Forholde meg til min kjærestes datter

[taz]

Jeg har i ett år vært sammen med dama mi som har en 4 år gammel datter. Forholdet vårt startet gradvis opp og jeg flyttet inn etter ca 9 måneder. Datteren hennes på 4 er en skjønn unge men jeg sliter med å få kontakt med henne. Hun er veldig avhengig av mammaen sin siden den biologiske faren kun har henne annenhver helg og derfor ikke har samme sterke relasjon til han. Hun (datteren) har hatt det jeg vil kalle "fri oppdragelse"; lite grensesetting og sover når hun vil (hun får tilstrekkelig med søvn om noen lurer på det, hun blir absolutt ikke neglisjert på noe slsgs vis), og mamma har høy toleransegrense ovenfor henne. 

Her er det to hovedproblemer som har oppstått for meg.

Mammaen mener at jeg ikke gjør nok for å komne inn på datteren, og det stemmer. Jeg sliter nemlig med at hun blir oppvartet som en kongelig; mamma springer føttene av seg for den ungen og gir henne alt hun vil ha og gjør det hun sier. Datteren har en lei tendens til å bare rope seg til hva det skal være - alt fra å rette på en hodepute til å komme å tørke når dotjenesten er unnagjort. Vi har tre etasjer i huset og hun roper heller i 10 minutter enn å gå å si ifra på en ordentlig måte. Vi kjøpte henne etpar hamstre for å lære henne å håndtere dyr og skape relasjoner, men heller ikke her blir grensene satt. Jeg er vitne til det jeg vil kalle dyremishandling og jeg føler ikke jeg er husvsrm nok enda til å si ifra. Jeg forlater rommet når det blir for ille. Hun slår, kaster og ligger oppå disse smådyra så de hyler i redsel. De er rett og slett livredde henne. Jeg sa til henne engang hun drev på å plagde de mens de satt inne i buret, men da svarte hun til meg at jeg bare surket og ikke skjønte noe. Fjernet henne så bort fra buret hvorpå hun startet et hylekor som mamma hørte og jeg ble svarteper. Nå har jeg tatt dette opp med mamma og hun er klar over det og sagt at vi må læte henne å håndtere dyrene. Da dette skjedde nylig vet jeg ikke utviklinga på dette ennå. Hvordan skal jeg forholde meg til dette?

En annen ting er at jeg får ofte høre fra mamma at jeg ikke gjør nok for å skape en relasjon til datteren, men hun sier ikke hvordan. Jeg har prøvd og til tider har det gått bra. Vi kan ha dager hvor alt er fryd og gammen, så har vi dager hvor det er lite kontakt. Barnet ser mye på tv. Selv sliter jeg med barnefilmene nå til dags så det er begrenset hvor lenge jeg klarer å sitte å se på mølet men jeg prøver. Synes uansett ikke barn burde bruke tv'en altfor mye. Ute har vi lagd akebakker og gådd på oppdagelsesferd i skog og mark, vi har malt, snekret og bygd, vi har lært enkel matematikk og gitt henne kred for det hun har gjort. Allikevel føles det som to skritt fram og tre tilbake. Jeg vil jeg vil men føler jeg ikke får det til...

Summa summarum er hun en herlig jente som er livsglad og blid som jeg blir mer og mer glad i, det er bare disse få tingene som skaper barrierer for oss. Jeg er sikker på at dette går bra tilslutt men det hadde vært fint med tips fra andre som kanskje har opplevd noe av det samme og funnet ut av det...

 

***oppdatering: hamsterne har vi nå tatt fra henne***

Endret 15. juni 2016 av taz
Endring i situasjonen

[AnonymBruker]

Det første jeg tenkte her er: HUN ER BARE FIRE ÅR!!

Det du beskriver er normal adferd for et barn i den alderen.

At en fireåring trenger hjelp på do,for eksempel. Det er helt normalt. Det forventes ikke at de klarer seg alene etter toalettbesøk før de starter på skolen. Selvfølgelig kan de øve seg før,men fireåringer pleier å bli hjulpet altså.

At de roper om hjelp i stedet for å gå til de voksne-også normalt! Igjen,hun er fire år..

Det med dyrene.. Hva tenkte dere egentlig her? 

Jeg hadde ikke latt min 9-åring få ansvar for dyr alene engang,og her gir dere en svært ungt barn ansvar for noe hun er totalt umoden for..? Dyrene må da være deres ansvar,så får hun heller hjelpe til med stell og mat osv. 

