Familie som ikke aksepterer sykdom

[AnonymBruker]

Noen som har vært eller er i en lignende situasjon? Jeg har en sykdom som gjør at jeg må spise veldig begrenset kost, og når jeg er på besøk eller blir bedt på middag hos dem blir ikke dette tatt hensyn til og det serveres normal mat til meg. Hvis jeg spiser denne maten får det konsekvenser for meg i ettertid men som regel ikke akkurat der og da.

Min mor er også veldig misfornøyd med at jeg har denne sykdommen. Hun kan ofte komme med stikk om at jeg var bedre før, og at folk likte meg bedre før (sykdommen har gjort at utseendet mitt er blitt litt forandret). Hun har ingen empati hvordan jeg måtte ha det eller føler meg, og jo flere år som går jo verre blir fornærmelsene hennes mot meg og sikkert dertil skuffelsen over at jeg ikke ble som hun hadde tenkt. Jeg har nå faktisk begynt å mislike min egen mor, jeg kjenner meg ikke like glad i henne lenger og tro meg jeg har prøvd å nærme meg henne, men jo mer jeg prøver jo mer skyver hun meg unna. Hun har alltid hatt problemer med å uttrykke følelser men nå synes jeg hun er i ferd med å bli direkte kald. Barnebarn er hun også snurt over at jeg ikke har skaffet henne selv om hun ikke direkte har utrykket dette. Jeg selv har ikke ønsket eller orket tanken på barn. 

Jeg har selv hatt store problemer med å akseptere min egen sykdomssituasjon, men nå som jeg er i ferd med å bli eldre ser jeg jo kanskje litt hvor dette stammer fra. Jeg er også skuffet over meg selv som har mislyktes i arbeidslivet selv om jeg har jobbet ræven av meg i de jobbene jeg har hatt. 

Jeg sitter med et ønske om å nå mine mål for fremtiden selv om det har tatt meg mye lengre tid å nå dem enn andre på egen alder. Men jeg har ingen støtte fra noen og det synes jeg er veldig vanskelig. 

Anonymkode: 223b6...ef0

[wintergirl]

Høres forferdelig ut å ha en mor som ikke vil forstå deg.  At du er syk er noe du ikke kan noe for, og nei, du skal ikke spise mat som gjør deg dårlig.  Hvis bekjente av deg virkelig bryr seg, så spør de deg hva du tåler og lager et godt måltid en gang i blant som de byr deg på. Synd din mor ikke har vett nok til å ha folkeskikk , og i tillegg kritiserer deg og forteller at andre også ikke er så begeistret for deg lenge pga en sykdom.  Dette er lett for meg å si, men kan du kutte ut mora di? Ihvertfall for en stund? Prøv å bli kjent med noen som setter pris på deg og ditt selskap, og som med glede lager noe du kan spise uten å få helseplager. Trist at du har det sånn

[Wenda]

Blir helt sjokkert noen ganger av å lese hva mange av dere skriver at jeg nesten tror det er trolleinnlegg. Det er jo helt forferdelig at dine nærmeste ikke tar en sykdom på alvor  

Syns du skal distansere deg emosjonelt fra din mor. Altså at du blir mer likgyldig til hva hun lirer av seg av kommentarer og slikt. Fokuser på deg selv, vær ego og ikke føl at du er mislykket. Er det noen som er mislykket så må det jo være din mor

[AnonymBruker]

Ikke akkurat det samme, men jeg er kronisk syk og ufør, og dette er noe svigers har seriøse problemer med å "tåle". Jeg må bare bite tennene sammen. De vet ikke hva som feiler meg eller hva slags symptomer eller sånn jeg har engang. Slitsomt å alltid føle seg dum når de snakker om jobb siden de alltid presierer veldig tydelig sånn "for DE AV OSS som ER i JOBB så..." "for DE AV OSS som FAKTISK har en utdannelse..." "for DE AV OSS som FAKTISK tjener VÅRE EGNE penger"... 

