Alle hater meg

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg er. For 5 år siden ble jeg sykemeldt med depresjon, men var kun syk i et par måneder. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid vært litt nede, spesielt etter erting på skolen osv. Alle syns jeg er rar og merkelig, sliter med å komme i kontakt med andre for de vil ikke snakke med meg. Til og med min familie tar nesten ikke kontakt lenger. Alt jeg klarer å tenke på er at alle hater meg, ingen liker meg og jeg vil bare dø. Og sånn går dagene. Har det greit på jobb utdad selv om ingen vil snakke med meg der heller, kommer hjem, og forsetter denne mantraen. Begynner å bli tungt å være så nede men er nok ikke syk nok til å få hjelp. Vet ikke hvorfor jeg føler det sånn, men skulle ønske jeg ble påkjørt av buss eller noe så jeg slipper dette her. Skal snart reise på ferie alene og vurderer seriøst å bare bli igjen og ikke si noe til noen. 

Anonymkode: de4f5...512

[Summers]

Utrolig trist at du føler det sånn, men du bør oppsøke psykolog. Alt for mange som føler de ikke sliter nok for å kunne få psykologhjelp og du er en av dem.

Og det med det sosiale kommer til å ordne seg, tror de fleste som er ensomme mest av alt er for dårlige til å ta inititativ, det er ikke fordi de er for rare til  å ha et sosialt liv. Man kan være rimelig rar og fortsatt være godt likt.

Endret 16. april 2016 av Summers

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Summers skrev:

Utrolig trist at du føler det sånn, men du bør oppsøke psykolog. Alt for mange som føler de ikke sliter nok for å kunne få psykologhjelp og du er en av dem.

Og det med det sosiale kommer til å ordne seg, tror de fleste som er ensomme mest av alt er for dårlige til å ta inititativ, det er ikke fordi de er for rare til  å ha et sosialt liv. Man kan være rimelig rar og fortsatt være godt likt.

Takk for fint svar

Jeg prøver å ta intitativ, men føler folk snur seg vekk. Lettere å snakke om kun jobb, men med en gang den rammen forsvinner så snur folk seg vekk. Klarer ikke å starte en samtale basert på normale ting uten at folk sikkert føler at det blir merkelig og litt intervju aktig. Så folk snakker ikke med meg. Sliter med samtale med tidligere venner også. Får ingen nye. Selv ikke med familien får jeg ført en normal samtale

Anonymkode: de4f5...512

[himmeloghav]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hva jeg er. For 5 år siden ble jeg sykemeldt med depresjon, men var kun syk i et par måneder. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid vært litt nede, spesielt etter erting på skolen osv. Alle syns jeg er rar og merkelig, sliter med å komme i kontakt med andre for de vil ikke snakke med meg. Til og med min familie tar nesten ikke kontakt lenger. Alt jeg klarer å tenke på er at alle hater meg, ingen liker meg og jeg vil bare dø. Og sånn går dagene. Har det greit på jobb utdad selv om ingen vil snakke med meg der heller, kommer hjem, og forsetter denne mantraen. Begynner å bli tungt å være så nede men er nok ikke syk nok til å få hjelp. Vet ikke hvorfor jeg føler det sånn, men skulle ønske jeg ble påkjørt av buss eller noe så jeg slipper dette her. Skal snart reise på ferie alene og vurderer seriøst å bare bli igjen og ikke si noe til noen. 

Anonymkode: de4f5...512

Hvor gammel er du? Hva med å søke kontakt via kontaktannonser som f.eks. Aktivitetsvenner.no eller finne en interesse du kan dele med andre. Hvis du tar kolkektivtransport kan du kanskje begynne å snakke med de du treffer ofte eller naboer?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, himmeloghav skrev:

Hvor gammel er du? Hva med å søke kontakt via kontaktannonser som f.eks. Aktivitetsvenner.no eller finne en interesse du kan dele med andre. Hvis du tar kolkektivtransport kan du kanskje begynne å snakke med de du treffer ofte eller naboer?

Har forsøkt. Var nettopp på et slags treff forrige helg men folk slutter å snakke med meg etter første dagen. Ikke rart det

Anonymkode: de4f5...512

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for fint svar

Jeg prøver å ta intitativ, men føler folk snur seg vekk. Lettere å snakke om kun jobb, men med en gang den rammen forsvinner så snur folk seg vekk. Klarer ikke å starte en samtale basert på normale ting uten at folk sikkert føler at det blir merkelig og litt intervju aktig. Så folk snakker ikke med meg. Sliter med samtale med tidligere venner også. Får ingen nye. Selv ikke med familien får jeg ført en normal samtale

Anonymkode: de4f5...512

Kjenner meg så igjen på dette. Jeg har en talefeil i tillegg så det er drepern å forsøke å bli kjent med nye folk samt prate med familie. Jeg har kuttet ut mange, og nå har jeg mest kontakt med mine sønner. Jeg håper inderlig de slipper å oppleve sosiale problemer slik jeg har.

