Jump to content
metanoia

Jeg er udugelig - fortsettelsen.

Recommended Posts

metanoia

For en stund tilbake opprettet jeg en tråd ut av ren frustrasjon. Jeg var overbevist om at jeg var udugelig, dum og aldri kom til å klare meg her i livet. Jeg er en jente på 18 år, har aldri klart å holde en jobb, har ikke klart å ta lappen, og har ikke fullført videregående skole. 

Tråden startet som en stor utblåsning, og for å få råd om jobber selv udugelige folk som meg klarte å holde. Men i løpet av den tråden skjedde det ett eller annet. Responsen har veldig mye av æren for det, men det som endret seg var vel at jeg fant ut at dette går faktisk ikke lenger. Jeg KAN ikke gi opp alt jeg gjør, jeg kan ikke la meg selv knekke og gi opp, selv om jeg uten tvil har hatt det tøft lenge. 

Dermed utviklet tråden seg til noe helt annet, jeg begynte å ta noen grep for å ta ansvar for eget liv, og tråden ble til slutt en dagbok. Jeg gikk fra å hate meg selv og tenke på meg selv som en patetisk taper, til å tenke at nå MÅ jeg faktisk gjøre noe mens jeg enda er ung og har så mange muligheter. Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å få troen på meg selv igjen, og jeg var sikker på at jeg kom til å leve på NAV for alltid, men nå har jeg både søkt skole og jobb.

Tråden min ble stengt fordi den ble brukt som anonym dagbok i feil underforum, derfor har jeg nå lagd meg en ekstra bruker og ny dagbok. Jeg håper denne tråden er noe jeg kan se tilbake på om noen år med stolthet. Jeg anbefaler å lese den forrige tråden først.

Den forrige tråden finner dere her: 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Gjesten29

Så FLOTT!:)

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia
19 minutter siden, Gjesten29 skrev:

Så FLOTT!:)

:takke::kghjerte:


--------------------------



Oppdatering siden sist: Frisørsalongen jeg søkte hos skulle jo gi svar i forrige uke, men jeg har ikke hørt noe før i går. Jeg fikk jobben! Starter i neste uke. For en utrolig gladnyhet, jeg føler egentlig at jeg bare gror fast, så det blir deilig å faktisk få utløp for all motivasjonen jeg sitter inne med. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia

Og nå fikk jeg beskjed om at jeg (heldigvis!!!) fikk beholde AAP til jeg er ferdig med skolegangen. Jeg vil ikke gå på NAV lengre enn jeg må, men jeg vet at dette året blir tøft og kommer til å kreve veldig mye av meg. Derfor var det godt å høre at jeg får beholde de trygge rammene, og får oppfølging og hjelp om det føles vanskelig, helt til jeg har fullført og er klar for å klare meg på egen hånd. 

Jeg er så ufattelig lykkelig for tiden. Jeg kom inn på skolen, fikk innvilget lån, fikk praksisplassen jeg ønsket meg, får beholde AAP, og føler meg som et helt nytt menneske med Ritalin. 

Alt går min vei, og det er sjeldent det føles sånn. Jeg skal ikke sette meg i noen offerposisjon og påstå at livet deler ut mindre hell til akkurat meg, fordi det er helt sikkert ikke sant. Noen har mindte hell enn andre i livet, men jeg er langt ifra enestående når det kommer til motgang. Jeg tror de fleste opplever mange nederlag, men siden jeg allerede er formet av tidligere opplevelser, har jeg dårligere evne til å takle disse tingene enn folk flest, og derfor er det vanskeligere for meg å reise meg opp igjen. 

Men siden jeg får beholde AAP får jeg heldigvis hjelp om dette skulle skje. Om jeg mister motet litt har jeg noen der som kan lede meg i riktig retning, og ikke minst slipper jeg å være alene midt oppi dette året. Dette året kommer til å bli det vanskeligste, tøffeste og ikke minst viktigste året av hele mitt liv. Dette er året hvor jeg skal bevise at selv den mest håpløse kan få det til, bare man er streng nok med seg selv. Jeg vet ikke helt om det kommer frem i trådene mine, men jeg er og har alltid vært totalt håpløs, og det er nok mange som tenker at jeg aldri kommer til å klare meg. Så om noen som leser dette kjenner seg igjen i det jeg skriver, husk dette: Hvis jeg klarer det, klarer du også. 

