Om å "kaste" ut eget barn - myndig barn

[Kattugla]

1 time siden, Aamu skrev:

Det er ikke snakk om dårlig råd heller, alle tåler å spise nudler, men det er grenser for hvor lenge man skal stå på sidelinja og bare se på uten å hjelpe til. Hvis man har jobb, har man ofte råd til mat. Mister personen jobben så synes jeg man svikter som foreldre hvis man sier "sånn er livet" og viser til at man må jobbe for føden. Klart ungene skal lære at ting koster penger, men det bør de absolutt lære en god stund før de er 22 år! En gooood stund. Man kan ikke være slappe foreldre som lar ungene gjøre som de vil, for så å plutselig bestemme seg for at "nå gidder jeg ikke mer". Har ungene lært (av moren) at det bare er å komme til mor og få penger, så er det morens oppgave at unge klarer seg og lærer seg å takle livet og det det koster. Man kan ikke snu om tvert. Det må skje gradvis. Det er jo ikke avkommet sin feil at hun er som hun er.

Jeg er enig i at foreldrene har ansvar for å veilede og hjelpe barna, men ikke i det uendelige og i hvertfall ikke når "barna" er ikke bare voksne, men nekter å samarbeide. Og det såkalte  "barnet" har faktisk hatt hele 3 år på seg etter videregående til å forberede seg på voksenlivet. På et tidspunkt må man rett og slett ta ansvar for eget liv og hvis man ikke klarer å hverken vise hensyn eller være trivelig mot de man bor med, er det på tide at man flytter for seg selv. TS trenger virkelig ikke ha dårlig samvittighet. 

[Aamu]

31 minutter siden, Kattugla skrev:

Jeg er enig i at foreldrene har ansvar for å veilede og hjelpe barna, men ikke i det uendelige og i hvertfall ikke når "barna" er ikke bare voksne, men nekter å samarbeide. Og det såkalte  "barnet" har faktisk hatt hele 3 år på seg etter videregående til å forberede seg på voksenlivet. På et tidspunkt må man rett og slett ta ansvar for eget liv og hvis man ikke klarer å hverken vise hensyn eller være trivelig mot de man bor med, er det på tide at man flytter for seg selv. TS trenger virkelig ikke ha dårlig samvittighet. 

Men barn lærer ikke ting av seg selv, om "barnet" (litt rart å snakke om en 22-åring som barn, men jaja hehe..) ikke har lært av sine foreldre hvordan hun skal oppføre seg kan de ikke forvente at det kommer av seg selv. Man får de barna man oppdrar.

Og ja, det å ta hensyn og være trivelig er faktisk også en del av oppdragelsen. Som starter når barnet er baby.

[Kattugla]

31 minutter siden, Aamu skrev:

Men barn lærer ikke ting av seg selv, om "barnet" (litt rart å snakke om en 22-åring som barn, men jaja hehe..) ikke har lært av sine foreldre hvordan hun skal oppføre seg kan de ikke forvente at det kommer av seg selv. Man får de barna man oppdrar.

Og ja, det å ta hensyn og være trivelig er faktisk også en del av oppdragelsen. Som starter når barnet er baby.

Det er sannhet til en grad. Personlighet spiller også en rolle her, jeg vet i hvertfall om flere søsken som har fått den samme oppdragelsen og mens noen er hyggelige, er andre det ikke. Det at man er bortskjemt, er etter min mening uansett ikke et frikort for ansvarsfraskrivelse når man er blitt voksen, da er det opp til en selv hva man gjør ut av livet. Det kan godt hende at ts sin sønn/datter vil møte på utfordringer, men h*n vil bare vokse og modnes på å måtte løse det selv  

[Aamu]

2 minutter siden, Kattugla skrev:

Det er sannhet til en grad. Personlighet spiller også en rolle her, jeg vet i hvertfall om flere søsken som har fått den samme oppdragelsen og mens noen er hyggelige, er andre det ikke. Det at man er bortskjemt, er etter min mening uansett ikke et frikort for ansvarsfraskrivelse når man er blitt voksen, da er det opp til en selv hva man gjør ut av livet. Det kan godt hende at ts sin sønn/datter vil møte på utfordringer, men h*n vil bare vokse og modnes på å måtte løse det selv  

Ja, men TS skal samtidig være tilstede som en støtte hele veien, ikke trekke seg unna og si " nei, du må stå på egne ben", det er noe som man skal lære seg gradvis. Problemet er bare at TS har latt det skure og gå, og nå må oppdra et voksent menneske som egentlig skulle vært ferdig oppdratt

Det er sant at man har forskjellig personlighet, men det er også sant at dersom man "velger seg en type oppdragelse" og kjører samme greia på alle barna (alle barn er forskjellige individer), så er man en dårlig forelder. Det viktigste ved å være forelder er jo faktisk å se barna for den barna er, og tilpasse oppdragelsen etter det

Klart, ADHD f.eks er jo en utfordring der man kan rive av seg håret til tider, men det kommer ikke frem i hovedinnlegget at hun har noen "lidelser"

[Million]

Nei, du er ikke en dårlig mamma. Du stiller helt rimelige og fornuftige krav til "barnet" på 22, og vil ikke ungdommen innfinne seg i det, er det helt riktig at de flytter og blir "herre i eget hus". Det kan bli svært lærerikt for 22 åringen. Se ikke bort fra at du får spørsmål om å hjelpe til med penger etterhvert....