Husker også at jeg var i et bryllup for en stund siden og ga beskjed om at jeg hadde allergi mot en ting, så ble den servert likevel og jeg visste ikke om det (jeg trodde de spurte om allergier fordi de brydde seg...) og jeg ble kjempedårlig fordi jeg var litt sen med å forlate lokalet ettersom jeg ikke var forberedt på at denne matretten kom... Lå og knasket allergitabletter til den store gullmedaljen på rommet i nærmere to timer...

Anonymkode: 8625b...96c

[Ardenus]

Er under utredning og opplever også endel motstand i fra ulike hold, pleier som regel å si med glimt i øyet at "Joda, jeg NAVER" AAP veit du.

[AnonymBruker]

Uff, jeg hadde faktisk kuttet ut besøk og sagt hvorfor. Såpass må din mor tåle når hun oppfører seg som ei heks. Min mor tror ikke på at barn kan ha diverse diagnoser. Barnet mitt har nettopp fått ADHD-diagnose, og mamma er rasende. Hun mener helt seriøst at ADHD, asbergers, autisme osv er bullshit. Veldig rart da siden hun alltid har en eller annen plage selv som hun går til legen med annehver uke. Jeg har valgt å ikke involvere henne i noe som har med dette å gjøre. Begynner hun å snakke så går vi, eventuelt kaster henne på dør. Jeg er LEI av å krangle om noe som fagfolk sier er riktig, men som hun mener er oppspinn.

Anonymkode: 87afe...537

[AnonymBruker]

Jeg sleit i mange år med anoreksi, og det endte med at jeg sultet meg til hjerteproblemer. Jeg var inn og ut av sykehuset, både pga hjertet og inn på psyk for å få meg bedre. Mamma var i total fornektelse, og når jeg endelig begynte å spise igjen begynte jeg selvfølgelig å legge på meg. Mamma ble helt hysterisk og prøvde alt for å få meg ned i vekt igjen siden jeg nå begynte å bli "feit". Hun kom med kommentarer ala "huff, du begynner å bli ganske rund nå", "ånei, du har begynt å få strekkmerker på lårene, det er jo så stygt" etterfulgt av at hun prøvde å tvinge på meg alle mulige dietter og medlemskap hos vektklubben. Det var helt jævlig, og jeg er glad for at jeg hadde fått den ekstreme oppvekkingen fra legene på hjerteavdelinga, "sulter du deg igjen kan du dø". Hadde jeg vært mer lettpåvirkelig hadde jeg nok slutta å spise igjen under det presset der. Er for mange rundt i verden som ikke skjønner hvor farlig det er å henge seg opp i sånt rundt folk med spiseforstyrrelser. Merker det av og til i dag også når noen kommenterer spisevanene mine. Jeg kommer nok alltid til å ha et unormalt syn på mat etter det jeg har vært igjennom. Det tok veldig mange år før hun skjønte hvor destruktiv oppførselen hennes var, og heldigvis har jeg i dag et helt OK forhold til min mor.

Anonymkode: 12696...ae4

[AnonymBruker]

Huff, så leit TS. Fryktelig dårlig gjort av familien din. 

Jeg har inntrykk av at mange ikke respekterer eller gidder å forstå at andre er syke? Særlig ting som ikke vises utenpå. Jeg hadde kraftig bekkenløsning i svangerskapet mitt og ingen brydde seg om det. Ble bedt med på sommerferie og jeg var den som måtte sove på en tynn madrass på gulvet, så jeg nesten ikke klarte komme meg opp neste morgen. Alle andre lå i vanlige senger med normale madrasser.. jeg fikk heller ikke sitte foran i bilen, hvor jeg kunne tilpasse setet slik at det ble behagelig for ryggen.

Nå var jo ikke dette en kronisk sykdom da, men min erfaring er at mange verken vil eller gidder ta hensyn til de som er syke :/

Anonymkode: f0500...a45

[AnonymBruker]

Mennesker har dårlig empati og klarer ikke sette seg inn i situasjoner som er for fjerne fra den virkeligheten de selv kjenner. De klarer ikke sette seg inn i hvordan det er å ha konstante smerter, hvordan det er å ha en tung depresjon, angst eller hvordan noen kan oppføre seg på måter som er annerledes enn egen.

