Sinne og merkelige oppfattninger

[amatøren]

Mannen min blir så utrolig sint. Det er ikke mulig å nå inn til ham når det "svartner" og det kan pågå over flere timer. Han kommer med de merkeligste beskyldninger og repeterer bagateller som har skjedd år tilbake, men blåser det opp til svære saker. Stort sett har vi det bra i hverdagen selv om han er veldig krevende og forlanger at jeg skal være tilstede for ham hele tiden. Er jeg ikke opplagt blir han sur. Han mistenker meg og beskylder meg for handlinger som ligger veldig langt fra mine verdier og væremåte. Han sier han behandler meg som en prinsesse, og ja, han gjør mye for meg, men da tydeligvis bare for at han skal kunne bruke det mot meg senere, ikke av kjærlighet...? Nå sitter jeg her med kutt i pannen, blåøye og flere store blåmerker på kroppen etter at han "bare dyttet meg litt", og jeg var jo "rund under bena". Greit jeg gjorde noe dumt, men ikke slemt eller utilgivelig, bare naivt og dumt, så jeg er ikke helt uskyldig, men det gjør det ikke greit å slenge meg i veggen som jeg kaller "dyttingen" - og det med stor kraft. Det er første gang han er fysisk, men jeg har vært redd flere ganger da sinnet hans er helt ute av dimensjoner. Ikke ofte, bare ca. 1 gang i året, har det vært. Men, hvem vet hvordan det vil blir? Vi har ikke vært gift mer enn 3 år.

Det skremmer meg at han ikke tar ansvar for skadene han har påført meg og det skremmer meg at han kunne se meg ligge blødende på gulvet uten å angre seg eller innse at dette var gått for langt og at han slett ikke angrer. Jeg tenker at han ikke er helt frisk, at noe i hans virkelighetsoppfatning er galt. Men, det er tungt å gå. Vi hadde det bra, trodde jeg, helt til han forteller at han har følt at jeg ikke elsker ham men bare tar han for gitt. Dette har ikke vært sant, jeg har vært veldig sliten på grunn av sykdom og enormt stort press på jobb.

vi har kjøpt hus sammen, men nå sier han at huset heldigvis står bare på ham - så røk den tryggheten og gleden over det fine huset vi/han har kjøpt. Han har langt bedre økonomi enn meg, men jeg har jo bidratt.

Huff, dette ble langt og usammenhengende, men tanker og følelser er litt i kaos akkurat nå. Jeg tenker vel at jeg må forlate ham, men det er jo ikke lett det heller. Heldigvis har vi ikke barn sammen! Jeg trenger bare litt tanker fra andre om dette. En mann som har et årlig sinneutbrudd som går ut av alle dimensjoner, et forhold som stort sett fungerer bra, et liv sammen som stort sett er fint(men jeg vet jo aldri hva han egentlig tenker), en mann som stort sett behandler meg veldig bra og som synes jeg er det vakreste på jord(men det er stort sett det gode han har å si om meg), fine interesser sammen som gir oss masse glede, en mann som lager historier om ting jeg skal ha gjort eller gjør og tar det frem med jevne mellomrom, en mann som smiler når han egentlig er misfornøyd og jeg tror alt er fint...

 

Vær så snill å gi meg noen innspill. 

[AnonymBruker]

Han har dyttet deg i veggen, han har gitt deg blåmerker og kutt i panna! Denne mannen er syk! Og du er psykisk nede. Du kan være glad for at du ikke har barn med denne mannen! Kom deg vekk! Ring familie for å få hjelp, eller krisesenter!

 

Krisesenter kan og hjelpe deg med rådgivning angående det økonimiske.. Det er ikke sånn at han skal sitte igjen med alt om du har betalt huslån! Dette er bare noe piss han forteller deg for å trykke deg ekstra ned.

Anonymkode: cc734...8c0

[Haugenjenta]

Løp, og aldri se deg tilbake!