Nå skal jeg ut i skogen og løpe i finværet! Ha en super dag alle :strix:

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia

Ok, nå har jeg fullstendig angst. Det er kun snakk om få dager før jeg begynner i jobben, og i dag skjedde det noe som gjør at jeg freaker helt ut.

Jeg har som nevnt før, begynt på Ritalin fordi jeg har ADHD. Jeg fungerer helt fint i hverdagen uten. Pleide å være hyperaktiv og spontan før, nå er jeg det roligste mennesket du finner omtrent, og mer innadvendt. Kaoset jeg kastet utover til verden før, er nå kun inni mitt eget hode i form av en indre uro. Overtenker en smule over hva jeg skal si og er litt vimsete og glemsk, men ville prøve for å se om jeg ble mer organisert og effektiv i jobb og på skole. Men fordi det gjør meg søvnløs har jeg kun tatt det på morgenen.

I går sov jeg ca fra 12 til 5 på dagen, tok ikke Ritalin fordi det var så seint på dagen og ikke ville være våken på natta, og dro ut en tur etterpå, kom hjem ca. klokken 12 på kvelden/natta. Da jeg sto opp var jeg totalt utslitt og fremdeles kjempetrøtt.

Sovna nesten med en gang, og sto ikke opp før klokka 5!!! på dagen. Det eneste jeg kommer på som kan ha noen sammenheng var at jeg lot være å ta Ritalin den ene dagen. Googlet og fant ut at man kunne bli veldig trøtt/slapp og sove mye om man fikk "withdrawals" på Ritalin. Men jeg kan vel ikke få withdrawals etter så kortvarig bruk? Æsj, blir så stressa av dette.

Dette kan bare ikke skje igjen, hvis jeg forsover meg til jobb er det virkelig gjort. Da har jeg offisielt tapt. Jeg har fått en utrolig mulighet som kan hjelpe meg MYE i fremtiden, om jeg gjør det bra. Utrolig dumt om noe som er utenfor min kontroll ødelegger nå. Får prøve å bare ta Ritalin hver dag fra nå av, fordi dette har aldri skjedd før den ENE gangen jeg lot være. :( Håper jeg bare overtenker og overanalyserer nå, fordi dette føles helt grusomt.



Edit: Har selvsagt fulgt doseringen jeg fikk fra legen min.

Edited by metanoia

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia

Sitter på bussen på vei til første dag på jobb. Jeg er så utrolig nervøs og spent.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

MarianneE

Lykke til!  Heier på deg! 

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia
7 timer siden, MarianneE skrev:

Lykke til!  Heier på deg! 

Tusen takk :blomst:


---------------------------------

Puh... Herregud for en dag. Vet ikke helt hvor jeg skal starte engang. Jeg har både positive og negative følelser akkurat nå, men det var jeg forberedt på. Alt må ikke være rosenrødt for at det skal være bra. Dagen i dag var ikke rosenrød, men alt i alt var den bra. Dårlige ting kan også være gode, så lenge det dårlige gjør deg mer oppmerksom på hindringene dine. Hvis ikke, er det bare bortkastet.

- Jeg klarte å huske alle oppgavene mine, og var aldri i tvil om hva jeg hadde blitt bedt om. Dere som har lest forrige tråden vet at dette er mitt hovedproblem. Jeg glemmer av alt jeg skal og blir så hjelpesløs og tafatt at jeg ikke klarer å holde på, eller trives i jobber. Jeg hater å føle meg som en byrde. Jeg vet ikke om det er Ritalin som er grunnen, eller at det bare rett og slett sitter bedre fordi det er en arbeidsplass jeg interesserer meg for.

