Intelligens betyr hvor mye?

[AnonymBruker]

IQ har lite med "intelligens" å gjøre. Bestefaren min var blant de første som jobben med dette, og var sterkt imot IQ-testing i skolen o.l. Som han sa "IQ måler det det måler - IQ". En person med høy IQ er mer disponert for gode mattekunnskaper, men det sier ekstremt lite utover det. 

Høy intelligens er definert av mange ulike ting - evne til å dra logiske slutninger og konklusjoner, hvor raskt og effektivt man tar til seg informasjon, som igjen viser seg ved godt ordforråd m.m. Så har du alt innenfor emosjonell intelligens, hvor vitebegjærlig man er. 

Intelligens er i stor grad genetisk, men hjernen kan bli svakere om den ikke trenes opp. Så det har i aller høyeste grad å gjøre med hvordan man bruker den. Det spiller med andre ord liten rolle om man fikk god score på en IQ-test i 10ende klasse om man sitter hver dag foran Netflix.

Til spm. ditt - du har kanskje ikke hørt sitatet "Happiness in intelligent people is the rarest thing I know"? Mange over snittet intelligente mennesker kan være nevrotiske og noe angstfylte, sammenliknet med de mindre intelligente. 

Anonymkode: 639f7...416

[AnonymBruker]

Nå har det skjedd veldig mye innen intelligensforskningen de siste årene. IQ sier noe om evnen til å tilegne seg kunnskap og se sammenhenger. Det er ikke begrenset til matte. Høy IQ korrelerer med emosjonell intelligens, nysgjerrighet, med mer. Og når det kommer til lykke, ja, hva er egentlig dette?

Anonymkode: b3629...488

[AnonymBruker]

Uintelligente mennesker er ofte lykkeligere enn de med svært høy IQ. Det er slitsomt å vite hele tiden, og er en av grunnene til at folk ser på "dumme serier for å slappe av". 

Anonymkode: 689f6...878

[AnonymBruker]

Jeg har mange ganger ønsket at jeg var dummere enn jeg er. Jeg sliter sosialt, klarer ikke helt å innse at mennesker generelt er så dumme. Da tenker jeg hovedsaklig manglende evne til å reflektere og se logiske løsninger. Det gir meg så lite å sitte med andre mennesker i sosiale situasjoner, det er bare pjatt og småsnakk. 

Har en anelse om at det er derfor jeg er singel på 9. året også. Ingen menn er interessert i ei som faktisk henger med i helt normale diskusjoner (Drømmedame: "Hun er pen, men litt dum, akkurat som vi drømmer om"). Har møtt to menn som har utfordret meg intellektuelt, helt fantastisk når man faktisk får noen å strekke seg etter. 

Ikke har jeg ekstremt høy iq heller, tre mensa-tester, resultat 125, 129 og 131. Føler meg derfor ikke intelligent nok til å bli med i Mensa, selv om jeg har mulighet etter siste test. 

Jeg er generelt mer opptatt av ting jeg ikke vet. Hater manglende kunnskap, vil gjerne lære meg nye ting hele tiden.  

Anonymkode: ec9b6...3a4

[AnonymBruker]

https://www.information.dk/2007/07/intelligente-mennesker-mere-lykkelige

I denne undersøkelsen finner de ingen sammenheng mellom lykke og IQ.  Det betyr at man sannsynligvis ikke hadde vært lykkeligere med lavere IQ, man hadde vært just like lykkelig.

Anonymkode: 74a39...8e3

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har mange ganger ønsket at jeg var dummere enn jeg er. Jeg sliter sosialt, klarer ikke helt å innse at mennesker generelt er så dumme. Da tenker jeg hovedsaklig manglende evne til å reflektere og se logiske løsninger. Det gir meg så lite å sitte med andre mennesker i sosiale situasjoner, det er bare pjatt og småsnakk. 

Har en anelse om at det er derfor jeg er singel på 9. året også. Ingen menn er interessert i ei som faktisk henger med i helt normale diskusjoner (Drømmedame: "Hun er pen, men litt dum, akkurat som vi drømmer om"). Har møtt to menn som har utfordret meg intellektuelt, helt fantastisk når man faktisk får noen å strekke seg etter. 

