Kjæreste som irriterer seg over meg

[AnonymBruker]

Jeg har bodd sammen med kjæresten min i noen år nå, og vi har hatt det mye fint sammen til tross for perioder med en del stress, store livsvalg osv.

I det siste har han begynt å irritere seg voldsomt over meg. Det kan være banale ting som at jeg ikke går fort nok når vi skal til bilen sammen om morgenen før jobb, at jeg stiller et "dumt" spørsmål, at jeg lager mye lyd på kjøkkenet eller at jeg er "klengete" når det ikke passer ham. Noen ganger ser jeg at han får dårlig samvittighet, og vi har snakket litt om denne irritasjonen som jeg synes gjør dagene ganske kjipe, ihvertfall når det skjer ofte. Det kan være sukk og hoderisting og hakkende kommentarer/spørsmål. Selv vet han ikke helt hvorfor han reagerer som han gjør, ettersom han ofte ikke har en konkret forklaring på irritasjonen. Han lurer selv på om det er han som har et problem som han bør jobbe med. Andre ganger sier han det skyldes at jeg snakker eller gjør ting uten å tenke først..som oftest kjenner jeg meg ikke igjen i dette. Jeg er en person som snakker mye, men jeg mener ikke selv at det er idiotiske ting uten mål og mening jeg lirer av meg.

Jeg har tenkt at mulige forklaringer kan være at han rett og slett mistrives i forholdet og vil ut av det, uten at han klarer å erkjenne dette. Eller så sliter han med noe selv som han tar ut på meg. Eller kanskje jeg er så oppofrende og snill at han har mistet litt respekten? Eventuelt har jeg blitt veldig irriterende, men jeg tror egentlig ikke jeg har forandret meg så mye.

Noen som har opplevd det samme? Lurer på om jeg bør konfrontere ham med det igjen og si at jeg ikke finner meg i hakkinga/sure kommentarer, eller bare ignorere ham litt og være mer opptatt av meg og mitt. Jeg står stort sett på pinne for ham, så det kan ligge noe der..

 

Anonymkode: 35714...5f8

[Ardenus]

Kan være dere trenger litt fri fra hverandre, ikke pause, men at dere finner på ting hver for dere, jente kveld, gutte kveld osv.

[Sulosi]

Jeg hadde bedt han om å sette ord på hva som egentlig er problemet og si at det ødelegger dagene for deg og alt blir surt. Vi hadde en slik runde før jul og etter noen dager hvor han tenkte litt dypere på hva problemet var endte han opp med å si at han egentlig følte seg litt nedfor. Han gikk til legen og det viste seg å være stoffskiftet som var for høyt. Nå tror jeg ikke det er noe galt med stoffskiftet til din mann men poenget er at det er like stor sannsynlighet for at irritasjonen hans kommer av noe annet enn deg som at det er du som gjør noe "galt". 

[Ginavn]

Hadde det nesten sånn.

Jeg røyka for mye (han røyka også, og det var ikke akkurat 40 om dagen), tissa for mye (han gikk to ganger i døgnet, det får holde), lagde merkelig lyd når jeg røyka, pusta for tungt, jeg kunne 'enda' ikke ditt og datt om data, jeg ville ha det for varmt (han mente 17-18 grader vra bra) og jeg måtte velge mellom varme og at han var sur fordi han ble for varm. Skal legge til at den vinteren var jeg så kald at jeg hadde vondt i henda og beina til tross for to par ullsokker. 

Jeg kunne ikke skrive riktig, jeg snakka feil. 

Han var i det store og hele kritisk mot alt og alle. Ingen kunne noen ting, han visste alt, spesielt data og bilkjøring (men ingenting om biler). Han mente selv han hadde et syndrom der man reagerer på andre sine lyder (husker ikke hva det heter).

Å jobbe hele ti minutter overtid fikk han til å stå og surmule på kjøkkenet, også om jeg ikke kom og hilste på ham i døra når han kom hjem fra jobb

Til tross for selvdiagnosen, virka han ikke brydd over å være så forbanna kritisk hva lyder angikk.

Jeg tok det aldri opp med ham, men i ettertid burde jeg nok ha gjort det. For min del ble den konstante kritiseringa en grunn til at det ble slutt, fordi jeg klarte ikke mer. Det ble for slitsomt å bo med en sånn type.

[Clarity]

Du skriver at han selv lurer på om det er han som har et problem og om det er han som har noe å jobbe med. Her tenker jeg at svaret utvilsomt er ja. Irritasjonen hans har jo oppstått plutselig, og den bunner i dine fakter og småting du gjør - det er jo ikke en konkret ting eller hendelse som er årsaken til hans irritasjon. Dessuten irriterer han seg altså over ting han ikke har irritert seg over tidligere. Da er det han som eier problemet, og det er han som selv må ta tak i det.