- Jeg tror jeg klarte å gjøre et OK førsteinntrykk. Jeg håndhilste med alle som jobbet der, gjorde det som var forventet av meg, og var hyggelig. Jeg er alltid hyggelig og "behagelig" fordi jeg tar så lite plass, men det er akkurat det som er problemet. Jeg tar forferdelig lite plass og sliter litt med å være så frempå som folk flest. Jeg jatter liksom bare med, svarer smilende og hyggelig på det jeg blir spurt om, men klarer aldri å ta initiativ til å holde samtalen gående. Ikke minst å faktisk initiere samtalen selv. 

- Jeg føler ikke at jeg ga et negativt inntrykk, fordi jeg var jo høflig og gjorde det jeg skulle, men jeg er så ufattelig klein. Jeg hater det. Får alltid høre at jeg er så stille. Jeg hater det. Samtaler som er en-til-en har jeg derimot ingen problemer med, om det føles naturlig. Men når det er så mange mennesker aner jeg nesten ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tror ikke jeg har sosial angst og jeg vet at jeg ikke er sosialt tilbakestående, men det er likevel en sperre der som er veldig hemmende. Det er jo ikke sånn jeg egentlig er. Men det er sånn jeg blir når jeg er nervøs, og jobbsituasjoner er generelt psykisk utmattende. Jeg har ikke sosial angst, men engsteligheten manifesterer seg i hele kroppen min så fort jeg er i jobbsituasjoner. Fordi jeg er redd for å feile, for å glemme av hva jeg skal, for å ikke bli likt av folk jeg må omgås regelmessig, for å skuffe meg selv. Kanskje litt fordi jeg ikke bare kan gå videre om jeg føler meg ukomfortabel i nærværet av enkelte personer.

Det jeg holder på med nå er stort sett en reise. En reise mot det punktet hvor jeg kan si at jeg klarer meg, jeg er uavhengig, jeg er glad. Men det kommer aldri til å gå med mindre jeg klarer å bryte løs. Det er en kneik jeg VET at jeg må klare å komme meg over. Jeg lever for mye i tankene mine, og hindrer meg selv fra frihet. Dramatisk ordvalg, men det er sånn det føles. Jeg føler meg ikke fri med denne sperra. Jeg føler meg fengslet i egen kropp og i eget sinn. Jeg blir hindret i å være det mennesket jeg vet at jeg kan være. Jeg er ikke mindre begavet enn andre, og sett bort fra at jeg er klein og glemsk, har jeg like gode forutsetninger som de fleste andre. Jeg aner bare ikke hvordan jeg skal klare å sette meg selv fri. 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Felixa

Så flott at ting går din vei. Bare husk at du ikke må gå i kjelleren om det skjer noe "feil". Alle gjør en feil eller ti. Det går bra. Glem det og gå videre. Dette kommer til å gå kjempebra! Jeg heier på deg!

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia
7 minutter siden, Felixa skrev:

Så flott at ting går din vei. Bare husk at du ikke må gå i kjelleren om det skjer noe "feil". Alle gjør en feil eller ti. Det går bra. Glem det og gå videre. Dette kommer til å gå kjempebra! Jeg heier på deg!

Tusen takk! :hug:

Det skal jeg absolutt ikke, har brukt alt for mye tid og energi til å mote meg opp, og å ha fått både skole og jobb i havn. Det er helt klart vanskelig, og det kommer sikkert til å fortsette å være vanskelig, men denne gangen nekter jeg å gi opp! Skal prøve å bli flink på å anerkjenne negative følelser, uten å la det gå for mye inn på meg. Bare nok til at jeg legger merke til dem, avgjør om følelsene er berettigede, og blir motivert til fremskritt om jeg har grunn til å være utilfreds eller selvkritisk. Synes jeg har blitt flinkere til det, men jeg har fremdeles en laaang vei å gå :P 

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia

Jeg er veldig bevisst på å ikke bli stående fast. Selv om ting har gått utrolig bra, skal jeg ikke si meg fornøyd. Derfor har jeg et par ting jeg må ta tak i for å oppnå bedre psykisk velvære. Det er avgjørende at jeg jobber med meg selv, uansett om jeg kan bli selvstendig uten. Jeg kan ikke forvente at ting skal skje av seg selv, dermed må jeg selv ta noen grep.