Anonymkode: ae6b7...2db

[AnonymBruker]

Det er nok et oppheng du har for tiden eller en slags selvoppfyllende profeti, du føler du ikke greier å snakke med andre, og går sikkert å tenker mye på dette og når du har en samtale låser det seg. I stedet for å bare la en samtale flyte fritt og ikke tenke over hva man skal si. Tving deg selv til å snakke med andre, om været eller noe i nærmiljøet feks så skal du se det blir lettere jo mer trening du får. 

Anonymkode: de05b...105

[AnonymBruker]

Jeg hater deg ikke! Og hvis jeg ikke hater deg, betyr det at ikke alle hater deg. 

Det kan virke som om du har havnet i en litt dårlig spiral, hvor ting egentlig bare blir verre og verre uten at du kommer deg ut av det. Er du sikker på at depresjonen ikke sitter i enda? Hvis dette er så alvorlig at du vil dø, høres det litt sånn ut. Mulig å snakke med legen om det? 

Hvis det er noen trøst, så er visst jeg og "rar". Jeg vet ikke helt hvorfor, ei heller hva som defineres som "normalt", men det er nå så. Min løsning var å finne andre "rare", så kunne vi være rare sammen. Det gjelder bare å finne noen som man passer med, man kan jo ikke passe like godt sammen med andre. 

Forøvrig kan jeg anbefale å jobbe litt med å trives bedre i eget selskap hvis man sliter litt med å være i andres selskap. Det er ingen som sier at man MÅ være sosial, og hvis man har det bedre alene så er det jo bare å være litt mer alene. Og hvis du vil være igjen på feriestedet så er det jo bare å gjøre det, prøve noe nytt, kanskje du finner et nytt miljø som passer deg bedre? 

 

Anonymkode: 74662...12e

[Summers]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for fint svar

Jeg prøver å ta intitativ, men føler folk snur seg vekk. Lettere å snakke om kun jobb, men med en gang den rammen forsvinner så snur folk seg vekk. Klarer ikke å starte en samtale basert på normale ting uten at folk sikkert føler at det blir merkelig og litt intervju aktig. Så folk snakker ikke med meg. Sliter med samtale med tidligere venner også. Får ingen nye. Selv ikke med familien får jeg ført en normal samtale

Anonymkode: de4f5...512

Om familien din hadde hatt lite kontakt med deg fordi de synes du er rar og ikke en givende samtalepartner så vil jeg si at i hvert fall foreldrene dine er rimelig spesielle.

Vil legge til at det mange steder sikkert er egne sosialiseringsgrupper for folk som sliter sosialt slik at de kan sosialisere med hverandre, eneste som er kjipt er jo at det kan være stor forskjell på nivået da, så kan jo hende at du synes de er rare. De har sikkert noe info om tilbudet hos  fastlegen/psykologen.

Har også en kompis som er rimelig populær selv om han ikke snakker så mye, men han tar det igjen ved å være god lytter og flink til å gi oppmerksomhet til folk. Bestekompisen hans er veldig pratsom så de utfyller hverandre.

Endret 16. april 2016 av Summers

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen - både i det å bli sett på som litt rar, og at det er mye lettere å snakke om jobb. Så snart det kommer til 'small talk' stopper det opp og jeg aner ikke hva jeg skal si. Jeg merker det fort når jeg møter nye mennesker (en sjelden gang, og alltid gjennom jobb) at samtalen stopper når de spør om hvem jeg er, hvor jeg bor. Jeg har tatt en del dumme valg de siste årene, vært passiv, inaktiv og generelt bare eksistert i stedet for å leve. Når samtalen så dreier over på meg trekker jeg meg unna. Forteller jeg sannheten trekker andre seg unna.

Har dessverre ingen gode råd, skulle gjerne møtt andre rare jeg kunne vært rar sammen med, men vi holder jo oss gjerne for oss selv

Anonymkode: fbd51...d98

[AnonymBruker]

Trives greit alene, men så er jo det liksom ikke normalt. Folk syns jo det er sært at jeg ikke er ute på lørdagskveldene osv. Alle i familien maser om nettverk og om jeg har venner osv og jeg lyver io bare. For ikke så lenge siden så var det en liten fest på jobb hvor jentene ble invitert - utennom meg. Jeg er sikkert tidenes party pooper men alikevel. Har møtt andre med mine interesser eller "rarhet" men alikevel så klarer jeg å miste de. Jeg skjønner jo at jeg gjør noe galt, men forstår ikke hva. Utrolig kjedelig å sitte med ledergruppen på jobb og ingen ser på meg når jeg snakker. Nå begynner alle rundt meg å gifte seg og få ban, mens jeg nettopp dumpa typen for jeg følte meg kvalt. Så nå er alle opptatt med sitt og jeg kan forsvinne uten at folk vet om det. Mor har jeg ingen kontakt med, ingen liker henne heller og jeg slekter nok for mye på hun, og min far får jeg nesten ikke tak i. Trives nesten bedre med barna i familien men til og med der begynner folk å reagere og jeg vet jo ikke hva de tenker om meg, tenk hvis de tror det verste? Så fristet til å stikke av til utlandet, fake egen død og bare legge alt bak meg. Tviler på at det blir lagt merke til på en stund alikevel siden vi ikke bor i samme by

