Hvordan tilgi en slik mor?

[MapleSirup]

7 minutter siden, Runforit skrev:

Husk at tilgivelse er noe du egentlig gir til deg selv. Det betyr ikke at man glemmer. Å tilgi noen handler om å legge bort alle vonde følelser slik at du kan gå videre og ikke ofre vedkommende og det de har gjort mer tanker, følelser eller la dem ha noen form for kontroll over ditt liv.

Å tilgi er å gå videre i livet.

Kloke ord! 

TS: Det er ditt liv du skal forbedre, ikke andres  

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter veldig med å genuint tilgi moren min for alt hun har gjort i løpet av livet mitt. Hun bodde med en annen mann da hun møtte faren min, de ble sammen, fikk meg litt senere (hun hadde da et par barn med den andre mannen). Fikk ganske nylig vite at hun har vært utro mot faren min fra jeg var veldig liten, hun vurderte til og med å forlate oss til fordel for en mann som bodde et annet sted i landet. 

Det ble endelig slutt mellom min mor og far da hun forlot han til fordel for en alkoholiker og forjævlig mann som behandlet meg som dritt, og var slem mot henne. Hun ble hos han til tross for dette i mange år. 

Hun kunne finne på å ha høylytt sex med han i timesvis mens jeg "sov" noen meter UNNs på samle rom... Dette var veldig traumatiserende for en 11-åring. Hun kunne og finne på å ha sex med han midt på dagen med åpen soveromsdør...

 

Hun møtte en ny gærning like etter det ble slutt som skulle få meg sperret inne på galehus, og hadde truet dattera si med det samme. Moren min forsvarte meg ikke og var så desperat etter å beholde denne karen. Det varte i noen år.

 

Vi hadde ikke alltid middag, hun sa vi var fattige men hun har alltid hatt tonnevis med klær og sko, undertøy, masse sminke og hudprodukter, penger til solarium og hårfarge osv... Hun hadde utbetalt ca 18-20tusen i måneden men likevel så var vi "fattige" ifølge henne...

 

Hun har eid hus og bil og sitter igjen med ingenting i dag annet enn masse gjeld til diverse forbrukslån osv.

 

Hun fikk diagnosen bipolar for noen år siden og er nå uføretrygdet, men klarer helt fint å jobbe man-fre i en frivillig organisasjon. 

 

Jeg er nå i slutten av 20-årene og flyttet for en god del år siden til en annen by. Vi har kontakt via tlf og vi ses noen gang i året. Men jeg føler et slags hat, hun var så destruktiv og ødela så mye. Hun prøvde å ta livet sitt da jeg var rundt 15 år... Hun har kun tenkt på seg selv hele veien og gitt blanke i barna sine. Hvordan tilgir man noe sånt? Jeg har barn selv og de kommer foran alt, det finnes ikke noe tvil om det.

 

Beklager for rotete innlegg. Setter pris på alle innspill og råd.

 

Anonymkode: 28f70...914

Vil du tilgi henne, så er det enkelt. 

Men enkelte personer er det bare ikke mulig å tilgi, man må bare leve med at de har gjort eller opptrådt på en utilgivelig måte og akseptere dette. 

Dine følelser og opplevelser med denne personen er dine, du må i ditt indre ta en avgjørelse på om du skal tilgi eller ikke, og så leve videre og legge bak det det som har vært og konentrere deg om det som er og det som skal komme. 

Igjen, utilgivelige handlinger kan ikke tilgis. Men de skal heller ikke behøve å styre livet og tankene dine resten av livet. 

Anonymkode: a984c...0f2

[FurteKurt]

Jeg ville anbefalt deg å lese om emnet psykopati. Kanskje du vil føle at noen brikker faller på plass og at det i minste er lettere å forstå oppførselen til moren din. Jeg synes synd på deg for at du har en slik mor. Men man får dessverre ikke valgt foreldre. Det er flott at du ikke har arvet egenskapene til moren din, og du høres ut som en mye bedre person.

[AnonymBruker]

Jeg har en mor om er psykisk syk og som gjorde mye rart opp gjennom barndommen min. Da jeg ble voksen måtte jeg ordne opp for henne flere ganger, spesielt når hun hadde satt økonomien over styr. Jeg har taklet det greit, og har hatt mye støtte i faren min, selv om de skilte seg for mange år siden. Men det har alltid vært vanskelig å skille hva som har handlet om sykdommen og hva som har handlet om hennes personlighet. Likevel har jeg aldri vært inne på tanken at det er noe å tilgi. Gjort er gjort, og selv om man ikke kan unnskylde alt med sykdom, må hvertfall jeg forholde meg til at det har vært gode grunner til at min mor ikke har klart å være en ordentlig mor.