Der er heldigvis noen mennesker som har bedre empati og forstår slike ting bedre, men generelt møter man mye fordommer og dritt som syk på den ene aller andre måten. Noe som gjør at folk blir enda sykere av stress og tristhet av å bli utestengt eller ikke forstått.

Mitt råd er å kutte kontakt eller redusere den betraktelig når folk begynner å bli giftige og slemme mot en. Du kan prøve å ta det opp at det sårer, dersom du ikke blir hørt sier du at du ikke orker være med en person som hele tiden drar deg ned. Så sletter du vedkommende på mobil og facebook og prøver å finne nye venner og kontakter som liker deg for den du er.

Anonymkode: e835c...22b

[Antoinette]

Til alle dere som blir behandlet på denne måten, hvorfor kutter dere ikke ut disse selskapene og ferieturene? Det virker som en liten del av dere liker å bli behandlet på denne måten så dere har noe å klage over.

Dere er voksne mennesker og må ta ansvar for dere selv. Om det medfører at dere ser mindre til familien så får det helle være.

[Wenda]

4 minutter siden, Antoinette skrev:

Til alle dere som blir behandlet på denne måten, hvorfor kutter dere ikke ut disse selskapene og ferieturene? Det virker som en liten del av dere liker å bli behandlet på denne måten så dere har noe å klage over.

Dere er voksne mennesker og må ta ansvar for dere selv. Om det medfører at dere ser mindre til familien så får det helle være.

Veldig enig med deg

Mange sier det er så vanskelig å bryte/kutte ut ting osv, men jeg syns det bare blir en ting mindre som gjør min hverdag tyngre

Jeg omgås i dag med folk som tar hensyn til meg og mine problemer, med andre ord helt vanlig folkeskikk. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Antoinette skrev:

Til alle dere som blir behandlet på denne måten, hvorfor kutter dere ikke ut disse selskapene og ferieturene? Det virker som en liten del av dere liker å bli behandlet på denne måten så dere har noe å klage over.

Dere er voksne mennesker og må ta ansvar for dere selv. Om det medfører at dere ser mindre til familien så får det helle være.

Det er ikke alle som har et sosialt nettverk eller selvtillit til å hevde seg selv. Kanskje vokste de opp i et hjem der mor eller far alltid ga dem dårlig samvittighet for å ikke lystre. Kanskje har sykdommen gjort at de har mistet alle vennene eller aldri fått noen til å begynne med. Slike ting kan gjøre mennesker ensomme, og mishandling fra familie kan fremstå som et bedre alternativ enn å være helt alene uten en eneste person å si hei til.

Har man dårlig selvtillit og har vokst opp med foreldre som hatet en, så skal det mye til å plutselig en dag snu livet opp ned og kutte ut familie. Dessverre er det ikke så enkelt å tro på egen verdi når man hele livet har blitt fortalt det motsatte (snakker ikke om meg selv om det skulle virke slik)

Anonymkode: e835c...22b

[Antoinette]

Hvis det er slik fatt så får man gå til en psykolog. Men det er lov å ta seg selv i nakken også.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Antoinette skrev:

Til alle dere som blir behandlet på denne måten, hvorfor kutter dere ikke ut disse selskapene og ferieturene? Det virker som en liten del av dere liker å bli behandlet på denne måten så dere har noe å klage over.

Dere er voksne mennesker og må ta ansvar for dere selv. Om det medfører at dere ser mindre til familien så får det helle være.

Det kan være veldig vanskelig å kutte ut familie på den måten. I mitt tilfelle var vel heller ikke dette mulig da jeg bodde hjem til mor, og argumentet om "voksne mennesker" gjelder heller ikke da dette pågikk når jeg var 17-19 år gammel. 

