Post traumatisk stress

[AnonymBruker]

Er det noen her inne som har post traumatisk stress? Hvordan takler dere isåfall "anfallene"?

Jeg blir overmannet av ekstrem irritasjon og sinne, føles som hormonell ubalanse som pms på en måte, bare X 10.

Jeg prøver å gjøre pusteøvelser og har tenkt å forsøke løpeturer.

Har andre med post traumatisk stress noen erfaringer eller råd?

Jeg får veldig kort lunte i hverdagen og irritasjon over vanlige mennesker som ikke har traumer, da må jeg bare isolere meg, også fra familien. Men det verste er de dårlige følelsene som sitter i kroppen. Hvordan avleder man kroppen?

Anonymkode: e16e2...e47

[Februarbarn]

Er du i behandling? Det tenker jeg er viktig dersom

du skal få det bedre. En god terapeut vil kunne hjelpe deg til å finne riktige verktøy du kan ta i bruk i ulike situasjoner du opplever som ubehagelige og overveldende. Du skal ikke stå alene i dette. 

Har du en behandler, så vil jeg oppfordre seg til å ta kontakt med han eller henne og spørre om nøyaktig det samme. De innehar mye kompetanse til å hjelpe deg  

[AnonymBruker]

Spørs kanskje hva du har fått det av.. jeg fikk det etter en bilulykke. 
For min del så var eksponering nøkkelen. Kjørte bil, selv om at jeg ble hysterisk, hyperventilerte. Fikk helt panikk. 
Lyden og lukten av bil førte til panikk. Alt fra små ting som at solen ligger lavt, det er dugg på ruten. Altså samme værforhold som den dagen vi krasjet. Jeg begynte med å sitte på i korte strekninger. Alt måtte være riktig. Sjåføren måtte ha sovet, spist frokost og det måtte ikke være under rushtiden. Ikke for tidlig, ikke for sent. Ikke for sterk sol, regn, tåke. Ja alt måtte være perfekt, ellers så fikk jeg full panikk. 

Vanskelig å forklare. Men den minste ting kunne føre til flashbacks. Alt fra at sjåføren sier en identisk setning som det sjåføren sa den dagen. Eller lyden, følelsen i bilen, temperatur, sitte stilling, radio kanal, mine klær, pakking av bagasjen. Ting som er identisk til slik som det var den dagen, det førte til flashbacks (med panikk). Jeg var da overbevist om at vi kom til å krasje, fordi jeg hadde opplevd det før. Sjåføren måtte da stoppe, også måtte jeg vente til panikken forsvant. 

Jeg har "øvd" en del hjemme også. Ved å se på bilulykker på youtube. Fordi lyden av en bil som knuses ga meg flashbacks og panikk. Fikk jeg mareritt så prøvde jeg å holde meg der, ikke våkne. 
Jeg slet i 8 år. Først nå, for få måneder siden så satt jeg i en bil, uten å få noe form for panikkfølelse. Da først innså jeg at jeg endelig er frisk. Men, kan forsatt få panikk, flashbacks og være tilbake til start hvis noe skjer utav det blå. F.eks en krasj scene i en film, som da kommer alt for brått på. Men, jeg kommer meg tilbake til normalt ganske raskt. 

Jeg oppsøkte det som var ubehagelig, og presset meg selv lengre enn langt. Mye frem og tilbake, men jeg klarte det til slutt.
Hadde nok blitt frisk fortere hvis jeg hadde hatt profesjonell hjelp. 

