Sterk depresjon

[AnonymBruker]

Synes dere det er greit å si til en med sterk depresjon og angst at h*n bare skal skjerpe seg?

 

Hvorfor/hvorfor ikke?

Anonymkode: b816a...1e4

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er ikke det greit! Depresjon og angst er sykdom, og ikke noe man bare kan "skjerpe seg" ut av, på samme måte som at noen med kreft ikke kan det. 

Anonymkode: 92106...899

[AnonymBruker]

Er alvorlig psykisk syk selv, og har fått beskjed om å bare 'skjerpe meg' mer ganger enn jeg kan telle - og det gjør like vondt hver gang. Jeg kan ikke noe for at jeg er syk. Hadde det bare vært så lett som å 'skjerpe seg' så hadde jeg ikke fått lidelsene jeg har fått. Jeg har en lidelse, ikke vond vilje. 

Det er ikke greit.

Anonymkode: 920d2...295

[Gjest Keiserensnyeklær]

Jeg synes ikke det er ok. Rett og slett fordi det kan påføre skyldfølelse hos den deprimerte, som kan få tanker som: "Det er min feil at jeg er deprimert/har angst fordi jeg klarer ikke å ta meg sammen/jeg ønsker ikke sterkt nok å bli bedre/ jeg er ikke flink nok " osv. På generelt grunnlag har jeg også tilgode å se noen som helst ta det til seg når noen ber dem om å skjerpe seg. Reaksjonen er vel snarere å trekke seg tilbake/havne i forsvarsposisjon. 

Når det er sagt, så kan det bli en belastning for pårørende å stadig høre om angsten eller depresjonen til noen, og om "skjerp deg" blir ytret fordi man er lei av å høre på det samme om igjen og om igjen,så er det menneskelig og forståelig, men da er det bedre å skifte samtaleemne eller sette grenser på andre måter, -om man klarer det.

[Gjest Badebuksa]

Nei? Er vel sinnsyk om man mener det er ok.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i at det ikke er ok. Vil gjerne komme med et eksempel for å se hva dere mener.

Om personen det gjelder er "tvunget" med i et familieselskap (og familien vet at personen er sterkt deprimert og sliter med angst), og dere ser at personen det gjelder er veldig sur/sliten/deppa og virkelig ikke vil være der, mener dere det er rett og be vedkommende ta seg sammen når vedkommende svarer frekt/grinete mot andre personer som snakker masse til den det gjelder?

Beklager om formuleringen ble rar

Anonymkode: b816a...1e4

[visp]

Ved sterk depresjon orker man ikke engang å ta inn over seg "ta deg sammen". Det blir vel bare støy.

[Gjest Loverdose 2.0]

Selvfølgelig er det ikke ok å si til noen som lider av depresjon at de skal skjerpe seg. For det første så hjelper det ikke og for det andre så er det ikke så enkelt å bare skjerpe seg i en slik situasjon. Det er ganske selvsagt og noe de aller fleste vet. 

18 minutter siden, Rainstorm skrev:

Klarer du å svare på hva som fikk deg til å si det? Så du ikke hvor ekkelt, unødvendig og hensynsløst det var?

Noen mennesker mangler i større/alvorlig glad empati og kunnskap om gitt emne, og ser ikke helt alvoret av ordene sine, dessverre.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det greit. Men ikke for å kutte ut sykdommen, men for å ta tak i sykdommen. Med slike psykiske sykdommer er det vedkommende selv som må ta jobben for å bli frisk, ikke alle andre. Å gå på tå hev rundt de er å gjøre de en bjørnetjeneste.

Anonymkode: 4d40d...07f

[AnonymBruker]

Det er ikke så lett å forstå en slik type sykdom. Jeg var en av dem som syntes at folk fikk ta seg sammen. Så utviklet jeg alvorlig depresjon og angst selv...Sjebnens ironi.  

Når det er sagt, så forstår jeg at pårørende kan kan bli lei. Man prøver jo så godt man kan å være en motvekt til alle de negative tankene, mange av dem irrasjonelle også, men en deprimert person er jo vedlig lite mottagelig for fornuft. Det burde jo være lett å lytte til og gjennomføre det som er fornuftig, så når man ikke gjør det, så forstår jeg at man har problemer med å forstå og dermed plasserer skylden hos den deprimerte. 

Det gjør tilstanden bare verre. 

 

Anonymkode: bd93a...318

[AnonymBruker]

I visse situasjoner så kan folk gjerne skjerpe seg og bite tenna sammen.

Om en er dypt deprimert og det er julaften så kan en faktisk skjerpe seg og være der for ungene sine i et par timer framfor å ligge i fostertilling under dyna. Han kom seg opp den julaften men det var fordi han ble så sint på meg som var så respektløs mot et alvorlig deprimert menneske som han var da. Fikk masse kjeft gjorde jeg også.

Da hadde jeg hatt ansvar for unger og hus og fritidsaktiviteter og full jobb og juleforberedelser og kjente på julaften at nå hadde jeg fått nok for han la en enorm demper på hele resten av familien og særlig var ungene bekymret for han og han hadde fått være i fred med depresjonen sin og jeg hadde støttet og båret men på julaften ville jeg ha fri fra den rollen.

Anonymkode: 7c851...75f

[Norbertine]

Tråden er ryddet for avsporing.

Alice i Eventyrland, mod