Intelligens betyr hvor mye?

[Gjest NotNaomi]

Ser det er tråder om intelligensnivå her. Som om det betyr...hva?

Jeg har ganske høy iq. Mange har det. Det er ikke så uvanlig det. Men hvor lykkelige gjør det oss? Hvilken forandringer klarer vi skape? Hvor ofte blir vi sett?

Vi er egentlig ganske ulykkelige sjeler,mange av oss. Vi er "outkast". Sære,ofte alene,erindringer. Så. Jeg spør,hvor gjevt er det å være intelligent over gjennomsnittet? 

Vi bare kaver rundt. 

De som lever livet,de mer kloke og filosofiske,de er mye lykkeligere. De lever mye mer livet. Tillegner seg alt av det som er viktig i livet en lever.

Intelligens er så overvurdert.

[AnonymBruker]

?

Anonymkode: 1b16c...eaa

[Gjest NotNaomi]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

?

Anonymkode: 1b16c...eaa

Jeg mener bare å si at å være over gjennomsnitt intelligent ikke betyr noe. Ikke i et levende liv: -) tror vi er ganske ulykkelige ifh til andre.

[AnonymBruker]

9 timer siden, NotNaomi skrev:

Jeg mener bare å si at å være over gjennomsnitt intelligent ikke betyr noe. Ikke i et levende liv: -) tror vi er ganske ulykkelige ifh til andre.

The more you know, the more you know that you dont know. 

Det er uheldigvis et sammenheng mellom lykke og IQ, hvor de med lavere IQ viser mer lykke enn de med høyere nivå.

Det spørs litt på hva du vil måle det mot egentlig. Er det lykke vi går etter? Er det for lykke at menneskeheten har gått igjennom alt de har gjort? Eller er det kanskje noe mer? Noe vi ennå ikke har forstått? 

Anonymkode: 2629d...c8f

[StineN]

Ignorance is bliss, ligger noe i det altså.

[AnonymBruker]

Det er ikke mange som har høy IQ, de fleste har jo ikke det - spesielt ikke jo høyere man kommer. En IQ på 130 er det bare rundt 2% av befolkningen som har. 

Men nå er jeg delvis enig med deg da - hva er "fordelene" det gir oss etc..

Jeg kan bruke meg selv som et eksempel. Jeg har en ganske høy IQ. Ikke i nærheten av Einstein, men jeg har en IQ på rundt 98% prosentil, altså ca 130.

 

Lang kjedelig livshistorie om hvordan høy IQ påvirket meg på VGS og etterhvert universitetet:

 

Jeg testet ikke IQen min før jeg var rundt 20 år, men jeg visste nok at jeg var litt "smartere" enn snittet. De fleste sa det til meg at jeg tok ting raskt, og jeg oppdaget jo selv at jeg kunne oppnå toppkarakterer med minimal innsats på ungdomsskolen og VGS. Dette ble et tveegget sverd på VGS. Siden jeg visste hvor lett jeg kunne "ta" ting, gav det meg mange uvaner som påvirket meg negativt.

Et perfekt eksempel var skolearbeid og lesing til prøver/tentamen osv. I fag som interesserte meg, gjorde jeg det veldig bra. Jeg fikk 6 i fag som fysikk, matematikk, naturfag, geografi og gym(nå har ikke gym så mye med IQ å gjøre men..). Disse fagene interesserte meg nok til at jeg faktisk satt av rundt en time for å lese til prøven. Men med andre fag var ikke dette like lett. Hvis jeg hadde en prøve i f eks Norsk som overhodet ikke interesserte meg, så utsatte og utsatte jeg lesingen til det ble for seint. Jeg brukte veldig mye tid på dataspill, og siden jeg visste jeg tok ting raskt, så sa jeg alltid til meg selv at "jeg rekker å lese etterpå".

