Jeg blir så lei meg :(

[AnonymBruker]

Føler mannen setter meg litt opp mot barna hans noen ganger. Hvis han er irritert på meg, så sier han negative ting om meg til barna. Jeg kan sitte i et annet rom å høre at han feks sier "at det MÅ dere ikke si til Kari, da blir hun sint, da blir det krangling" osv. Det er bare det at det ikke hadde blitt krangling som han påstår til barna, men jeg blir jo lei meg når jeg hører han snakker stygt. 

Føler han tar de voksnes greier og deler de med ungene. 

Jeg føler han har null respekt for meg. Selvom barna ikke er små så synes jeg det blir feil at de må ha hemmeligheter for meg...

Rotete innlegg. Måtte bare få det ut  

Anonymkode: 684cc...26d

[MapleSirup]

Det er veldig umodent av ham å søke støtte hos barn. Barnslig er vel det rette ordet.

Skjønner godt du reagerer, men du må sikkert forklare han med ord hva han gjør og be ham om å slutte, rett og slett. Det bør han respektere hvis dette forholdet skal ha livets rett.

[AnonymBruker]

Har du konfrontert ham med det? Den slags oppførsel er ikke ok. Si klart ifra neste gang. Om han fortsetter, gå gjerne inn i rommet og ta ham på fersken, og si klart ifra at nei, det er ikke slik at det blir krangel, og nei det er ikke ok at han oppfører seg slik. 

Anonymkode: fd433...c80

[Gjest ricecrispies]

Så umoden. Ta det opp med ham,det er fullstendig unødvendig av ham

[AnonymBruker]

Nei...

Å oppføre seg slik er ikke bare umodent, men veldig dumt for din relasjon til barna. Han skaper avstand med å vise barna at du kan skape krangler eller bli irritert dersom barna får eller gjør xxx. Det virker som om han bruker deg i stedet for å selv ta ansvar for å sette grenser, hvor det er DU som egentlig sier nei, samtidig som han kan si ja så lenge du ikke blir informert. 

Anbefaler at du tar dette opp med han og forklarer at det kan forsure miljøet i hjemmet. For atdu skal kunne ha en god relasjon til hans barn er det essensielt at de ikke ser på sin far som den eneste med autoritet i hjemmet. 

Skjønner at du er lei deg for dette, men deg kan jo være at mannen faktisk ikke tenker over konsekvensene av det han gjør her, og at hanoen kun prøver å være morsom (noe menn ikke alltid er like gode til..). 

Anonymkode: c59b6...3a1

[AnonymBruker]

Kanskje du skal prøve en annen tilnærming til ting som dette enn å bli lei deg? Jeg må si at jeg blir oppgitt av alle damene jeg leser innlegg av her i dette forumet som blir så fryktelig lei seg for alt mulig. Jeg ser for meg at de sitter i en krok med tårer i øynene og er så triste, så triste... Og når man er lei seg så trenger man trøst. Hvorfor ikke bare ta opp problemer med en gang de oppstår som et voksent, ansvarlig menneske, før man rekker å bli så lei seg? Det blir en ubalanse i forholdet hvis den ene parten reagerer med å bli lei seg hver gang det oppstår en situasjon. Da er liksom stemningen satt for den praten og den andre parten må passe på så den som er lei seg ikke blir enda mer lei seg. Nei, snakk om ting på en ordentlig måte og ikke sitt og sipp.

Anonymkode: c0936...e81

[AnonymBruker]

Har selvfølelig tatt dette opp når jeg har hørt det. Da blir det bråk, og han sier jo at da hadde han rett, og at det er en grunn til at han sier til barna at de ikke må si ting. Jeg er helt rolig når jeg tar det opp, og spør hvorfor han gjør det. Han går rett i forsvar. 

Sist kom jeg inn i rommet, og avkreftet det han sa, og sa tydelig at det ikke stemmer. Da hadde jeg visst vært litt uoppmerksom, og hørte at han sa til det ene barnet at "Kari er ikke interessert i å hjelpe oss, så da blir ikke det noe". 

Han sier også til barna at jeg ikke gidder å kjøre de osv, selvom han ikke har spurt meg en gang. 