Forslår at du kjøper deg ei bok om barns utvikling. Gjerne en til mor og. Ikke forvent for mye av et barn på fire. 

Fortsett å ta henne med ut på aktiviteter. Foreslå inneaktiviteter og. De pleier å like pusleting som perler,plastelina,maling osv i den alderen.

Da skal dere sitte med henne og gjøre dette altså,ikke forvente at hun ordner det selv. 

Beklager,men jeg ble litt oppgitt av dere voksne her.

Anonymkode: 92141...263

[AnonymBruker]

Helt enig med AB over meg, HUN ER FIRE!!!! Og har plutselig fått en ny mannsperson inn som ikke er pappaen hennes, men forsøker (i hennes øyne) å være det, og dermed erstatte pappa!

Når det gjelder dyrene er hun altfor liten, det burde dere begge forstått, men å sette grenser i forhold til henne der er helt OK, dere må lære henne hvordan man behandler dyr. Klarer dere ikke det, må dere rett og slett omplassere dyrene og vente til hun forstår mer.

I tillegg til å lære deg om barns utvikling, villle jeg også foreslått en bok om hvordan få nye familiekonstellasjoner til å fungere, hvor det står om hordan du som ny skal forholde deg uten å føle at du ikke er husvarm nok til å kunne ta opp ting som plager deg, og du og mor bør nok diskutere litt mer hva som er greit og ikke, dere bor der tross alt begge to, selvom hun nok kanskje sier det er hennes datter, og at du ikke skal blande deg for mye... Har hun valgt å bo med deg, har hun også valgt at du skal få være med å påvirke datterns liv til en viss grad...

Anonymkode: 3be48...a12

[AnonymBruker]

Hun er bare 4 år som de andre påpeker og det er grenser for hva man skjønner. Det å få dyr var nok litt dumt.

Ellers synes jeg det er en uvane med foreldre som gir barna alt de vil ha og at barna lærer seg at de kan få alt de vil. Når stedatteren og mine egne barn var 4 år var det uaktuelt å skrike seg til noe. Kastet de mat ved middagsbordet ble de satt i trappen feks. 

Moren til stedatteren min var veldig sliten etter 2 år som alenemor. Det var grenser for hvor mye hun kunne være med far siden hun var så liten. Dette resulterte i at jenta fikk det som hun ville hver gang. Ble sur hvis hun så på Barne-TV når det var leggetid, sur hvis hun ikke fikk sove i vår seng osv. Mor og far var enige om at dette ikke gikk, så når vi hadde jenta i 3 uker den sommeren skulle det innføres regler så det ble lettere for mor når jenta kom tilbake dit. Det funket som bare det og livene til alle oss tre voksne er så mye lettere. 

Anonymkode: 744ba...53b

[AnonymBruker]

Kan du vennligst ta de dyrene FRA henne? Jeg gir filla i hvor gammel hun er og om kjæresten din blir sur, ta de dyrene vekk! 

Anonymkode: 56557...29a

[AnonymBruker]

Hva faen er galt med deg mann?! Ta fra henne de hamstrene NÅ!!!!!! Fjern de når hun er i barnehagen og fortell dama de at sånn dyremishandling finner du deg faen ikke i!

Anonymkode: f79fa...3ae

[taz]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du vennligst ta de dyrene FRA henne? Jeg gir filla i hvor gammel hun er og om kjæresten din blir sur, ta de dyrene vekk! 

Anonymkode: 56557...29a

Dyrene tar vi oss av. Hun er vant til både sauer, griser, kyr og geiter. Enig om at det ikke var en god ide så d tar vi til etteretning med umiddelbar virkning.

[taz]

Bra dere bryr dere om hamsterne. De ble tatt fra henne nå i mårrest og er trygge. Med et ramaskrik selvfølgelig. De ser hun ikke mer til nå. Både hamster en og hamster to er meget lettet.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det første jeg tenkte her er: HUN ER BARE FIRE ÅR!!

Det du beskriver er normal adferd for et barn i den alderen.

At en fireåring trenger hjelp på do,for eksempel. Det er helt normalt. Det forventes ikke at de klarer seg alene etter toalettbesøk før de starter på skolen. Selvfølgelig kan de øve seg før,men fireåringer pleier å bli hjulpet altså.

At de roper om hjelp i stedet for å gå til de voksne-også normalt! Igjen,hun er fire år..