Da ble det slik at jeg overbeviste meg selv til at jeg rakk å lese litt i senga før jeg la meg, men når jeg la meg i senga sa jeg til meg selv at jeg rekker å lese i morgen ved frokost - og ved frokost sa jeg til meg selv at jeg rekker å lese på bussen +++ helt til jeg sitter ved pulten og ikke har lest i det hele tatt. Jeg hatet den følelesen, men det samme skjedde hver jaevla gang siden jeg ikke eide selvdisiplin til å gjøre ting jeg synes var kjedelig. Jeg strøk aldri på disse prøvene jeg ikke leste til - jeg fikk som regel en 4er. Men dette gjaldt de fleste av fagene slik at jeg gikk ut med et snitt på rundt 4.5 fra VGS. Dette er ikke noe dårlig snitt, men jeg var forbannet over meg selv siden jeg visste jeg kunne lett klart å få 6 i alle fag hvis jeg bare eide 1% av selvdisiplinen som vennene mine hadde. Vennene mine brukte veldig mye mer tid enn meg på skolearbeid, men snittet vårt var veldig likt fra VGS. Forskjellen var at jeg brukte 1 time på prøvelesing i uken mens de ofte brukte 1-2 timer hver dag(14 timer totalt i uka).

Jeg kom inn på studiet jeg ville uansett, siden jeg var i førstegangstjenesten(2 poeng) + at jeg tok opp 2-3 fag og faktisk lærte å tvinge meg selv til å lese. Dette gjorde at jeg hadde over 50 poeng - og kom inn på studiet jeg ville.

Først på universitetet oppdaget jeg at jeg hadde en reell fordel mtp høy IQ. Jeg gikk sammen med ei venninne fra hjemstedet mitt som er ett år yngre(hun gikk rett på utdanning, mens jeg brukte et år på militæret + ta opp fag). Hun ble alltid sett på som veldig smart, siden hun hadde 6 i snitt fra VGS. Jeg trodde hun skulle knuse meg resultatmessig på universitetet, og ble overrasket da jeg fikk bedre resultater enn henne i nesten alle emner. Vi hadde rundt 6 timer forelesning per emne i uken, slik at det ble 18 timer skole(3 emner per semester). I tillegg brukte jeg rundt 0.5 -1 time per emne ekstra hjemme per dag, slik at jeg jobbet rundt 25 timer i uken med studiet totalt(lesing + undervisning). Jeg fikk stort sett A og B med den innsatsen, mens venninnen min brukte opp mot 40 timer i uka for å klare C eller bedre i de samme emnene. Husk at dette er et studium som blir ansett som relativt vanskelig - master i fysikk.

 

Konklusjonen er egentlig at høy IQ ikke gir deg noen store fordeler hvis du ikke gir en innsats selv. En person med 115 i IQ kan lett utkonkurrere en person med 130 i IQ hvis han/hun legger inn nok innsats, men hvis en med 115 og 130 IQ legger ned like mye innsats vil nok den med 130 i IQ få bedre resultater i de aller fleste tilfeller. Jeg tror også at når man kommer "høyt" nok innen et felt, vil IQ være avgjørende om hvor godt man gjør det. Det er ikke tilfeldig at folk som Einstein hadde en veldig høy IQ. 

Jeg har mange uvaner og "rare" ting jeg gjør. Jeg er ekstremt lat når det gjelder gjøremål jeg ikke liker, men er samtidig ekstremt opptatt av ting som interesserer meg. På VGS kunne jeg sitte å lese om fysikk som ikke var pensum i det hele tatt isteden for å lese til norskprøven dagen etter. Jeg lærer også best på natten føler jeg, så døgnrytmen min kan være ganske rar til tider. Rundt klokka 01:00 - 03:00 på natten er jeg i mitt ace. Jeg går ofte en tur om dagen også for å snakke/argumentere/diskutere med meg selv om alt mulig. 

 

Anonymkode: 588eb...3d3

[Gjest matpoesikultur]

15 timer siden, NotNaomi skrev:

Ser det er tråder om intelligensnivå her. Som om det betyr...hva?