[Juniper]

Siden dere er gift, så er det ikke nok for han at han står på papiret for huset om det er anskaffet av dere i fellesskap!

1. Dokumenter skadene dine!

2. Anmeld han.

3. Få deg en god advokat som sørger for at du får din del ut av boet.

Du må innse at mannen er farlig! Han kommer aldri til å forbedre seg, og det at han ikke på noen måte tar ansvar for det han har gjort vider det veldig tydelig!

[Gjest Mythic]

Sinne? Da jeg gikk inn i tråden, trodde jeg det dreide seg om en gretten mann, også er det en som mishandler! Drit i hus og materielle ting, og kom deg unna. Jeg fatter ikke at folk finner seg i å bli behandlet på en sånn måte, for så å tenke på hus og materielle ting. Liv og helse - både fysisk og psykisk - trumfer alt, og han der kommer til å ødelegge deg. Kom deg vekk så fort som mulig. 

At han i tillegg legger skylden over på deg er intet mindre enn skremmende, og et tegn på at han er psykisk syk og potensielt livsfarlig for deg.

[tussi680]

Han er nok den som er psykisk ustabil ja, får lett sinnereaksjoner støtt og stadig da, så enig med de andre her, kom deg unna og helst anmeld det.

[AnonymBruker]

Hva slags svar forventer du egentlig?

Det er ikke det at jeg ikke har sympati, men jeg blir litt lei av dette. Folk som skriver ting som har åpenbare svar vil sjelden ta til seg noe som helst av råd. Folk går i fengsel for å banke opp andre, og dette skal være en situasjon man vil ha "innspill" på?

Svaret her er jo åpenbart for alle voksne mennesker. Du ringer politiet og anmelder ham og finner et nytt sted å bo. Så kontakter du en psykolog der du kan snakke om det du har vært i gjennom, samt få råd ang. din egen fremtid, hvem du velger og hvordan du kommer ut av det dårlige sporet. 

Anonymkode: 4edc9...25e

[Zenobia]

Lenker til dette nettstedet: Psykopati og kjærlighet

Mange kunne ha vært spart for ulykksalige samliv, hadde de bare visst!  Start med disse som tar for seg de tre fasene en "relasjon" til en psykopat går igjennom:

1) Idealisering  2) Devaluering  3) Forkastelse

 

Utdrag fra 2)-teksten:

 

Hva skjer når psykopaten ikke lenger orker å late som om han/hun elsker deg?

Da starter det som idealiseringsfasen la grunnlaget for; devalueringen. Å bli psykopatisk devaluert er en nytelse for psykopaten, men et sant helvete for offeret.

Psykopaten er ikke lei av deg ennå, han/hun er bare lei av å ta hensyn til deg. I en psykopats sinn så skal alt dreie seg rundt ham/henne. Psykopaten skal ikke tjene noen; alle andre skal tjene psykopaten. Og nå er det din tur.

Devalueringsfasen starter når psykopaten vet at han/hun har fått deg på kroken, når han/hun vet at dine barrierer er brutt og du har "gitt deg hen". Det skjer ofte i forbindelse med formelle fusjoner, som samboerskap, forlovelse, eller ekteskap. Mange ofre forteller at psykopatens maske falt nærmest over natten etter slike milepæler..  ->

 

Jeg synes bloggeren skriver med dyp innsikt, etter egen erfaring, og etter dypdykk i litteratur som omhandler emnet. Jeg tror dessverre du kan få noen aha-opplevelser når du leser den.

"Det sorte blikkket"/at det svartner for ham, skriver hun om i et annet innlegg.

