Hvordan lære seg at man er verdifull, når man har vokst opp og visst at man er verdiløs

[AnonymBruker]

Jeg, som mange, har hatt en barndom og oppvekst der ting ikke akkurat har vært ideelt. Som barn tenkte jeg ofte "hva er det med meg som gjør at jeg opplever dette?" der "dette" var svik fra voksne personer og mobbing. Etter hvert ble det enklere å akseptere at jeg var verdiløs og at det var derfor det skjedde. Det gjorde rett og slett mindre vondt. Da trengte jeg ikke reagere hver gang noen såret meg, fordi jeg aksepterte at det var sånn mitt liv skulle være. En forsvarsmekanisme. 

I flere tiår har jeg visst at jeg er verdiløs, men som voksen tror jeg ikke at man får et godt liv ved å ha det utgangspunktet. Men hvordan endrer man på noe som har vært sannhet så lenge? I dag vet jeg og ser jeg at jeg adapterte denne måten å se på meg selv, andre og livet på grunn av omstendighetene da. Men det er likevel det jeg har tenkt i så mange år. Og selv om jeg tenker at det er en bedre måte å se på seg selv å si at man er verdifull, så klarer jeg ikke å gjennomføre dette i praksis, for jeg kommer alltid tilbake til at "men jeg er jo verdiløs" for det har vært, ja rett og slett hva jeg har basert livet mitt på. 

Hvordan jobber jeg for å lære meg at jeg er verdifull, og jeg fortjener kjærlighet og gode ting? 

(Jeg går i terapi og bearbeider traumer og andre ting, men vi jobber ikke aktivt med selvfølelse, men jeg merker jo at det kommer litt og litt av det også, men det er viktigere ting å jobbe med der enn akkurat dette. Men jeg ønsker å ta tak i livet mitt, og jeg tror det blir bedre hvis jeg ser mer positivt på meg selv. Håper noen har gode råd og tips til hvordan man kan erkjenne egenverdi!)

Anonymkode: 6c68e...c3c

[ambre]

Hei! Jeg kan ikke si at jeg har helt kommer dit at jeg føler meg verdifull, men jeg er likevel kommet et lite stykke på veien. Det første steget for min del var å godta at oppfatningen min om at jeg er verdiløs er virkelig. Det er noe jeg tror basert på ting som har skjedd før. Men det er ikke sant. Godta at du tar feil, det som har vært din sannhet hele livet er faktisk ikke sant. Jeg tenker at det også kan være bra å tenke litt på hva du egentlig legger i å være verdifull. Anser du andre som verdifulle? Hva gjør de verdifulle? Hva er det de har som ikke du har. 

For meg var det en stor barriere å si høyt til en av mine nærmeste at jeg anser meg selv som verdiløs. I mitt hode og min virkelighet var jo dette noe alle visste og var enige om. Måten den personen reagerte på dette på overrasket meg rett og slett fordi den personen ikke så på meg som verdiløs. Det høres kanskje lite og rart ut, men at noen sa imot meg på dette som jeg mente var helt selvsagt gjorde at jeg måtte revurdere om det jeg tror kanskje ikke er helt riktig. 

Noe annet som kan være til nytte er å prøve å stå foran speilet å si høyt "jeg er verdifull". 

[AnonymBruker]

36 minutter siden, ambre skrev:

Hei! Jeg kan ikke si at jeg har helt kommer dit at jeg føler meg verdifull, men jeg er likevel kommet et lite stykke på veien. Det første steget for min del var å godta at oppfatningen min om at jeg er verdiløs er virkelig. Det er noe jeg tror basert på ting som har skjedd før. Men det er ikke sant. Godta at du tar feil, det som har vært din sannhet hele livet er faktisk ikke sant. Jeg tenker at det også kan være bra å tenke litt på hva du egentlig legger i å være verdifull. Anser du andre som verdifulle? Hva gjør de verdifulle? Hva er det de har som ikke du har. 

For meg var det en stor barriere å si høyt til en av mine nærmeste at jeg anser meg selv som verdiløs. I mitt hode og min virkelighet var jo dette noe alle visste og var enige om. Måten den personen reagerte på dette på overrasket meg rett og slett fordi den personen ikke så på meg som verdiløs. Det høres kanskje lite og rart ut, men at noen sa imot meg på dette som jeg mente var helt selvsagt gjorde at jeg måtte revurdere om det jeg tror kanskje ikke er helt riktig. 

Noe annet som kan være til nytte er å prøve å stå foran speilet å si høyt "jeg er verdifull". 

Takk for tips! Det føles bare så dumt å stå å si det til meg selv, når jeg ikke et eneste sted inni meg mener det. 

Jeg klarer slik som du sier, å forstå det i tankene at jeg er verdifull som andre, og hvorfor det har blitt som det har blitt. Men det er som følelsen av å være verdiløs sitter i hver eneste celle i kroppen, som sannhet. Selv om tankene vet at det er feil. Men skal gjøre det med å tenke på "hva gjør mennesker verdifulle". 

Jeg tror det er noe i det å si det til andre og få deres reaksjon. For meg handler det om at jeg har blitt fortalt SÅ mange ganger at jeg er verdiløs, kanskje jeg trenger å bli fortalt like mange ganger at jeg er verdifull. Men jeg kan liksom ikke forvente det av andre. Derav si det til seg selv i speilet regner jeg med  

Takk for svar kjære deg! 

Anonymkode: 6c68e...c3c