Jeg har ganske høy iq. Mange har det. Det er ikke så uvanlig det. Men hvor lykkelige gjør det oss? Hvilken forandringer klarer vi skape? Hvor ofte blir vi sett?

Har du hørt om normalfordelingen? Ganske høy IQ er nettopp uvanlig. IQ-tester på FB o.l. er forresten ikke helt legitime.

[AnonymBruker]

Har aldri testet IQ annet enn på nett, men tror jeg ligger noe over snittet uten å være supersmart. (130ish)

Dette gir meg mange fordeler slik jeg ser det. Jeg tar ting raskt, jeg ser sammenhenger osv. Jeg er også lykkelig og tilfreds med hvor jeg er i livet. Men kom ganske langt opp på UNI før jeg forstod at mange av de bra tingene i livet må man jobbe for.  

Har lest en artikkel som sa at det var korrelasjon mellom suksess i livet og IQ.

Anonymkode: 74a39...8e3

[Gjest NotNaomi]

Ja,takk for innspill dere! Jeg leser med interesse. Vi er ikke lykkeligere eller har det bedre enn andre. Jeg føler meg aldri ensom,vet ikke hva ordet betyr en gang! Men jeg SKJØNNER jo at det ikke er det uultimate. Jeg tenker at høy iq er så overvurdert ifh til hvilke verdier som gir oss et godt og rikt liv.

[Gjest NotNaomi]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri testet IQ annet enn på nett, men tror jeg ligger noe over snittet uten å være supersmart. (130ish)

Dette gir meg mange fordeler slik jeg ser det. Jeg tar ting raskt, jeg ser sammenhenger osv. Jeg er også lykkelig og tilfreds med hvor jeg er i livet. Men kom ganske langt opp på UNI før jeg forstod at mange av de bra tingene i livet må man jobbe for.  

Har lest en artikkel som sa at det var korrelasjon mellom suksess i livet og IQ.

Anonymkode: 74a39...8e3

Men hva med vennskap? Nærhet til andre? Det betyr vel mest? Jeg har aldri hatt det. Jeg vil gjerne oppleve det framfor noe annet: -)

[Gjest NotNaomi]

9 timer siden, matpoesikultur skrev:

Har du hørt om normalfordelingen? Ganske høy IQ er nettopp uvanlig. IQ-tester på FB o.l. er forresten ikke helt legitime.

Fb,hva mener du? :-) jeg tok test allerede som 6-åring. Er sjeleglad for god lærer på barneskolen,jeg var egentlig helt lost. Er det i grunnen enda. Er helt på utsiden av alt.

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke mange som har høy IQ, de fleste har jo ikke det - spesielt ikke jo høyere man kommer. En IQ på 130 er det bare rundt 2% av befolkningen som har. 

Men nå er jeg delvis enig med deg da - hva er "fordelene" det gir oss etc..

Jeg kan bruke meg selv som et eksempel. Jeg har en ganske høy IQ. Ikke i nærheten av Einstein, men jeg har en IQ på rundt 98% prosentil, altså ca 130.

 

Lang kjedelig livshistorie om hvordan høy IQ påvirket meg på VGS og etterhvert universitetet:

 

Jeg testet ikke IQen min før jeg var rundt 20 år, men jeg visste nok at jeg var litt "smartere" enn snittet. De fleste sa det til meg at jeg tok ting raskt, og jeg oppdaget jo selv at jeg kunne oppnå toppkarakterer med minimal innsats på ungdomsskolen og VGS. Dette ble et tveegget sverd på VGS. Siden jeg visste hvor lett jeg kunne "ta" ting, gav det meg mange uvaner som påvirket meg negativt.