 

[sol87]

6 timer siden, amatøren skrev:

Mannen min blir så utrolig sint. Det er ikke mulig å nå inn til ham når det "svartner" og det kan pågå over flere timer. Han kommer med de merkeligste beskyldninger og repeterer bagateller som har skjedd år tilbake, men blåser det opp til svære saker. Stort sett har vi det bra i hverdagen selv om han er veldig krevende og forlanger at jeg skal være tilstede for ham hele tiden. Er jeg ikke opplagt blir han sur. Han mistenker meg og beskylder meg for handlinger som ligger veldig langt fra mine verdier og væremåte. Han sier han behandler meg som en prinsesse, og ja, han gjør mye for meg, men da tydeligvis bare for at han skal kunne bruke det mot meg senere, ikke av kjærlighet...? Nå sitter jeg her med kutt i pannen, blåøye og flere store blåmerker på kroppen etter at han "bare dyttet meg litt", og jeg var jo "rund under bena". Greit jeg gjorde noe dumt, men ikke slemt eller utilgivelig, bare naivt og dumt, så jeg er ikke helt uskyldig, men det gjør det ikke greit å slenge meg i veggen som jeg kaller "dyttingen" - og det med stor kraft. Det er første gang han er fysisk, men jeg har vært redd flere ganger da sinnet hans er helt ute av dimensjoner. Ikke ofte, bare ca. 1 gang i året, har det vært. Men, hvem vet hvordan det vil blir? Vi har ikke vært gift mer enn 3 år.

Det skremmer meg at han ikke tar ansvar for skadene han har påført meg og det skremmer meg at han kunne se meg ligge blødende på gulvet uten å angre seg eller innse at dette var gått for langt og at han slett ikke angrer. Jeg tenker at han ikke er helt frisk, at noe i hans virkelighetsoppfatning er galt. Men, det er tungt å gå. Vi hadde det bra, trodde jeg, helt til han forteller at han har følt at jeg ikke elsker ham men bare tar han for gitt. Dette har ikke vært sant, jeg har vært veldig sliten på grunn av sykdom og enormt stort press på jobb.

vi har kjøpt hus sammen, men nå sier han at huset heldigvis står bare på ham - så røk den tryggheten og gleden over det fine huset vi/han har kjøpt. Han har langt bedre økonomi enn meg, men jeg har jo bidratt.

Huff, dette ble langt og usammenhengende, men tanker og følelser er litt i kaos akkurat nå. Jeg tenker vel at jeg må forlate ham, men det er jo ikke lett det heller. Heldigvis har vi ikke barn sammen! Jeg trenger bare litt tanker fra andre om dette. En mann som har et årlig sinneutbrudd som går ut av alle dimensjoner, et forhold som stort sett fungerer bra, et liv sammen som stort sett er fint(men jeg vet jo aldri hva han egentlig tenker), en mann som stort sett behandler meg veldig bra og som synes jeg er det vakreste på jord(men det er stort sett det gode han har å si om meg), fine interesser sammen som gir oss masse glede, en mann som lager historier om ting jeg skal ha gjort eller gjør og tar det frem med jevne mellomrom, en mann som smiler når han egentlig er misfornøyd og jeg tror alt er fint...

 

Vær så snill å gi meg noen innspill. 

Det som virkelig er problematisk (i tillegg til den grove volden, man får nemlig ikke kutt og blåmerker av litt dytting), er at han ikke tar ansvar for det han har gjort etterpå. Noen voldelige personer viser i alle fall anger og sorg etterpå, men det gjør ikke din mann. Jeg er redd for at en gang i året blir flere ganger i måneden om du ikke reiser fra ham. Ellers lister du opp en del annen plaging som jeg heller ikke ville ha godtatt:

* Du vet ikke hva han tenker, du føler at du aldri vet hva han vil finne på.

* Det eneste fine han har å si om deg handler om utseendet.

* Han dikter opp (?) historier om deg, og drar disse fram i tide og utide.

