Kjæreste som irriterer seg over meg

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du virker kanskje litt masete? "Hva driver du med?" når man sitter og tydelig avisa, ser på tv eller noe er jo litt.. teit?

Du kunne enkelt og greit spurt om han ble med å gå tur. Eller om han var veldig opptatt, spurt om han ble med litt senere eller etterpå..

Å igjen spørre om filmen var bra når han har sagt det.. Du kunne heller spurt om hva filmen handlet om osv..

Det er ikke greit at han er bjeffete. Men jeg kjenner litt igjen en oppgitthet når man får samme spørsmål flere ganger, eller blir spurt om ting som er åpenbare.

Anonymkode: 269df...972

Ja det er nettopp dette han sier også. Han mener jeg gjør de samme irriterende tingene igjen og igjen, men for meg ser jeg ingen sammenheng mellom dem, da det noen ganger er hva jeg sier, andre ganger hva jeg gjør eller når jeg sier/gjør noe. Blir helt sliten av å skulle være tankeleser. Han mener jeg bør forstå disse tingene intuitivt, men det gjør jeg altså ikke. Vi er veldig forskjellige, men har lykkes med å møtes på halvveien når det gjelder mye. Men vi ser nok kommunikasjon ganske ulikt, feks med folk i familien min blir "ja, så filmen var bra da?" nok heller oppfattet som "fortell litt om filmen" enn bokstavelig talt "var filmen bra"

Det har alltid vært noe gjensidig irritasjon, men ikke ofte sånn som det er fra hans side nå

TS

Anonymkode: 35714...5f8

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser det er mange forskjellige meninger her og alle kan jo ha rett. Men jeg kjenner meg så godt igjen i din samboers reaksjoner. Jeg ble i en periode utrolig fort irritert på mannen min, helt uten grunn. Ene gangen kunne det være at han spurte om filmen var bra, andre gangen at han ikke spurte. Jeg tålte ingen lyder, alt var feil. Etterhvert fant jeg ut at jeg var syk. Etter god behandling har jeg blitt bedre. Når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke at han holdt ut, men er så glad han gjorde det. Han har  sagt han ofte trodde jeg kom til å kaste han ut, men det var aldri i mine tanker.  Jeg så ikke meg selv, så skjønte ikke hvor ille det var. Alt var jo hans skyld. Og mitt dårlige humør gikk bare utover han. Jeg gikk hele dagen og var grei mot andre, så da jeg kom hjem brast demningen. I dag vet vi heldigvis hva som er problemet. Men jeg måtte faktisk innom 4-5 leger først.

Anonymkode: fb7e8...a8e

Kan jeg spørre om hva slags type sykdom det var snakk om? Eller noe i nærheten så jeg kan vurdere om det kan være aktuelt i min kjærestes tilfelle? Jeg har hatt mistanke om at det kan være noe hormonelt

Anonymkode: 35714...5f8

[AnonymBruker]

Noen mener sånt er typisk starten på slutten.

Men jeg synes det virker ganske tydelig at han sliter med noe. Som han selv også har vært inne på, og som du ser er litt typisk for noen her.

Dere bør snakke ordentlig når begge er i greit humør. Å bjeffe tilbake til en bjeffer som sliter med noe, fører ikke til noe.

Anonymkode: 269df...972

[AnonymBruker]

Min ex ble sånn. Irriterte seg over alt. Viste seg til slutt at han hadde vært utro og var sånn mot meg sikkert delvis fordi han likte den nye og delvis fordi han hadde dårlig samvittighet. Sier ikke at samboeren din har vært utro, men det er noe som gjør at han har endret seg.

Anonymkode: da200...eab

[AnonymBruker]

Er han stressa over noe? Jobb, familie? Litt typisk mann å holde kjeft og gruble alene..

Kan han være utbrent? Det blir man ikke bare av ekstreme mengder jobb, man kan også bli det av ubearbeidede traumer, psykisk slitenhet osv.

Eller deprimert?

Anonymkode: 269df...972

[Version 2.0]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Takk for svar. 