Og seriøst, liker å bli behandlet på denne måten? Hva er det som foregår oppi hodet ditt egentlig? At noen har et vanskelig forhold til noen i familien, og spør om kanskje noen flere har det, så skal de liksom påføre seg selv lidelse kun for å få noe å klage over? Nei, faen heller. jeg tror kanskje du skal vokse opp bittelitt selv jeg.

Kanskje jeg skal slutte på jobb og, siden jeg har en vanskelig kollega?

Anonymkode: 12696...ae4

[AnonymBruker]

Jeg opplever at mange ikke forstår, og det er ekstra sårt når det er familie. Jeg har sett meg nødt til å forklare meg, og gjenta det en god del ganger, før det til slutt synker inn. Jeg tenkte ofte at jeg ikke vil være den som klager hele tiden og holdt tilbake ovenfor de aller nærmeste, men det var bare å gjøre meg selv en bjørnetjeneste. Men selv om man minner folk på sykdommen, så er det ikke alltid de forstår hva det innebærer eller ønsker å spørre. Man må drive litt opplysningsarbeid. Det å forklare igjen og igjen, vise seg sårbar osv. det orker man bare å gjøre for personer man kan stole på. Kjipinger må i noen grad utgå, familie eller ikke. Dessverre.

Anonymkode: 55901...adb

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Antoinette skrev:

Hvis det er slik fatt så får man gå til en psykolog. Men det er lov å ta seg selv i nakken også.

Jeg viser til det første innlegget mitt i tråden. Ville ikke forundret meg om det sitter en søster, mor eller barn av deg som ikke ønsker å møte deg fordi du dømmer dem, men som har dårlig samvittighet og klarer ikke kutte deg ut av livet dems.

Anonymkode: e835c...22b

[AnonymBruker]

Jeg hadde kuttet ut mennesker som hadde behandlet meg slik, familie eller ikke. Jeg ville heller ha vært alene enn å ha noen rundt meg som behandler meg dårlig. Jeg har ingen nære venner, ingen å prate med eller å gå ut med, så jeg vet hva det vil si å være alene. Men heller det enn å bli behandlet som dritt.

Anonymkode: 78342...4be

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Antoinette skrev:

Hvis det er slik fatt så får man gå til en psykolog. Men det er lov å ta seg selv i nakken også.

Jeg synes du kan holde deg unna denne tråden for å være ærlig, jeg synes ikke du tilfører noe positivt. Tror du virkelig ikke jeg og mange som sliter går i behandling? Tror du ikke vi har sagt i fra til familiemedlemmer opptil flere ganger, prøvd å forklare? Hvis man kutter ut et viktig menneske i livet sitt betyr det også at kontakt med andre ryker, hyggelige familiemiddager, koselige stunder utenom og julefeiring. Jeg har bare familien min, det er alt jeg har. Jeg spurte om det var noen i samme situasjon eller om noen har opplevd dette tidligere, du er tydelig ikke en av disse som har opplevd hvor vanskelig det er å stå i en slik situasjon og da synes jeg du kan tie stille. 

Anonymkode: 223b6...ef0

[Antoinette]

Budskapet mitt var kort og enkelt at man må kunne ta ansvar for seg selv og luke ut de menneskene i livet sitt som ikke respekterer en. Det er det ikke noe galt i. 

Men det er så klart ikke det man vil høre....

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Antoinette skrev:

Budskapet mitt var kort og enkelt at man må kunne ta ansvar for seg selv og luke ut de menneskene i livet sitt som ikke respekterer en. Det er det ikke noe galt i. 

Men det er så klart ikke det man vil høre....

Rådet i seg selv er greit nok, og du får ikke syrlige svar fordi du kommer med en innlysende åpenbaring som vi andre er for trangsynte til å motta. Du får syrlige svar fordi du presenterer budskapet på en sånn måte som fremstiller alle som sliter med dette som svake, selvdestruktive og umodne mennesker. 

Anonymkode: 12696...ae4