frvillig arbeid eller lager arbeid? snakke med pappesker?

[AnonymBruker]

Jeg er venneløs. Kort og enkelt, og fakta. Jeg har ei venninne, men ser hun kanskje 2 gang i året. Hun har andre venner som hun prioriterer før meg. Jeg er den hun tar kontakt med, når ingen andre svarer eller er opptatt. 

Jeg jobber ikke og er psykisk syk. Vært det de siste 4 årene. 
Men har tenkt litt på det å jobbe frivillig hos røde kors f.eks. 
Fordi det er en utfordring og "arbeidstrening" som NAV ser på det som. Jeg luftet tankene mine for NAV og saksbehandleren sa i et møte at frivillig arbeid hadde vært en god start. Enn f.eks skjermet bedrift eller annen type jobb. 

Jeg vil være sosial, jeg vil ha et liv og jeg vil ha venner. Men det er ikke så enkelt. 
Tror du at røde kors er en bra måte å møte folk på? Er det mer sosialt enn "normal" jobb? Det er snakk om lagerarbeid, putte meg i bakrommet slik at ingen ser meg. For meg er det uaktuelt fordi det er ikke utfordrende nok. For meg er det å gi etter for angsten. Jeg lar angsten vinne, og det vil jeg ikke! Jeg hiver meg ikke ut i en jobb som jeg er dømt til å tape på. Jeg vil ikke møte veggen igjen. 
Så jeg føler frivillig arbeid er det beste.. Fordi det er mer fleksibelt, ingen penger er i bildet (mindre press), NAV godtar det og det høres mer sosialt ut enn lagerarbeid. 

Føler at lagerarbeid er lavmålt for meg, litt.. nedverdigende. Jeg er ikke tilbakestående, som NAV tror. 
Lagerarbeid er flott det, for de som faktisk ønsker det. 
Men jeg vil ikke bli satt i et hjørnet og få høre "flink jente" vær gang jeg møter opp på "jobb". Jeg kan mer enn som så! 
Det føles ut som at NAV er fornøyd hvis jeg står i et mørkt lager alene, og prater med pappesker. Da er jeg superflink som er såå sosial. 

Anonymkode: d22b0...fbb

[applestories]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber ikke og er psykisk syk. Vært det de siste 4 årene. 
Men har tenkt litt på det å jobbe frivillig hos røde kors f.eks. 
Fordi det er en utfordring og "arbeidstrening" som NAV ser på det som. Jeg luftet tankene mine for NAV og saksbehandleren sa i et møte at frivillig arbeid hadde vært en god start. Enn f.eks skjermet bedrift eller annen type jobb. 

Anonymkode: d22b0...fbb

Jeg skjønner at du blir frustrert over å føle at NAV vil sette deg til en jobb du føler er under din verdighet. Men husk på at det er snakk om arbeidstrening.

For å være litt slem her - du har jo vært syk, som du skriver, i fire år. Du har ikke vært i jobb. Du er ikke sosial. Du trenger en måte å komme deg ut på, og du ønsker deg dette selv. Hvilke grunner tilsier at du IKKE burde begynne "nederst", men færrest forventninger og kun muligheter for å imponere og jobbe deg oppover? Hvorfor skulle en arbeidsgiver ta sjansen på å gi deg en jobb med ansvar og forpliktelser?

Jeg har sett folk starte alt for høyt, både i jobb og i arbeidstrening, og kræsje voldsomt da forventningene de hadde til seg selv, og presenterte for alle andre, var så fullstendig urealistiske. Hvert eneste nytt forsøk blir en enda større nedtur. Det er ikke rart man ikke orker mer til slutt.

Du skriver at du er psykisk syk. Selvsagt kan ikke NAV presentere deg for en arbeidsgiver som en kandidat for en vanlig stilling med vanlige krav til effektivitet og stabilitet. NAV kan ikke tvinge arbeidsgivere til å ta inn noen, og er avhengig av et gjensidig tillitsforhold. Du må rett og slett bevise at du klarer mer enn de tror, se på det som en sjanse til å imponere noen, det er en ganske god følelse.

[Den mystiske]

Signerer over.

I tillegg, du kan jo alltids gi det et forsøk(da du i bunn og grunn ikke har noe å tape på det, slik jeg forstår saken.).

Den som intet våger, vinner ikke...

Lykke til! 

[Wenda]

Lagerjobb er ikke nedverdigende. Det er også en viktig jobb, men mest av alt så er det en arbeidstrening som gjør at du får faste arbeidstider og forholde deg til osv uten at det blir for mye press

Røde Kors er også et supert tiltak, men det KAN oppfattes mer som en hobby enn som en jobb (avhengig av din situasjon/hva du deltar på hos RK osv) Hva med å starte på en lagerjobb samtidig som at du melder deg inn i Røde Kors og etterhvert som du klarer det så blir du med på diverse aktiviteter RK har på din egen fritid? 