Anonymkode: 684cc...26d

[AnonymBruker]

Men blir du ikke sint? Dette må du ta opp med ham på tomannshånd, i rolige former. Ikke "at du ikke gidder å kjøre/hjelpe" eller hva det er, eller at du blir sint for slike ting, men at han sier sånt til barna.

Anonymkode: 1320f...214

[AnonymBruker]

Jeg blir jo sint på tomannshånd når jeg føler at han setter barna litt opp mot meg. Men da sier han jo bare at det var det han visste, og at det er derfor ting må være hemmelig for meg. Føler meg så lite respektert!  

Anonymkode: 684cc...26d

[Gjest Klaveret]

Det er lavmål. Han ødelegger jo ikke bare for deg men for dere alle som familie. Problemet er vel å få han til å forstå alvoret. Jeg ville tatt dette veldig alvorlig. Om det ikke når inn når du forklarer for han tror jeg familievernkontoret kan hjelpe deg til å få han til å forstå. Dynamikken i en familie er grunnsteinene, og det er de han rokker ved.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Klaveret skrev:

Det er lavmål. Han ødelegger jo ikke bare for deg men for dere alle som familie. Problemet er vel å få han til å forstå alvoret. Jeg ville tatt dette veldig alvorlig. Om det ikke når inn når du forklarer for han tror jeg familievernkontoret kan hjelpe deg til å få han til å forstå. Dynamikken i en familie er grunnsteinene, og det er de han rokker ved.

Er jo akkurat det jeg føler, og det han ikke forstår. Føler jeg blir den slemme, og at han skylder på meg for å kunne være den kule pappaen. Han sa også at jeg fortjente det når han sa slik til barna, jeg ble helt sjokkert! Har prøvd å si at han også setter barna i en vanskelig situasjon når ting må være hemmelig for meg. 

Dette begynner å prege meg såpass at jeg vurderer skilsmisse. Tenker på hvordan barna ser på meg, og ikke minst hvordan de ser på meg etter de blir voksne. 

 

Anonymkode: 684cc...26d

[MapleSirup]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir jo sint på tomannshånd når jeg føler at han setter barna litt opp mot meg. Men da sier han jo bare at det var det han visste, og at det er derfor ting må være hemmelig for meg. Føler meg så lite respektert!  

Anonymkode: 684cc...26d

Spør deg selv hvor mange ganger du har vært sint og hvor mange ganger det har hjulpet...?

Prøv en annen fremgangsmetode.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, MapleSirup skrev:

Spør deg selv hvor mange ganger du har vært sint og hvor mange ganger det har hjulpet...?

Prøv en annen fremgangsmetode.

Har jo prøvd å prate rolig om det også, men han blir like sur for det... Vet ikke hvordan han kan forstå meg. Har holdt på med dette lenge nå.

Anonymkode: 684cc...26d

[exictence]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Han sier også til barna at jeg ikke gidder å kjøre de osv, selvom han ikke har spurt meg en gang. 

Anonymkode: 684cc...26d

Her må du selvsagt si til barna at du gjerne vil kjøre dem. At du ikke hadde fått det med deg at de hadde spurt.

Mitt råd er bare å være blid og hyggelig. Prøve å overse det faren sier til barna, tenke at du vet hva du står for og handle deretter. 

Jeg mener du selvsagt skal ta det opp med faren, også på et generelt grunnlag at det er viktig for barna at man ikke snakker negativt om sine nærmeste, blant annet for å fremme en god stemning og beholde en masse positiv kjærlighet rundt seg. Ikke minst at barna lærer også å akseptere og respektere de rundt seg selv om andre har andre meninger eller vil gjøre ting på en annen måte. Det er så viktig å både vise og være positiv, være storsinnet med sine medmennesker i det hele tatt.

Endret 21. juni 2016 av exictence

[Gjest Klaveret]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er jo akkurat det jeg føler, og det han ikke forstår. Føler jeg blir den slemme, og at han skylder på meg for å kunne være den kule pappaen. Han sa også at jeg fortjente det når han sa slik til barna, jeg ble helt sjokkert! Har prøvd å si at han også setter barna i en vanskelig situasjon når ting må være hemmelig for meg. 

Dette begynner å prege meg såpass at jeg vurderer skilsmisse. Tenker på hvordan barna ser på meg, og ikke minst hvordan de ser på meg etter de blir voksne. 

