Date noen med diagnose?

[neutral80]

Er usikker på hva jeg skal gjøre. Han sliter med noen ting. Og i de tidene hvor han sliter trekker han seg veldig tilbake. Jeg merker at alt hans opp og ned sliter på meg. Ellers har vi det fint sammen, like meninger og verdier, bra kjemi.

Men også merker jeg at jeg er flau over hans oppførsel i offentligheten.

Hva gjøre?

[AnonymBruker]

Når det gjelder partnere, så er ikke hovedsakene det viktigste, det er hva du føler. Hvorfor føler du de tingene du føler? Hva sier magefølelsen din deg og hvorfor? Det er det viktigste spørsmålet, og der finner du svaret.

Anonymkode: 54865...bf3

[mikrobe]

Ti personer med samme diagnose har ti ulike opplevelser av den. Ikke heng deg opp i diagnose. Tenk heller på symptomene. List dem opp. Kan du håndtere dem? Så fint! Drit i hva denne samlingen med diagnoser kalles i diagnosemanualen. Fokuser på personen.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, neutral80 skrev:

Er usikker på hva jeg skal gjøre. Han sliter med noen ting. Og i de tidene hvor han sliter trekker han seg veldig tilbake. Jeg merker at alt hans opp og ned sliter på meg. Ellers har vi det fint sammen, like meninger og verdier, bra kjemi.

Men også merker jeg at jeg er flau over hans oppførsel i offentligheten.

Hva gjøre?

Det kan kreve mye av deg, så jeg hadde vurdert det nøye om det er noe du orker.

Anonymkode: 21b45...42d

[neutral80]

Ja, jeg synes det er tungt. Han er jo veldig reflektert og jobber hardt med seg selv for å bli bede og det har jeg stor respekt for. Men jeg ser også at han har en lang vei foran seg. Han er mye i sin egen boble og får ikke ed seg hva som er tøft for meg med det.

At jeg for eksempel ikke hører noen ting i noen dager og finner ut at vår date avlyses ved å spørre om det. Og neste dag så er han kjempeblid igjen og tror alt er glemt. Gode og dårlige dager kommer som lyn fra blå himmel.

Vet virkelig ikke om jeg orker, tenker mye på å gjøre det slutt. Men bryr meg jo mye om han.

En ting til jeg synes er litt skummelt: han sier at han trenger meg. Når han merker at jeg går litt på avstand så vil han absolutt fortsette å være et par.

Så usikker:(

[SlemUlv]

Får han noe hjelp for dette? (Ikke at jeg har skjønt hva diagnoser, fysisk, psykisk, blanding osv) 

Å bare jobbe med seg selv, og gjerne bruke sine venner, kjærester, familie, som psykologer og sånn, er ikke bra i lengden. Det er sånn jeg har mistet 3 av mine 6 kjærester. 

[neutral80]

1 minutt siden, kattepusen skrev:

Får han noe hjelp for dette? (Ikke at jeg har skjønt hva diagnoser, fysisk, psykisk, blanding osv) 

Å bare jobbe med seg selv, og gjerne bruke sine venner, kjærester, familie, som psykologer og sånn, er ikke bra i lengden. Det er sånn jeg har mistet 3 av mine 6 kjærester. 

Du har et poeng der. Jeg synes han bør gå i behandling en psykiateren hans sa at det  ikke var nødvendig. Han går i en gruppeterapi men jeg vet ikke om det er nok. Tror ikke det.

Han ringer meg og familie for å få hjelp. Det er ikke greit.

Når jeg sier at jeg synes han bør få mer behandling, så sier han at det blir bedre og bedre. Men det er ikke sant.

Han vil overhodet ikke miste meg Hadde han ikke hatt disse problemene så hadde vi hatt det supert.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, neutral80 skrev:

Ja, jeg synes det er tungt. Han er jo veldig reflektert og jobber hardt med seg selv for å bli bede og det har jeg stor respekt for. Men jeg ser også at han har en lang vei foran seg. Han er mye i sin egen boble og får ikke ed seg hva som er tøft for meg med det.

At jeg for eksempel ikke hører noen ting i noen dager og finner ut at vår date avlyses ved å spørre om det. Og neste dag så er han kjempeblid igjen og tror alt er glemt. Gode og dårlige dager kommer som lyn fra blå himmel.

Vet virkelig ikke om jeg orker, tenker mye på å gjøre det slutt. Men bryr meg jo mye om han.

En ting til jeg synes er litt skummelt: han sier at han trenger meg. Når han merker at jeg går litt på avstand så vil han absolutt fortsette å være et par.

Så usikker:(

det er flere tråder om det her les de.

Anonymkode: 21b45...42d

[SlemUlv]

1 minutt siden, neutral80 skrev:

Du har et poeng der. Jeg synes han bør gå i behandling en psykiateren hans sa at det  ikke var nødvendig. Han går i en gruppeterapi men jeg vet ikke om det er nok. Tror ikke det.

Han ringer meg og familie for å få hjelp. Det er ikke greit.

Når jeg sier at jeg synes han bør få mer behandling, så sier han at det blir bedre og bedre. Men det er ikke sant.