[SunnivaOslo]

Hvilke lagerjobber er det slik at man blir "puttet på bakrommet slik at ingen ser deg?" Har jobbet I 3 lagerjobber/produksjonsjobber og der er man ikke et team og gjør forskjellige ting enn å "snakke med pappesker"..det er også litt rart at du føler lagerjobber er under din verdighet når du ikke har jobbet på 4 år..

Hva kan du tenke deg i RK da?Noen aktiviteter som feks Hjelpekorpset krever at du er ganske aktivt med,mens andre aktiviteter krever typ 1-2 dager i måneden,det går jo såklart å være med på flere aktiviteter da,og det er ikke alle aktiviteter du kanskje passer til mtp din psykiske helse.

[SunnivaOslo]

*der er man et team☺

[AnonymBruker]

Hva ser du for deg at du kan bidra med i Røde kors? For eksempel besøksvenn (eller en som følger eldre til timer, handler osv) Krever mye av deg, du må møte opp uansett dagsform, du må være veldig sosial..

Du skal igjennom en prossess, og jeg tror at en lagerjobb vil være det beste i starten, når du føler at du mestrer dette, så kan du fint gjøre andre sosiale ting. for eksempel innen røde kors eller andre frivillige organisasjoner.

 

Det er veldig bra at du vil gjøre noe, men pass på deg selv og.

 

Anonymkode: 52618...9b0

[AnonymBruker]

Nedverdigende å jobbe på lager, faktisk. Du bør tenke over hvordan lagerarbeidere som leser dette føler seg. Det er en viktig jobb.

"Jeg er ikke tilbakestående, som NAV tror" kommentaren din kunne du forresten ha spart deg for. Det er åpenbart at du ser ned på lagerarbeidere, og hadde jeg hatt deg som venn ville jeg ha vært ett skritt nærmere å dumpe deg kun på grunn av den holdningen. 

Anonymkode: 64967...e0f

[AnonymBruker]

Moderne lagre dreier seg ikke om å bli pakket inn på et bakrom der man "snakker med pappesker". De er gjerne store, det er ofte en del folk og man må samarbeide for å få ting til å gå effektivt. Det er heller ingen latmannsjobb, tempoet på et moderne og veldrevet lager er gjerne høyt og det er ikke noe slaraffenliv. Det kan også være skiftordninger avhengig av volum og behov. 

Anonymkode: 88815...8eb

[AnonymBruker]

TS her. 

Først som sist; Det er ikke lagerarbeid i seg selv som er nedverdigende. 
Men det at NAV vil putte meg bakpå i et lager i en matbutikk, rema, bunnpris etc. Fordi de mener jeg ikke er i stand til å gjøre noe annet. Jeg kan ikke gjøre noe produktivt i et lager, for jeg har ikke truckfører beviset. Jeg er liten og svak, så det å flytte store, tunge ting med redskaper har jeg ikke sjanse til, uten truck. Jeg er ubrukelig i et lager, jeg har ingenting å komme med i en slik jobb. 

Jeg sliter sosialt på grunn av angst. 
Jeg klarer å stå i kassen 8 timer i uken, eller 16. Kassearbeid er noe jeg heller vil gjøre, enn å bli puttet bakerst i en mørk lagerrom. Det å stå ute i butikken er vanskelig (sette ut varer), fordi jeg er da konstant i veien for kundene, noe som trigger angsten. Kassen er tryggere, fordi jeg har mitt lille område, et sted jeg ikke er i veien for noen. 

Jeg har jobbet i butikk, men ser ikke på det som "jobb". For det var sommerjobb rett før jeg møtte veggen. 
Kassen gikk greit, men sleit med å stå ute i butikken, på grunn av over nevnte grunner. 

NAV har sett ned på meg fra dag 1. 
Saksbehandleren min (som jeg holder på å bytter nå, venter på papir-arbeidet skal bli ferdig) har behandlet meg som om jeg er tilbakestående. Hun måtte være med meg over alt, holde meg i hånden fordi noen med min diagnose klarer det ikke selv. F.eks legetimer, fastlegen og psykolog. Og andre tiltak igjennom NAV. Også legetimer som ikke har noe med NAV å gjøre. Da satt mamma ned foten og ba hun om å ryke og reis, og nå venter jeg på å få ny saksbehandler  
Hun ringer ukentlig, for å spørre hvordan det gikk. Altså å komme meg til psykolog. Hun tror jeg tar taxi, for det har hun bestemt. Jeg tar buss, fordi det er en utfordring, og jeg må utfordre angsten for å bli friskere. 
Jeg kommer meg til lege, tannlege, fastlege etc helt selv. Nye usikre plasser er vanskeligere, men klarer det til slutt (med panikk og tårer, men klarer det!). 
Det er ikke enkelt, tru meg, men jeg klarer det selv! 
Hun ringer for meg, selv om at jeg sier det ikke er nødvendig. Psykologen er enig, jeg er ikke så inkompetent som saksbehandleren min mener jeg er. Det er flaut og nedverdigende å dra til div ting, med saksbehandleren min hakk i hel, bare sitter der å hvisker "Nå var du flink xxxx", fordi jeg sier et ord i et møte. 