Hvordan jeg startet ut:

  • Ingen fremtidsplaner
  • Ingen livslyst
  • Ingen tro på meg selv
  • Ingen prestasjoner
  • Ingen selvinnsikt


Det jeg har klart å gjennomføre til nå er:

  • Fått praksisplass i relevant arbeid
  • Fått skoleplass
  • Fått lån
  • Spart halvparten av hva skolen koster
  • Blitt strengere med meg selv, nektet å se meg selv som et offer


Og det som gjenstår i første omgang er:

  • Gjøre det bra i praksisen min for god fremtidig jobbreferanse
  • Jobbe med mine svakheter og usikkerheter
  • Fullføre skolegang


Mine største problemer er:

 

  • Dårlig selvtillit/selvbilde. Den har blitt betydelig bedre siden den første tråden. Jeg har tro på jeg har en fremtid, så lenge jeg nekter å gi opp når ting blir vanskelige. Jeg tror ikke lengre at jeg er dum, lat og udugelig.

    MEN, jeg er altfor selvbevisst. Jeg er ikke så flink til å by på meg selv. Rettere sagt, jeg TØR ikke å by på meg selv. Jeg vet at jeg ikke må gå fra sjenert til ekstrovert, men jeg innser at det er viktig at jeg blir litt mer trygg på meg selv. Slik kan jeg også lettere kommunisere uten å utstråle usikkerhet,som vil folk føle seg mer komfortable i mitt nærvær, som igjen fører til bedre relasjoner, trivsel og fremtidig kundeservice.


    * Forslag til løsning: Dette er det vanskeligste. Jeg må helt klart gjøre noe aktivt for å komme ut av komfortsonen. Mitt første mål er å starte en samtale med noen på jobb på mandag. Jeg skal jo til slutt jobbe med det samme som frisørene på salongen gjør, så jeg kan spørre litt om utdanningen deres eller hva de liker best med yrket. Eller så kan jeg spørre om hjelp med noe på et tidspunkt hvor personen ikke har noe å gjøre.  

    I tillegg har jeg vurdert å låne en selvhjelpsbok på biblioteket for å få flere konkrete tips til hva jeg kan gjøre for å forbedre selvbildet mitt.




     
  • Jeg er uorganisert. Jeg klarer å organisere jobbrelaterte ting, fordi jeg vet hvor viktig det er for fremtiden min. Likevel er det andre ting jeg sliter litt med. Nemlig indre kaos, som ofte resulterer i fysisk kaos.

    Det fysiske kaoset er rett og slett rotete omgivelser. Jeg er ikke en slask, fordi jeg rydder jo opp igjen, og selv om det er rotete er det ikke skittent. Men uansett hvor mye jeg rydder og organiserer blir det bare rot igjen, og jeg aner ikke hvordan jeg klarer det. Jeg har så mange fikse idèer og ting jeg vil gjøre at ting blir flyttet over alt, og før jeg vet ordet av det er det kaos. Dette er veldig slitsomt, fordi jeg trives dårlig i kaotiske omgivelser.

    Det indre kaoset er tankekjør og manglende evne til å organisere hverdagen. Jeg klarer å organisere jobbhverdager og lignende fordi jeg vet hvor avgjørende og viktig det er, men alt annet faller litt bort. I løpet av en dag har jeg mange ting jeg vil få gjort, men ofte blir jeg så distrahert og overveldet at det ikke blir gjort. 


    * Forslag til løsning: Skrive en liste hver dag med gjøremål som jeg krysser av når det er gjort. Dette starter jeg med å gjøre de dagene jeg ikke har jobb, for å ikke pushe meg selv for mye i starten.

