Klaps på stumpen

[AnonymBruker]

Hei!

 

Leste i går på Vg.no at franskmennene flest er for at det er lovt å gi barna fysisk straff hvis de gjør noe galt.

 

Dette medførte masse kommenterer i kommentarfeltet. De aller fleste nordmenn er i mot dette. Men noen mener det er forskjell på en liten klaps på stumpen og at dette ikke er vold, og noen mener dette er mishandling.

Da jeg som i dag er en 27 år gammel kvinne leste artikkelen og kommentarene begynte jeg å analysere min barndom. Jeg er født i 89 og har alltid tenkt på min barndom som veldig fin. Men da jeg leste dette tenker jeg tilbake på et vagt minne som aldri har plaget meg før. Det er at jeg fikk et lite klaps på baken som liten etter jeg hadde vært ulydig. Jeg kan se for meg i minnet at det er svake klaps og ikke noe jeg kan huske som smerte eller som traume.

Opp gjennom årene og ungdomstiden har jeg ingen minner om fysisk straff og har hatt det fint.

 

Jeg tenker at det på 90 tallet var mer "akseptert" å gi klaps på stumpen i noen tilfeller.

I dag tenker jeg at det er bra at det nå ikke er lovt å gi klaps på baken, men jeg ser likevel ikke på min far eller de som gjorde dette på 90tallet som misshandlere.

Men jeg har siden i går plaget meg med dette da mange i kommentarfeltet ser på dem som misshandlere.

Jeg har ett godt forhold til min far. 

Dette er vel noe jeg ikke bør tenke mer på? 

Hva tenker dere?

 

Anonymkode: bac95...c14

[AnonymBruker]

Tja, spørs helt.

Hvis du har foreldre som mine, som kun brukte fysisk og psykisk vold for å korrigere dårlig oppførsel, og aldri snakket eller forklarte hvorfor det du gjorde var feil, så kommer du til å slite i etterkant.

Jeg er konstant usikker, har ikke selvtillitt, sliter med frykt for foreldrene mine, tør ikke åpne meg for de, og sliter veldig i hverdagen. Jeg er 33 år gammel. Sliter med psykiske plager. Klarer ikke ha gode relasjoner med andre mennesker.

Det jeg derimot gjorde var å skrive et langt brev hvor jeg skrev hvor skuffet jeg var over de, og skrev at de sviktet meg i barndommen. At jeg har mistet følelsene for de, og at jeg sliter med å stole på de.

De brøt systematisk ned selvtilliten min med psykisk og fysisk vold. Så nei, jeg er personlig imot vold. Uansett hvilken form. For barnet tar skade av det. Hvis du som mamma eller pappa ikke har tålmodighet til å sette grenser, og mister tålmodigheten og må straffe barnet på den måten, så er du ikke egnet til å være forelder.

Selv om du ikke har sovet på flere uker, er superstressa på jobb, overarbeidet, og er sulten, så er det ingen unnskyldning å utøve vold på en unge som ikke oppfører seg. For selv om det er en enkel løsning der og da, så blir de langsiktige konsekvensene potensielt dårlige.

Foreldrene mine sliter mye mer med meg idag, enn det de gjorde da jeg var unge.

Anonymkode: a9e9d...ff9

[AnonymBruker]

Jeg fikk også en klaps da jeg var ulydig, kan ikke huske at det var spesielt vondt men alltid ydmykende. Alltid av far, aldri av mor. Jeg synes ikke at det er greit å gjøre det, men samtidig så føler jeg mer verken traumatisert eller skadelidende i ettertid.

Det jeg derimot kan huske er at jeg absolutt ikke hadde noe særlig respekt for faren min. Utad så hadde jeg stort sett det, men det var kun basert på frykt. Jeg tror ikke at jeg lærte så mye av de episodene hvor jeg fikk klaps, derimot så lærte jeg meg å unngå faren min.