Ikke har jeg ekstremt høy iq heller, tre mensa-tester, resultat 125, 129 og 131. Føler meg derfor ikke intelligent nok til å bli med i Mensa, selv om jeg har mulighet etter siste test. 

Jeg er generelt mer opptatt av ting jeg ikke vet. Hater manglende kunnskap, vil gjerne lære meg nye ting hele tiden.  

Anonymkode: ec9b6...3a4

For å være helt ærlig så synes jeg du skal ta deg turen til et (eller flere) Mensa arrangement som er åpent for alle. Det er ikke store forskjellen på 125 og 131. 

Anonymkode: b3629...488

[AnonymBruker]

Høy IQ er da helt klart en fordel, om en sliter med å få venner, så skyldes det nok heller dårlige sosiale evner eller manglende felles interesser med de en omgås.

Anonymkode: 8440b...2f4

[Gjest NotNaomi]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes det blir for enkelt å skylde på iq alene, SÅ gjennomsyrende er det tross alt ikke. Kanskje vil høy iq føre til at man er mer bevisst, men det skal søren meg ikke stå i veien for å snu en negativ tankegang til noe positivt. Når det kommer til det sosiale så forstår jeg deg, men jeg tror at man med høy iq bare må venne seg til denne følelsen av å være alene, selv når man snakker med vennene sine. Hvor høy iq har du? (Bare for å få en idé)

Anonymkode: b3629...488

Jeg har 120,så det er ikke det at jeg er et geni akkurat: -) og det er nå en stund siden jeg tok den siste. Tok første som 6-åring,dernest en som 21-åring fordi jeg sto helt fast på hva jeg ville videre,så det var en test som også ga meg pekepinn på yrke. Deretter en som 30-åring fordi jeg slet hardt med det sosiale og fikk henvisning fra lege til psykolog. Var der over et halvt år til samtaler. 

[Gjest NotNaomi]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Høy IQ er da helt klart en fordel, om en sliter med å få venner, så skyldes det nok heller dårlige sosiale evner eller manglende felles interesser med de en omgås.

Anonymkode: 8440b...2f4

Mulig det er manglende evner. Jeg er omgjengelig,for selv om jeg ikke alltid forstår andre,så aksepterer jeg lett. Problemet er nære forhold. Har vel normale interesser som foto,bøker og quiz. 

Problemet i nære forhold er at jeg ikke helt lett takler følelsesmessige utbrudd. Jeg blir fort oppgitt og irritert av det fordi det løser ingenting. Jeg blir også irritert om folk ikke bruker tiden til noe nyttig,om de bare sitter og kjeder seg. Med nyttig så tenker jeg også på å ha det gøy. At andre er avhengig av andre takler jeg ikke. At folk ikke skjønner at alt er opp til en selv. Det blir jo noe selvmotsigende antar jeg.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, NotNaomi skrev:

Mulig det er manglende evner. Jeg er omgjengelig,for selv om jeg ikke alltid forstår andre,så aksepterer jeg lett. Problemet er nære forhold. Har vel normale interesser som foto,bøker og quiz. 

Problemet i nære forhold er at jeg ikke helt lett takler følelsesmessige utbrudd. Jeg blir fort oppgitt og irritert av det fordi det løser ingenting. Jeg blir også irritert om folk ikke bruker tiden til noe nyttig,om de bare sitter og kjeder seg. Med nyttig så tenker jeg også på å ha det gøy. At andre er avhengig av andre takler jeg ikke. At folk ikke skjønner at alt er opp til en selv. Det blir jo noe selvmotsigende antar jeg.

Aspergers?

Anonymkode: b2545...27e

[Gjest NotNaomi]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Aspergers?

Anonymkode: b2545...27e

Det vet jeg ikke. Det var ikke snakk om det da jeg gikk hos psykolog. Jeg har vært inne på tanken etterhvert fordi i alle karakterbøkene mine fra skolen så står det at jeg er "flink",får med meg alt,men "drømmer meg ofte bort"i timene. Jeg har interessene som er tre som opptar meg helt,men kan jo også være opptatt av annet,men det kjeder meg etter kort tid.

Quiz er greit,fordi der kan jeg trives veldig godt sosialt. Jeg er ingen dårlig taper,så det fungerer veldig godt.