    I dag skal jeg også gå igjennom ALLE tingene mine, og kvitte meg med masse som bare tar plass. Jeg tror dette blir mye enklere om jeg ikke har så ufattelig masse ting og tang. Jo mindre ting jeg har, jo mindre har jeg å rote med :P 

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia

Så utrolig deilig dette var. Oppryddinga og kastinga av alle tingene mine tok lengre tid enn forventa, men regner med å bli ferdig i løpet av dagen. Så blir det å levere klær og andre ting på Fretex og bruktbutikker og kaste resten på mandag. Det var godt å bli kvitt så mye, minimalist-livsstilen har lenge vært fristende å "konvertere" til. Det føles så befriende å besitte kun det nødvendige.




Jeg vet ikke om det er noen som leser her eller om jeg skriver til meg selv, men det er godt å ha en plass å skrive uansett. Jeg har nesten ingen venner, ingen kjæreste og bor langt unna familie. Dette blir en plass hvor jeg kan skrive alt jeg tenker på. Når jeg er nedstemt, når jeg har oppnådd noe, når jeg er stolt og når jeg føler meg rådvill.

Jeg har heller ingen som kan snakke vett i meg. Jeg er for det meste alene, og kan derfor enkelt falle i selvdestruktive mønstre. Det er ingen som kan be meg om å ta meg sammen om jeg er irrasjonell, eller om jeg begraver meg i selvmedlidenhet. Om jeg tenker det verste om meg selv, om jeg unnlater å handle på grunn av frykt for å feile. Derfor blir jeg min egen life-coach nærmest. Det er jeg som må sparke meg selv i ræva når jeg vet at jeg må skjerpe meg :P Og det er enklere å gjøre skriftlig.

Når jeg er i eget hode er det så lett å rettferdiggjøre tankene mine. Jeg får ikke et objektivt, fornuftig og realistisk syn på situasjonen. Når det er svart på hvitt, klarer jeg til en viss grad å se situasjonen for hva den er, ved å distansere meg selv fra følelsene mine. Akkurat nok til at jeg kan snakke til meg selv som en venn ville gjort. Rettere sagt, skrive til meg selv som en venn ville gjort. 

Ikke en venn som føler med meg og synes synd på meg, uansett hvor vondt jeg har det. Men en venn som er streng og håndfast, en venn som nekter å la meg gi opp. En venn som i stedet for å be meg om å slappe av når jeg er sliten, vil be meg om å slutte å kaste bort livet mitt. En venn som ikke er der for medlidenhet og en klem, men for å dytte meg videre og utfordre meg selv, hver eneste dag, helt til jeg er der jeg vil være i livet.

I tillegg har jeg i bakhodet at selv om dette er en dagbok, er det også noe jeg kan verdsette senere. Jeg skriver her delvis fordi jeg har lyst til å kunne se tilbake på tråden. Som et minne fra den verste tiden i livet mitt, og reisen til et selvstendig liv. Når den tiden er der, håper jeg at jeg kan se på denne tråden med stolthet. Tenke at jeg gikk fra en 18-åring med ødelagt selvbilde og null tro på seg selv, til en person som tok ansvar uansett hvor vanskelig det ble, og sto i det. Til tross for oddsene, nektet jeg å gi meg, og jeg endte opp med en fremtid. Kanskje lykkelig, til og med? Jeg håper det.

Akkurat nå moter jeg meg opp til å innlede en liten samtale med noen på mandag. Eventuelt bare spørre noen et spørsmål. Det trenger ikke å være noe stort, bare jeg sier NOE :P Mitt første mål er at jeg SKAL initiere en liten samtale i løpet av dagen. Det er vanskelig for noen som er så sjenert for meg, men jeg vet at jeg må gjøre det. Og jeg skal gjøre det. Først en gang, så noen ganger til, helt til jeg innser at det ikke er farlig. Helt til jeg ikke lengre trenger å utfordre meg selv, fordi det føles naturlig. 

Jeg kommer ikke til å dø av å være litt mer frempå enn jeg er nå, og jeg har ingenting å tape. Hva er det verste som kan skje? At jeg blir klein, klumsete og nervøs? Det er MYE bedre å være klein, men likevel være hyggelig og vise interesse, enn å være stille og distansere meg fra alle som prøver å ta kontakt. 