I dag har vi et kjempefint forhold og han er en veldig snill mann, men det tok meg mange år å forstå det. Kommer aldri til å gjøre tilsvarende mot mine barn, for jeg vil ikke at de skal se på meg på samme måte som jeg så på min far da jeg var liten.

Anonymkode: a0100...95c

[AnonymBruker]

Fysisk straff som et ledd i oppdragelsen er oppdragervold. Forskning viser at oppdragervold har ingen effekt, bortsett fra å skape frykt og å ydmyke barnet. Barneloven, §30, sier også noe om fysisk avstraffelse og i Norge er det også straffbart gjennom straffeloven, §219.

 

Anonymkode: 9cf3e...7cb

[ajarRun]

Jeg hadde en lignende diskusjon med min psykolog. Jeg mente at det var snodig å ha psykiatriske pasienter på Gaustad, og at det var litt som å putte syke jøder i konsentrasjonsleirer. Han mente også at behandlingen der ikke hadde vært så ille, og han nevnte at de vasket huden med syre, holdt dem som slavearbeidere og lobotomerte dem som gode eksempler på deres moderne og gode behandling.

Han mente dette måtte se på i en sosial kontekst, og at intensjonene deres var viktigere enn resultatene. De visste ikke bedre. Jeg prøvde å poengtere at du kunne si det samme om en nazi-soldat men da var timen ferdig og jeg hadde bedre å foreta meg.

Jeg ser poenget hans men er fortsatt helt uenig. 

[drikkerbrushverdag]

Jeg tror man må ta inn tiden i sånne betraktninger. Våre besteforeldre opplevde nok mer fysisk avstraffelse enn det som er akseptert i dag, men tatt datidens skikker i betraktning kan man ikke kalle foreldrene barnemishandlere av den grunn. Jeg er forøvrig mot fysisk avstraffelse, også et klaps på baken. Jeg mener at det ikke er greit å bruke fysisk overlegenhet for å ydmyke eller skremme et barn. Det er ikke essensielt at det ikke gjør så veldig vondt. 

Jeg har aldri opplevd fysisk avstraffelse, men hadde veldig stor respekt for foreldrene mine. De hadde forutsigbare forventninger. Jeg ble aldri straffet, verken fysisk eller med husarrest eller lignende, men lærte meg tidlig at grunnene til reglene var logiske - selv om jeg ikke alltid var enig i logikken. 

[AnonymBruker]

Ja, det er galt å slå barn. Men jeg tror ikke Ts fikk varige skader av en klaps på rumpa si.

Man skal ikke så inmari langt tilbake før pepper på tungen/såpe for å banne, klaps på rumpa for raseriutbrudd, og ellers husarrest ei uke, inndragelse av lommepenger og lørdagsgodt var ganske standard avstraffelse for veldig mange. Avhengig av hva man hadde gjort. Og den helt store dramatikken ser jeg ikke. Man fant ut at det ikke fungerte, laget en lov og sluttet med det. 

Lengre tilbake kunne skolefrøken dra til barna over fingrene med pekestokken og kaste dem på gangen med makt. Også ikke greit i dag.

Ting endrer seg. I dag er er oppdragelse mye basert på forhandling. Om litt finner vi ut at det ikke fungerer heller. Men vi går ikke tilbake til å slå barna uansett. Ting går videre og endrer seg. Jeg ser ikke dramatikken i en klaps på rumpa for sikkert over 20 år siden. Foreldre til alle tider gjorde nok så godt de kunne, og for de fleste det samme som de andre foreldrene. Med noen unntak. Noen foreldre går alltid for langt, dårlige foreldre har alltid eksistert.

 

 

 

Anonymkode: 70830...183

[Vival]

Jeg respekterer barnet mitt alt for mye til å noen gang ville gi så mye som en klask. Jeg har aldri vært voldelig mot noen, så tanken på å skulle gjøre det mot barnet mitt er så uendelig langt vekk. 

Jeg ble klappet til som barn. Husker bare ydmykelse. 

Barn er egne individer med følelser. Kan partneren daske til deg om du gjør noe han ikke er enig i? 

Tror de fleste ville svart nei.