Et perfekt eksempel var skolearbeid og lesing til prøver/tentamen osv. I fag som interesserte meg, gjorde jeg det veldig bra. Jeg fikk 6 i fag som fysikk, matematikk, naturfag, geografi og gym(nå har ikke gym så mye med IQ å gjøre men..). Disse fagene interesserte meg nok til at jeg faktisk satt av rundt en time for å lese til prøven. Men med andre fag var ikke dette like lett. Hvis jeg hadde en prøve i f eks Norsk som overhodet ikke interesserte meg, så utsatte og utsatte jeg lesingen til det ble for seint. Jeg brukte veldig mye tid på dataspill, og siden jeg visste jeg tok ting raskt, så sa jeg alltid til meg selv at "jeg rekker å lese etterpå".

Da ble det slik at jeg overbeviste meg selv til at jeg rakk å lese litt i senga før jeg la meg, men når jeg la meg i senga sa jeg til meg selv at jeg rekker å lese i morgen ved frokost - og ved frokost sa jeg til meg selv at jeg rekker å lese på bussen +++ helt til jeg sitter ved pulten og ikke har lest i det hele tatt. Jeg hatet den følelesen, men det samme skjedde hver jaevla gang siden jeg ikke eide selvdisiplin til å gjøre ting jeg synes var kjedelig. Jeg strøk aldri på disse prøvene jeg ikke leste til - jeg fikk som regel en 4er. Men dette gjaldt de fleste av fagene slik at jeg gikk ut med et snitt på rundt 4.5 fra VGS. Dette er ikke noe dårlig snitt, men jeg var forbannet over meg selv siden jeg visste jeg kunne lett klart å få 6 i alle fag hvis jeg bare eide 1% av selvdisiplinen som vennene mine hadde. Vennene mine brukte veldig mye mer tid enn meg på skolearbeid, men snittet vårt var veldig likt fra VGS. Forskjellen var at jeg brukte 1 time på prøvelesing i uken mens de ofte brukte 1-2 timer hver dag(14 timer totalt i uka).

Jeg kom inn på studiet jeg ville uansett, siden jeg var i førstegangstjenesten(2 poeng) + at jeg tok opp 2-3 fag og faktisk lærte å tvinge meg selv til å lese. Dette gjorde at jeg hadde over 50 poeng - og kom inn på studiet jeg ville.

Først på universitetet oppdaget jeg at jeg hadde en reell fordel mtp høy IQ. Jeg gikk sammen med ei venninne fra hjemstedet mitt som er ett år yngre(hun gikk rett på utdanning, mens jeg brukte et år på militæret + ta opp fag). Hun ble alltid sett på som veldig smart, siden hun hadde 6 i snitt fra VGS. Jeg trodde hun skulle knuse meg resultatmessig på universitetet, og ble overrasket da jeg fikk bedre resultater enn henne i nesten alle emner. Vi hadde rundt 6 timer forelesning per emne i uken, slik at det ble 18 timer skole(3 emner per semester). I tillegg brukte jeg rundt 0.5 -1 time per emne ekstra hjemme per dag, slik at jeg jobbet rundt 25 timer i uken med studiet totalt(lesing + undervisning). Jeg fikk stort sett A og B med den innsatsen, mens venninnen min brukte opp mot 40 timer i uka for å klare C eller bedre i de samme emnene. Husk at dette er et studium som blir ansett som relativt vanskelig - master i fysikk.

 

Konklusjonen er egentlig at høy IQ ikke gir deg noen store fordeler hvis du ikke gir en innsats selv. En person med 115 i IQ kan lett utkonkurrere en person med 130 i IQ hvis han/hun legger inn nok innsats, men hvis en med 115 og 130 IQ legger ned like mye innsats vil nok den med 130 i IQ få bedre resultater i de aller fleste tilfeller. Jeg tror også at når man kommer "høyt" nok innen et felt, vil IQ være avgjørende om hvor godt man gjør det. Det er ikke tilfeldig at folk som Einstein hadde en veldig høy IQ. 

