Hvordan bearbeide?

[AnonymBruker]

Jeg har fortrengt ting i årevis. Sykdom og rus i familien, at jeg mistet begge foreldre og en bror, vonde ting som har skjedd. Har ikke snakket ut om ting med noen som helst. Ikke venninner, ikke familie, helsesøster, lege eller noen.

Jeg lot som at alt var fint. Etter hvert isolerte jeg meg.

Nå synes jeg det er vanskelig å skape gode relasjoner til folk, og beholde dem. Føler meg tom på en måte. Til og med folk jeg egentlig trives godt med, og pleide å ha ting å prate om med, er jeg stillere med. Jeg var i et kjæresteforhold som slett ikke var bra. Jeg har latt meg kontrollere og vært en nikkedukke for å holde husfreden. Det tok slutt for et par år siden, men påvirker meg fortsatt.

Jeg har gått imot egne ønsker og behov så lenge. Har vel igrunn ikke tenkt over at jeg i det heletatt har noen, for det har alltid vært fokus på andre først og fremst.

Nå føler jeg meg ekstremt sliten, er mye anspent osv.

Har hatt noen timer hos psykolog og sagt at jeg vil bearbeide ting som har skjedd. Og så spurte han hvordan jeg vil bearbeide. Jeg vet da ikke.. Jeg har jo alltid dytta tankene unna, og fortrengt.

Er det ikke psykologen som skal vite hva som er best? Han har sagt at jeg må prøve å bli bevisst på når jeg "blokkerer" ting, og prøve å få tak på de tankene. Men dette skjer så automatisk.. At jeg må jo ha veiledning, et eller annet som trigger på et vis, eller... Vet ikke.

Noen som har opplevd lignende, hvilken behandling funket best? For meg går det ikke å bare sitte og prate uten å bli spurt/få en del respons. Føler det er så kaotisk i hodet... Det stopper seg helt opp, hjernen blacker på en måte.

Anonymkode: ddd9a...788

[mrrte]

Jeg har vært der du er Ts, opplevd mye som har gått utover meg slik at jeg hadde en lang og vond periode hvor jeg ikke orket verken familie, venninner eller noe. Hvis folk lurte på hvorfor jeg ble så stille eller ikke tok så mye kontakt, så måtte jeg bare si at det var fordi jeg ikke hadde det så veldig greit for tiden og hadde konstant tankekjør som påvirket meg hver dag, og dette gjorde meg da veldig utslitt og tapet for krefter.

For meg hjalp det ikke så mye å gå til psykolog, bare litt for å få sortert litt mer alle disse tankene mine, men ellers så hadde jeg det like vondt, husker jeg. Det som hjelper i en slik periode, er ofte å prøve å ta det med ro - og gjøre små, hyggelige ting. Flere ganger måtte jeg bare presse meg selv til å møte folk, når jeg slettes ikke ville, men dette hjalp etterhvert. Og det hjelper å ha noen ting å se frem til, så hvis du ikke orker å gjøre noe spesielt de neste dagene så tenk heler at du kan glede deg til å gjøre noe hyggelig...? Det hjalp iallefall meg. Ønsker deg lykke til videre, vondt å høre at du mistet begge foreldrene dine og broren din. Ikke rart at du ikke har det så godt nå, vær sterk - du skal klare å komme deg gjennom dette 

[AnonymBruker]

20 timer siden, mrrte skrev:

jeg hadde en lang og vond periode hvor jeg ikke orket verken familie, venninner eller noe. Hvis folk lurte på hvorfor jeg ble så stille eller ikke tok så mye kontakt, så måtte jeg bare si at det var fordi jeg ikke hadde det så veldig greit for tiden og hadde konstant tankekjør som påvirket meg hver dag, og dette gjorde meg da veldig utslitt og tapet for krefter.

Det som hjelper i en slik periode, er ofte å prøve å ta det med ro - og gjøre små, hyggelige ting.

Men nå ønsker jeg å være blant folk igjen. Jeg har mistet kontakten med de jeg var mest med før jeg isolerte meg. Mange flytta vekk for å gå skole, og har blitt værende borte. Har flyttet en del jeg også..

Nå har jeg litt kontakt med folk som var mer perifere bekjente før foreldrene mine døde. Det lever plutselig ingen som virkelig kjenner meg lenger.. Ting var litt turbulente før også, så jeg har nok ikke "lært" hvordan man omgås, blir godt kjent, har noe interessant å prate om, bygge varige relasjoner osv.

Merker det hjelper å gjøre små, hyggelige ting ja, og ta det litt rolig så jeg ikke blir helt utslitt, men heller får litt energi av å være litt aktiv.

Sier som regel "Det går bra. Med deg da?" når noen spør hvordan jeg har det. Mens det beste hadde jo vært å være mer ærlig når jeg ikke har det så bra. Uten å begynne å syte/klage da... Vet ikke hvordan jeg kan åpne meg? Hva jeg kan si..

Hadde vært godt å snakke litt om hvordan jeg faktisk har det. Så folk er klar over det. Og så kan vi fokusere mest på andre ting.. For nå skjønner de jo sikkert at ting ikke er helt bra, men vil ikke spørre siden jeg ikke sier noe selv kanskje. Kanskje noen trekker seg litt unna og, for de føler ikke at jeg er helt ærlig, eller at jeg holder igjen litt..

 

Anonymkode: ddd9a...788