Konstant redd for anfall

[Gjest Bestyrerinnen]

For snart 6 uker siden våknet jeg etter å ha sovet 16 timer i strekk, jeg kjente umiddelbart at jeg var nummen i halve ansiktet og tungen. Jeg gikk til speilet og så at jeg hadde blod rundt munnen.

Ble en tur til legevakt, så videre til nevrolog. Tok all verdens tester, alt så bra ut. Ingen funn på CT. Beskjeden jeg fikk fra nevrolog var at det mest sannsynlig var et epleptisk anfall i form av et engangstilfelle, og at vi må ta tiden til hjelp og bare se an om det skjer igjen(!). Det er ingenting som tilsier at det skal skje en gang til, men det var heller ingenting som tilsa at det skulle skje i utgangspunktet. 

Jeg vet ikke hvor lenge jeg var ute, eller nøyaktig hva som skjedde, men jeg sover sjeldent lengre enn 7-8 timer. Jeg sov alene.

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke skal være alene, og jeg mistet førerkortet og kan ikke kjøre bil før det har gått 6 mnd, sett at jeg ikke får flere anfall.

Etter dette har jeg hatt det helt forferdelig. Jeg er konstant engstelig, har også fått noen panikkanfall hvor jeg overbeviser meg selv om at det er i ferd med å skje igjen. Jeg sover dårlig, spiser lite, er nesten ikke ute av huset. Har ikke vært på butikken siden det skjedde fordi jeg er redd det skal skje i all offentlighet og at jeg lager en scene. Paradokset er at jeg er minst like redd for at det skal skje når jeg er alene. Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg føler meg veldig alene med alle disse tankene. Det er stortsett alt jeg tenker på.

Vet ikke helt hva jeg er ute etter ved å skrive dette. Kanskje dere har noen trøstende ord, eller dere kjenner noen som har opplevd ett enkelt anfall uten at det skjedde igjen? 

Jeg er så redd.

[AnonymBruker]

Forstår at du er redd, det er skremmende med et epleptisk anfall, mannen min fikk det en gang. Det ble med den ene gangen og det er nå 5 år siden. Du bør snakke med noen nær deg, noen å betro seg til, og gjerne i tillegg oppsøke profesjonell hjelp i form av psykolog/ kognitiv terapeut. Hvis du ikke har noen nær deg å snakke med og du synes denne frykten blir uutholdelig, så kan du ringe en psykiatrisk døgnvakt, bare for å lette på trykket, det trenger ikke alltid være alvorlige saker for å ta en sånn telefon.

Masse gode tanker og klemmer til deg:-)

Anonymkode: b8657...d0a

[Gjest Bestyrerinnen]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Forstår at du er redd, det er skremmende med et epleptisk anfall, mannen min fikk det en gang. Det ble med den ene gangen og det er nå 5 år siden. Du bør snakke med noen nær deg, noen å betro seg til, og gjerne i tillegg oppsøke profesjonell hjelp i form av psykolog/ kognitiv terapeut. Hvis du ikke har noen nær deg å snakke med og du synes denne frykten blir uutholdelig, så kan du ringe en psykiatrisk døgnvakt, bare for å lette på trykket, det trenger ikke alltid være alvorlige saker for å ta en sånn telefon.

Masse gode tanker og klemmer til deg:-)

Anonymkode: b8657...d0a

Jeg ble seriøst så lettet av å lese svaret ditt at jeg fikk tårer i øynene (at mannen din kun opplevde ett anfall). Ja, jeg er helt på tuppa om dagen. 

Har egentlig ingen å snakke med nei, og vet at jeg burde oppsøke profesjonell hjelp. Du har nok rett i at det er veien å gå, men så føler man seg litt irrasjonell og tåpelig også? Psykiatrisk døgnvakt føler jeg blir litt overkill, men jeg har tidligere gått til en privat psykolog. Jeg skal ringe ham!

Tusen takk for svar. 

[Gjest Bestyrerinnen]

Noen andre som har noe betryggende å komme med? 🙈

[AnonymBruker]

Jeg har også (trolig) hatt epileptiske anfall i søvne. Det er mange år siden og jeg var innlagt for utredning som konkluderte med (mulig) epileptiske anfall i søvne, lav blodprosent, stive nakkemuskler og migrene. Epilepsi ble utelukket og jeg har aldri hatt anfall siden.

jeg er i dag frisk som en fisk og ingen tegn på epilepsi har vært tilstede siden.

 

Anonymkode: 4b764...434

[Sulosi]

Gutten min hadde ett anfall når han var 5 år. Han ble utredet og de fant ikke noe galt. Han er 14 nå og har ikke hatt flere anfall. Han har en språkdiagnose som krever enormt mye av han. Han er flink som alle på sin alder men må jobbe mye hardere for å følge med. Andre med samme diagnose har opplevd å få epileptiske anfall når de har strekt strikken for langt og da restarter hjernen seg via anfallet.  Jeg antar dette var årsaken til at min gutt fikk anfall da han var svært sliten I forkant. 

[Silfen]

Naboen hadde et anfall, i søvne, hun skjønte ikke alvoret men jeg skjønte at hun hadde hatt et anfall ut fra beskrivelsene. Det må være omtrent tre år siden nå og hun har vært anfallsfri siden. Hun har også være medisinert for epilepsi siden den gang.