Jeg har sosial angst. Jeg er tilbakestående. 

Røde kors er ikke noe jeg brenner for. Det er ingen hobby. Men det er en større utfordring enn lagerarbeid. Jeg blir ikke puttet i et mørkt rom, for å skjule meg for andre, slik som NAV vil. 

Jeg vil utfordre meg selv. Jeg vil gjøre det som er vanskelig. Jeg får panikk bare av å tenke på det. Men jeg må, for å bli frisk! 

- Ts

Anonymkode: d22b0...fbb

[AnonymBruker]

Kanskje det er derfor du snakker med pappesker?

Anonymkode: d7403...480

[AnonymBruker]

Du kommer til å klare deg fint!  Gjennom det jeg leser her ser det ut som om du har en driv som vil få deg gjennom dette!  Ikke bry deg om nav dama.  Hør på lege og psykolog.  Og stå på!  

Anonymkode: 9d53b...494

[AnonymBruker]

Ts her, igjen.

Problemet mitt er ikke viktige ting, som det å dra til lege f.eks. 
Men det som går utenfor "må" kategorien, som å dra på grillfest med familien, konfirmasjoner til slekt, feire min egen bursdag og andres, feire 17. Mai, dra på kafé med venner, dra ut på byen å feste. Slike "bonus" ting som andre klarer. 

Det som er verst for meg, er det som går utenfor "må" kategorien. 
Jobb er verre enn må, bonus og alt annet. For det krever en del av meg, jeg forplikter meg til å si ja til alt. Hvis jeg sier nei til ekstravakter så mister jeg jobben. Møter jeg ikke opp fordi jeg er psyk, så mister jeg jobben. 
Det er enda verre igjennom NAV. For da har jeg både arbeidsgiver og NAV som puster meg i nakken. Som presser meg og dytter meg frem, det er også enda flere å skuffe hvis jeg ikke klarer det. 

Det å dra på butikken for å handle melk er krevende. Jeg blir utslitt psykisk og fysisk, jeg gråter, hyperventilerer, kaster opp og får panikkangst. Men jeg må, for hvis jeg ikke gjør det så får det konsekvenser. 
Jeg blir da tvangsinnlagt fordi jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. 
Det er enda verre enn 5 min med ekstrem ubehag for å dra på butikken. En innleggelse er min største frykt, for da har jeg ikke kontroll. Andre skal styre alt for meg, holde meg i hånden og hjelpe meg igjennom daglige ting. 

Frivillig arbeid er noe jeg må. Men noe jeg tror jeg kan takle. Fordi jeg forplikter meg i en kort periode av gangen. 
F.eks 2 dager uken i 3 uker. Så ei uke fri med "bare" psykolog, så 3 dager i uken i 3 uker. osv osv. Jeg kan også prøve ut forskjellige arbeidsoppgaver og finne den som passer meg. I en butikk så er det mindre muligheter, og jeg må da bytte fra butikk til barnehage til renhold etc etc. Jeg må bytte arbeidsplass og starte på nytt gang på gang. Mens hos Røde Kors f.eks får jeg prøvd flere ting, på ett og samme sted. Ser for meg at RK er mer sosialt, enn en jobb. For alle er der for å hjelpe, ingen tjener noe penger på det. Mens i butikk må du gjøre arbeidsoppgavene. Det er forventet at du skal holde kjeft og jobbe, ikke skravle med kolleger i arbeidstiden. Et slikt "overfladisk" sosialt miljø hjelper ikke angsten min. Det er enklere for angsten, men det hjelper meg ikke i det hele tatt. 
Vanlig jobb er vær dag, faste dager, faste tidspunkt, faste arbeidsoppgaver. Jeg er også bundet til avtalen i lengre tid av gangen. For meg er ikke det en utfordring, det er ikke noe jeg blir frisk av. Det å gjemme meg bak i lageret er ingen utfordring. Det blir da kun en byrde i hverdagen. NAV blir glad, men jeg tjener ikke noe på det. 
Men frivillig arbeid blir en utfordring, en byrde men en positiv byrde, fordi jeg får noe igjen for det. Jeg er da ett skritt nærmere en angstfri hverdag, fordi jeg utfordrer angsten. 

