å bekjempe panikkangst

[AnonymBruker]

Den siste tiden, kanskje året, har jeg utviklet panikkangst. Jeg vet ikke hva som utløser det, men jeg vet jeg gruer meg til mye fremover. Jeg vet at en del av angsten min knyttes til tannlege -og helseproblemer, og jeg prøver å ta fatt på det nå. Jeg har odontofobi, så jeg er redd for stort sett alt vedrørende tannlegebesøket. Jeg er ikke like redd for å gå til legen, men jeg har en sånn frykt for å være syk, så jeg er livredd for svaret som legen kan gi meg etter undersøkelser osv. Kanskje få høre at jeg er syk, osv. I tillegg skal jeg ut og fly, og de siste gangene har jeg fått angstanfall på flyet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Så det er mange sånne ting jeg gruer meg til. Det resulterer i at jeg har en konstant uro i kroppen, som i blant topper seg i angstanfall hvor jeg skjelver, blir svimmel, får kvelningsfornemmelser, fryser/varm, hjertebank osv. Det er ikke alltid at de kommer samtidig, disse symptomene. Jeg har ikke første psykologtime før i august, og har mange vanskelige ting jeg vet jeg skal gjennom før det. Hva kan jeg gjøre for å "hjelpe meg selv"? Jeg har ikke ferie i år, noe som også er vanskelig fordi det er nå av alle tidspunkt jeg trenger å hvile - hente meg inn. Jeg føler ikke at samboeren min tar meg helt på alvor når det kommer til det. Jeg tror han tenker at jeg "hviler" nok som det er, bidrar for lite i klesvasken osv. Problemet mitt da er at hver gang jeg setter meg ned for å hente meg inn, så har jeg dårlig samvittighet, og da gjør de to minuttene med hvilings vondt verre. I tillegg får jeg kommentarer som "ikke tenk for mye på det, du må slutte å bekymre deg så mye", og "hva har skjedd i dag da, ettersom du får angst nå?".. Jeg vet ikke hvordan jeg skal svare på sånt. Jeg har lenge trodd at jeg har vært syk, og ikke hatt angst. Jeg har lest symptomene som noe helt annet enn mental sykdoms-symptomer. 

Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne sommeren? Hvordan skal jeg takle de vanskelige situasjonene? Hvis jeg får en frihelg engang før september, hva kan jeg gjøre for å roe helt ned og samle krefter igjen? Jeg trenger virkelig noe å glede meg til. Andre tips til en som er ganske ny når det kommer til dette med panikkangst? Er det noen som kan relatere til frykten min for leger og tannleger/helseproblemer generelt? Har en helt (irrasjonell frykt, jeg vet) for å være syk eller skulle bli syk.

Takk for alle svar.

Anonymkode: c264b...027

[Gjest Notatboka]

Du må finne ting som gjør deg glad og avslappet. Sett av tid til slike aktiviteter. Eksempler kan være å drikke en kopp te uten tv/mobil tilgjengelig, ta et bad med stearinlys eller en lang dusj, ta ansiktsmaske, gå en liten eller lang tur ute, ta en fem minutters pustepause hvor du er helt fokusert på pusten. Pusteøvelser generelt er gull verdt når det kommer til angst, les deg litt opp og lær deg noen. Bruk de når du kjenner deg stresset og kjenner igjen signalene kroppen gir om at du kan få et angstanfall. Det er også noe du må øve på; å lære deg kroppens signaler. Du må finne ut hva og hvor mye du tåler og sette grenser. Kunne advart mot å bli for komfortabel også fordi da blir du jo aldri kvitt angsten da du må utfordres for at du skal bli bedre, men du virker ikke som den typen fordi du blant annet får dårlig samvittighet når du hviler.

Dette er kun mine personlige erfaringer, jeg er ingen fagperson. Kort oppsummert: lær kroppen å kjenne, bruk pusteøvelser og sett av tid daglig til aktiviteter som er bra for deg og din psykiske helse.

Har dessverre ingen er faringer med helseangst og slikt, så der kan jeg ikke hjelpe.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Notatboka skrev:

Du må finne ting som gjør deg glad og avslappet. Sett av tid til slike aktiviteter. Eksempler kan være å drikke en kopp te uten tv/mobil tilgjengelig, ta et bad med stearinlys eller en lang dusj, ta ansiktsmaske, gå en liten eller lang tur ute, ta en fem minutters pustepause hvor du er helt fokusert på pusten. Pusteøvelser generelt er gull verdt når det kommer til angst, les deg litt opp og lær deg noen. Bruk de når du kjenner deg stresset og kjenner igjen signalene kroppen gir om at du kan få et angstanfall. Det er også noe du må øve på; å lære deg kroppens signaler. Du må finne ut hva og hvor mye du tåler og sette grenser. Kunne advart mot å bli for komfortabel også fordi da blir du jo aldri kvitt angsten da du må utfordres for at du skal bli bedre, men du virker ikke som den typen fordi du blant annet får dårlig samvittighet når du hviler.

