Depresjon og alkohol

[RosaFlamingo]

For ca. 1, 5 år siden opplevde jeg min første form for en depresjon. Dette var en relativt lett depresjon og gikk over etter ca.3 måneder der jeg regelmessig gikk i samtale med psykolog. På dette tidspunktet var jeg 17 år. Rundt desember i fjor/januar i år, begynte jeg å merke endring i humøret. Jeg tenkte at det kom til å gå over, at det liksom ikke var noe viktig.

I april begynte russetiden, og selv om den generelle motivasjonen til både skole og generelt mye annet hadde gått veldig ned de siste ukene så jeg fram til å ha det gøy i russetiden. Under russedåpen i april, uten å egentlig ha drukket så mye, knakk jeg helt sammen og gråt i sikkert over 2 timer i strekk helt til festen var over og alle reiste hjem. Flere venner og klassekamerater spurte hva det var som var gale, jeg kom med en dum unnskyldning om at en gutt jeg var litt betatt av tydelig viste at han ikke var interessert i meg. Men selv visste jeg at dette bare var en liten del av det egentlige problemet. I løpet av russetiden hadde jeg 4 ganger der jeg brøt helt sammen og var helt i fra meg. Jeg er aldri den som griner på fester. I mange av tilfellene var det ikke en skikkelig grunn for at jeg skulle ha begynt å grine en gang.

Etter russetiden prøvde jeg så godt jeg kunne å tvinge meg gjennom tre skriftlige eksamener samtidig som det var siste innspurt i alle fag. 3. året på studie er hardt og jeg har alltid vært en elev der det for det meste går i 5ere. Men motivasjonen var vekke. Fraværet mitt gikk opp og i en del fag lå jeg nesten an til en 3er. En dag på skolen etter å ha hatt elevsamtaler i flere fag der jeg hadde gått ned i karakter brøt jeg sammen midt i timen. En venn av meg synes jeg burde gå til helsesøster. Helt ute av meg valgte jeg å gå til helsesøster. Når jeg satt der gråtkvalt på kontoret hennes spurte hun meg om jeg var deprimert. Det var nemlig henne som var med på å få meg gjennom forrige depresjon. Jeg hadde egentlig lenge visst at dette var et problem men ønsket bare ikke å anerkjenne det fordi jeg synes det bare var dumt at jeg skulle være deprimert. Jeg hadde jo mange venner, et greit forhold til familien, greie karakterer osv.

Hun fikk meg til å bestille en time hos legen som kom fram til at jeg var moderat deprimert og at jeg burde begynne på medisiner. Han henviste meg også til psykiatrisk poloklinikk. Jeg har ikke begynt på medisinene enda rett og slett fordi mamma var skeptisk til det og jeg har hatt en såpass OK periode nå at jeg trodde kanskje at nå som skolen ikke kom til å være like mer stress lenger, kom kanskje ting til å bedre seg såpass at jeg bare trengte samtale med psykolog.

Så opplevde jeg noe litt skremmende på lørdag. Jeg var i en bursdag og hadde det egentlig veldig gøy sammen med en flott vennegjeng i tillegg til flere hyggelige gjester. Jeg snakket med den ene gutten der jeg synes var litt attraktiv. Han avviste meg ikke sånn egentlig, vi hadde det egentlig utrolig koselig sammen. Da vi kom ut på byen begynte det. Helt uten at jeg kan kontrollere det kommer en overvelmende følelse av å ikke være god nok, av å være stygg, dum og verdiløs. Dette er følelsen jeg selv vet jeg har fått mange ganger før. To av vennene mine tar meg ut for å få litt frisk luft. Jeg står igjen i tårer og spør hva som er galt med meg. De trøster meg. Sier at det absolutt ikke er noe galt med meg. Vi bestemmer oss for å gå ut en annen plass. Jeg har roet meg, men med en gang vi setter oss ned kommer tårene igjen. Jeg spør venninnen min om å være med meg på do. Nå begynner hyperventileringen. Hun trøster meg, henter en anne venn av oss og sier at han skal følge meg hjem. Han trøster meg også. Passer på at jeg kommer meg trygt inn døren på hybelen før jeg er forlatt alene.

Jeg går inn på badet, ser meg selv i speilet og igjen tar følelsene overhånd. Alt gjør vondt. Og så kommer en tanke som før bare har ligget stille i hodet på meg. Jeg vil ta en kniv og kutte meg. Ikke ta livet av meg. Jeg vil bare føle noe annet enn tårene og følelsene. Så jeg går ut på kjøkkenet. Finner den ene skarpe kniven som er der og presser den mot armen min og drar den over. Kniven er ekstremt sløv og etterlater ikke mer enn rød strek. Fornuften min begynner å reagere. Jeg må distrahere meg selv. Jeg legger fra meg kniven og hiver meg over telefonen og ringer venninnen min som tidligere hadde trøstet meg så mange ganger den kvelden. Jeg gråter. Hun spør om det går bra. Jeg sier at jeg vil at hun skal komme bort men hun kan ikke. Så sier jeg at jeg vil kutte meg med kniv. Ikke fordi jeg vil ha oppmerksomhet men fordi jeg oppriktig talt er redd for mine egne handlinger. Hun prøver å roe meg ned. Sier jeg må gå og legge meg. Hun får meg ut av det og jeg kommer meg endelig i seng.

Jeg trodde ting var på vei til å bli bedre. En litt slitsom dag der jeg drikker alkohol og ting er plutselig 10 ganger verre enn det noen sinne har vært. Jeg har ikke snakket med noen siden dette skjedde på lørdag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tenk om kniven ikke er sløv neste gang. Tenk visst jeg ikke ringer noen, eller tenk om den personen ikke greier å roe meg ned. Kanskje jeg trenger medisiner. Ikke vet jeg. Men jeg har eksamen i morgen, og jeg greier ikke konsentrere meg litt engang. For det eneste som skremmer meg er det røde lille kuttet på armen min. 

- Jente 19 

Endret 13. juni 2016 av RosaFlamingo

[Norbertine]

Kjære Trådstarter

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

 

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

 

Det skal også være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre.

Lykke til!

Alice i Eventyrland, mod