[AnonymBruker]

Ts her.

 

Takk for alle svar.

Det som plager meg nå er at jeg tenker mye på dette etter at artikkelen ble lagt ut på VG og alle kommentarer der. Er jo enig med de som er imot klaps mot barn. Men jeg har aldri tenkt over episoden fra barndommen eller vært plaget med det. Men nå går jeg rundt og nesten tenker at min far som jeg er så glad i var en "mishandler"...

Ikke så gøy å ha det sånn. Bør jeg prate med min far eller bare prøve å legge bort tankene?

Jeg er en tenkeperson og følsom av meg.

Anonymkode: bac95...c14

[Vival]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

 

Takk for alle svar.

Det som plager meg nå er at jeg tenker mye på dette etter at artikkelen ble lagt ut på VG og alle kommentarer der. Er jo enig med de som er imot klaps mot barn. Men jeg har aldri tenkt over episoden fra barndommen eller vært plaget med det. Men nå går jeg rundt og nesten tenker at min far som jeg er så glad i var en "mishandler"...

Ikke så gøy å ha det sånn. Bør jeg prate med min far eller bare prøve å legge bort tankene?

Jeg er en tenkeperson og følsom av meg.

Anonymkode: bac95...c14

Barn ser på det de opplever som normalt inntil de får bevist noe annet. Om man aldri lærer noe annet, så tar man med seg dette inn i voksen livet. Kanskje du reagerer fordi det faktisk ikke er greit? Du har bare vokst opp med at sånn var det og det "fortjente" du. 

Jeg anbefaler deg og prøve å ikke legge for mye i det. Er du en grubler, kan det være en fallfelle. Det har skjedd, men din far er ikke den eneste, da dette var normalt før (desverre).

Men det kan hende det hjelper å bare si til faren din i en fortrolig samtale at:

 pappa, det du gjorde når jeg var barn synes jeg ikke at var greit. Jeg er glad i deg, men jeg har hatt behov for å fortelle deg det. 

Kommer vel litt an på deres relasjon, men det kan hjelpe deg å legge det bak deg. Lykke til, husk at livet er kort og slike ting burde ikke påvirke din evne til å være lykkelig 😊

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

 

Takk for alle svar.

Det som plager meg nå er at jeg tenker mye på dette etter at artikkelen ble lagt ut på VG og alle kommentarer der. Er jo enig med de som er imot klaps mot barn. Men jeg har aldri tenkt over episoden fra barndommen eller vært plaget med det. Men nå går jeg rundt og nesten tenker at min far som jeg er så glad i var en "mishandler"...

Ikke så gøy å ha det sånn. Bør jeg prate med min far eller bare prøve å legge bort tankene?

Jeg er en tenkeperson og følsom av meg.

Anonymkode: bac95...c14

Slapp av. Det var andre tider da. Man røyket på toget og på fly liksom. Hadde han gjort det nå er det noe helt annet, men du kan ikke klandre folk for å gjøre ting før de fikk beskjed om at det var feil. Det var veldig normalt før. Man kan ikke bruke det mot de at de ikke kunne se inn i fremtiden.

Anonymkode: 89265...137

[Far til 2]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

 

Leste i går på Vg.no at franskmennene flest er for at det er lovt å gi barna fysisk straff hvis de gjør noe galt.

 

Dette medførte masse kommenterer i kommentarfeltet. De aller fleste nordmenn er i mot dette. Men noen mener det er forskjell på en liten klaps på stumpen og at dette ikke er vold, og noen mener dette er mishandling.

Da jeg som i dag er en 27 år gammel kvinne leste artikkelen og kommentarene begynte jeg å analysere min barndom. Jeg er født i 89 og har alltid tenkt på min barndom som veldig fin. Men da jeg leste dette tenker jeg tilbake på et vagt minne som aldri har plaget meg før. Det er at jeg fikk et lite klaps på baken som liten etter jeg hadde vært ulydig. Jeg kan se for meg i minnet at det er svake klaps og ikke noe jeg kan huske som smerte eller som traume.