I dag igjen har vi hatt samtalen om dette. Jeg jobber av og til hjemmefra i helgene og under pausen min i dag kom jeg ut i stua og spurte noe a la "Hva driver du med, skal vi gå en tur eller noe?" og svaret var et irritert "Men du ser vel hva jeg driver med??" hvorpå jeg bare så overrasket på ham og gikk ut fra rommet igjen. Så "lurer" han på hva som er galt og jeg sier at det er helt unødvendig å svare på den måten. Han mener jeg spør om det åpenbare, men "hva driver du med?" er for meg litt mer retorisk - en åpning for en samtale, og for å sjekke om det passer at vi gjør noe sammen. Han blir altså irritert for dette og nevner i samme slengen at det var utrolig irriterende at jeg kvelden før spurte hvordan filmen han så på kino med en kompis var bra - for han hadde jo allerede sagt at filmen var bra på melding!! Igjen - jeg tenker kanskje han vil fortelle mer om kvelden/filmen og anser dette som et åpningsspørsmål. 

Jeg sa til ham at det er ikke noe særlig å bo med en som bjeffer for noe hver dag. At han må finne ut om han har et problem med meg, om det er fordi jeg er mye hjemme og hele tiden tilgjengelig (jeg har hjemmekontor så kan ikke endre dette), eller om det er noe annet. Nå er han gretten fordi jeg sa ifra "hardt". Jeg har ikke så mange venner der vi bor nå, så det kan være noe i det at jeg er her hele tiden, men sånn har det vært i flere år - hvorfor kommer irritasjonen nå?

Noen nevner at det er irriterende med "jabbing", men jeg er ganske forsiktig med når jeg prater til ham, han får være i fred når han er sliten, rett etter jobb osv.

Nå er det dårlig stemning og jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt noe.. Men jeg føler meg ikke fullt respektert, ikke noen god følelse. Tror ikke det var noe spesifikt som har trigget det, men det har bygget seg opp. Han har liksom mistet tålmodigheten..

Anonymkode: 35714...5f8

Jeg blir også irritert når noen spør om ting som de åpenbart allerede vet svaret på. Om personen er nær, så er det lettere å reagere med sinne fordi det er mer akseptabelt å være en dritt mot sine nærmeste(selv om det i grunnen ikke burde være slik). Hvorfor spør du om en film var bra når han allerede har sagt den var det? Han behøver ikke klikke for at du spør en gang til, men om du konstant spør slike "dumme" spørsmål og han har bygd seg opp en irritasjon over tid, ja da kan du egentlig forvente at dette vil fortsette. Enten må du endre deg litt, eller så er det egentlig bare å dumpe. Dette er dødfødt. Han vil ikke plutselig slutte å irritere seg.

[Sulosi]

Man skal jo begge bidra for at forholdet skal fungere men å hele tiden skulle tenke om man sier ditt og datt riktig eller feil, sånn skal det ikke være. Han må faktisk jobbe med seg selv og gi slipp på den irritasjonen for slik det ser ut så er alt feil samme hva du sier. Å bare være irritert dag ut og dag inn, da har HAN ett problem han må ta tak i. Han må sette ord på det. Hvis ingenting plager han annet enn deg og din væremåte så må han bestemme seg for å enten jobbe med seg selv eller avslutte forholdet. Du skal selvfølgelig gjøre det du må for å få ting til å fungere du og men enn så lenge han "bare er irritert" er det ikke enkelt å vite hva som skal til. Gi han ett spark bark!

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det kan være mange grunner til at man blir irritabel. Enten man er sliten, ikke frisk, det er for mye press/stress på jobb eller i privatlivet. Eller man kommuniserer på forskjellige måter. Eller man mister respekten for den andre.

Uansett så har man et ansvar for hvordan man snakker til og behandler andre.

Det å hakke på måten noen går på, står på, snakker. Å kalle noen dum eller lignende. Å stønne, rulle med øynene, riste på hodet. Dersom det skjer mye og over tid - så nærmer det seg eller er psykisk mishandling. Da snakker jeg ikke om litt her eller der, men om det går så langt at mottaker går på nåler og hele tiden prøver å tilpasse seg for å unngå å bli latterliggjort eller få kjeft. Da er det over grensen. Slik jeg leser ts sine innlegg så tror jeg det nærmer seg? I alle fall om "reglene" stadig endres og du aldri vet hva som utløser "forminskingen" av hva du (eller hvordan)  gjør og sier ting.

I alle fall så er det noe han må gjøre noe med. Og ønske å gjøre noe med. Enten han hånterer ting utenfor forholdet ved å ta det ut på ts eller han egentlig føler på at det er ting i forholdet som ikke fungerer. Slik han oppfører seg nå så blir ting bare verre.

 

Anonymkode: d4ac3...5e1

[duplexx]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Takk for svar. 