Men det skal sies at en del av de tingene jeg hadde et avklart forhold til, be litt vanskeligere da vi fikk barn selv. Det kom opp mye gammelt grums for min del, og jeg ville nesten ikke at hun skulle ha kontakt med barna våre en periode. Men jeg fikk ryddet opp i mine reaksjoner ved å snakke med mannen min og venninner, og nå har vi jevnlig kontakt. Hun kan aldri være noen ressurs for oss, og hun vil aldri få lov til å være sammen med barna alene, men vi har en type helt grei, litt overfladisk kontakt.

Anonymkode: 06adb...fc2

[AnonymBruker]

Takk for alle svar, setter veldig pris på det. Jeg må nok lese meg opp og eventuelt snakke med en psykolog.

Anonymkode: 28f70...914

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en mor om er psykisk syk og som gjorde mye rart opp gjennom barndommen min. Da jeg ble voksen måtte jeg ordne opp for henne flere ganger, spesielt når hun hadde satt økonomien over styr. Jeg har taklet det greit, og har hatt mye støtte i faren min, selv om de skilte seg for mange år siden. Men det har alltid vært vanskelig å skille hva som har handlet om sykdommen og hva som har handlet om hennes personlighet. Likevel har jeg aldri vært inne på tanken at det er noe å tilgi. Gjort er gjort, og selv om man ikke kan unnskylde alt med sykdom, må hvertfall jeg forholde meg til at det har vært gode grunner til at min mor ikke har klart å være en ordentlig mor.

Men det skal sies at en del av de tingene jeg hadde et avklart forhold til, be litt vanskeligere da vi fikk barn selv. Det kom opp mye gammelt grums for min del, og jeg ville nesten ikke at hun skulle ha kontakt med barna våre en periode. Men jeg fikk ryddet opp i mine reaksjoner ved å snakke med mannen min og venninner, og nå har vi jevnlig kontakt. Hun kan aldri være noen ressurs for oss, og hun vil aldri få lov til å være sammen med barna alene, men vi har en type helt grei, litt overfladisk kontakt.

Anonymkode: 06adb...fc2

Klokt svar  . Det er mange som går inn i en offerrolle når de har en " dårlig" barndom å se tilbake på. Skrev dårlig i gåsetegn, for i de aller fleste barndommer vil det også være positive ting å se tilbake på bare man er villig til å se dem. Heldigvis ser det ikke ut som verken du eller TS vil velge offerrollen, den skader jo bare en selv.

Anonymkode: 70512...f3a

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en mor om er psykisk syk og som gjorde mye rart opp gjennom barndommen min. Da jeg ble voksen måtte jeg ordne opp for henne flere ganger, spesielt når hun hadde satt økonomien over styr. Jeg har taklet det greit, og har hatt mye støtte i faren min, selv om de skilte seg for mange år siden. Men det har alltid vært vanskelig å skille hva som har handlet om sykdommen og hva som har handlet om hennes personlighet. Likevel har jeg aldri vært inne på tanken at det er noe å tilgi. Gjort er gjort, og selv om man ikke kan unnskylde alt med sykdom, må hvertfall jeg forholde meg til at det har vært gode grunner til at min mor ikke har klart å være en ordentlig mor.

Men det skal sies at en del av de tingene jeg hadde et avklart forhold til, be litt vanskeligere da vi fikk barn selv. Det kom opp mye gammelt grums for min del, og jeg ville nesten ikke at hun skulle ha kontakt med barna våre en periode. Men jeg fikk ryddet opp i mine reaksjoner ved å snakke med mannen min og venninner, og nå har vi jevnlig kontakt. Hun kan aldri være noen ressurs for oss, og hun vil aldri få lov til å være sammen med barna alene, men vi har en type helt grei, litt overfladisk kontakt.

Anonymkode: 06adb...fc2

Veldig enig i det du sier. Har det akkurat samme.

Anonymkode: c24ab...bd1

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Klokt svar  . Det er mange som går inn i en offerrolle når de har en " dårlig" barndom å se tilbake på. Skrev dårlig i gåsetegn, for i de aller fleste barndommer vil det også være positive ting å se tilbake på bare man er villig til å se dem. Heldigvis ser det ikke ut som verken du eller TS vil velge offerrollen, den skader jo bare en selv.

Anonymkode: 70512...f3a

Vil ikke, og er ikke et offer. Jeg har blitt så bevisst på at mine barn ikke skal ha det vondt pga meg, og at de ikke skal ønske seg en annen mor. Jeg vil gjøre mitt aller ytterste for at de skal kunne se på meg som et godt forbilde og en de vil føle gjorde alt for de den dagen jeg ikke finnes noe mer.

Ts

Anonymkode: 28f70...914