Det med dyrene.. Hva tenkte dere egentlig her? 

Jeg hadde ikke latt min 9-åring få ansvar for dyr alene engang,og her gir dere en svært ungt barn ansvar for noe hun er totalt umoden for..? Dyrene må da være deres ansvar,så får hun heller hjelpe til med stell og mat osv. 

Forslår at du kjøper deg ei bok om barns utvikling. Gjerne en til mor og. Ikke forvent for mye av et barn på fire. 

Fortsett å ta henne med ut på aktiviteter. Foreslå inneaktiviteter og. De pleier å like pusleting som perler,plastelina,maling osv i den alderen.

Da skal dere sitte med henne og gjøre dette altså,ikke forvente at hun ordner det selv. 

Beklager,men jeg ble litt oppgitt av dere voksne her.

Anonymkode: 92141...263

Enig. Men i forhold til dyrene må dere gripe inn. Dyrene er de voksnes ansvar, og dere står ansvarlige for brudd på dyrevelferdsloven hvis fireåringen skader dem eller plager dem. Dere kan IKKE forvente at et barn på fire år skjønner at de er ømtålige og skal behandles svært forsiktig. 

Hamster er forøvrig et helt uegnet kjæledyr for barn. 

Det høres også ut som om du og kjæresten din bør kommunisere bedre rundt barnet og hva din rolle i hennes liv skal være. 

Anonymkode: e534d...f39

[AnonymBruker]

Først og fremst; ta fra henne dyrene. Hun er alt for liten til å ha ansvar for dyr uansett (skjønner ikke hva dere tenkte der, hadde det vært en 12-åring, så hadde det kanskje vært greit) og når hun i tillegg mishandler dyrene, så sier det seg selv at dette ikke går. Prøv å lære henne at et dyr er et levende vesen, og at man ikke kan herje med dem som man vil (dyrene må uansett omplasseres altså). 

Hvor selvstendig tror du egentlig en 4-åring skal være? Det er normalt at de trenger hjelp etter å ha vært på do, og også at de vil at en voksen skal komme om de våkner om natten. Ikke alle 4-åringer er flinke til å leke selv heller, ofte har de behov for at noen er sammen med dem, enten de ser på TV eller bygger lego. 

Kan du ikke finne på noe annet enn TVtitting med ungen? Pusle, tegne, leire, bygge noe, det er masse man kan gjøre med en 4-åring. 

Var du forberedt i det hele tatt på hvordan det ville bli å ha ansvar for et barn, eller var det bare moren du tenkte på når du vurderte å flytte inn. Egentlig synes jeg samboerskapet skjedde litt vel fort, men det kan dere jo ikke gjøre noe med nå.

Alt det du beskriver at dere gjør sammen er jo fint, skjønner ikke helt hvorfor du føler at det blir to skritt frem og ett tilbake? Kanskje det kan hjelpe deg hvis du leser litt om barns utvikling, så forstår du kanskje at hun oppfører seg som et normalt barn. Husk også at det garantert er en stor omveltning for henne at du har flyttet inn, og at det kanskje føles usikkert for henne at det ikke bare er henne og moren lenger.

Anonymkode: 4802d...314

[Gjest Magnifiq]

Jeg tenker at morens oppdragelse av datteren er hovedproblemet her. Hun skaper jo et monster. Og det virker som om det er der problemet ditt ligger? Som gjør at du ikke kommer nærmere henne, siden du misliker det hun har blitt.

Jeg har selv en fireåring, og de kan faktisk læres både det ene og det andre. 

[taz]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Først og fremst; ta fra henne dyrene. Hun er alt for liten til å ha ansvar for dyr uansett (skjønner ikke hva dere tenkte der, hadde det vært en 12-åring, så hadde det kanskje vært greit) og når hun i tillegg mishandler dyrene, så sier det seg selv at dette ikke går. Prøv å lære henne at et dyr er et levende vesen, og at man ikke kan herje med dem som man vil (dyrene må uansett omplasseres altså). 

Hvor selvstendig tror du egentlig en 4-åring skal være? Det er normalt at de trenger hjelp etter å ha vært på do, og også at de vil at en voksen skal komme om de våkner om natten. Ikke alle 4-åringer er flinke til å leke selv heller, ofte har de behov for at noen er sammen med dem, enten de ser på TV eller bygger lego. 

Kan du ikke finne på noe annet enn TVtitting med ungen? Pusle, tegne, leire, bygge noe, det er masse man kan gjøre med en 4-åring. 

