Ikke helt liv laga...?

[AnonymBruker]

En jeg trodde var en god venn forstår ikke og synes ikke "synd"  på meg etter at jeg mistet jobbaktiviteten min rett før påske som har i siste 3-4 årene vært en livredder og betydd masse for min psykiske helse. Og det fordi han ikke kan gjøre noe med det sier han.  Jeg er ufør pga psykiske problemer som han kjenner godt til. Føler meg så lite verdt når jeg ikke får noe forståelse for at dette er ødeleggende for min psykiske helse.  

Plassen jeg var på skulle endres til noe annet, men de hadde hatt full mulighet til å fortsette å ha det jeg gikk til siden de har økt med 2 dager ekstra og har tatt seg råd til å leie inn folk til undervisning osv. Det nye innbefatter mer regler, og noe av det er veldig strengt. 

Før var det et lavterskeltilbud som også jeg klarte å møte opp på når form osv var med meg. Men etter det nye så blir det vanskeligere å få til. Jeg har en mening om at de kunne fortsette å ha det jeg gikk til, hvertfall noen timer en av de ekstra dagene. 

Dette går så hardt utover meg at jeg lurer på i all verden liksom..  Jeg har lyst til å ta saken videre til sjefen over sjefen og kanskje også til slutt media fordi jeg har mistet noe som fikk meg bedre (mens det varte hvertfall).  

Min "venn" er uenig i alt. Jeg synes det er greit at han ikke er enig i at jeg vil ta det videre osv. Men at de kunne beholde det jeg gikk til selvom de skulle øke tilbudet med noe nytt og ekstra dager trodde jeg også han unnet meg, og ha forståelse for...? 

Han har selv opplevd å miste jobben en gang pga sykdom. Da er det veldig rart for meg at han er så kald mot meg?..  Han skal ha det til at jeg skal ha andre til å tilpasse seg etter meg.. Det skjønner jeg ikke for jeg møter jo til forex avtaler o.l. som "andre"  har "bestemt"..  Jeg tilpasser meg da som alle andre til alt fra besøk, legetimer og frisør osv. 

Jeg er ikke en som krever all verden. Men dette opprører meg. Han er ferdig med saken han. Der satt jeg og var såret fordi jeg ikke fikk noe støtte eller noe som helst. Forklarte det tilogmed. Da fikk jeg til svar at jeg er ikke sentrum og andre har det verre osv. (har opplevd overgrep, voldtekt, mobbing, psykisk og fysisk vold for å nevne noe)..  

Jeg prøver virkelig ikke å være sentrum eller tror jeg har det verre enn andre. Han ble sur og fornærmet da jeg sa jeg ikke har noe å gå til. Fordi han tok seg nær av det han. Han lurte på om han og besøke han ikke betydde noe for meg??...  Nå var det jo ikke han jeg snakket om. Jeg har visst ikke noen grunn til å være lei meg ifølge han... Eller?? 

Jeg har hodet såvidt over vannflaten og lite å se frem til bortsett fra venner. Og jeg har konstant gråteklump men det bryr han seg ikke om...  Føler meg bare såååå lite verdt nå..... 

Anonymkode: d1807...1bb

[AnonymBruker]

Noen som kan komme med noen innspill? 

Anonymkode: d1807...1bb

[AnonymBruker]

Det er ikke alltid at andre har overskudd selv til å følge andres følelsesliv. Høres ut som om dette er noe du har kvernet på en del, siden det skjedde før påske og enda fokuserer du på det. Det er jo forståelig når du ikke har noe annet å erstatte det med. Men da kan andre bli litt lei av å høre om et problem de ikke kan gjøre noe med. Håper du kan finne et annet tiltak som kan hjelpe deg. 

Anonymkode: 8cb98...7f6

[AnonymBruker]

Takk for svaret ditt. Jeg har tatt det opp kun da det skjedde og en gang til etterpå så ingen kunne blitt lei, men det er meg. 

Håper det er noe tiltak for meg å finne snart. Blir sykere av å ikke ha noe som helst. 

Anonymkode: d1807...1bb

[AnonymBruker]

Men dersom det er så viktig for helsen din å ha noe å gå til så er du ansvarlig selv til å finne en ny aktivitet i hverdagen.  Det kan hende din venn mente du må ta ansvar selv, og ikke være i offer rollen...

Anonymkode: c924f...140

[AnonymBruker]

Åååå her Leser jeg OFFER med store bokstaver. Har det noensinne slått deg at det kan være du har slitt ut denne vennen din? At det ikke er hans jobb å bære din lykke/ulykke? Jeg ble utslitt bare av å lese innlegget ditt og tenkte; "takk Gud for at jeg ikke har sånne "venner"". Du legger et ansvar på han som han rett og slett ikke har som oppgave å bære. Du skal være sjeleglad om han fremdeles er vennen din. Du må faktisk ta tak i deg selv, uansett hvor store psykiske problemer du har. Du må finne lys i tunellen og du må se etter muligheter.

 

 

Anonymkode: a552a...947

[AnonymBruker]

Den 4.5.2016 at 11.51, AnonymBruker skrev:

Åååå her Leser jeg OFFER med store bokstaver. Har det noensinne slått deg at det kan være du har slitt ut denne vennen din? At det ikke er hans jobb å bære din lykke/ulykke? Jeg ble utslitt bare av å lese innlegget ditt og tenkte; "takk Gud for at jeg ikke har sånne "venner"". Du legger et ansvar på han som han rett og slett ikke har som oppgave å bære. Du skal være sjeleglad om han fremdeles er vennen din. Du må faktisk ta tak i deg selv, uansett hvor store psykiske problemer du har. Du må finne lys i tunellen og du må se etter muligheter.

 

 

Anonymkode: a552a...947

Min "venn"  er ikke en jeg prater med hver dag eller sliter ut.  Vi møtes en gang iblant, og prates par ganger iløpet av måneden. Jeg maser verken om mine problemer eller noe, smiler og later som alt er bra stort sett. Bruker ikke han som noen klagemur og nei, jeg driver ikke med noe "offeropplegg"  som du skal ha det til. Dette var snakk om en samtale jeg hadde en gang med han angående dette da jeg turte å fortelle om det. Har du forresten levd mitt liv? Vet du hvordan det er å ikke få til ting andre klarer og miste det lille  som faktisk betyr noe? Å sparke folk som ligger nede er ikke ok da det er sagt. Det eneste jeg reagerte på var at jeg ikke fikk noen som helst sympati. Det er vanlig å bry seg når folk mister jobben eller som dette her for meg. Men samme det, jeg har snakket med andre VOKSNE folk OG profesjonelle som synes det er leit på mine vegne. 

Anonymkode: d1807...1bb