[Gjest Bestyrerinnen]

Tusen takk for betryggende og fine svar. Jeg prøver etter beste evne å minne meg selv på at dette mest sannsynlig var et engangstilfelle. Jeg har faktisk problemer med stiv nakkemuskulatur (slik du nevnte AB). Jeg har ingen problemer med språk eller andre utfall - foruten hodepine, hvilket det ble antatt stammer fra nakken. Jeg har også noe angstproblematikk, men det kan ikke sees noen sammenheng med dette. Jeg har dessuten vært utsatt for ekstremt stress over lengre perioder  tldligere i livet uten at det har ført med seg noen form for anfall. Jeg følte meg helt fin i forkant av det som skjedde.

Jeg blir ikke medisinert for epilepsi. 

[Gjest Bestyrerinnen]

12 minutter siden, Silfen skrev:

Naboen hadde et anfall, i søvne, hun skjønte ikke alvoret men jeg skjønte at hun hadde hatt et anfall ut fra beskrivelsene. Det må være omtrent tre år siden nå og hun har vært anfallsfri siden. Hun har også være medisinert for epilepsi siden den gang.

Hvordan beskrev hun det?

[AnonymBruker]

Kan du bo sammen med noen en stund? Så slipper du være alene og være redd noe skal skje? 

Anonymkode: 6fc5f...83c

[Sulosi]

30 minutter siden, Raspberrypai skrev:

Aldri hatt epleptisk anfall, så vet ikke om jeg er rette person til å svare. Men jeg har hatt noen anfall med lavt blodsukker pga. reaktiv hypoglykemi, og jeg forstår hvordan det føles å være alene om det. 

Selv må jeg alltid ha med noe snack, spiselig, brus tilfelle jeg får et anfall eller føling. Og folk flest klarer ikke å sette seg inn i det, eller skjønne det fordi de aldri har opplevd det selv. Og så hjelper det ikke å snakke med folk om det, for da tolker de det kun som om jeg har diabetes, fordi folk kun tror det er diabetikere som tar insulin som kan oppleve føling (lavt blodsukker).

Det som har hjulpet for meg er å være åpen om det, ikke med alle, men mine aller nærmeste. Finn noen i familien din, venner som du stoler ekstra på, og som du vet bryr seg om deg, og fortell det til dem. La de vite at det er noe du sliter med eller syntes er tungt. Det får iværtfall meg til å føle meg tryggere, for hvis jeg da skulle få en episode når de er i nærheten så vet de hva som skjer.

Så mitt tips er ikke psykolog, men heller det å være åpen med dine nærmeste og de du har mest med å gjøre. Da vet du at du har dem om det skulle skje noe, i tillegg til at du har noen du kan tømme tankene dine for når det blir litt for mye

Føler du deg svimmel under anfall? Svette? Hvordan er det å snakke under anfall?

Må bare spørre for jeg har noen anfall som kan likne og de er skikkelig skumle. Sist ringte mannen 113 for ham ble redd han og.

[Sulosi]

Takk. Da har Jeg noe å ta med til legen neste gang. Jeg spiser nokså jevnt men det hender en gang I blant at det blir lenge mellom måltidene. Når jeg får anfallene så forsøker jeg å spise men det tar lang tid før det roer seg.

[Gjest Bestyrerinnen]

9 timer siden, Raspberrypai skrev:

Aldri hatt epleptisk anfall, så vet ikke om jeg er rette person til å svare. Men jeg har hatt noen anfall med lavt blodsukker pga. reaktiv hypoglykemi, og jeg forstår hvordan det føles å være alene om det. 

Selv må jeg alltid ha med noe snack, spiselig, brus tilfelle jeg får et anfall eller føling. Og folk flest klarer ikke å sette seg inn i det, eller skjønne det fordi de aldri har opplevd det selv. Og så hjelper det ikke å snakke med folk om det, for da tolker de det kun som om jeg har diabetes, fordi folk kun tror det er diabetikere som tar insulin som kan oppleve føling (lavt blodsukker).

Det som har hjulpet for meg er å være åpen om det, ikke med alle, men mine aller nærmeste. Finn noen i familien din, venner som du stoler ekstra på, og som du vet bryr seg om deg, og fortell det til dem. La de vite at det er noe du sliter med eller syntes er tungt. Det får iværtfall meg til å føle meg tryggere, for hvis jeg da skulle få en episode når de er i nærheten så vet de hva som skjer.

Så mitt tips er ikke psykolog, men heller det å være åpen med dine nærmeste og de du har mest med å gjøre. Da vet du at du har dem om det skulle skje noe, i tillegg til at du har noen du kan tømme tankene dine for når det blir litt for mye

Skjønner godt at dette oppleves ubehagelig for deg.  Veldig lurt av deg å være åpen med dine nærmeste, det tjener du nok veldig på. Jeg er dessverre ikke så flink å fortelle de rundt meg om ting som angår meg veldig privat. Dette gjelder uansett hva det er, jeg er ikke veldig åpen. Dessuten hjelper det egentlig lite om alle vet det, fordi jeg vet ikke selv hvordan et eventuelt anfall ville artet seg, og dermed blir det vanskelig for meg å gi instrukser på hva de rundt meg skal gjøre - utenom helt åpenbare ting som å ringe 113 og passe på at jeg ikke biter av meg tunga.

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du bo sammen med noen en stund? Så slipper du være alene og være redd noe skal skje? 

Anonymkode: 6fc5f...83c

Jeg flyttet hjem til familien etter anfallet, men de har jo sitt å drive med, så det er helt unngåelig at jeg ikke er alene fra tid til annen. De første par ukene etter anfallet sørget de for at det alltid var noen hjemme, men så avtok det gradvis..uten at vi hadde noen samtale om det. Jeg får meg ikke til å si "kan du være hjemme slik at jeg ikke er alene?". Føler meg nok til bry som det er.