Var du forberedt i det hele tatt på hvordan det ville bli å ha ansvar for et barn, eller var det bare moren du tenkte på når du vurderte å flytte inn. Egentlig synes jeg samboerskapet skjedde litt vel fort, men det kan dere jo ikke gjøre noe med nå.

Alt det du beskriver at dere gjør sammen er jo fint, skjønner ikke helt hvorfor du føler at det blir to skritt frem og ett tilbake? Kanskje det kan hjelpe deg hvis du leser litt om barns utvikling, så forstår du kanskje at hun oppfører seg som et normalt barn. Husk også at det garantert er en stor omveltning for henne at du har flyttet inn, og at det kanskje føles usikkert for henne at det ikke bare er henne og moren lenger.

Anonymkode: 4802d...314

Joda hun er bare 4. Selvfølgelig skal hun ha hjelp på do, det er ikke det. Det egentlige problemet jeg prøvde å illustrere var ropingen hennes. Hun roper seg til alt og blir uhorvelig sinna når hun ikke får viljen sin eller det er noe uvesentlig vi prøver å overse. Hun er overhodet ikke første fireåringen jeg har møtt, men akkurat denne ropetingen er det føtste gang jeg har sett. Det er ikke for oppmerksomhet eller barnlig tull, det er når hun kommanderer og snakker til voksne på en måte som er mindre pent. 

I barnehagen hennes har de inne-og-utestemme, ved matbordet prøver vi å holde en viss fred, og ellers får hun rope og hyle så mye hun vil. Men denne kommandohylingen som bunner ut i argsinne er det vi vil til livs. Forstå meg rett - kanskje er det for lite oppmerksomhet eller kanskje er det oppdragelse..?

[Harlekin]

Hvorfor i alle dager ga dere henne dyr for å lære henne ansvar? Hun skal først lære å ta vare på seg selv, SÅ kan hun ha ansvar for dyr (der dere voksne selvsagt har hovedansvaret). Dette sier jeg til min 7 år gamle datter som veldig gjerne vil ha et dyr. Hun er milevis foran 4-åringen og har riktig og rolig fremferd med dyr, men hun er likevel for ung til å ha ansvar for dyr. 

Ellers høres barnet ganske normalt ut, men du har for store forventninger til henne. Hun er bare 4 år. Sett deg ned med mammaen og legg en plan for hvordan du skal få et godt forhold til barnet. Dere må bli enige om felles kjørelinjer, ellers blir det bare rot og 4-åringen blir bare forvirret og desto mer i opprør.

[AnonymBruker]

Du er vitne til det du kaller dyremishandling, og "forlater rommet når det blir for ille?"  

Fy skamme seg! Mann deg opp og gjør noe med den dyresituasjonen. Umiddelbart!

Anonymkode: 8b89b...d3d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, taz skrev:

Joda hun er bare 4. Selvfølgelig skal hun ha hjelp på do, det er ikke det. Det egentlige problemet jeg prøvde å illustrere var ropingen hennes. Hun roper seg til alt og blir uhorvelig sinna når hun ikke får viljen sin eller det er noe uvesentlig vi prøver å overse. Hun er overhodet ikke første fireåringen jeg har møtt, men akkurat denne ropetingen er det føtste gang jeg har sett. Det er ikke for oppmerksomhet eller barnlig tull, det er når hun kommanderer og snakker til voksne på en måte som er mindre pent. 

I barnehagen hennes har de inne-og-utestemme, ved matbordet prøver vi å holde en viss fred, og ellers får hun rope og hyle så mye hun vil. Men denne kommandohylingen som bunner ut i argsinne er det vi vil til livs. Forstå meg rett - kanskje er det for lite oppmerksomhet eller kanskje er det oppdragelse..?

Gir dere henne oppmerksomhet uten at hun må skrike da? Er dere flinke til å se henne, også når hun er rolig og stille? 

Det kan fint være oppdragelsen, irettesetter mor henne når hun bruker "utestemme" inne? Hvis ikke er det kanskje lurt at dere begynner med det. Gi henne oppmerksomhet når hun trenger det, men ikke belønn henne om hun skriker istedenfor å prate. Barn er flinke til å teste grenser, og det er viktig at dere tar tak i problemet. Hvis problemet bunner i at dere ikke ser henne, så må dere begynne med det. Det finnes voksne som er veldig dårlige på å se barnet sitt, og det er veldig dumt. Hvis hun bare skriker fordi hun er vant til å få all oppmerksomheten, ta tak i det. Forklar henne at voksne også har behov for å snakke sammen, at hun må bruke "innestemme", og at dere gjerne hjelper henne hvis hun slutter med skrikingen. 