Jeg synes du skal kvitte deg med den følelsen av dårlig samvittighet. En 22 åring er moden for å flytte hjemmefra uansett. Ikke bry deg om de stikkene hun/han prøver å komme med for å såre deg som hevn ("du er en elendig mamma" er typisk hevnforsøk).

Hvor gammel er yngstemann, som fremdeles blir boende hjemme? Det vil i det minste bli litt roligere, siden han/hun ikke har 22 åringen å krangle med lenger da:-)

Lykke til!

 

[AnonymBruker]

Skulle kanskje nevnt dette i HI. Barna mine er bra oppdratt og godt likt. De snakker høflig til folk også til meg vanligvis. Det er når jeg tar opp visse ting den eldste må endre at diskusjonene blir voldsomme og ord som ikke barnet mener blir sagt likevel.

Dette barnet bodde hjemmefra i ca 2 år pga skole og flyttet tilbake da skolen var slutt. Barnet har bodd hjemme siden skoleslutt i fjor. Jeg ble ganske tidlig gjort oppmerksom på at barnet IKKE ville flytte hjem igjen, men i vente på å jobb så ble det å bo hjemme. Noe jeg ikke hadde noe imot.

Barnet er forsiktig med penger og fornuftig.

Jeg grugleder meg til barnet flytter, blir litt sårt, samtidig godt

Anonymkode: 49656...c27

[Kattugla]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skulle kanskje nevnt dette i HI. Barna mine er bra oppdratt og godt likt. De snakker høflig til folk også til meg vanligvis. Det er når jeg tar opp visse ting den eldste må endre at diskusjonene blir voldsomme og ord som ikke barnet mener blir sagt likevel.

Dette barnet bodde hjemmefra i ca 2 år pga skole og flyttet tilbake da skolen var slutt. Barnet har bodd hjemme siden skoleslutt i fjor. Jeg ble ganske tidlig gjort oppmerksom på at barnet IKKE ville flytte hjem igjen, men i vente på å jobb så ble det å bo hjemme. Noe jeg ikke hadde noe imot.

Barnet er forsiktig med penger og fornuftig.

Jeg grugleder meg til barnet flytter, blir litt sårt, samtidig godt

Anonymkode: 49656...c27

Da høres det virkelig ut som dette handler om at "barnet" er overmodent for å flytte hjemmefra  De tingene h*n sa ble sikkert sagt i kampens hete og jeg ville ikke tatt det for mye inn på meg, du trenger ikke å ha dårlig samvittighet. At barn blir selvstendige og flytter utav foreldrenes hjem er akkurat slik det skal være  

[AnonymBruker]

I prinsippet så ser jeg egentlig ikke problemet med at barn får bo hjemme i tjue-årene - selv om de har jobb. Men dette forutsetter vel at barna faktisk er med på å bidra - for eksempel til økonomien, betaler enkelte strøm-regninger osv. eller lignende.

Samt at dem kjøper sin egen mat, toalett-papir og andre ting som dette barnet benytter seg av. Samt at dem kan være med og bidra  til huset ved å vaske klær (samt oppvask, tallerkener og sånn) og støvsuger, tørker støv og så videre...

Anonymkode: f87ab...020

[tullaballa]

Nå er det lenge til barna mine blir myndige, men jeg klarer virkelig ikke å se for meg at jeg noen gang kommer til å be dem om å flytte ut og samtilig si at de ikke kan flytte hjem igjen fordi det blir for dyrt. Kommer selvfølgelig til å oppfordre dem til å flytte for seg selv når de er klare for det, men da med klar beskjed om at døren her alltid er åpen. Noen vil jo flytte på hybel når de begynner på vgs mens andre blir boende hjemme til de er ferdig med universitet/høgskole. Begge alternativ kommer alltid til å være greit her. Hvis mine barn må bo på hybel for å studere det de vil kommer vi også til å dekke kostnader for hybel for at de skal slippe studielån. Slik har både jeg og mannen min hatt det og er virkelig takknemmelige for det den dag i dag. Søskenbarnet mitt er nylig blitt 18 år og har en mor som hele tiden truer med å kaste han ut når han gjør noe som ikke blir tatt godt i mot hjemme. Synes dette er feil fremgangsmåte og det har også bidratt til et turbulent forhold mellom han og hans mor.

[Ginavn]

Er det bare jeg som synes det er litt merkelig at man "må" ut omtrent på dagen man blir 18?

En ting er jo selvfølgelig å oppføre seg som en voksen (bidra med å betale regninger/mat/husarbeid osv), men noen ganger blir det litt dumt å hevde at voksne barn må ut, uten å sette seg inn i situasjonen. 