Han vil overhodet ikke miste meg Hadde han ikke hatt disse problemene så hadde vi hatt det supert.

Gruppeterapi kan hjelpe på noe, og for noen.. det er ikke for alt og alle. 

Kanskje prøve å få individual terapi i tillegg ? en han kan ringe til, når det butter i mot? 

Og han kan nok syns at det går bedre og bedre, når man er fryktelig langt nede, så ser an gjerne de små stegene De som ikke alle andre ser.. kanskje klarte han å gå ut på en litt tung dag, en dag han for noen måneder siden hadde isolert seg på? Kanskje smilte han litt, på en av disse dårligere dagene, noe han ikke ville gjort før? Det er sånne små ting, som fort blir viktige når man er langt nede, og gjerne har vært det en stund. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, neutral80 skrev:

Du har et poeng der. Jeg synes han bør gå i behandling en psykiateren hans sa at det  ikke var nødvendig. Han går i en gruppeterapi men jeg vet ikke om det er nok. Tror ikke det.

Han ringer meg og familie for å få hjelp. Det er ikke greit.

Når jeg sier at jeg synes han bør få mer behandling, så sier han at det blir bedre og bedre. Men det er ikke sant.

Han vil overhodet ikke miste meg Hadde han ikke hatt disse problemene så hadde vi hatt det supert.

les hele. og søk etter flere tråder slike at du ser det fra flere sider-

 

Anonymkode: 21b45...42d

[WubWub]

4 minutter siden, neutral80 skrev:

Ja, jeg synes det er tungt. Han er jo veldig reflektert og jobber hardt med seg selv for å bli bede og det har jeg stor respekt for. Men jeg ser også at han har en lang vei foran seg. Han er mye i sin egen boble og får ikke ed seg hva som er tøft for meg med det.

At jeg for eksempel ikke hører noen ting i noen dager og finner ut at vår date avlyses ved å spørre om det. Og neste dag så er han kjempeblid igjen og tror alt er glemt. Gode og dårlige dager kommer som lyn fra blå himmel.

Vet virkelig ikke om jeg orker, tenker mye på å gjøre det slutt. Men bryr meg jo mye om han.

En ting til jeg synes er litt skummelt: han sier at han trenger meg. Når han merker at jeg går litt på avstand så vil han absolutt fortsette å være et par.

Så usikker:(

Man er sin egen lykkes smed. Han kan ikke basere sin egen lykke på deg. 

Om forholdet drar deg ned som et anker så burde valget være soleklart. Det er vanskelig å være pårørende til psykisk syke mennesker og om man ikke passer seg så kan man bli dratt med ned og selv bli syk. Spesielt om man står veldig nært vedkommende som du gjør.

Slik som jeg tenker det så kan ikke en relasjon utelukkende gå på den psykisk sykes premisser. Du må stille krav til ting du vil ha ut av relasjonen. Du har også rett til å ha forventninger om gradvis bedring over tid. 

Du forteller videre at han ikke mottar tilstrekkelig behandling og at du ser ingen tegn til bedring. Om du ikke anser det som realistisk at han vil bli bedre innen et halvt år så tenker jeg selv at du må verne om deg selv og din egen lykke/helse.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, neutral80 skrev:

Du har et poeng der. Jeg synes han bør gå i behandling en psykiateren hans sa at det  ikke var nødvendig. Han går i en gruppeterapi men jeg vet ikke om det er nok. Tror ikke det.

Han ringer meg og familie for å få hjelp. Det er ikke greit.

Når jeg sier at jeg synes han bør få mer behandling, så sier han at det blir bedre og bedre. Men det er ikke sant.

Han vil overhodet ikke miste meg Hadde han ikke hatt disse problemene så hadde vi hatt det supert.

Bli med til han til psykiateren og fortell at du mener han trenger mer hjelp. Husk at det er ikke psykiateren som kjenner han best. De har ofte helt andre hensyn og ta en det som omhandler pasientens behov som kostnader av behandling etc. Psykiateren er ikke glad i han. Han er bare et nummer i en lang, lang rekke som skal behandles så effektivt og billig som mulig. Med mindre han betaler selv. Der økonomien ofte er det vinnende elementet og ikke pasientens behov. Psykiatri er et ekstremt firkantet system, med lav grad av menneskelighet. 

Anonymkode: ced57...880

[WubWub]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bli med til han til psykiateren og fortell at du mener han trenger mer hjelp. Husk at det er ikke psykiateren som kjenner han best. De har ofte helt andre hensyn og ta en det som omhandler pasientens behov som kostnader av behandling etc. Psykiateren er ikke glad i han. Han er bare et nummer i en lang, lang rekke som skal behandles så effektivt og billig som mulig. Med mindre han betaler selv. Der økonomien ofte er det vinnende elementet og ikke pasientens behov. Psykiatri er et ekstremt firkantet system, med lav grad av menneskelighet. 

Anonymkode: ced57...880

Dette er så langt fra min virkelighet og erfaring med psykiatrien som det er mulig å komme. Det er faktisk de som er i psykiatrien hele sitt liv uten å betale noe, og det er faktisk brukere som psykiatriske ansatte blir direkte glad i.

