DIssosiasjon?

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forbinder epilepsi med risting, øyeepler som forsvinner bak øyelokkene og den typen ting, men mulig jeg har sett for mye på film. Hvordan opplever du anfallene dine?

Anonymkode: bc466...3a8

 

 

Anonymkode: d76fd...876

[Artèm]

Det du har sett på film er det de fleste forbinder med epilepsi, men som heldigvis er den epilepsiformen som er minst utbredt hos epileptikere. Jeg får GTK-anfall (som du har sett på film) hvor hele hjernen blir rammet og jeg får kramper og er bevisstløs i 20-30 minutter etter anfallet. Den mest vanlig formen for epilepsi, er partielle anfall. Når jeg nå leser hovedinnlegget ditt på nytt, kan det du opplever være forvarsel til epilepsi. Typiske tegn som kan trigge frem epilepsianfall kan være lys, stress, slitenhet, ujevn matinntak, lite søvn osv.

　

Først: Jeg vil understreke at jeg ikke er helsepersonell, men har levd med epilepsi i flere år.

　

Jeg vil sitere litt fra en informativ artikkel fra NHI.no:

　

Ved enkle partielle anfall er bevisstheten ikke påvirket. Slike anfall kan f.eks arte seg ved ufrivillige muskelbevegelser, merkelige følelser fra kroppen, synforstyrrelser, lukteforstyrrelser, hørselsforstyrrelser eller smaksforstyrrelser.

　

Komplekse partielle anfall

Symptomene ved komplekse partielle anfall kan være akkurat de samme som ved enkle partielle anfall, men i tillegg er bevissthetsnivået påvirket. Mer enn halvparten av epileptiske anfall hos voksne er av denne typen. En del pasienter opplever et kortvarig forvarsel før anfallet bryter ut. Et slikt forvarsel kan bestå av intense syns-, hørsels- eller lukthallusinasjoner, og kalles for aura. For personer som er vitne til et komplekst partielt anfall, kan den som har anfallet virke fjern, følelsesladet, beruset eller totalt uten bevissthet.

　

Den vanligste formen for epilepsi er enkle partielle anfall

Ved enkle partielle anfall er bevisstheten ikke påvirket. Slike anfall kan f.eks arte seg ved ufrivillige muskelbevegelser, merkelige følelser fra kroppen, synforstyrrelser, lukteforstyrrelser, hørselsforstyrrelser eller smaksforstyrrelser.

　

Hentet fra NHU,no.

　

Et vanlig symptom etter et anfall, både partsielle og GTK, er at man kan bli trøtt og forvirret. Om du opplever dette ofte, ville jeg ta kontakt med fastlegen din og forklart situasjonen. H*n kan ev. henvise deg til nevrolog og EEG.

　

Om du ikkeNår jeg leser innholdet ditt på nytt, går det mer i retning av de dissosiative tilstandene derealisasjon og depersonalisering. Det kan jeg altfor lite om, men spør vårt største virtuelle leksikon Google. Hvis du skriver site:psykologtidsskriftet.no og etterfulgt av et mellomrom og det ordet du søker etter, vil du kun søke i "Tidsskriftet for norsk psykologforening" - bare et tips Da er du sikker på å få faglig innhold.

[Artèm]

Her finner du artikkelen Kognitiv terapi ved depersonalisering og  derealisasjon

(. . .)

Kontinuum av depersonalisering og derealisasjon
Depersonalisering er en tilstand der personen opplever en følelse av uvirkelighet og distanse fra seg selv. I depersonalisering synes den ytre verden uvirkelig og fremmed. Disse symptomene kan opptre både samtidig og hver for seg. Til forskjell fra en psykose vil personen vanligvis ha innsikt i at dette er et subjektivt fenomen og ikke objektiv virkelighet (American Psychiatric Association, 1994; World Health Organisation, 1993).

En ny tilnærming, som kan supplere andre tiltak i behandling av depersonalisering og derealisasjon, tar utgangspunkt i kognitiv terapi. Fra dette ståstedet sees disse plagene som resultater av katastrofale fortolkninger av normale opplevelser som de fleste har fra tid til annen. Studier har vist at opptil 70% av ikke-kliniske populasjoner rapporterer slike opplevelser (Hunter, Sierra & David, 2004).

Jeg tok et lite kjapt søk... Dette er et lite utdrag du kanskje kan kjenne deg mer igjen i?

[Gjest supernova_87]

Jeg har slitt litt med dissosiasjon tidligere og deler av det du skriver minner om det, men ikke helt. 

I episoder der jeg har fullstendig dissosiert så har jeg noen ganger forsvunnet helt, og ikke en gang visst hvor jeg var, hvem menneskene rundt meg var, hvem jeg var, om kroppen min var min egen, og en time kunne plutselig være helt borte. Andre ganger har jeg "blitt til noe annet", der jeg har svevet rundt i rommet, og sett på meg selv som utenfra, eller fra et spesielt observatørrom inni hjernen. Andre ganger er det som om jeg har kommet inn i et minne, og tar feil av folk og sted, at jeg tror noen er noen de ikke er og lignende. 