Har forresten kjøpt meg en ukesplanlegger så jeg enklere får ting gjort. Ikke minst er den helt fantastisk for å klare å holde oversikt. Et lite tiltak for å bli flinkere til å holde orden over en kaotisk tankegang. La inn planen for neste uke under spoiler.

 

Spoiler

 

Mandag:
⦁ Jobb 
⦁ Ta initiativ til å snakke med en av de nye kollegene mine (utfordring til meg selv) 
⦁ Lever klær på fretex og kast søppel

Tirsdag:
⦁ Bestill legetime
⦁ Handle inn mat til resten av uka, gi personen i kassa et kompliment

Onsdag:
⦁ Jobb, snakk med noen
⦁ Organiser alle skuffer og skap på kjøkkenet

Torsdag:
⦁ Jobb, snakk med noen
⦁ Vask alle gulv i leiligheten

Fredag:
⦁ Vask, heng opp og brett klær og håndduker

Lørdag:
⦁ Vask badet

Søndag:
⦁ Slapp av
⦁ Skriv ny liste for neste uke

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia

Da var mandag unnagjort. Jeg klarte å gjennomføre utfordringen min til meg selv, og flere ganger enn bare 1. Jeg har fremdeles en lang vei å gå, men nå har jeg tatt de første stegene! 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

metanoia

Legger til litt ekstra før jeg legger meg, så all fremgang er dokumentert :P 

Kort fortalt, jeg snakket med ca. alle på jobb i dag. Ikke bare hei eller svar på spørsmål, men en liten dialog i det minste. Det gikk kjempefint og jeg var ikke nervøs når snakken først var i gang, jeg er mer nervøs og klein tiden imellom. Får prøve å slappe mer av i morgen. Puste skikkelig med magen og ikke tenke for mye.

Alt i alt tok jeg min egen utfordring gange 10 i dag, og selv om jeg var småklein imellom dialogene er jeg stolt. Det gikk bra, og det var ikke sååå farlig. Klar for å gjøre det enda bedre i morgen. Nå er det natta!

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia

Herlighet så sliten jeg er. Kjenner at jeg ikke er vant med å jobbe, fordi jeg er helt ør i hodet, og jeg har kjempevondt i føttene. Det går fremover på jobb, jeg gjør alle oppgavene mine til punkt og prikke, og jeg får mye skryt. Det eneste jeg kan pirke på er at jeg er litt for sjenert til å ta initiativ til andre ting enn hva jeg har blitt bedt om. Liker å ha oppgaver å forholde meg til, rett og slett. Den sosiale biten har blitt mye bedre siden jeg startet, men jeg må fremdeles finne en måte å slappe litt mer av på. 

Vurderer å få noe mot angst, skal snakke med legen neste gang jeg er der. 

I dag har jeg vært flink! Klapp på skuldra.

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia

Ny utfordring til meg selv: Neste mandag, når jeg ikke har noe særlig å gjøre, skal jeg spørre om noen kan vise meg litt hvordan kassesystemet deres er.

Hater å spørre om hjelp, men jeg håper at jeg klarer å gjennomføre utfordringen min allikevel.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Vause

Så flink du er! Heier på deg. Melder meg som leser. :duskedame:

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia
12 timer siden, Badass skrev:

Så flink du er! Heier på deg. Melder meg som leser. :duskedame:

Tusen takk :hug: Så hyggelig at du vil følge med :blomst:

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia

Føler at jeg har vært ganske flink i dag, og det føles godt. Det føles godt å føle på noe annet enn mislykkethet, skam og skuffelse. Jeg har fått gjort mye nødvendig og gjort det enklere for meg selv fremover.

For eksempel har jeg bestilt frisør-fagbøker, sånn at når skoleåret kommer kan jeg allerede mye teoretisk fra før av. Dermed blir nok året mindre tungt og krevende, siden jeg kan litt fra før. Nå leser jeg om hårets struktur og oppbygging. 