Dette var min situasjon: bodde hjemme, hadde vikarjobb og omtrent 16 000 utbetalt i måneden. Gikk til jobb på 10-15 min, kunne gå innom butikken etter endt arbeidstid. Jeg betalte strøm, og sørga for mat selv, i tillegg til å være den som gjorde husarbeid. Mesteparten av tida tilbrakte jeg på rommet mitt

Hvis jeg skulle ha flytta... Denne jobben var i Bærum, med gjennomsnittlig leiepris på 10k. Eller lavere, om man kan dele en boks med andre. Jeg måtte kanskje ha betalt offentlig transport selv, et månedeskort var vel 1200 kr? Så internett/telefon på kanskje 500 kr. Så kommer andre utgifter, som mat (!) 

Mantraet er "flytte ut for å lære/bli selvstendig!". Hva kunne jeg ha lært av å omtrent ikke ha igjen penger hver måned? 

Jeg var selvstendig selv om jeg bodde hjemme, og den dag i dag føler jeg heller ikke hatt jeg burde ha flytta ut og sett halve lønna gå med til leie.

TS, du er ikke en dårlig mor. Jeg synes ikke det er for mye forlangt å vente at voksne barn kan delta hjemme

Endret 23. juni 2016 av Ginavn

[Juniper]

Poenget er vel ikke at det er greit å hive ungene ut dagen etter at de står med vitnemålet fra videregående i hånda! (Ja, for så lenge har man forsørgerplikt!)

Poenget sånn jeg ser det, er at når ungene blir eldre så må det være en gjensidighet rundt det å bo hjemme. Foreldrene skal ikke ses på som selvfølgelige til å tilrettelegge alt rundt "barnet", man forventer av en ung voksen at han eller hun tar i et tak når det trengs hjemme uten nødvendigvis å bli bedt om det, snakker i et normalt toneleie til familien når noe må prates igjennom og kan forholde seg normalt sivilisert til omgivelsene selv om det er familie. Og selvsagt respekterer rimelige husregler. 

Altså, rydder eget rot, vasker egen dritt, og bidrar for fellesskapet. Sant tar hensyn til at foreldrene innimellom vil ha en halvtime i fred. 

Om man får en situasjon som begynner å utvikle seg i en giftig rettning, der "barnet" ikke oppfører seg voksent og ansvarlig, og bosituasjonen skaper en belastning på familien og familieforholdet, da er det helt OK å si til "barnet" at nå må han eller hun finne en annen løsning i forhold til bosted. 

Men i TS sin situasjon var det jo ikke sånn! Det var "barnet" som trampet ut i sinne fordi han eller hun ble bedt om å rydde etter seg, og skaffet seg hybel. Og i ettertid så terroriserer "barnet" TS med beskyldninger om å være en dårlig mor!

Hvilket viser at TS burde ha satt ned foten og bedt "barnet" om å flytte for lengst, men heldivis løste det seg selv. 

Jeg foreslår at hver gang "barnet" kommer med disse stikkene, så parrerer TS med at, "Nei, dette valgte du selv! Men jeg setter pris på at du tok dette valget, siden vi tydeligvis har helt ulike standarder på rydding og husarbeid, og jeg ser meg ferdig med oppdragelsen din!"

[AnonymBruker]

Barn som er godt utrustet psykisk flytter hjemmefra tidligere enn de som ikke er det. At ditt voksne barn bor hjemme (gratis?) Etter å ha skaffet seg en godt betalt jobb er ikke akseptabelt. Barnet er vel og rimelig makelig av seg? Hotel mamma ordner opp og gjør som hun alltid har gjort, lager mat og vasker tøy, rydder og holder orden? 

Er du klar i din tilbakemelding og tar i bruk den voksne utflyttede datteren eller sønnens rom til annet formål så er det vel klinkende klart at retur til hotel mamma ikke er aktuelt? En voksen og velutrustet (mentalt) datter eller sønn kommer vel heller ikke i retur til hotelmamma? 

Anonymkode: 00890...36b

[Hactar]

Den 23.6.2016 at 12.36, AnonymBruker skrev:

Skulle kanskje nevnt dette i HI. Barna mine er bra oppdratt og godt likt. De snakker høflig til folk også til meg vanligvis. Det er når jeg tar opp visse ting den eldste må endre at diskusjonene blir voldsomme og ord som ikke barnet mener blir sagt likevel.

Dette barnet bodde hjemmefra i ca 2 år pga skole og flyttet tilbake da skolen var slutt. Barnet har bodd hjemme siden skoleslutt i fjor. Jeg ble ganske tidlig gjort oppmerksom på at barnet IKKE ville flytte hjem igjen, men i vente på å jobb så ble det å bo hjemme. Noe jeg ikke hadde noe imot.

Barnet er forsiktig med penger og fornuftig.

Jeg grugleder meg til barnet flytter, blir litt sårt, samtidig godt

Anonymkode: 49656...c27

Høres ut som dette barnet vantrives med å bo hjemme, men har vært ambivalent til å gjøre noe med det. Så stilte du noen krav, og han fikk sparket bak som skulle til for å skaffe seg noe eget. Nå gruer han seg litt, og tar uroen ut på deg. Mest sannsynlig vil humøret stige og forholdet deres bli bedre igjen når han bare kommer seg ut og ser at det går bra.