Venner med ulikt sosialt behov

[AnonymBruker]

Jeg har ei meget god venninne som jeg liker veldig godt, og jeg synes hun generelt både er trivelig og koselig. Det er dog et "problem", om man kan kalle det det, som omhandler hvor mye vi omgås. 

Jeg er introvert, og trenger mye alenetid for å "lade opp batteriene". Jeg vil derimot understreke at jeg liker å være sosial, selv om jeg både er introvert og ganske sjenert. Jeg jobber fullt som de fleste andre og elsker jobben min. Det er en jobb som derimot "krever" en del av meg på det sosiale plan, rett og slett fordi jeg må forholde meg til mine kolleger og alt annet som hører med. Og dette liker jeg godt. Det gjør at jeg ofte er sliten etter jobb. Både samboer og min bestevenninne har stor forståelse for dette, og er i grunn ganske lik som meg selv.

Men så er det en av mine venninner. Ei jente som vil alt vel, og generelt egentlig en god venninne å ha. Hun vil gjerne at vi møtes flere ganger per uke, helst hver eneste dag, men det er noe jeg dessverre ikke har kapasitet til. Som henne er jeg i tillegg aktiv i en forening, og det var der vi to møttes. Der møtes vi allerede relativt ofte, så vi omgås ganske mye. Hun er også arbeidsledig og har derfor mye tid, og jeg tror hun kjeder seg og vil veldig gjerne at vi skal være sammen hver eneste dag, hele tiden. 

Og jeg synes det er veldig hyggelig at hun vil at vi skal være ofte sammen, men jeg orker rett og slett ikke. Det blir for mye, jeg føler meg kvalt og vil bare være for meg selv. Jeg har prøvd, så hyggelig som mulig, å si at jeg dessverre ikke har kapasitet til å møte henne hver eneste dag. At det ikke handler om henne, men om meg. At jeg gjerne skulle orket å være mer sosial, men det er slik jeg er skapt.

Dessverre for min del ble hun svært såret da jeg sa dette, og mener at jeg ikke er en god venninne. Det er vondt å høre, for jeg stiller alltid opp om det skulle være noe. Det ble nok sagt i sinne, og jeg forstår det kan være vondt å høre, men som jeg sa til henne, det er ikke slik at jeg ikke vil tilbringe tid sammen med henne, det handler heller om mengden.

Hun har forøvrig mange venner og er veldig sosial hele tiden. For å være helt ærlig blir jeg nesten litt svett av å tenke på det, for hun er totalt motsatt av meg. Hun energi av andre, jeg tappes for energi. Og jeg forstår at man må møtes på halvveien, så det at jeg møter henne noen ganger per uke er for meg å strekke seg langt. Hadde jeg kunne velge hadde vi kanskje bare sett hverandre 1-2 ganger per måned. Jeg har rett og slett ikke dette sosiale behovet som henne. Jeg forstår derimot at det ikke er slik for henne.

Så hva gjør man nå? Jeg har prøvd å beklage og forklare, men nei, nå er hun sint og vil ikke snakke med meg mer. Og jeg kjenner at dette begynner å bli dumt. Også fordi hun nekter å snakke til meg når vi møtes i foreningen vi er aktive i. Ikke vil jeg miste henne som venn heller, jeg liker henne godt.

Må innrømme at jeg føler meg ganske fortvilet akkurat nå.

Andre der ute med noen erfaringer? Tips? Råd?

Anonymkode: 2f242...339

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ei meget god venninne som jeg liker veldig godt, og jeg synes hun generelt både er trivelig og koselig. Det er dog et "problem", om man kan kalle det det, som omhandler hvor mye vi omgås. 

Jeg er introvert, og trenger mye alenetid for å "lade opp batteriene". Jeg vil derimot understreke at jeg liker å være sosial, selv om jeg både er introvert og ganske sjenert. Jeg jobber fullt som de fleste andre og elsker jobben min. Det er en jobb som derimot "krever" en del av meg på det sosiale plan, rett og slett fordi jeg må forholde meg til mine kolleger og alt annet som hører med. Og dette liker jeg godt. Det gjør at jeg ofte er sliten etter jobb. Både samboer og min bestevenninne har stor forståelse for dette, og er i grunn ganske lik som meg selv.

Men så er det en av mine venninner. Ei jente som vil alt vel, og generelt egentlig en god venninne å ha. Hun vil gjerne at vi møtes flere ganger per uke, helst hver eneste dag, men det er noe jeg dessverre ikke har kapasitet til. Som henne er jeg i tillegg aktiv i en forening, og det var der vi to møttes. Der møtes vi allerede relativt ofte, så vi omgås ganske mye. Hun er også arbeidsledig og har derfor mye tid, og jeg tror hun kjeder seg og vil veldig gjerne at vi skal være sammen hver eneste dag, hele tiden. 