I episoder der jeg har halvveis dissosiert (er usikker på den riktige betegnelsen på dette) så er det mer som det du beskriver. Det er som at jeg faller ut av meg selv, og er i en limbo mellom å være tilstede i meg selv, og å flyte rundt som en svevende sky. Jeg kan høre ordene som blir sagt, men det er vanskelig å fokusere, eller holde en tråd i tankene. Dette minner mer om derealisasjon, siden jeg i disse øyeblikkene blir veldig i stuss om personen jeg snakker med kan høre meg, om vi er i virkeligheten når dette skjer, og om jeg sier ting høyt eller inni meg, og ikke helt klarer å forstå "hva" jeg eksisterer i. Jeg kan også føle at jeg ikke kjenner menneskene, ja det er X, men hvem er X egentlig, det er læreren min, men hva om han ikke er læreren min? Veldig forvirrede tanker. Treig i kroppen, og svimmel og delvis upresis i finmotorikken. I den halvdissosierte tilstanden kan jeg reflektere over merkeligheten i det hele, mens fullstendig dissosiert, så aner jeg jo ikke helt hva som skjer. F.eks kan jeg se på hånden min, og ikke skjønne helt hvem sin det er, og vurdere hva man skal med en hånd, og at den ser veldig rar ut. En måte å komme seg ut av det på er ting som f.eks med den hånden da, bestemme seg for å bevege den, og så se at den blir bevegd, gjøre seg selv obs på at man ER HER OG NÅ. Tromme fingrene sammen, slå seg på låret, kjenne etter at man kjenner det, bestemme seg for en handling, og se at handlingen blir gjort. Minne seg selv om at jeg er tilstede. 

For meg er det sånn dissosiasjon blant annet oppleves. Men jeg kan se det i tydelig sammenheng med psykisk belastning og traumer. 

[Jus sanguinis]

Den ‎15‎.‎06‎.‎2016 at 7.47, AnonymBruker skrev:

Fordi jeg vil høre om noen andre har noe lignende før jeg bestiller en legetime. Kan jo brått være noen der ute som sliter med det samme

Anonymkode: bc466...3a8

God poeng faktisk, men hvorfor ikke gå til de profesjonelle i utgangspunktet? Det blir litt som hvorfor skal jeg gå til hurra meg når jeg kan gå til rundt?

 

 

[Jus sanguinis]

Den ‎14‎.‎06‎.‎2016 at 1.37, AnonymBruker skrev:

Har hatt et problem sporadisk gjennom flere år: jeg kan til tider plutselig koble helt ut. Dette høres kanskje fint ut, men det er absolutt ikke det. Når jeg kobler ut får jeg en følelse av at jeg ser gjennom en annen sine øyner. Det vil si at jeg er der inne, men mer som en observatør, så jeg får med meg det som skjer, men ikke i detaljer. Jeg anstrenger meg for å svare på det som blir sagt, og virke "tilstede" og får unna ting som må gjøres, så det syns ikke nødvendigvis så godt ovenfor andre. Men med en gang jeg gjør ting i et for raskt tempo under denne tilstanden, går ting rundt for meg. Jeg blir svimmel og hodepine er ikke uvanlig. Når dette skjer i sosiale situasjoner sitter jeg ofte igjen med en følelse av at jeg egentlig ikke trengte å være med, for jeg har ingen veldig  gode minner fra det.

Jeg har prøvde å lese meg opp på hva det kan være, og det nærmeste jeg kunne finne er noe som heter "dissosiasjon". Men dette er mer vanlig for mennesker som har opplevd å bli misbrukt eller opplevde andre traumatiske opplevelser. Så vidt jeg vet har jeg hatt et ganske godt liv så langt, og derfor skjønner jeg ikke hva det kommer opp. Kanskje jeg takler stress dårlig? Leste at det var hodets måte å "rømme" på når ting ble vanskelig. Jeg lurer også på om det kan ha en sammenheng med kraftig lys? Har vært mye på kjøpesenter, trenigssenter, solen og lignende i det siste - mulig dette påvirker, ettersom det har vært et stort problem de siste to ukene.

Noen som sliter med det samme? Kom gjerne med innspill! 

Anonymkode: bc466...3a8

Unnvikende personlighetsforstyrrelse. Det er i hvert fall det de kaller det for meg.

 

[AnonymBruker]

Jeg har noe liknende, men jeg kopler bare halvt ut i forhold til det du beskriver. Muligens lightvarianten?Jeg opplever meg selv utenfra som om jeg var en annen person, men jeg er hele tiden klar over at det er "jeg" som er der inne. Dermed undres jeg heller ikke over "hva den armen gjør der" eller "hvem er den personen". Ved å konsentrere meg litt: "Hei, nå er du utafor deg selv igjen, kom deg på plass!" så klarer jeg å komme inn i meg selv igjen. Faktisk kjenner jeg litt på den følelsen nå mens jeg skriver, men nå var det fordi jeg bevisst kjente etter hvordan det er. Vanligvis er det noe som bare skjer uten at jeg registrerer det før jeg med ett ser meg selv gjøre noe og opplever at jeg er tilskuer til meg selv. 

Jeg har hatt det slik siden jeg var barn så jeg har bare regnet det som litt spesiell form for åndsfraværenhet. Jeg har heller ikke vært utsatt for noen store traumer som skulle kunne forklare det og jeg reagerer ikke slik på verken stress eller ytre stimuli som lys.

Det eneste som jeg kanskje kan knytte til dette er at jeg er blitt fortalt at jeg i barndommen hadde noe som kunne minne om katatoniske anfall. Kroppen ble helt stiv og jeg ble umulig å få kontakt med før etter en stund. Den gang ble jeg utredet av leger og det ble ikke funnet tegn til epilepsi, men jeg kan aldri huske at jeg fikk noen diagnose. I så fall har ikke foreldrene mine fått høre om den for jeg har flere ganger spurt dem om de fikk høre hva det der var for noe. Jeg har aldri fått noe svar utover det at legen mistenkte en stund epilepsi, men kom til at det ikke var det. 

Anonymkode: e77b7...c3f