I dag igjen har vi hatt samtalen om dette. Jeg jobber av og til hjemmefra i helgene og under pausen min i dag kom jeg ut i stua og spurte noe a la "Hva driver du med, skal vi gå en tur eller noe?" og svaret var et irritert "Men du ser vel hva jeg driver med??" hvorpå jeg bare så overrasket på ham og gikk ut fra rommet igjen. Så "lurer" han på hva som er galt og jeg sier at det er helt unødvendig å svare på den måten. Han mener jeg spør om det åpenbare, men "hva driver du med?" er for meg litt mer retorisk - en åpning for en samtale, og for å sjekke om det passer at vi gjør noe sammen. Han blir altså irritert for dette og nevner i samme slengen at det var utrolig irriterende at jeg kvelden før spurte hvordan filmen han så på kino med en kompis var bra - for han hadde jo allerede sagt at filmen var bra på melding!! Igjen - jeg tenker kanskje han vil fortelle mer om kvelden/filmen og anser dette som et åpningsspørsmål. 

Jeg sa til ham at det er ikke noe særlig å bo med en som bjeffer for noe hver dag. At han må finne ut om han har et problem med meg, om det er fordi jeg er mye hjemme og hele tiden tilgjengelig (jeg har hjemmekontor så kan ikke endre dette), eller om det er noe annet. Nå er han gretten fordi jeg sa ifra "hardt". Jeg har ikke så mange venner der vi bor nå, så det kan være noe i det at jeg er her hele tiden, men sånn har det vært i flere år - hvorfor kommer irritasjonen nå?

Noen nevner at det er irriterende med "jabbing", men jeg er ganske forsiktig med når jeg prater til ham, han får være i fred når han er sliten, rett etter jobb osv.

Nå er det dårlig stemning og jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt noe.. Men jeg føler meg ikke fullt respektert, ikke noen god følelse. Tror ikke det var noe spesifikt som har trigget det, men det har bygget seg opp. Han har liksom mistet tålmodigheten..

Anonymkode: 35714...5f8

Det var sånn jeg oppførte meg da jeg var 15, fryktelig hormonell og kalte mora mi fitte i de verste kranglene.

Det spiller ingen rolle om han er lei av deg, mistet følelsene, respekten eller lysten til å leve - man snakker ikke sånn til andre. Du må si ifra ordentlig og sette ned benet, eller bare finne deg i å bli behandlet sånn.

Han sliter med NOE, og lar det gå utover deg. Og det er tafatt og feigt. Be han ta tak i tingene sine!

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre om hva slags type sykdom det var snakk om? Eller noe i nærheten så jeg kan vurdere om det kan være aktuelt i min kjærestes tilfelle? Jeg har hatt mistanke om at det kan være noe hormonelt

Anonymkode: 35714...5f8

Autoimmun reaksjon, antagelig pga candida (skriver antagelig ettersom dette ikke kan vises på noen prøver, kun ut fra symptomer og reaksjoner på mat). Dette førte til at skjoldbruskkjertelen ble kjempebetent (viste ultralyd) og det igjen påvirker stoffskiftet (viste blodprøver). Ved hjelp av kosthold og medisiner har betennelsen gått ned, så nå er stoffskiftet under kontroll. Men må jevnlig sjekke det for de tror jeg i framtiden blir nødt til å bruke medisiner, ettersom skjoldbruskkjertelen muligens er blitt skadet. 

Anonymkode: fb7e8...a8e

[Cuntzilla]

Alle har vel noen småting som irriterer dem hos partner når den store forelskelsesfasen er over, men dette høres noe ekstremt ut.

Det kan være at han er stresset, deprimert eller på andre måter sliter med noe som ikke har med deg å gjøre, eller det kan være begynnelsen på slutten, at følelsene er borte og en del av han har innsett at forholdet er feil og at dere ikke har noe fremtid sammen. Å avslutte forholdet er likevel for drastisk og vanskelig, så nå sitter han bare der og er frustrert. 

Uansett hva det er så synes jeg ikke du skal føle deg kjip for å ta det opp, du kan ikke ha det sånn at du skal gå rundt på tær for og tekkes en annens lunefullhet. Han har et problem, og det må dere til bunns i for du kan ikke ha det sånn i lengden. 

Selv så blir jeg litt sånn når følelsene er over, alle slags småting ved mannen kan irritere. Jeg klarer å holde et lokk på det da, kjæresten din er bare uforskammet og hensynsløs.