Dette er kun mine personlige erfaringer, jeg er ingen fagperson. Kort oppsummert: lær kroppen å kjenne, bruk pusteøvelser og sett av tid daglig til aktiviteter som er bra for deg og din psykiske helse.

Har dessverre ingen er faringer med helseangst og slikt, så der kan jeg ikke hjelpe.

Tusen takk for gode svar. Du har helt rett i at jeg ikke er den type person  I de tilfellene jeg har fått panikkanfall så har jeg også blitt værende i situasjonen, bare for at jeg ikke skal begynne å unngå situasjonene det skjer i en annen gang. Vet ikke om det er lurt eller ikke, legen min mente det var dumt. Men for meg selv tenker jeg at å "gi tapt" for angsten i den situasjonen bare forteller meg at jeg kan fortsette med å gi tapt, i stedet for å takle det og bekjempe det på sikt. Nå mente også legen min at antidepressiva var det eneste som hjalp mot angst. Jeg hadde fikset meg psykologtime på egenhånd, og han ville ha det til at jeg nektet behandling bare fordi jeg ser medisiner som siste utvei. Det synes jeg blir litt for dumt.. I tillegg sa han at det var totalt unødvendig og ikke minst tåpelig at jeg snakket med mamma om angsten, for det ville bare gi henne enda mer angst. Noen trenger jeg jo å støtte meg på! :/ 

Jeg skal ta alle tipsene dine, og bli flinkere til å tenke på meg selv og sette begrensninger. Jeg er så eventyrlysten av meg at jeg misliker å sitte stille, men jeg får vel bare begynne å sette en stopper for det om jeg skal bli bedre. Tusen takk! 

Anonymkode: c264b...027

[Gjest Notatboka]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for gode svar. Du har helt rett i at jeg ikke er den type person  I de tilfellene jeg har fått panikkanfall så har jeg også blitt værende i situasjonen, bare for at jeg ikke skal begynne å unngå situasjonene det skjer i en annen gang. Vet ikke om det er lurt eller ikke, legen min mente det var dumt. Men for meg selv tenker jeg at å "gi tapt" for angsten i den situasjonen bare forteller meg at jeg kan fortsette med å gi tapt, i stedet for å takle det og bekjempe det på sikt. Nå mente også legen min at antidepressiva var det eneste som hjalp mot angst. Jeg hadde fikset meg psykologtime på egenhånd, og han ville ha det til at jeg nektet behandling bare fordi jeg ser medisiner som siste utvei. Det synes jeg blir litt for dumt.. I tillegg sa han at det var totalt unødvendig og ikke minst tåpelig at jeg snakket med mamma om angsten, for det ville bare gi henne enda mer angst. Noen trenger jeg jo å støtte meg på! :/ 

Jeg skal ta alle tipsene dine, og bli flinkere til å tenke på meg selv og sette begrensninger. Jeg er så eventyrlysten av meg at jeg misliker å sitte stille, men jeg får vel bare begynne å sette en stopper for det om jeg skal bli bedre. Tusen takk! 

Anonymkode: c264b...027

Så fint at du syns jeg skrev noe fornuftig! Jeg syns det er lurt av deg å værende i situasjonen, så fremt det ikke er for vanskelig, fordi da ufarliggjør du det på en måte. Om du klarer å "ri ut" angstanfallet, så klarer man ofte å tenke mer klart etterpå og skjønner at det egentlig ikke er noe fare og grunn til panikk. Han legen din virker som en tulling for å være ærlig. Jeg har også den tanken om at medisiner er siste utvei og tenker at samtaleterapi og eksponeringsterapi kan gjøre underverker. Så klart skjer det ikke over natten, men for de fleste er det terapi som er løsningen for å lære seg og leve med angst eller bli bedre. 

Et annet tips er å lese deg opp på hva som fysisk skjer i kroppen under et anfall. Når du da opplever et anfall kan man finne en slags trøst i at det er naturlig at sånn og sånn skjer. Det hjelper i alle fall meg litt!

Du må bare være god mot deg selv. Pleie sjel og kropp og ta hensyn. Gjør lystbetonte aktiviteter og si nei om det er noe du føler du ikke har lyst til. Anbefaler også å ta en god prat med samboer. Finn fine informative artikler om angst og fortell at dette er noe du sliter med. Det virker kanskje tullete for han fordi han aldri har slitt med det selv, men da må du være tydelig på at det er veldig reelt og fælt for deg og du har behov for forståelse og støtte. Jeg syns ting ble mye lettere da jeg begynte å være åpen med de rundt meg

Masse gode klemmer og varme tanker til deg. Det er vondt og det er grusomt, men det er veldig gode sjanser for at det blir bedre.