*Han smiler,men egentlig er han sur for noe uten å fortelle deg det

 

Du kan flytte på krisesenter til du finner deg en plass å bo. Du bør virkelig undersøke om huset virkelig bare står på ham. I så fall håper jeg det er en lærepenge til senere, men det er veldig trist om du har betalt inn penger til ingenting her. Skaff deg advokat og finn ut av dine rettigheter. At han har bedre økonomi enn deg bør ikke spille en rolle. Du klarer deg fint så lenge du har en jobb. 

[amatøren]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags svar forventer du egentlig?

Det er ikke det at jeg ikke har sympati, men jeg blir litt lei av dette. Folk som skriver ting som har åpenbare svar vil sjelden ta til seg noe som helst av råd. Folk går i fengsel for å banke opp andre, og dette skal være en situasjon man vil ha "innspill" på?

Svaret her er jo åpenbart for alle voksne mennesker. Du ringer politiet og anmelder ham og finner et nytt sted å bo. Så kontakter du en psykolog der du kan snakke om det du har vært i gjennom, samt få råd ang. din egen fremtid, hvem du velger og hvordan du kommer ut av det dårlige sporet. 

Anonymkode: 4edc9...25e

Joda, jeg ser den. Jeg tenker absolutt at dersom det hadde vært en venninne hadde jeg sagt det samme. Det er jo aldri fullt så enkelt, de gode dagene, de gode sidene hans, ensomheten jeg frykter osv., men, jo jeg har vel bestemt meg for å gå, for jeg ser at dette ikke er noe jeg vil leve med, og at det nok aldri vil bli bedre. Saken er vel kanskje egentlig at jeg trenger støtten og motet til å stå på bar bakke igjen, både sosialt og økonomisk... Det er et stort skritt å ta og når disse episodene kommer så plutselig, etter noe jeg har opplevd som en god periode, så er det litt som å ramle ned fra himmelen... Jeg er sjokket og fortvilt i min realitetsorientering... Takk for svar!

 

[amatøren]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han har dyttet deg i veggen, han har gitt deg blåmerker og kutt i panna! Denne mannen er syk! Og du er psykisk nede. Du kan være glad for at du ikke har barn med denne mannen! Kom deg vekk! Ring familie for å få hjelp, eller krisesenter!

 

Krisesenter kan og hjelpe deg med rådgivning angående det økonimiske.. Det er ikke sånn at han skal sitte igjen med alt om du har betalt huslån! Dette er bare noe piss han forteller deg for å trykke deg ekstra ned.

Anonymkode: cc734...8c0

takk for innspill. Det er godt med støtte og få bekreftet det jeg vet - det er nok bare å gå, for han er ikke normal og kommer aldri til å bli det. Han gikk over en grense da han slengte meg i veggen og blåmerker og sår er fotografert! jeg skal se på dem hver gang jeg tviler...

[amatøren]

1 time siden, Zenobia skrev:

Lenker til dette nettstedet: Psykopati og kjærlighet

Mange kunne ha vært spart for ulykksalige samliv, hadde de bare visst!  Start med disse som tar for seg de tre fasene en "relasjon" til en psykopat går igjennom:

1) Idealisering  2) Devaluering  3) Forkastelse

 

Utdrag fra 2)-teksten:

 

Hva skjer når psykopaten ikke lenger orker å late som om han/hun elsker deg?

Da starter det som idealiseringsfasen la grunnlaget for; devalueringen. Å bli psykopatisk devaluert er en nytelse for psykopaten, men et sant helvete for offeret.

Psykopaten er ikke lei av deg ennå, han/hun er bare lei av å ta hensyn til deg. I en psykopats sinn så skal alt dreie seg rundt ham/henne. Psykopaten skal ikke tjene noen; alle andre skal tjene psykopaten. Og nå er det din tur.

Devalueringsfasen starter når psykopaten vet at han/hun har fått deg på kroken, når han/hun vet at dine barrierer er brutt og du har "gitt deg hen". Det skjer ofte i forbindelse med formelle fusjoner, som samboerskap, forlovelse, eller ekteskap. Mange ofre forteller at psykopatens maske falt nærmest over natten etter slike milepæler..  ->

 

Jeg synes bloggeren skriver med dyp innsikt, etter egen erfaring, og etter dypdykk i litteratur som omhandler emnet. Jeg tror dessverre du kan få noen aha-opplevelser når du leser den.