[AnonymBruker]

Det kan være noe i det med at du står på pinne for han. Man kan miste respekt som er for selvoppofrende, kanskje han tar deg for gitt..

Men det mest sannsynlige er kanskje at han sliter med noe, og lar det gå utover den nærmeste.

(Eller at det er en større ting mellom dere han ikke er fornøyd med, så mye du sier og gjør oppfattes irriterende. Eller han har latt små irritasjoner bare fare før, men nå har han fått skikkelig nok og viser at han får fnatt)

Når jeg er stressa kan jeg fortere bli sint enn vanlig. Og når jeg er veldig redd, så uttrykkes det ofte med sinne... Da en av mine nærmeste var alvorlig syke (ikke noe håp) var jeg veldig sint i situasjoner som ikke burde tilsi det. Og jeg ville for all del ikke vise sårbarhet/redsel.

Anonymkode: 269df...972

[Kvinne87Rogaland]

Huff, det høres ikke bra ut. For meg så høres det ut som han har mistet respekten for deg desverre. Det at du gjør alt for han gjør at han ikke verdsetter deg like høyt.

[AnonymBruker]

Forresten TS, at det går utover deg er nok tilfeldig. Kongen kunne sikkert vært på besøk, og han hadde ikke fått til å skjerpe seg.

Det kan ha med respekt å gjøre, men mest sannsynlig (som han og tror selv) er det han som sliter med noe, og bør finne ut av det. Lurt å snakke sammen, og bli enige om at du kan minne han på egen atferd når han går for langt...

Anonymkode: 269df...972

[Version 2.0]

Han tar deg nok absolutt for gitt. Han ser trolig ned på deg og tror selv han er mye smartere enn deg. Mangel på respekt og at du alltid er der uansett gjør nok at han er kommet i en rutine der det er blitt helt normalt at du er irriterende. Dette kan være veldig ødeleggende og vanskelig å komme ut av. Det at han rister på hodet og himler med øynene, samt nedsettende kommentarer minner meg mye om forholdet jeg har til min mor. Har du gjort noe spesifikt i fortiden som han absolutt ikke tok noe bra, eventuelt som såra eller skuffa han veldig, og som kanskje har vært med på å danne denne onde sirkelen dere er inni nå? 

[KaDust]

Vi har perioder hvor vi irriterer oss over hverandre hvis vi har perioder hvor vi er for mye sammen og/eller ikke pleier våre individuelle interesser. Så kanskje det er problemet? Han bruker ikke nok tid på seg selv og egne interesser og mister derfor litt av seg selv? Man blir ganske irritabel da i alle fall.

[Sulosi]

1 minutt siden, KaDust skrev:

Vi har perioder hvor vi irriterer oss over hverandre hvis vi har perioder hvor vi er for mye sammen og/eller ikke pleier våre individuelle interesser. Så kanskje det er problemet? Han bruker ikke nok tid på seg selv og egne interesser og mister derfor litt av seg selv? Man blir ganske irritabel da i alle fall.

Da blir iallefall jeg irritabel. Feks nå, han er sykemeldt for tredje gang på ett år og blir ekstremt selskapssyk. Jeg er dausliten etter jobb (har en kronisk sykdom som sliter) og vil helst ha litt ro når jeg kommer hjem. Han sirkler rundt og "jabber". Heldigvis kan jeg si det til han uten at det blir surt ellers hadde jeg gått på veggene. 

[AnonymBruker]

Når jeg begynner å irritere meg over alt partneren sier og gjør, da er det begynnelsen på slutten for min del, ihvertfall.

Anonymkode: a61d2...326

[frk91]

Når jeg mistet følelsene for min første eks, hatet jeg alt han gjorde. Fra hvordan han pratet, hvordan han kledde seg, at han prøvde å ta på meg, måten han pratet på. ALT irriterte meg.

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar. 

I dag igjen har vi hatt samtalen om dette. Jeg jobber av og til hjemmefra i helgene og under pausen min i dag kom jeg ut i stua og spurte noe a la "Hva driver du med, skal vi gå en tur eller noe?" og svaret var et irritert "Men du ser vel hva jeg driver med??" hvorpå jeg bare så overrasket på ham og gikk ut fra rommet igjen. Så "lurer" han på hva som er galt og jeg sier at det er helt unødvendig å svare på den måten. Han mener jeg spør om det åpenbare, men "hva driver du med?" er for meg litt mer retorisk - en åpning for en samtale, og for å sjekke om det passer at vi gjør noe sammen. Han blir altså irritert for dette og nevner i samme slengen at det var utrolig irriterende at jeg kvelden før spurte hvordan filmen han så på kino med en kompis var bra - for han hadde jo allerede sagt at filmen var bra på melding!! Igjen - jeg tenker kanskje han vil fortelle mer om kvelden/filmen og anser dette som et åpningsspørsmål. 