Det er Iallefall ting jeg ikke skjønner,og jeg syns det er trist. Ikke at jeg savner noe,men ser jo,og vet jeg burde savne,om det er forståelig?

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høy IQ er da helt klart en fordel, om en sliter med å få venner, så skyldes det nok heller dårlige sosiale evner eller manglende felles interesser med de en omgås.

Anonymkode: 8440b...2f4

Jeg har høy sosial intelligens så det er ikke problemet. Og mange vil være venner med meg. Problemet er heller at jeg synes folk snakker om så ekstremt mye dumt. Jeg sitter og irriterer meg over at det er mulig å være så lite reflekterte om jeg kan si det sånn. Det eneste man kan snakke om er jo vær og vind, overfladiske ting og sladder. Begynner man med nyheter eller samfunnsspørsmål så blir det bare pinlig. Og dype spørsmål, filosofering, logikk og vitenskapelige problemstillinger er helt uaktuelt. Jeg ønsker meg nære venner som har samme interesser som meg, og som klarer å se at vi faktisk vet ekstremt lite om verden og hvorfor ting er som de er. Samtidig ønsker jeg meg venner som jeg kan dra ut på byen og ha det gøy med. Etter ganske mange tiår her på denne jorden er min erfaring at de to ikke kan kombineres på noe vis. 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

For å være helt ærlig så synes jeg du skal ta deg turen til et (eller flere) Mensa arrangement som er åpent for alle. Det er ikke store forskjellen på 125 og 131. 

Anonymkode: b3629...488

Jeg er litt redd for å føle meg veldig underlegen og mye dummere for å være ærlig. Redd for å oppdage at jeg står midt i mellom og aldri vil passe inn noe sted. 

Anonymkode: ec9b6...3a4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt redd for å føle meg veldig underlegen og mye dummere for å være ærlig. Redd for å oppdage at jeg står midt i mellom og aldri vil passe inn noe sted. 

Anonymkode: ec9b6...3a4

Det vet du ikke før du har prøvd  Synes det er synd hvis det er frykten som skal stå i veien for det. Forøvrig kjenner jeg meg godt igjen i det du sier om et ønske om å ha noen å diskutere dypere spørsmål med. Selv har jeg løst dette ved å fordele interessene med ulike folk til hvert formål. Noen for de dypere samtalene og andre for hverdagslige oppdateringer og gjøremål. Selv om jeg klart ser at sistnevnte ikke gir meg så mye annet enn at det dekker behovet mitt for å være sosial. Hvor gammel er du?

Anonymkode: b3629...488

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har høy sosial intelligens så det er ikke problemet. Og mange vil være venner med meg. Problemet er heller at jeg synes folk snakker om så ekstremt mye dumt. Jeg sitter og irriterer meg over at det er mulig å være så lite reflekterte om jeg kan si det sånn. Det eneste man kan snakke om er jo vær og vind, overfladiske ting og sladder. Begynner man med nyheter eller samfunnsspørsmål så blir det bare pinlig. Og dype spørsmål, filosofering, logikk og vitenskapelige problemstillinger er helt uaktuelt. Jeg ønsker meg nære venner som har samme interesser som meg, og som klarer å se at vi faktisk vet ekstremt lite om verden og hvorfor ting er som de er. Samtidig ønsker jeg meg venner som jeg kan dra ut på byen og ha det gøy med. Etter ganske mange tiår her på denne jorden er min erfaring at de to ikke kan kombineres på noe vis. 

Jeg er litt redd for å føle meg veldig underlegen og mye dummere for å være ærlig. Redd for å oppdage at jeg står midt i mellom og aldri vil passe inn noe sted. 

Anonymkode: ec9b6...3a4

Da må du oppsøke arenaer for disse interessene da, eventuelt diskutere på et forum. Kanskje du burde skifte miljø, hva jobber du med og bor du på en stor eller liten plass?

Anonymkode: 8440b...2f4

[Mis(s)Understood]

Den tradisjonelle IQ alene er så snever og utelukker de aspektene hvori mennesker flest opplever lykke:

De korte nettene i mai, hånd i hånd med kjæresten i Oslogater hvor syrinene blomstrer og bedøver nesen med sin herlige duft av sommer som er på vei.

En varm sommerfredag med en iskald pils på varm balkong.