 

Anonymkode: 684cc...26d

Skjønner godt at du vurderer skilsmisse. Hjemmet og familien er jo det stedet man skal føle seg vel, slappe av og hente krefter. IKKE et sted en skal psykes ned og møte motstand. Men prøv familievernkontoret først?

[AnonymBruker]

3 timer siden, Klaveret skrev:

Skjønner godt at du vurderer skilsmisse. Hjemmet og familien er jo det stedet man skal føle seg vel, slappe av og hente krefter. IKKE et sted en skal psykes ned og møte motstand. Men prøv familievernkontoret først?

Ja, får gjøre det. Merker at jeg finner på ting for å slippe å være hjemme til tider. Det blir jo helt feil. 

Til slutt så begynner man jo nesten å tro at man er så grusom.... Jeg blander meg ikke i oppdragelse. Prøver å være en hyggelig voksenperson, men det er vel ikke det inntrykket barna sitter med nå  

 

 

Anonymkode: 684cc...26d

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du skal prøve en annen tilnærming til ting som dette enn å bli lei deg? Jeg må si at jeg blir oppgitt av alle damene jeg leser innlegg av her i dette forumet som blir så fryktelig lei seg for alt mulig. Jeg ser for meg at de sitter i en krok med tårer i øynene og er så triste, så triste... Og når man er lei seg så trenger man trøst. Hvorfor ikke bare ta opp problemer med en gang de oppstår som et voksent, ansvarlig menneske, før man rekker å bli så lei seg? Det blir en ubalanse i forholdet hvis den ene parten reagerer med å bli lei seg hver gang det oppstår en situasjon. Da er liksom stemningen satt for den praten og den andre parten må passe på så den som er lei seg ikke blir enda mer lei seg. Nei, snakk om ting på en ordentlig måte og ikke sitt og sipp.

Anonymkode: c0936...e81

Jeg sitter ikke i et hjørne og vil ha trøst. Jeg blir såret over måten han setter meg opp mot barna på. Har prøvd i 10 år på å være grei og snill, så får jeg dette i retur. Synes rett og slett at det er respektløst.

Anonymkode: 684cc...26d

[duplexx]

Det her grenser til sykt og utspekulert, om ikke empatiløst... Hva faan driver han med?

Jeg betviler at han gjør dette i beste ønske for å skjerme barna fra deg, det virker som han rett og slett gjør det for å være jævli? Hadde ikke funnet meg i det. Det er psykisk terror, både med deg og barna.
Om dette stemmer er det veldig alvorlig, mener nå jeg...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, duplexx skrev:

Det her grenser til sykt og utspekulert, om ikke empatiløst... Hva faan driver han med?

Jeg betviler at han gjør dette i beste ønske for å skjerme barna fra deg, det virker som han rett og slett gjør det for å være jævli? Hadde ikke funnet meg i det. Det er psykisk terror, både med deg og barna.
Om dette stemmer er det veldig alvorlig, mener nå jeg...

Jeg vet ikke hva han driver med. Synes det er veldig ubehagelig ift barna, og synes det har vært noe rart mellom meg og barnet på 13 i det siste, men nå skjønner jeg jo hvorfor. 

Dette barnet var opptatt av å tegne, det har tegnet endel på utsiden og da på bordet. Jeg sa rolig i fra at det hadde vært fint om man hadde noe under, for de flekkene har jeg måtte skrubbe vekk mange ganger. Da sier far, mens alle er tilstede: "Det der har jeg bedt deg slutte med, fordi Kari blir sint og jeg får kjeft". Det er jo ikke greit? 

Anonymkode: 684cc...26d

[Gjest Blondie65]

Istedenfor å bli lei deg, og å si "det er ikke sant", spør han HVORFOR han sier slike ting. Ikke forhold deg til innholdet i det han sier, spør hva han skal oppnå med å si slike nedgraderende ting om deg. Spør han hva han hadde synes dersom det var omvendt.

Er dette felles barn? Hvis det ikke er felles barn involvert burde det være grei skuring å si fra om at dersom du skal bli degradert på denne måten ser du ikke vits med å fortsette forholdet.

Dersom det er felles barn, er det straks litt verre for de må leve med dere som foreldre uansett om dere er skilt eller ikke. Det er verdt å prøve å få en slutt på nedrakkingen - selv om du vurderer skilsmisse. Tross alt skal dere samarbeide om barna for alltid.