Vanskelig å huske hvordan jeg var etter bilulykken. Men stengte meg mye inne, unngikk alt og alle. Mye sint og lei meg. Sint på sjåføren, sint på meg selv, sint på familien som ikke forsto. Lei meg fordi jeg overlevde, lei meg fordi jeg følte skam over tankene mine. Lei meg fordi sjåføren er familie og kjørte når h*n ikke skulle ha kjørt. Lei meg, fordi jeg skammet meg over ønsket om å dø. Sint, og trist, til slutt ble jeg bare helt nummen. Jeg klarte ikke å konsentrere meg, jeg fikk ikke ta tak i tankene, det gjorde meg sint. Sint fordi jeg fikk ikke lov av familien til å være alene, jeg måtte prate og le om hendelsen. Når alle viste at h*n hadde skyld i ulykken, ene og alene. For å si det sånn; 1 ble narkoman, 1 tok selvmord og 1 ble ufør på grunn av skadene, også har du meg. Sier kanskje litt om hvor alvorlig denne ulykken var? 
Jeg tok det ut på usunn måte, selvskadning. Jeg straffet meg selv, fordi jeg fikk kjeft av å være sint høylytt. Så det var min måte å få det ut på. Fordi det å si noe negativt om den hendelsen hjemme, det ble ikke akseptert. For alle støttet sjåføren som hadde skyld, det å være sint var ikke lov, eller trist. Jeg fikk ikke lov til å slite psykisk. Derav fikk jeg ikke hjelp heller. 

Anonymkode: af89d...e23

[AnonymBruker]

Det kan hjelpe å avreagere, f.eks med kampsport eller hard trening. For noen. Spørs litt hva en har opplevd. Jeg sliter etter noe jeg opplevde som tortur. Ble holdt fast på en benk. Ikke voldtekt, medisinsk. Eller hva man skal kalle det. Liker ikke å skrive om det.

Jeg sliter også med følelser x 10. Helt typisk. Psykologen bare nikker og smiler. Sorry, ingen gode tips..

 Men du er ikke alene

Anonymkode: afc20...08f

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan hjelpe å avreagere, f.eks med kampsport eller hard trening. For noen. Spørs litt hva en har opplevd. Jeg sliter etter noe jeg opplevde som tortur. Ble holdt fast på en benk. Ikke voldtekt, medisinsk. Eller hva man skal kalle det. Liker ikke å skrive om det.

Jeg sliter også med følelser x 10. Helt typisk. Psykologen bare nikker og smiler. Sorry, ingen gode tips..

 Men du er ikke alene

Anonymkode: afc20...08f

Ja avreagere. Så trening kanskje jeg rett og slett må begynne med.

Anonymkode: e16e2...e47

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Spørs kanskje hva du har fått det av.. jeg fikk det etter en bilulykke. 
For min del så var eksponering nøkkelen. Kjørte bil, selv om at jeg ble hysterisk, hyperventilerte. Fikk helt panikk. 
Lyden og lukten av bil førte til panikk. Alt fra små ting som at solen ligger lavt, det er dugg på ruten. Altså samme værforhold som den dagen vi krasjet. Jeg begynte med å sitte på i korte strekninger. Alt måtte være riktig. Sjåføren måtte ha sovet, spist frokost og det måtte ikke være under rushtiden. Ikke for tidlig, ikke for sent. Ikke for sterk sol, regn, tåke. Ja alt måtte være perfekt, ellers så fikk jeg full panikk. 

Vanskelig å forklare. Men den minste ting kunne føre til flashbacks. Alt fra at sjåføren sier en identisk setning som det sjåføren sa den dagen. Eller lyden, følelsen i bilen, temperatur, sitte stilling, radio kanal, mine klær, pakking av bagasjen. Ting som er identisk til slik som det var den dagen, det førte til flashbacks (med panikk). Jeg var da overbevist om at vi kom til å krasje, fordi jeg hadde opplevd det før. Sjåføren måtte da stoppe, også måtte jeg vente til panikken forsvant. 