Jeg sa til ham at det er ikke noe særlig å bo med en som bjeffer for noe hver dag. At han må finne ut om han har et problem med meg, om det er fordi jeg er mye hjemme og hele tiden tilgjengelig (jeg har hjemmekontor så kan ikke endre dette), eller om det er noe annet. Nå er han gretten fordi jeg sa ifra "hardt". Jeg har ikke så mange venner der vi bor nå, så det kan være noe i det at jeg er her hele tiden, men sånn har det vært i flere år - hvorfor kommer irritasjonen nå?

Noen nevner at det er irriterende med "jabbing", men jeg er ganske forsiktig med når jeg prater til ham, han får være i fred når han er sliten, rett etter jobb osv.

Nå er det dårlig stemning og jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt noe.. Men jeg føler meg ikke fullt respektert, ikke noen god følelse. Tror ikke det var noe spesifikt som har trigget det, men det har bygget seg opp. Han har liksom mistet tålmodigheten..

Anonymkode: 35714...5f8

[Tapas]

Det må være helt jævelig å være i den situasjonen TS! Prøv å ikke snakk med han en stund. La han komme til deg! Og for all del ikke si unnskyld for å være ærlig om dine følelser! se på serie eller film alene. Lag litt mat eller snack eller ha litt spa tid for deg selv med neglelakking eller ansiktsmaske. Finn på noe som ikke involverer han. 

[AnonymBruker]

Du virker kanskje litt masete? "Hva driver du med?" når man sitter og tydelig avisa, ser på tv eller noe er jo litt.. teit?

Du kunne enkelt og greit spurt om han ble med å gå tur. Eller om han var veldig opptatt, spurt om han ble med litt senere eller etterpå..

Å igjen spørre om filmen var bra når han har sagt det.. Du kunne heller spurt om hva filmen handlet om osv..

Det er ikke greit at han er bjeffete. Men jeg kjenner litt igjen en oppgitthet når man får samme spørsmål flere ganger, eller blir spurt om ting som er åpenbare.

Anonymkode: 269df...972

[Tapas]

Anbefaler alle å lese power of seduction av Robert Greene BTW! Boka kan redde ditt liv og forhold! 

Endret 21. mai 2016 av Tapas

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som begynnelsen på slutten. At man blir så irritert på partneren sin over lengre tid er ikke positivt. Og når det ikke hjelper å snakke med han, at han da legger skylden over på deg, ikke bra. Enig i rådet om å ignorere han er periode, la han komme til deg.

Anonymkode: 10f2b...db4

[Gjest zzzzz]

Hmm. Han høres helt ut som meg i perioder jeg har hatt det dårlig, vært veldig deprimert. Å være hyggelig tok rett og slett for mye energi til at jeg klarte det. Vanskelig å forklare. Vanskelig å takle - både for meg og de rundt meg. Jeg lot det uheldigvis gå spesielt hardt utover moren min, som er veldig, hva skal man si, myk, ettergivende, snill, ikke særlig flink til å sette grenser. 

Uansett. Dette må du ikke blindt la gå, da blir det bare verre... Dersom det ikke endrer seg og det ikke hjelper å snakke med ham om dette, bør dere kanskje vurdere å snakke med noen profesjonelle, for å finne ut hva som egentlig er årsaken. Er ikke sikkert det har så mye med forholdet deres å gjøre. Men kan selvfølgelig være det også.

[AnonymBruker]

Ser det er mange forskjellige meninger her og alle kan jo ha rett. Men jeg kjenner meg så godt igjen i din samboers reaksjoner. Jeg ble i en periode utrolig fort irritert på mannen min, helt uten grunn. Ene gangen kunne det være at han spurte om filmen var bra, andre gangen at han ikke spurte. Jeg tålte ingen lyder, alt var feil. Etterhvert fant jeg ut at jeg var syk. Etter god behandling har jeg blitt bedre. Når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke at han holdt ut, men er så glad han gjorde det. Han har  sagt han ofte trodde jeg kom til å kaste han ut, men det var aldri i mine tanker.  Jeg så ikke meg selv, så skjønte ikke hvor ille det var. Alt var jo hans skyld. Og mitt dårlige humør gikk bare utover han. Jeg gikk hele dagen og var grei mot andre, så da jeg kom hjem brast demningen. I dag vet vi heldigvis hva som er problemet. Men jeg måtte faktisk innom 4-5 leger først.

Anonymkode: fb7e8...a8e