Jeg sliter med svigerfamilien

[AnonymBruker]

De tar null hensyn og hvis jeg ikke fotfølger samboeren min så overkjører de ham fullstendig. Noe som har resultert i depresjon/angst hos ham fra ungdomsperiode til voksen alder, til han møtte meg som rev ham vekk fra svigermors jernklør, og tok ham med langt bort der han fikk seg utdanning, jobb, en familie, lappen og rett og slett er 1000 ganger tryggere enn det han var.

Bare det å få høre at jo - du er verdt noe! Det kan gjøre mye med et menneske. Ikke alle knuste potter kan limes godt nok, men det finnes de som kan limes godt nok. 

Dessverre henger det i det å la seg overkjøre, bli liten, bli stille og ikke ytre sin mening og (ikke for alt i verden) skape konflikter, diskusjoner eller uenigheter. Koste hva det koste vil, omtrent. Han blir ikke kvitt den delen helt, antakeligvis ikke før de er borte fra denne verdenen, men jeg forsøker å håndtere det. Jeg har nå sendt ham ut på tokt i gamle strøk (svigers) og h.lvetet er igang. Naturligvis, hva trodde jeg liksom, trodde jeg at det skulle gå an å forvente at de oppførte seg som folk for en gangs skyld? Så naivt av meg. 

Hvor mange sjanser skal man gi folk, egentlig? Han gir sjans etter sjans, jeg også forsåvidt, og vi har begge troen på at folk kan forandre seg. Vi har jo sett det selv, på nært hold. Men kanskje ikke disse to bøllene? Ja, for det er nettopp det de er, de er BØLLER.

Og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det, i den ene enden er det en redd samboer som trygler meg om å ikke kjefte på foreldrene hans (seriøst, han er en fantastisk mann på alle måter! Men han kunne godt ha turt å kjefte på folk), i den andre enden er et den meget, meget sinte meg som mener at NÅ fortjener svigers en real omgang med oppleksing og at jeg virkelig viser hvor skapet skal stå.

Bare for å nøste opp i eventuelle usikkerheter: de har gjort noe alvorlig. Denne gangen også. Det er ikke første gang de har gjort noe, det ligger litt mellom linjene her, ikke sant? Historiene er så mange og lange at jeg nesten vurderer å skrive en (trist og sjokkerende) bok om dem, deres oppførsel. Min familie er helt sjokkerte over hele greia, og vi får naturligvis støtte derfra. 

Men jeg sliter så enormt mellom "vær så snill, ikke lekse dem opp" og mitt eget "vær så snill, lekse dem opp!". Når må man trå til, når har man rett til å kjefte på dem? Det er bare så enormt trist, det blir en sorg, det at han aldri får "normale" foreldre. 

Skjønner det kan være vanskelig å forstå når dere ikke nøyaktig vet hva det dreier seg om, men ønsker ikke å legge ut om det her.. ønsker bare en pekepinn på hva jeg burde.. når burde jeg si ifra? Når burde jeg holde meg i bakgrunnen? Det gjelder ikke kun min samboer, men andre fam.medlemmer som jeg har ansvar for. 

Anonymkode: 47be1...541

[AnonymBruker]

Som du sier selv så blir det vanskelig å si noe om "hvor langt man skal la det gå" og når du bør si i fra når man ikke vet hva det dreier seg om. Og skjønner godt konflikten mellom å respektere mannen din sine ønsker, men også respektere han nok til å ikke la han bli "bøllet" med. Men det hadde ikke gått an å ta det opp med foreldrene på en rolig måte da? Ikke liksom "sette dem på plass", men heller ta en ordentlig prat? Hadde det vært meg ville jeg nok sprukket til slutt, eller kuttet ut kontakten!

Anonymkode: 663e5...d01

[AnonymBruker]

Jeg kjenner (kjente) en mann som måtte velge mellom sine foreldre/søsken og sin kone/barn. Her var det snakk om en kvinne som ikke ville dele mannen sin med noen. Ikke en gang hans venner. Jeg er sikker på at hun kunne startet en slik tråd på KG om hvor syke foreldrene hans var, søsknene hans, vennene hans. Hvor deprimert de gjorde han. Og hvor harmonisk han ble når døren ble lukket for siste gang og kontakten var kuttet. Grunnen til at han ble rolig var at det var slitsomt å snike seg ut for å treffe sine foreldre/søsken. Slitsomt å skuffe dem gang på gang. Slitsomt å lure på når han skulle få se de neste gang. Slitsomt å måtte ta et vanskelig valg. Slitsomt å komme hjem til en rasende kone. Slitsomt å ikke få gå i sin egen mormors begravelse. Slitsomt å høre på truslene om å ikke få se barna mer.

Nå sier jeg ikke at du er sånn, men med så lite beskrivelse, så kan jeg ikke synes synd på deg og automatisk ta din side.

Anonymkode: d096c...78f