Å kunne se lykken en katt opplever når du endelig er hjemme og den kryper opp i fanget ditt.

Varmen fra en venns kinn og kropp når man står inntil hverandre og klemmes et kvarter i duskregnet.

Lykken er en følelse som skapes ved de andre intelligensene enn IQ'en.

 

[AnonymBruker]

Smarte mennesker som syns synd på seg selv er noe av det mest slitsomme jeg møter. De kan ramse opp i lengde hvorfor det er synd på dem og hvorfor de har det så fælt. De vikler så store floker av selvmedlidenhet at de aldri kommer ut av det.

Ja, så er det kjipt å føle seg isolert fra mennesker flest, men hva hjelper det å sutre over det resten av livet? Blir livet bedre av det? Nei. Livet er det det er, enten tar man tak og gjør det man kan for å gjøre det levelig, eller kanskje man har så store lidelser at der er andre alternativ å vurdere. Men å synes synd på seg selv hjelper ingen og forandrer ikke virkeligheten. Da kan man heller fokusere på å hjelpe andre dersom man har slike ekstraordinære evner til å forstå mennesker og samfunn.

Anonymkode: 02ea9...3b8

[AnonymBruker]

3 timer siden, NotNaomi skrev:

Jeg har 120,så det er ikke det at jeg er et geni akkurat: -) og det er nå en stund siden jeg tok den siste. Tok første som 6-åring,dernest en som 21-åring fordi jeg sto helt fast på hva jeg ville videre,så det var en test som også ga meg pekepinn på yrke. Deretter en som 30-åring fordi jeg slet hardt med det sosiale og fikk henvisning fra lege til psykolog. Var der over et halvt år til samtaler. 

Kan aldri tenke meg at iq alene er årsaken til problemene all den tid den er 120. Mener å ha lest/hørt at man kommuniserer best med en som er ett standardavvik fra en selv, så med 120 vil du kommunisere godt med 35 % av befolkningen. I alle fall hvis man kun tar høyde for iq. Slik samfunnet er lagt opp så er 120 den beste iq'en å ha - høyt nok til å lykkes med det meste, men samtidig lavt nok til å unngå utfordringer knyttet til høy iq. 

Anonymkode: b3629...488

[AnonymBruker]

^ interessant for det er det som er erfaringen min fra virkeligheten. Personer med iq rundt 120 og ofte 130 er relativt "normale" og ender opp med å trives i et omtrentlig normalt liv. Kanskje noen eksentriske trekk, men de blir rundere i kantene ut i 20 eller 30 årene og lever tilnærmet normale liv. Da ser jeg at personer med iq 140- 150+ sliter mer på det området og aldri helt finner in plass. De forstår mer og bredere enn de med 130 og mindre i iq og forstår på hvilken måte de blir eller blir ikke forstått av andre.  Men ofte forstår de metaen bak dette også og lever sine liv noe distansert fra folk flest

Anonymkode: 02ea9...3b8

[AnonymBruker]

Den 20. april 2016 at 23.28, NotNaomi skrev:

Ja,takk for innspill dere! Jeg leser med interesse. Vi er ikke lykkeligere eller har det bedre enn andre. Jeg føler meg aldri ensom,vet ikke hva ordet betyr en gang! Men jeg SKJØNNER jo at det ikke er det uultimate. Jeg tenker at høy iq er så overvurdert ifh til hvilke verdier som gir oss et godt og rikt liv.

Merkelig at en med over gjennomsnittlig høy intelligens ikke vet hva ordet ensom betyr...

Anonymkode: 039d8...74b

[AnonymBruker]

2 timer siden, Mis(s)Understood skrev:

Den tradisjonelle IQ alene er så snever og utelukker de aspektene hvori mennesker flest opplever lykke:

De korte nettene i mai, hånd i hånd med kjæresten i Oslogater hvor syrinene blomstrer og bedøver nesen med sin herlige duft av sommer som er på vei.

En varm sommerfredag med en iskald pils på varm balkong.

Å kunne se lykken en katt opplever når du endelig er hjemme og den kryper opp i fanget ditt.

Varmen fra en venns kinn og kropp når man står inntil hverandre og klemmes et kvarter i duskregnet.

Så fint du skriver, du burde skrevet en fortelling.  

Anonymkode: 7a42f...390