Psykiatrisk hjelpepersonell er ikke følelsesløse roboter som har "effektivisering" som primære mål.

[neutral80]

Må si at jeg virkelig synes at dere gir veldig fine og respektfulle svar. For det er jo følelser involvert. 

Svarene er nyttige for meg. At jeg må stille krav og om han ikke gjør noe mer at jeg må passe på min egen helse og lykke. Jeg merker allerede at det har begynt å dra meg ned. Vi har møtt hverandre for noen måneder siden.

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, neutral80 skrev:

Må si at jeg virkelig synes at dere gir veldig fine og respektfulle svar. For det er jo følelser involvert. 

Svarene er nyttige for meg. At jeg må stille krav og om han ikke gjør noe mer at jeg må passe på min egen helse og lykke. Jeg merker allerede at det har begynt å dra meg ned. Vi har møtt hverandre for noen måneder siden.

Utifra hva du skriver, anbefaler jeg å ikke date han/ha kontakt. Eventuelt komme tilbake til det ved en senere tid.

Anonymkode: 21b45...42d

[AnonymBruker]

Veldig fornuftig svar fra Wubwub! 

Personlig er jeg ikke sikker på om jeg hadde klart tilsvarende uten å bli trekt ned, men vi er alle forskjellige, og takler diagnoser på ulike måter. 

Anonymkode: 729bc...efd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, WubWub skrev:

Dette er så langt fra min virkelighet og erfaring med psykiatrien som det er mulig å komme. Det er faktisk de som er i psykiatrien hele sitt liv uten å betale noe, og det er faktisk brukere som psykiatriske ansatte blir direkte glad i.

Psykiatrisk hjelpepersonell er ikke følelsesløse roboter som har "effektivisering" som primære mål.

Enig i at psykiatri kan ha medmenneskelighet basert på enkeltpersoner. Men utover det er jeg uenig. 

Og  jeg snakker om på et behandlingsmessig nivå. Hvis hun, familie og venner av fyren mener at han trenger mer hjelp fordi for mye faller på dem vil jeg tro at det er høyst reellt uansett hva en psykiater mener. Psykiaterne sitt synspunkt er preget av mange flere hensyn enn en enkelt pasients behov og det er som regel svært begrenset hvor god innsikt en psykiater har i en persons hverdag. Å tro noe annet er naivt. I offentlig helsevesen prioriteres det hardt, og et behov for hjelp gir absolutt ingen sikkerhet i at personen får det. Billig i å ha folk i gruppeterapi f.eks. Tilbudt gitt. Check. Mange fluer i en smekk. Check. 

Anonymkode: ced57...880

[neutral80]

Huff. Er jo glad i han. Blir kjipt dette.

[AnonymBruker]

Klientene våre er ikke bare "et nummer av mange", som noen påstod over her. Det er ikke mulig å drive terapi uten å tillate seg å bli glad i dem man jobber med. Spør sykepleiere på sykehjem om de er følelseskalde overfor sitt klientell. Det samme gjelder oss. Vi setter ikke av 10 minutter i en travel hverdag, hvor målet er å få klienten ut av rommet kjappest mulig. Noen klienter har en dobbelttime (1,5 time) to ganger pr uke, andre kan ha 45 minutter en gang pr måned. Det varierer etter behovene den enkelte har. Men dem man blir godt kjent med blir man selvsagt glad i.

Mvh, psykolog.

Anonymkode: 0aa43...4a1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Klientene våre er ikke bare "et nummer av mange", som noen påstod over her. Det er ikke mulig å drive terapi uten å tillate seg å bli glad i dem man jobber med. Spør sykepleiere på sykehjem om de er følelseskalde overfor sitt klientell. Det samme gjelder oss. Vi setter ikke av 10 minutter i en travel hverdag, hvor målet er å få klienten ut av rommet kjappest mulig. Noen klienter har en dobbelttime (1,5 time) to ganger pr uke, andre kan ha 45 minutter en gang pr måned. Det varierer etter behovene den enkelte har. Men dem man blir godt kjent med blir man selvsagt glad i.

Mvh, psykolog.

Anonymkode: 0aa43...4a1

Jeg påstod det ikke. Jeg mener det.

Det er jo helt irrelevant at en psykolog setter av dobbelttimer til pasienter som faktisk får behandling, når poenget er at hun, venner og familie antyder at han trenger mer hjelp og bare har tilbud om gruppeterapi. Der en psykiater han kanskje ikke ser jevnlig engang siden han går i gruppeterapi, sier at han ikke trenger mer hjelp. Mens de som kjenner han sier at han gjør det. Ville holdt en knapp på de som kjenner han og ikke psykiateren. 

Hun har tenkt å dumpe han som konsekvens av at psyken hans påvirker henne for mye. Det sier jo sitt. Det høres ut som en klassiker fra psykiatrien. Type filosofi om at man ikke skal gi tilstrekkelig tilbud før en person har mistet alt og alle og har kastet seg utfor en bro for lengst. 

 

Anonymkode: ced57...880