Opp gjennom årene og ungdomstiden har jeg ingen minner om fysisk straff og har hatt det fint.

 

Jeg tenker at det på 90 tallet var mer "akseptert" å gi klaps på stumpen i noen tilfeller.

I dag tenker jeg at det er bra at det nå ikke er lovt å gi klaps på baken, men jeg ser likevel ikke på min far eller de som gjorde dette på 90tallet som misshandlere.

Men jeg har siden i går plaget meg med dette da mange i kommentarfeltet ser på dem som misshandlere.

Jeg har ett godt forhold til min far. 

Dette er vel noe jeg ikke bør tenke mer på? 

Hva tenker dere?

 

Anonymkode: bac95...c14

Jeg opplevde det samme som liten en (1) gang skjedde dette i min oppvekst da jeg som 4-åring ?? knuste en porselenstalerken med vilje.
Det var ikke smerten jeg husker, men nedverdigelsen. Og selv om mine foreldre ant ikke tenkte på dette den gang bestemt jeg meg for at jeg aldri skulle gjøre noe tilsvarende mot mine baren.

Jeg tror vi må skille mellom smerten ved en slik avstraffelse og den psykiske opplevelsen (nedverdigelsen).
Jeg vil aldri kunne akseptere fysisk avstraffelse selv om andre mener det er noe vi må se som naturlig hos andre. Isteden støtter jeg de som mener at dette er noe vi må motarbeide etter beste evne.

[AnonymBruker]

Det er ikke så mange år siden det ble totalforbudt mener jeg.

Her har klaps aldri blitt brukt i oppdragelsen, men det hender at jeg og barnet tøyser og jager hverandre leende rundt på gulvet, der den som klarer å klapse den andre på rumpa eller ryggen "vinner". Det er naturligvis så lett at det ikke gjør vondt, og barnet hviner av latter de gangene vi gjør et.

Anonymkode: db476...8bf

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

 

Leste i går på Vg.no at franskmennene flest er for at det er lovt å gi barna fysisk straff hvis de gjør noe galt.

 

Dette medførte masse kommenterer i kommentarfeltet. De aller fleste nordmenn er i mot dette. Men noen mener det er forskjell på en liten klaps på stumpen og at dette ikke er vold, og noen mener dette er mishandling.

Da jeg som i dag er en 27 år gammel kvinne leste artikkelen og kommentarene begynte jeg å analysere min barndom. Jeg er født i 89 og har alltid tenkt på min barndom som veldig fin. Men da jeg leste dette tenker jeg tilbake på et vagt minne som aldri har plaget meg før. Det er at jeg fikk et lite klaps på baken som liten etter jeg hadde vært ulydig. Jeg kan se for meg i minnet at det er svake klaps og ikke noe jeg kan huske som smerte eller som traume.

Opp gjennom årene og ungdomstiden har jeg ingen minner om fysisk straff og har hatt det fint.

 

Jeg tenker at det på 90 tallet var mer "akseptert" å gi klaps på stumpen i noen tilfeller.

I dag tenker jeg at det er bra at det nå ikke er lovt å gi klaps på baken, men jeg ser likevel ikke på min far eller de som gjorde dette på 90tallet som misshandlere.

Men jeg har siden i går plaget meg med dette da mange i kommentarfeltet ser på dem som misshandlere.

Jeg har ett godt forhold til min far. 

Dette er vel noe jeg ikke bør tenke mer på? 

Hva tenker dere?

 

Anonymkode: bac95...c14

Den lille episoden synes jeg du rett og slett skal legge bak deg.ros han heller for alt det gode han gjorde for deg  . Han var ingen mishandler og det vet du nok veldig godt, å begynne å gruble over et lite klaps som skjedde for 20 år siden er bare dumt og det e ingen mening i å gruble over slike små ting.

