut i fylla støtt og stadig slik som venninner jeg hadde som bare festa fordi de ikke ante hva de villle med livet gjorde.
Så stå på, tenk at dette er en investering i framtida. Men flytt ut, da, å bo hos foreldrene dine er virkelig ikke noe bra når du er 23, det er viktig å forsøke å klare seg på egenhånd.

[Scorpina]

Den 13.7.2016 at 17.17, AnonymBruker skrev:

1) Hvordan var ditt liv som 23 åring, var det spennende? Artig? 

2) Nå er du kanskje litt eldre enn 23 år, syns du ting har blitt bedre? 

Anonymkode: 8d096...36d

Mitt liv som 23 åring...Herlighet! Det er en liten evighet siden, det. 

Men, som nylig fylt 23 åring hadde jeg akkurat fått meg en kjempeherlig kjæreste. Jobbet litt og studerte ved siden av. Vi hadde også nylig blitt samboere og bodde i den bittelille, men koselige leiligheten hans. Det som var 'spennende' var vel at jeg visste at dette var virkelig mannen med stor M. Jeg hadde kysset en haug med frosker før han entret banen og var egentlig bare så fed up med teite mannfolk når han, mer eller mindre - kom slentrende inn i livet mitt  Jeg synes det var spennende å gå fremtiden i møte ilag med ham, og hva vi ville oppleve. 

Nå, som en noe eldre utgave av meg selv har jeg fortsatt samme mann   Vi har fått to barn og eldste skal faktisk begynne på universitet til høsten. Yngste skal begynne i 3.dje klasse på barneskolen. 

Jobbmessig har jeg prøvd forskjellige yrker. Vært litt her og litt der, før jeg fikk en jobb som jeg trivdes og fortsatt trives i. Har fått mange nye venner, og vennene jeg hadde når jeg var 23 år, har jeg fortsatt kontakten og vi møtes jevnlig. Er i en venninne gjeng på 7, som har kjent hverandre siden vi gikk på barneskolen, og vi har følgelig fulgt hverandre gjennom livet med alt hva det har ført med seg av sorger og gleder. 

Det som har blitt bedre er at jeg er 150 % mer tryggere på meg selv og hvordan jeg vil ha det - og IKKE ha det i livet mitt. Jeg lar meg ikke pille på nesen, eller bli 'walked over' i arb.livet, som jeg ble tidlig i 20-årene. Jeg ville ikke 'lage noe bry' eller være noe 'opprører'. I dag derimot lager jeg definitivt 'bry' hvis noe føles feil, og/eller uriktig. Tryggheten på meg selv som både mor, ektefelle, venninne og arbeidstager - er noe jeg håper alle i starten på voksenlivet, vil etterhvert finne. "Finne meg sjæl", som den godeste Finn Kalvik, en gang sang om Tidlig i tenårene og fram til ca midten av 20-årene hadde jeg et heftig temperament. Med årene har temperamentet blitt noe slipt i kantene. Jeg har lært meg at det er noen ganger bedre å holde kjeft, telle til ti og SÅ åpne munnen Ja, det å få barn er jo også en prøvelse i tålmodighetens kunst hehe.... 

Ønsker deg et herlig og deilig liv TS. Ta vare på hver dag!! 

[Whiskas]

Når jeg var 23 hadde jeg barn og leide et knøtt liten hybel i byen jeg gikk på skole. Følte meg gammel.Mange år etter må jeg si livet bare har blitt bedre ja 

[orange8]

Off.. som 23-åring var jeg innlagt på psykiatrisk på det sjette året sammenhengende..ble der i tre år til etter det. Husker årene som forferdelig smertefulle, og man kunne aldri vite om jeg var i live dagen etterpå. 

i dag: Har det mye bedre, men går fortsatt i terapi, har tatt bachelorgrad, fast jobb, eier leilighet, nysingel, masse fine venner.. Skulle ønske jeg visste den gang at livet hadde mer å by på  

[AnonymBruker]

Jobbet i Forsvaret(på 4.året) og skulle begynne på Politihøgskolen. Ble sammen med min nåværende samboer. 

Var en fin tid med gode folk. Skjedde alltid ett eller annet etter jobb. 

Savner den tiden. 

Anonymkode: 4af4d...321

[AnonymBruker]

Den 13.7.2016 at 17.17, AnonymBruker skrev:

Jeg som 23-åring har et ganske kjedelig liv, synes jeg da. Nå er det sommerferie, jeg jobber nesten hver dag og slik går dagene. Lite spennende. 

Ellers er jeg student. Slik er livet mitt!  Skulle selvsagt ønske at ting var annerledes, at ting ble mer spennende. Føler denne 23-årstiden er litt "traust". 

1) Hvordan var ditt liv som 23 åring, var det spennende? Artig? 

2) Nå er du kanskje litt eldre enn 23 år, syns du ting har blitt bedre? 

Anonymkode: 8d096...36d

Da jeg var 23 år, fikk jeg min førstefødte. Samtidig som jeg ble alvorlig syk og lå en måned på sykehus uten å kunne ta meg av babyen. Det forandret livet mitt for alltid, og jeg falt inn i en dyp depresjon og fikk PTSD pga dårlig behandling på sykehusene.

Gikk på skole før det, men ble så syk at jeg ikke kunne det mer (+ at jeg var i perm).

Slik var mitt liv som 23-åring.

 

Er eldre og noe er bedre, noe er verre. 

Anonymkode: 6805a...813

[AnonymBruker]

Den 13. juli 2016 at 22.13, AnonymBruker skrev:

Interessant å lese det du forteller. Nå ble jeg nysgjerrig på hvorfor det ikke ordnet seg med familie for din del? Har du noe råd du vil dele til en som er singel, og aldri har vært i noe forhold?

TS

Anonymkode: 8d096...36d

Jeg vet ikke hvorfor det aldri ordnet seg med mann og barn for min del. Det er vel kanskje ikke slik at "alle får" det heller? Jeg er fremdeles den som aldri har kjæreste og jeg har bare akseptert det. Da jeg var 23 år skammet jeg meg en del av å være så uerfaren og uattraktiv (jeg trodde jeg var stygg), men etterhvert har jeg skjønt at det faktisk er ganske vanlig. Norsk samlivskultur for oss under 50år har nok en del av skylden (samt at vi ikke har noen datingkultur). Så mitt beste råd er kanskje å ikke ta det personlig at du er singel, sannsynligvis skyldes det ting og tilfeldigheter du ikke rår over

Anonymkode: 192f8...af1

[AnonymBruker]

Jeg var leder i en bedrift, og hadde veldig mye ansvar og svært lange arbeidsdager. Jeg eide min egen leilighet og hadde firmabil. Når jeg ikke jobbet, festet jeg masse. Hadde kjæreste.

Så ble jeg gravid. Mistet jobben. Ble forlatt av barnets far. Måtte selge leiligheten. Hele livet sto på hodet. 

I dag er jeg 38 år. Gift med en annen mann. Har dette ene barnet + to stebarn. Eier hus og to biler. Jobber med det jeg utdannet meg som da jeg var ung alenemor (helt annen bransje enn den jeg var leder i). Er ikke sjef lenger. 

Er mye lykkeligere nå. Føler livet mitt raknet da jeg var 23 år (samtidig som jeg fikk den største gaven i verden, mitt elskede barn) og det var et slit i 10 år før ting ble litt bedre. Glad jeg ikke visste hvor mange harde år jeg hadde foran meg. Og glad de årene er overstått. 

Anonymkode: f6478...611