Jeg har mange uvaner og "rare" ting jeg gjør. Jeg er ekstremt lat når det gjelder gjøremål jeg ikke liker, men er samtidig ekstremt opptatt av ting som interesserer meg. På VGS kunne jeg sitte å lese om fysikk som ikke var pensum i det hele tatt isteden for å lese til norskprøven dagen etter. Jeg lærer også best på natten føler jeg, så døgnrytmen min kan være ganske rar til tider. Rundt klokka 01:00 - 03:00 på natten er jeg i mitt ace. Jeg går ofte en tur om dagen også for å snakke/argumentere/diskutere med meg selv om alt mulig. 

 

Anonymkode: 588eb...3d3

Yes,ser deg: -) ja, hva er nå fordelene? :-)

[AnonymBruker]

Den 20. april 2016 at 23.37, NotNaomi skrev:

Fb,hva mener du? :-) jeg tok test allerede som 6-åring. Er sjeleglad for god lærer på barneskolen,jeg var egentlig helt lost. Er det i grunnen enda. Er helt på utsiden av alt.

 

Yes,ser deg: -) ja, hva er nå fordelene? :-)

En av fordelene er at jeg skjønner ting raskere rett og slett. Mens veninnen min bruker 3 timer for å forstå et konsept - er det ofte at jeg bare trenger 30min til en time for å forstå det samme. Dette gjør at jeg får mer fritid til å gjøre det jeg liker, mens andre må lese pensum. Bortsett fra dette ser jeg ikke så veldig mange fordeler.

Anonymkode: 588eb...3d3

[Citpensacola]

Jeg synes på mange måter det er en stor belastning å være langt over gjennomsnittlig intelligent. Det er vanskelig å finne andre mennesker jeg virkelig kommer overens med, og vanskelig å identifisere seg med andre. Jeg har heldigvis et par gode venner som er på samme nivå som meg, og en (liten) familie av samme ulla. For ikke å snakke om hvor vrient det er å finne seg en partner! Nå er jeg heldigvis ikke spesielt interessert i akkurat det, iom at jeg foretrekker å leve livet mitt på min egen måte uten at andre har så mye med det å gjøre, men man føler seg ganske isolert og fjern fra resten av samfunnet.

[AnonymBruker]

Det forbauser meg hvor mange intelligente personer som bare sutrer om hvor belastende det er i stedet for å bruke intelligensen sin til å finne måter å forbedre livet sitt på. Hvis du er så smart som du tror bør du klare å finne ut hva du vil og hvordan du skal komme dit. Det er mange i verden som har høy intelligens, og i disse internettider er det ikke noen heksekunst å finne dem hvis man vil ha noen å diskutere med.

Anonymkode: a3a80...33b

[Gjest NotNaomi]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det forbauser meg hvor mange intelligente personer som bare sutrer om hvor belastende det er i stedet for å bruke intelligensen sin til å finne måter å forbedre livet sitt på. Hvis du er så smart som du tror bør du klare å finne ut hva du vil og hvordan du skal komme dit. Det er mange i verden som har høy intelligens, og i disse internettider er det ikke noen heksekunst å finne dem hvis man vil ha noen å diskutere med.

Anonymkode: a3a80...33b

Det handler mest om det sosiale. Der sliter jeg. Er typen som liker å finne løsninger,si fra på ordentlig måte,og så snakke seg til enighet(om det så er enig om uenighet). Mens andre viser for meg ofte for mye følelser,lager drama og blir sinte og sure i dagevis. Det stjeler mye energi fra meg,jeg må jo akseptere det.

Greit å finne ut hvor og hva en vil,for sånn praktisk er jeg der. Bortsett fra en fysisk skade som gjør meg 50% ufør,noe jeg ikke får gjort noe med. Når de periodene med smerte setter i gang,så må jeg holde meg i ro,men jeg greier det,for da leser jeg og er på nett. Jeg kan ikke ta sterkere smertestillende enn de jeg bruker,for ingen får i meg noe med morfin ol. Jeg klager ikke på tilværelsen sånn sett,jeg har det helt greit sånn. Tror muligens det kan skorte på å forstå andre. Og vice versa.