Anonymkode: 0208d...769

[Anciol]

Jeg fikk pepper i kjften av mamma når jeg var liten og bannet eller sa styggeord! Og pappa fiket til meg i blant når jeg var slem! Og faren min er slem i kjften og har psyket meg ned! I alle år har jeg slitt , 

[AnonymBruker]

Hva lærer barn av å bli slått? Jo, at det er greit å slå om noen gjør noe galt. Kjempelurt..

Er det greit å klapse til samboer/kone/mann når de gjør noe galt? Kollegaen? Sjefen? Søsken? Bikkja?

Anonymkode: de849...825

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slapp av. Det var andre tider da. Man røyket på toget og på fly liksom. Hadde han gjort det nå er det noe helt annet, men du kan ikke klandre folk for å gjøre ting før de fikk beskjed om at det var feil. Det var veldig normalt før. Man kan ikke bruke det mot de at de ikke kunne se inn i fremtiden.

Anonymkode: 89265...137

Dette. Jeg fikk både klaps og mer. Men ble aldri mishandlet. Jeg er fra den tiden der man røykte på fly og tog og på postkontoret og overalt. For å ikke snakke om å dra på campingtur med 2 unger i baksetet i folkevogna, og mamma og pappa røykte flittig mens vi kjørte Europa rundt. Vi ungene spydde i baksetet. Men de visste ikke bedre. 

Så før man hauser opp en masse ting fra fortiden; tenk igjennom hva som var alment akseptert på den tiden. 

Anonymkode: b5ca7...3f3

[jabx]

Den 16.5.2016 at 13.45, AnonymBruker skrev:

Dette medførte masse kommenterer i kommentarfeltet. De aller fleste nordmenn er i mot dette. Men noen mener det er forskjell på en liten klaps på stumpen og at dette ikke er vold, og noen mener dette er mishandling.

Det er klart det er forskjell på ulike grader av vold, men det er like fullt vold. Mildere former av vold er også vold.

Det betyr ikke at de som gir ris på baken er onde mennesker. De kan godt ha hatt gode intensjoner, og du trenger ikke se dine foreldre som monstre fordi de gjorde det. De visste antakelig ikke bedre. Men det er likevel ikke greit å slå barn.

[jabx]

Den 16.5.2016 at 16.15, AnonymBruker skrev:

Ting endrer seg. I dag er er oppdragelse mye basert på forhandling. Om litt finner vi ut at det ikke fungerer heller.

Hvor har du dette med forhandling fra? Oppdragelse i dag går tvert imot ut på tydelige grenser og en tydelig foreldrerolle, men uten fysisk eller psykisk mishandling. Å lære barnet å forhandle er jo en del av dette, på den måten at det går an å la barnet delvis få viljen sin når det er aktuelt. Det betyr ikke at man ikke samtidig kan ha klare grenser. Da lærer barnet både at det finnes grenser og at man kan forhandle og tilpasse seg andre mennesker. De lærer rett og slett å forholde seg til andre mennesker.

Og det fungerer. Forskningen viser med all tydelighet at "moderne oppdragelse" fungerer. I motsetning til det du skriver peker forskningen i større og større grad i retning av en mindre autoritær foreldrerolle, og der empati og menneskelige forhold er mer sentralt.

Endret 19. mai 2016 av jabx

[jabx]

Den 17.5.2016 at 21.28, AnonymBruker skrev:

Dette. Jeg fikk både klaps og mer. Men ble aldri mishandlet. Jeg er fra den tiden der man røykte på fly og tog og på postkontoret og overalt. For å ikke snakke om å dra på campingtur med 2 unger i baksetet i folkevogna, og mamma og pappa røykte flittig mens vi kjørte Europa rundt. Vi ungene spydde i baksetet. Men de visste ikke bedre. 

Så før man hauser opp en masse ting fra fortiden; tenk igjennom hva som var alment akseptert på den tiden. 

Anonymkode: b5ca7...3f3

Ja, man må se handlingene i kontekst. Vi skal ikke demonisere tidligere tiders foreldre fordi de gjorde det ut fra sine forutsetninger. Men ut fra dagens kontekst så er slikt fullstendig uakseptabelt.