Jeg har "øvd" en del hjemme også. Ved å se på bilulykker på youtube. Fordi lyden av en bil som knuses ga meg flashbacks og panikk. Fikk jeg mareritt så prøvde jeg å holde meg der, ikke våkne. 
Jeg slet i 8 år. Først nå, for få måneder siden så satt jeg i en bil, uten å få noe form for panikkfølelse. Da først innså jeg at jeg endelig er frisk. Men, kan forsatt få panikk, flashbacks og være tilbake til start hvis noe skjer utav det blå. F.eks en krasj scene i en film, som da kommer alt for brått på. Men, jeg kommer meg tilbake til normalt ganske raskt. 

Jeg oppsøkte det som var ubehagelig, og presset meg selv lengre enn langt. Mye frem og tilbake, men jeg klarte det til slutt.
Hadde nok blitt frisk fortere hvis jeg hadde hatt profesjonell hjelp. 

Vanskelig å huske hvordan jeg var etter bilulykken. Men stengte meg mye inne, unngikk alt og alle. Mye sint og lei meg. Sint på sjåføren, sint på meg selv, sint på familien som ikke forsto. Lei meg fordi jeg overlevde, lei meg fordi jeg følte skam over tankene mine. Lei meg fordi sjåføren er familie og kjørte når h*n ikke skulle ha kjørt. Lei meg, fordi jeg skammet meg over ønsket om å dø. Sint, og trist, til slutt ble jeg bare helt nummen. Jeg klarte ikke å konsentrere meg, jeg fikk ikke ta tak i tankene, det gjorde meg sint. Sint fordi jeg fikk ikke lov av familien til å være alene, jeg måtte prate og le om hendelsen. Når alle viste at h*n hadde skyld i ulykken, ene og alene. For å si det sånn; 1 ble narkoman, 1 tok selvmord og 1 ble ufør på grunn av skadene, også har du meg. Sier kanskje litt om hvor alvorlig denne ulykken var? 
Jeg tok det ut på usunn måte, selvskadning. Jeg straffet meg selv, fordi jeg fikk kjeft av å være sint høylytt. Så det var min måte å få det ut på. Fordi det å si noe negativt om den hendelsen hjemme, det ble ikke akseptert. For alle støttet sjåføren som hadde skyld, det å være sint var ikke lov, eller trist. Jeg fikk ikke lov til å slite psykisk. Derav fikk jeg ikke hjelp heller. 

Anonymkode: af89d...e23

Kanskje du har hatt en form for survivors guilt? Jeg fikk det av en ulykke jeg var involvert i som ung. Jeg skal ta det opp med psykolog, jeg har det i en form ennå.

Anonymkode: e16e2...e47

[AnonymBruker]

12 timer siden, Februarbarn skrev:

Er du i behandling? Det tenker jeg er viktig dersom

du skal få det bedre. En god terapeut vil kunne hjelpe deg til å finne riktige verktøy du kan ta i bruk i ulike situasjoner du opplever som ubehagelige og overveldende. Du skal ikke stå alene i dette. 

Har du en behandler, så vil jeg oppfordre seg til å ta kontakt med han eller henne og spørre om nøyaktig det samme. De innehar mye kompetanse til å hjelpe deg  

Ja er endelig i behandling. Hun foreslo noe innen kognitiv terapi, problemet er bare at jeg har såpass mye dårlige følelser pga den ekstreme irritasjon/ sinne at jeg føler det hindrer meg i å leve normalt. Men nå skal jeg i behandling hver uke en stund, bare lurer på om jeg burde gått ennå oftere.

Anonymkode: e16e2...e47

[AnonymBruker]

TS har nok trigget et eller annen biologisk mekanisme. Det er ikke meningen at foreldre skal løpe fra egne barn i når det er fare på ferde.

Anonymkode: 6bd2d...fdc

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja avreagere. Så trening kanskje jeg rett og slett må begynne med.

Anonymkode: e16e2...e47

Ja, trening er positivt på så utrolig mange forskjellige måter. Jeg føler meg alltid bedre etter trening. Og det å spise sunt også, det hjelper. 

Anonymkode: afc20...08f