Jeg har gjort en annen ting som er litt stort for meg i dag. Jeg har lenge levd uten TV, men i det siste har jeg hatt lyst på en. Alt jeg ser på er serier og filmer på netflix, derfor har jeg ikke hatt behov for TV. Men det hadde vært deilig å kunne koble pcen til en større skjerm. Uansett, jeg er asosial og klein og nervøs med fremmede mennesker, men nå skal jeg altså hente TVen i sentrum av byen jeg bor. Det høres kanskje ut som en idiotisk ting å være stolt over, men det er stort for meg. De få gangene jeg har kjøpt brukte ting har jeg fått foreldrene mine til å hente for meg, og det er jo egentlig helt latterlig.

Det føles så bra å gi litt faen i komfortsonen, selv om hjernen min skriker nei. Jeg vet at for å "vokse opp" og kunne kalle meg selv et selvstendig og ansvarlig menneske, må jeg gjøre slike ting. Jeg kan ikke unngå alt som er ubehagelig. Jeg har begynt å elske å gi meg selv utfordringer, både dette og de jeg har nevnt tidligere i tråden. Det er utrolig ekkelt og føles helt feil når jeg gjør det, men jeg blir så lettet og stolt når det er gjort. Fordi selv om jeg ikke er komfortabel med det, holder det meg ikke tilbake lengre. Og det går alltid helt fint, jeg dør ikke.

Ved å gjøre ting jeg egentlig bare vil løpe så langt vekk fra som mulig, vokser jeg som menneske. Jeg tar ansvar, jeg stirrer frykten i øynene på eget initiativ, og det blir forhåpentligvis litt mindre ekkelt hver eneste gang. Men det skjer ikke over natta, så jeg MÅ gjøre dette så ofte jeg klarer.

Hver gang jeg utfordrer meg selv, er jeg kanskje litt nærmere å rive meg løs fra lenkene. Lenkene som er der for å hindre meg fra å dumme meg ut. For å spare meg fra ydmykelsen ved at folk skal synes at jeg er rar. Lenkene strammer så hardt, og det gjør så forferdelig vondt.

Men jeg har innsett en ting: Det er kanskje skummelt å tenke på at andre kan tenke at jeg er rar. Det er kanskje skummelt å tenke på at jeg dummer meg ut. Det er kanskje skummelt å tenke på at jeg utstråler usikkerhet.

Men det er fryktinngytende å tenke på at jeg kan ende opp med å skuffe meg selv, nok en gang. Det er fryktinngytende å tenke på at jeg kan forbli fastlenket, og å nekte meg selv å rive meg løs, bare fordi jeg er redd. Det er fryktinngytende å nekte meg selv å slippe fri.

Fri fra det mentale fengselet tankene mine har tvunget meg inn i. Fri fra frykten om hva folk mener og tenker om meg. Jeg vil mye heller bli oppfattet som en komplett tulling, enn å forbli innesperret i mitt selvskapte fengsel for alltid. Fordi der inne er veggene så tykke at ingen slipper inn. Der inne er det ingen som hører at jeg skriker. Der inne er jeg fordømt til ensomhet og isolasjon.

Det fengselet skal jeg bryte meg ut av. Litt etter litt, hver gang jeg tvinger meg ut av komfortsonen. Jeg ser allerede at det begynner å slå sprekker, om jeg studerer det nøye. Jeg gleder meg til jeg slipper fri. Jeg gleder meg til å trå utenfor murene, puste inn den friske lufta og løpe i gresset. Når den dagen kommer, skal jeg brenne restene ned til bakken, og fengselet som en gang holdte meg innesperret, vil være et vagt minne.

Edited by metanoia

Share this post


Link to post
Share on other sites
metanoia

Frisørskolen er som et helt vanlig skoleår, og jeg er ferdig utdannet neste juni/juli. Når jeg er ferdig vil jeg selvsagt starte i jobb så snart som mulig, og derfor MÅ jeg nesten ha lappen. Orker ikke å være avhengig av buss og tog lengre. 

Har bestilt kjøretimer, nå skal lappen i boks. Skal kjøre så mye jeg får til de dagene jeg ikke jobber. Håper dette går bra!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå brukerangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...