[AnonymBruker]

Synes det blir for enkelt å skylde på iq alene, SÅ gjennomsyrende er det tross alt ikke. Kanskje vil høy iq føre til at man er mer bevisst, men det skal søren meg ikke stå i veien for å snu en negativ tankegang til noe positivt. Når det kommer til det sosiale så forstår jeg deg, men jeg tror at man med høy iq bare må venne seg til denne følelsen av å være alene, selv når man snakker med vennene sine. Hvor høy iq har du? (Bare for å få en idé)

Anonymkode: b3629...488

[AnonymBruker]

Synes jeg leste noe om at de med høyere sosial IQ/emosjonell intelligens var lykkeligere enn de med kun høy IQ. 

Anonymkode: 7a42f...390

[absinthia]

Har med at folk med litt høyere intelligens enn gjennomsnittet ofte vokser opp med en følelse av at de er rare fordi de skiller seg ut, på grunn av at de ikke følger den store mengden. Andre barn og medelever synes også at de skiller seg litt ut og skjønner dem ikke helt, derfor blir de litt utenfor.  Det er ikke så mye som skal til, det holder at barnet har et høyt ordforråd og uttrykker seg litt for voksent for de andre, slik at de andre ikke skjønner helt hva det er de sier,, da de ikke skjønner alle ordene.

 

En annen ting forskere har funnet ut, at folk som har bittelitt lite selvinnsikt, men nok til å gjøre det godt i relasjoner med andre, er lykkeligere enn de som har god selvinnsikt. 

[Cuntzilla]

Den 19.4.2016 at 23.08, NotNaomi skrev:

Ser det er tråder om intelligensnivå her. Som om det betyr...hva?

Jeg har ganske høy iq. Mange har det. Det er ikke så uvanlig det. 

 

Som nevnt tidligere: IQ-score er normalfordelt, noe som betyr at store avvik per definisjon er uvanlige. Snitt/median på IQ er 100, og standardavviket er vel på pluss/minus 15 (forskjellige versjoner her da sier Google, men er den jeg har hørt mest), så det er innenfor 85-115 du vil finne sånn ca "alle". Så det er altså ikke mange som har IQ over 115. Det er en matematisk umulighet.

Jeg blir sprø av at alle på KG har IQ over 130. Og dysleksi selvsagt, det er jo årsaken til at disse lynende intelligente menneskene aldri kan språk. Men det er en digresjon.

Selv så har jeg vel som oftest scoret over 115 på IQ-tester på noenlunde seriøse nettsteder (Mensa og Ill.vit. etc), uten at de er helt godkjente som mål de heller. Men uansett, jeg vet jeg er relativt glup. Jeg var et barnegeni, årevis foran mine jevnaldrende. På et punkt i livet følte jeg folk tok meg igjen, men blir vel fremdeles ansett som en smarting  Det har hjulpet meg masse på skole og i jobb selvsagt, jeg har ekstremt lett for å lære og kunne gjort hva som helst og blitt akkurat det jeg ville, om det så var astronaut eller hjernekirurg. 

Sosialt sett har jeg aldri hatt problemer, føler tvert imot det har vært en fordel der også. Men har hørt andre har det, sikkert de som er enda smartere enn meg igjen, og at litt av poenget med f.eks. Mensaklubben er å ha et fora hvor disse avvikerne kan ha noen jevn-intelligente å sosialisere litt med.