"Det sorte blikkket"/at det svartner for ham, skriver hun om i et annet innlegg.

 

Huff. Dette var ubehagelig lesing, ubehagelig fordi jeg kjenner ham igjen i mye her!

[AnonymBruker]

2 timer siden, Zenobia skrev:

Lenker til dette nettstedet: Psykopati og kjærlighet

Mange kunne ha vært spart for ulykksalige samliv, hadde de bare visst!  Start med disse som tar for seg de tre fasene en "relasjon" til en psykopat går igjennom:

1) Idealisering  2) Devaluering  3) Forkastelse

 

Utdrag fra 2)-teksten:

 

Hva skjer når psykopaten ikke lenger orker å late som om han/hun elsker deg?

Da starter det som idealiseringsfasen la grunnlaget for; devalueringen. Å bli psykopatisk devaluert er en nytelse for psykopaten, men et sant helvete for offeret.

Psykopaten er ikke lei av deg ennå, han/hun er bare lei av å ta hensyn til deg. I en psykopats sinn så skal alt dreie seg rundt ham/henne. Psykopaten skal ikke tjene noen; alle andre skal tjene psykopaten. Og nå er det din tur.

Devalueringsfasen starter når psykopaten vet at han/hun har fått deg på kroken, når han/hun vet at dine barrierer er brutt og du har "gitt deg hen". Det skjer ofte i forbindelse med formelle fusjoner, som samboerskap, forlovelse, eller ekteskap. Mange ofre forteller at psykopatens maske falt nærmest over natten etter slike milepæler..  ->

 

Jeg synes bloggeren skriver med dyp innsikt, etter egen erfaring, og etter dypdykk i litteratur som omhandler emnet. Jeg tror dessverre du kan få noen aha-opplevelser når du leser den.

"Det sorte blikkket"/at det svartner for ham, skriver hun om i et annet innlegg.

 

Slike blogger er dessverre gjerne så vage og overdrevne at de får alt for mye som kan ha andre forklaringer, til å fremstå som tegn på psykopati.

Men mener ikke at psykopater ikke finnes, og i dette tilfelle så er jeg enig i at det kanskje kan være snakk om det. Det er i hvertfall snakk om en mann med store sinneproblemer og mye annet rart dette her.

Gå TS!

Anonymkode: 57cb5...d65

[Zenobia]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slike blogger er dessverre gjerne så vage og overdrevne at de får alt for mye som kan ha andre forklaringer, til å fremstå som tegn på psykopati.

Men mener ikke at psykopater ikke finnes, og i dette tilfelle så er jeg enig i at det kanskje kan være snakk om det. Det er i hvertfall snakk om en mann med store sinneproblemer og mye annet rart dette her.

Gå TS!

Anonymkode: 57cb5...d65

Ved å formulere deg med ordene 'slike blogger', inkluderer du bloggen jeg har lenket til, og det må jeg imøtegå. Synes kritikken din er uberettiget. Bloggen jeg har lenket til, har kvalitet. Jeg kan ikke uttale meg om vage og overdrevne blogger, for jeg leser helt unntaksvis blogger, uansett tema.

 

[amatøren]

Den ‎20‎.‎04‎.‎2016 at 21.17, Zenobia skrev:

Ved å formulere deg med ordene 'slike blogger', inkluderer du bloggen jeg har lenket til, og det må jeg imøtegå. Synes kritikken din er uberettiget. Bloggen jeg har lenket til, har kvalitet. Jeg kan ikke uttale meg om vage og overdrevne blogger, for jeg leser helt unntaksvis blogger, uansett tema.