Selv om at angsten vil lagerarbeid, så vil jeg noe vanskeligere, men samtidig ikke for vanskelig. Jeg må jo starte ett sted! 

-ts

Anonymkode: d22b0...fbb

[Bærtur]

Lagerjobb, kan jo være en fin jobb. Det er også å kommunisere med andre. Kanskje, hvis du takler lageret bra, kan du sitte i kassa etter hvert, det er jo noe med å bygge opp en relasjon med de som jobber i butikken også. Vise at du takler de små tingene først og er klar for utfordringer. Alt ettersom hvor stor butikken er, vil det jo være flere som har matpause samtidig, og da har du muligheten til å bli kjent med folk.

 

Røde Kors kan også være bra, eller kanskje ikke. Dette gjelder alle jobber, det handler om oppgaver, folkene du jobber sammen med og hvilken kjemi dere har sammen.

 

Uansett ønsker jeg deg masse lykke til!

[AnonymBruker]

Røde Kors kan være en bra måte å bli kjent med nye mennesker på hvis man er super-utadvendt. Hvis man ikke er utadvendt i det hele tatt, og til og med hvis man må manne seg opp for å hilse på alle i rommet man er i (jeg har det ofte slik) så er det ikke nødvendigvis et sted man får nye venner. Man kan ha noen fine timer med folka man møter, og med mindre man legger de til på Facebook der og da så er de borte fra tilværelsen ens ganske fort. Slik er min opplevelse av den organisasjonen. 

Anonymkode: 90983...2df

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Røde Kors kan være en bra måte å bli kjent med nye mennesker på hvis man er super-utadvendt. Hvis man ikke er utadvendt i det hele tatt, og til og med hvis man må manne seg opp for å hilse på alle i rommet man er i (jeg har det ofte slik) så er det ikke nødvendigvis et sted man får nye venner. Man kan ha noen fine timer med folka man møter, og med mindre man legger de til på Facebook der og da så er de borte fra tilværelsen ens ganske fort. Slik er min opplevelse av den organisasjonen. 

Anonymkode: 90983...2df

Hva med bymisjonen, er det samme? Føler bymisjonen er mer.. kristent enn Røde Kors. Jeg er ikke Kristen eller religiøs. Er redd for å ikke bli godt mottatt der, siden jeg ikke er kristen. 
Gikk på kristen folkehøyskole og der var det to grupperinger; Kristne og ikke-kristne. Jeg hadde venner i begge grupperingene, men jeg var ikke velkommen i møtene deres. De sa jo at alle var velkommen, fikk høre at de snakket om oss ikke-kristne bak ryggen vår, og vi var egentlig ikke velkommen siden vi ikke var kristen. Vi ødela hele poenget med disse møtene, siden vi ikke var troende.
Det var felles-bønn med sang de første 5 minuttene, så var det bare sosialt. 
Jeg sitter igjen med dårlige erfaringer av kristne etter det året. Andre som jeg gikk på skole med før det, var også slik. De prøvde å få deg over på deres side.. når de så på det som tapt kamp så vendte de deg ryggen. 

Sikkert mange troende som er snille mot alt og alle. Har møtt folk som er troende, men de prøver ikke å konvertere deg, faktisk så tok det flere år før de sa noe, og det forandret ingenting. 
Men jeg er skeptisk på grunn av mine erfaringer. Derfor har jeg egentlig utelukket bymisjonen. 

Noen andre du anbefaler? Andre enn bymisjonen og RK?

-ts

Anonymkode: d22b0...fbb

[AnonymBruker]

Det virker som om du blir litt for opphengt i å krangle med deg selv. Iallefall slik jeg leser det. Du har mulighet for å ta egne valg, men blir skremt av det? Gjetning. Jeg leser det som om det skulle vært meg selv. Jeg sliter med å vite hva jeg trenger, og be om å få det, eller gjøre det... eller noe - klumsete formulert. Jeg har unngått ting i mange år på grunn av usikkerhet og til tider sterk angst. Jeg vil jeg vil, men får det ikke til, tør ikke, klarer ikke, vil faen ikke. Det er ikke en lur vei å gå, da blir det mange år med "papp-eske snakking". Jeg håper du finner ut av hva du vil, og at du gir det en sjanse.

Jeg har inntrykk av at i kirkens bymisjon er det mange voksne og ressurssterke mennesker som er frivillige, ofte studenter også. Det er ikke sikkert at miljøet har et sånt videregående-preg, som det ikke er rart at finnes på en folkehøyskole - da de fleste som går der kommer rett fra videregående. 

Anonymkode: b9699...06f