Og jeg synes det er veldig hyggelig at hun vil at vi skal være ofte sammen, men jeg orker rett og slett ikke. Det blir for mye, jeg føler meg kvalt og vil bare være for meg selv. Jeg har prøvd, så hyggelig som mulig, å si at jeg dessverre ikke har kapasitet til å møte henne hver eneste dag. At det ikke handler om henne, men om meg. At jeg gjerne skulle orket å være mer sosial, men det er slik jeg er skapt.

Dessverre for min del ble hun svært såret da jeg sa dette, og mener at jeg ikke er en god venninne. Det er vondt å høre, for jeg stiller alltid opp om det skulle være noe. Det ble nok sagt i sinne, og jeg forstår det kan være vondt å høre, men som jeg sa til henne, det er ikke slik at jeg ikke vil tilbringe tid sammen med henne, det handler heller om mengden.

Hun har forøvrig mange venner og er veldig sosial hele tiden. For å være helt ærlig blir jeg nesten litt svett av å tenke på det, for hun er totalt motsatt av meg. Hun energi av andre, jeg tappes for energi. Og jeg forstår at man må møtes på halvveien, så det at jeg møter henne noen ganger per uke er for meg å strekke seg langt. Hadde jeg kunne velge hadde vi kanskje bare sett hverandre 1-2 ganger per måned. Jeg har rett og slett ikke dette sosiale behovet som henne. Jeg forstår derimot at det ikke er slik for henne.

Så hva gjør man nå? Jeg har prøvd å beklage og forklare, men nei, nå er hun sint og vil ikke snakke med meg mer. Og jeg kjenner at dette begynner å bli dumt. Også fordi hun nekter å snakke til meg når vi møtes i foreningen vi er aktive i. Ikke vil jeg miste henne som venn heller, jeg liker henne godt.

Må innrømme at jeg føler meg ganske fortvilet akkurat nå.

Andre der ute med noen erfaringer? Tips? Råd?

Anonymkode: 2f242...339

Jeg er selv mer som deg og hadde en gang samme problemet med en venninne. Jeg tok først den feige utveien, lot som jeg ikke var hjemme (ja, jeg vet), hadde glemt tlf et sted osv. Da jeg til slutt tok mot til meg og sa det som det var, at jeg ikke orket å være sosial hver eneste dag etter jobb, ble hun fornærmet en stund, men så gikk det over. Kanskje din venninne også bare trenger litt tid på seg? Hvis dere har felles bekjente, kan de kanskje snakke med henne? Hun er nok veldig såret, men jeg må innrømme at jeg synes det er i overkant storforlangende å forvente at en person du ikke er sammen med skal stille opp hver enste dag...

Anonymkode: da951...04a

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv mer som deg og hadde en gang samme problemet med en venninne. Jeg tok først den feige utveien, lot som jeg ikke var hjemme (ja, jeg vet), hadde glemt tlf et sted osv. Da jeg til slutt tok mot til meg og sa det som det var, at jeg ikke orket å være sosial hver eneste dag etter jobb, ble hun fornærmet en stund, men så gikk det over. Kanskje din venninne også bare trenger litt tid på seg? Hvis dere har felles bekjente, kan de kanskje snakke med henne? Hun er nok veldig såret, men jeg må innrømme at jeg synes det er i overkant storforlangende å forvente at en person du ikke er sammen med skal stille opp hver enste dag...

Anonymkode: da951...04a

Ts her. 

Takk for svar. 

Enig med deg, og ja, jeg skal gi henne litt tid. Samtidig tenker jeg at vi er voksne mennesker i 20-åra som burde kunne snakke sammen på en vennskapelig måte. Og jeg synes også det er leit at hun tar såpass på vei og tror at jeg ønsker henne ille. Og det gjør jeg absolutt ikke. 

Anonymkode: 2f242...339

[rh1]

Referere til artikkel om det å være introvert for eksempel? Så hun skjønner at det ikke er noe personlig, men at folk faktisk kan være så grunnleggende forskjellige fra naturens side?  Det er nok bare det at hun har problemer med å sette seg inn i ditt behov, når hun føler på det totalt motsatte.. 

[Tabris]

Jeg er også som deg og hadde aldri orket å treffe folk hver dag. Ikke flere ganger i uken heller. Spesielt ikke når jeg har jobb og fritidsinteresser utenom. Litt flåsete kan man si at om hun nå er sur og trekker seg bort, så er problemet løst.

Men, ja, jeg ville vist henne artikler om ekstroverte og introverte som viser forskjellen mellom dem, og hvordan de har ulike måter å lade batteriene på. 

Jeg har sagt fra til mine venninner hvordan jeg er (og har heldigvis flere venner som er introverte selv). Og jeg kan godt finne på og si nei takk til en invitasjon til noe, med begrunnelse at jeg er sliten etter hektisk uke og trenger å slappe av hjemme. Og det samme kan de gjøre.

Hvis hun ikke aksepterer dette, så hadde jeg kuttet henne ut og bare latt henne være sur. Jeg ofrer ikke min mentale helse for å tekke andre.