 

Hva man kaller det er ikke det viktigste. Psykopat, personlighetsforstyrrelser, "vanskelig temperament", merkelig oppførsel... Jeg kjenner meg igjen i bloggen og ser hvor gradvis endringene skjer, fra å idealisering til devaluering. Jeg ser så mange tegn, så mange tegn som jeg har lukket øynene for. Jeg var fantastisk i hans øyne og han behandlet meg som en gudinne. Gradvis har det avtatt og hånen tar mer plass. Han bruker alt han har gjort for meg mot meg nå. Han støtter meg ikke i vanskelige situasjoner, som da faren min ble plutselig alvorlig syk, faktisk startet han ne han kontrollerer økonomien og selv om han betaler mer enn meg i det daglige kjøper han heller tre flasker akevitt enn at jeg kan få noen kroner til en regning(jeg har studert og jobbet deltid), han beskylder meg for helt utrolige ting som er rene vrangforestillinger, han krever meg hele tiden og blir sur dersom jeg ikke godtar å få tungen hans ned i halsen bare jeg skal på do..., han skryter uhemmet av seg selv, aldri av meg: " du har det nå godt!",  "du kan ikke klage på at jeg ikke er snill mot deg" osv. jeg må jo spørre om han ikke synes det er litt andre veien også - da får jeg ikke svar.

[amatøren]

Nå har jeg altså forlatt mannen, eller psykopaten om man vil... Han har vist sitt sanne ansikt med alle mulige sprell. Skrudd skiltene av bilen mens jeg var på jobb, nekter meg å få hentet ting i huset(som jo er vårt begges), skrevet sjikanerende innlegg på facebook, kjeftet på hele familien min og særlig latt det gå ut over min datter, krever ting han har gitt henne tilbakelevert på dagen(noe som jo er litt vanskelig siden hun bor i en annen by), han sender e-post med alskens hatefulle ytringer , og jaggu kom der ikke ei "jeg savner deg" melding midt inni all faenskapen. Jeg sitter her på krisesenteret og aner ikke hva jeg skal gjøre. økonomien er bunn og energien likeså. jeg har forholdt meg helt nøytral og ikke svart på hans meldinger men tatt kontakt med advokat. Ja, ja, så får vi se hva som skjer. Jeg er trist, tom, sorgfull og redd, fortvilet over meg selv som kunne lure meg selv til å tåle psykopatens spill og til og med dekke over galskapen, men mest av alt er jeg så kokende, eitrende sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av det vanvittige sinnet. Jeg tror jeg må gå et sted og kaste stein, trampe og skrike høyt! Så får vi se hvor livet bringer meg. Tilbake til ei lita hybelleilighet, et liv i telt eller som uteligger. alle muligheter står åpne - bortsett fra en: Å gå tilbake til den motbydelige, syke mannen som jeg trodde jeg elsket for bare 2 uker siden! 

 

[Zenobia]

4 minutter siden, amatøren skrev:

Hva man kaller det er ikke det viktigste. Psykopat, personlighetsforstyrrelser, "vanskelig temperament", merkelig oppførsel... Jeg kjenner meg igjen i bloggen og ser hvor gradvis endringene skjer, fra å idealisering til devaluering. Jeg ser så mange tegn, så mange tegn som jeg har lukket øynene for. Jeg var fantastisk i hans øyne og han behandlet meg som en gudinne. Gradvis har det avtatt og hånen tar mer plass. Han bruker alt han har gjort for meg mot meg nå. Han støtter meg ikke i vanskelige situasjoner, som da faren min ble plutselig alvorlig syk, faktisk startet han ne han kontrollerer økonomien og selv om han betaler mer enn meg i det daglige kjøper han heller tre flasker akevitt enn at jeg kan få noen kroner til en regning(jeg har studert og jobbet deltid), han beskylder meg for helt utrolige ting som er rene vrangforestillinger, han krever meg hele tiden og blir sur dersom jeg ikke godtar å få tungen hans ned i halsen bare jeg skal på do..., han skryter uhemmet av seg selv, aldri av meg: " du har det nå godt!",  "du kan ikke klage på at jeg ikke er snill mot deg" osv. jeg må jo spørre om han ikke synes det er litt andre veien også - da får jeg ikke svar.