Jeg tror ikke høy intelligens automatisk gjør deg lykkelig, jeg har også lest forskning på at det tvert imot gjør en mer ulykkelig. Jeg er nok en liten grubler, aldri tilfreds, føler alltid at livet må ha mer å by på. Har også havnet i en jobb som bare er middels stimulerende intellektuelt sett, jeg burde nok skutt enda litt høyere/gått inn i et fag med enda mer vekt på det teoretiske. Jeg hadde kanskje vært mer tilfreds der jeg var om jeg ikke hadde denne ideen om at jeg kunne blitt hva jeg ville, at jeg ikke har utnyttet hele mitt potensiale. Det er vel forøvrig ikke symptomatisk for folk med høy IQ, det er vel egentlig felles for hele min generasjon. Men jeg ser av og til på noen jeg kjenner som kanskje ikke har spesielt høy IQ, som sitter der i en bygd og har hus, hund, to unger og en uengasjerende rutinejobb, og innbiller meg at de er lykkeligere enn meg, mer tilfreds med tilværelsen. Jeg hadde jo hengt meg i nærmeste tre. 

Endret 24. april 2016 av Cuntzilla

[Gjest NotNaomi]

11 minutter siden, Cuntzilla skrev:

Som nevnt tidligere: IQ-score er normalfordelt, noe som betyr at store avvik per definisjon er uvanlige. Snitt/median på IQ er 100, og standardavviket er vel på pluss/minus 15 (forskjellige versjoner her da sier Google, men er den jeg har hørt mest), så det er innenfor 85-115 du vil finne sånn ca "alle". Så det er altså ikke mange som har IQ over 115. Det er en matematisk umulighet.

Jeg blir sprø av at alle på KG har IQ over 130. Og dysleksi selvsagt, det er jo årsaken til at disse lynende intelligente menneskene aldri kan språk. Men det er en digresjon.

Selv så har jeg vel som oftest scoret over 115 på IQ-tester på noenlunde seriøse nettsteder (Mensa og Ill.vit. etc), uten at de er helt godkjente som mål de heller. Men uansett, jeg vet jeg er relativt glup. Jeg var et barnegeni, årevis foran mine jevnaldrende. På et punkt i livet følte jeg folk tok meg igjen, men blir vel fremdeles ansett som en smarting  Det har hjulpet meg masse på skole og i jobb selvsagt, jeg har ekstremt lett for å lære og kunne gjort hva som helst og blitt akkurat det jeg ville, om det så var astronaut eller hjernekirurg. 

Sosialt sett har jeg aldri hatt problemer, føler tvert imot det har vært en fordel der også. Men har hørt andre har det, og at litt av poenget med f.eks. Mensaklubben er å ha et fora hvor disse avvikerne kan ha noen jevn-intelligente å sosialisere litt med.

Jeg tror ikke høy intelligens automatisk gjør deg lykkelig, jeg har også lest forskning på at det tvert imot gjør en mer ulykkelig. Jeg er nok en liten grubler, aldri tilfreds, føler alltid at livet må ha mer å by på. Har også havnet i en jobb som bare er middels stimulerende intellektuelt sett, jeg burde nok skutt enda litt høyere/gått inn i et fag med enda mer vekt på det teoretiske. Jeg hadde kanskje vært mer tilfreds der jeg var om jeg ikke hadde denne ideen om at jeg kunne blitt hva jeg ville. Det er vel forøvrig ikke bare symptomatisk for folk med høy IQ, det er vel egentlig felles for hele min generasjon. Men jeg ser av og til på de som kanskje ikke har spesielt høy IQ, som sitter i en bygd og har hus, hund, to unger og en uengasjerende rutinejobb, og innbiller meg at de er lykkeligere enn meg, mer tilfreds med tilværelsen. Jeg hadde jo hengt meg i nærmeste tre. 

Mulig jeg mente at folk flest ikke er spesielt dumme,og at høy intelligens er mer uvanlig. Som regel syns jeg mange bare er likegyldige og ikke tenker godt nok over ting. De fremstår nok mer dumme enn det de er,og jeg velger å tro at de er smartere enn det virker. 

Ellers forstår jeg godt hva du mener. Jeg ble flyttet opp en klasse på barneskolen. Resultatet ble jo mobbing,men det preger meg ikke,for hadde jo noen venner. Måtte le litt av siste du skrev. Er enig!