Lykke til, og få med mor på dette også, ellers er det håpløst. 

Anonymkode: 4802d...314

[AnonymBruker]

En fireåring trenger oppfølging og tilrettelegging døgnet rundt. Finner dere ut av det der med ropingen og kommanderingen, er jeg veldig åpen for tips, det sliter vi enormt med hjemme hos oss (med en femåring). Ignorering, være strenge, belønningsskjema, dere får finne ut hva som eventuelt kan funke, vi har ikke knekt den koden ennå, annet enn "Det er ikke lov å brøle! Du får bare/vi hører bare hva du sier når du snakker vanlig".
Det med å skape en relasjon vet jeg ikke om jeg skjønner helt, du bør be moren om å utdype hva hun legger i det. At du er omsorgsperson på lik linje som mor? Krangler dere mye, unngår barnet deg eller hva er problemet? Tv-titting bestemmer dere, det er det samme med leggetid. Men da må dere være villige til å tilby alternativer og ta ansvar for leggerutinene. En fireåring kan ikke styre dette selv.

Anonymkode: e2c48...46d

[Kittykat]

Jeg sier som de andre: Hun er bare 4 år, så alt dette er faktisk helt normal oppførsel. Det eneste jeg reagerer på, er at dere kjøpte 2 små hamstre til henne som krever ansvar og det er hun alt for liten til. Hun er ikke moden nok til å få det ansvaret. Her er det dere som må steppe inn. Hvis hun har hamstrene på rommet sitt, så ta de ut derfra og ta de inn på deres rom eventuelt. Leser nå at dere har tatt de i fra henne. Kjempeflott. Hun kan hjelpe til med stell og sånt, under voksent tilsyn, men hun kan ikke ha ansvar for dem. Og som jeg sa om oppførselen: det er helt vanlig. Hun er en helt normal 4-åring med andre ord.

[Harlekin]

Jeg fikk ikke med meg at du faktisk forlot rommet "når det ble for ille"? Hvordan kunne du være vitne til dyremishandling og ikke gripe inn?? Hvor lenge fikk hun ha disse dyrene da?

Jeg skjønner at gjort er gjort, altså, men jeg blir alvorlig bekymret når to voksne folk overlater 2 små dyr til en 4-åring som plager dem. 

[Biloba]

Det er helt normalt at en fireåring ikke er ferdig oppdratt, men foreldre må da også innse at jobben ikke er gjort, og være aktive i forhold til å oppdra og veilede barnet sitt. Slik jeg forstår det står mor på pinne for et barn  som hyler og kommanderer, hun burde ha jobbet med å lærere datteren å betale om det hun trenger på en ok måte.

 

Ellers lurer jeg på om det er for høye forventninger til relasjonen mellom deg og jenta. Dere gjør jo en del sammen, og du sier du er glad i henne. Du er ny og det kan ikke forventes at dere skal leke på plass et far/datter-lignende forhold på få måneder. Det tar år å bygge dypere tillit og tilhørighet. Og godt er det, ellers hadde barn fått det fulle traumet av hvert av foreldrenes samlivsbrudd. 

[AnonymBruker]

27 minutter siden, taz skrev:

Joda hun er bare 4. Selvfølgelig skal hun ha hjelp på do, det er ikke det. Det egentlige problemet jeg prøvde å illustrere var ropingen hennes. Hun roper seg til alt og blir uhorvelig sinna når hun ikke får viljen sin eller det er noe uvesentlig vi prøver å overse. Hun er overhodet ikke første fireåringen jeg har møtt, men akkurat denne ropetingen er det føtste gang jeg har sett. Det er ikke for oppmerksomhet eller barnlig tull, det er når hun kommanderer og snakker til voksne på en måte som er mindre pent. 

I barnehagen hennes har de inne-og-utestemme, ved matbordet prøver vi å holde en viss fred, og ellers får hun rope og hyle så mye hun vil. Men denne kommandohylingen som bunner ut i argsinne er det vi vil til livs. Forstå meg rett - kanskje er det for lite oppmerksomhet eller kanskje er det oppdragelse..?

det heter trassalder

Anonymkode: a7fb1...914