  Du har våknet. La ikke det at han har det økonomiske overtaket bedøve deg! Man ønsker seg tilbake til idealiseringsfasen, og innimellom glimter den vel til, hvis han merker at du trekker deg unna?

Hvordan tror du utviklingen blir fremover? Vil han akseptere at du har en annen oppfatning enn ham av trivselsnivået i forholdet? Vil han gå med på samlivsterapi?

[Zenobia]

Et øyeblikk siden, amatøren skrev:

Nå har jeg altså forlatt mannen, eller psykopaten om man vil... Han har vist sitt sanne ansikt med alle mulige sprell. Skrudd skiltene av bilen mens jeg var på jobb, nekter meg å få hentet ting i huset(som jo er vårt begges), skrevet sjikanerende innlegg på facebook, kjeftet på hele familien min og særlig latt det gå ut over min datter, krever ting han har gitt henne tilbakelevert på dagen(noe som jo er litt vanskelig siden hun bor i en annen by), han sender e-post med alskens hatefulle ytringer , og jaggu kom der ikke ei "jeg savner deg" melding midt inni all faenskapen. Jeg sitter her på krisesenteret og aner ikke hva jeg skal gjøre. økonomien er bunn og energien likeså. jeg har forholdt meg helt nøytral og ikke svart på hans meldinger men tatt kontakt med advokat. Ja, ja, så får vi se hva som skjer. Jeg er trist, tom, sorgfull og redd, fortvilet over meg selv som kunne lure meg selv til å tåle psykopatens spill og til og med dekke over galskapen, men mest av alt er jeg så kokende, eitrende sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av det vanvittige sinnet. Jeg tror jeg må gå et sted og kaste stein, trampe og skrike høyt! Så får vi se hvor livet bringer meg. Tilbake til ei lita hybelleilighet, et liv i telt eller som uteligger. alle muligheter står åpne - bortsett fra en: Å gå tilbake til den motbydelige, syke mannen som jeg trodde jeg elsket for bare 2 uker siden! 

 

Ser at du har oppdatert mens jeg svarte. Du modige kvinne!

[Jerry Lee]

Den Wednesday, April 20, 2016 at 20.22, amatøren skrev:

Huff. Dette var ubehagelig lesing, ubehagelig fordi jeg kjenner ham igjen i mye her!

Da vet du godt hva du må gjøre. Kom deg unna NÅ!!  Dette var bare begynnelsen.

[amatøren]

3 minutter siden, Zenobia skrev:

  Du har våknet. La ikke det at han har det økonomiske overtaket bedøve deg! Man ønsker seg tilbake til idealiseringsfasen, og innimellom glimter den vel til, hvis han merker at du trekker deg unna?

Hvordan tror du utviklingen blir fremover? Vil han akseptere at du har en annen oppfatning enn ham av trivselsnivået i forholdet? Vil han gå med på samlivsterapi?

Jeg har forlatt og tatt ut seperasjon. Han kommer nok til å drive iherdig bakvaskelse av meg parallelt med at han anger og vil ha meg tilbake. Jeg ser nok at samlivsterapi ikke er noe alternativ både fordi han aldri vil endre oppfatning av seg selv, kanskje jatte med og fordi jeg har fått sett så mye av ham at det bare er forakt igjen. At det går an å være så ondskapsfull og full av f... Han kan si hva han vil, det kan gå som det går mht. økonomi og alt det der. Det er tungt, men det ville være tyngre å selge sjela si til en som ham... Han vil heller aldri forstått det dersom jeg ikke så på ham som en gud....