Anonymkode: de4f5...512

[AnonymBruker]

Dersom du bor på sørlandet, kan du stikke innom for å glane på tv sammen med en annen raring. Jeg er ikke en sånn som utbryter "Nå slår vi av tv'en og PRATER SAMMEN, å ha på tv'en er så usosialt! Jeg hater når  folk sier det. 

Anonymkode: 12dd5...db9

[Gjest Snuppi]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har forsøkt. Var nettopp på et slags treff forrige helg men folk slutter å snakke med meg etter første dagen. Ikke rart det

Anonymkode: de4f5...512

Å si at alle hater deg er en alvorlig påstand.  Alle går ikke rundt å hater et menneske som de ikke kjenner. Har du tenkt på hvilke signaler du sender ut til omverdenen? Om holdningen din er at alle hater meg, sender du ut negative signaler. Du må få hjelp til å bryte tankemønsteret ditt og synet på deg selv, samt komme deg ut av offerrollen. Med god hjelp og innsats fra din side kommer dette til å gå helt fint

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Summers skrev:

Om familien din hadde hatt lite kontakt med deg fordi de synes du er rar og ikke en givende samtalepartner så vil jeg si at i hvert fall foreldrene dine er rimelig spesielle.

Vil legge til at det mange steder sikkert er egne sosialiseringsgrupper for folk som sliter sosialt slik at de kan sosialisere med hverandre, eneste som er kjipt er jo at det kan være stor forskjell på nivået da, så kan jo hende at du synes de er rare. De har sikkert noe info om tilbudet hos  fastlegen/psykologen.

Har også en kompis som er rimelig populær selv om han ikke snakker så mye, men han tar det igjen ved å være god lytter og flink til å gi oppmerksomhet til folk. Bestekompisen hans er veldig pratsom så de utfyller hverandre.

Og hvor finner man disse sosialseringsgruppene? Skulle gjerne vært på en slik selv. 

Anonymkode: 5f932...85d

[Gjest Juami]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har forsøkt. Var nettopp på et slags treff forrige helg men folk slutter å snakke med meg etter første dagen. Ikke rart det

Anonymkode: de4f5...512

Er du sikker på at det ikke er du som slutter å ta kontakt med venner, familie og nye beskjetskaper? Jeg nekter å tro at du er så merkelig at ingen vil snakke med deg og at alle hater deg, tror heller at du er så overbevist at du er det og at du derfor ødelegger relasjoner for å "bevise" for deg selv at du har rett i det. Fordi når du virkelig tror på at det er sånn så blir det gjerne sånn også, fordi du mer eller mindre ubevisst utstråler eller sier ting (verbalt og/eller non-verbalt) som tyder på du ikke vil ha noe kontakt med andre. Du skriver at du sliter med å sette i gang en samtale, har det alltid vært sånn? 

Jeg tror ikke du klarer å fikse disse problemene alene, og vil anbefale deg psykolog. Gå og snakk med fastlegen om tankene dine. Lykke til  

[AnonymBruker]

Det har alltid vært vanskelig å starte en samtale. Har noen stygge talefeil, som gjør at ord kan gå i surr, kan gjerne begynne på et og avslutte på et annet. Enkelte henger seg forsatt veldig opp i det, feks når jeg skulle be om fri den tredje, men mente den andre og kom fram som andje. Akkurat som tungen ikke henger sammen med hodet. Småstammer litt i veldig stressa perioder, sier mye teit feks i går sa jeg at jeg skulle bli ferdig med en mappe og sier matte. Høres ut som filleting men det er plagsomt. Og det husker jeg godt at jeg ble mobbet for på barneskolen. Jeg burde sikkert bytte jobb, føler ikke at det er det riktige arbeidsmiljøet for meg da de fleste i ledergruppeb liker å gjør narr av alle om det gjelder sykemeldinger, utseende osv.

Jeg setter meg nok i en veldig offerrolle her, men jeg vet jo at det er jeg som er problemet og ikke dem. Det er jo jeg som klarer å skyve dem bort på en eller annen måte. 

Hodet bare går i surr og klarer ikke å stoppe det. I alle år som jeg husker så har jeg alltid tittet ut vinduer og stoppet med broer for jeg vet at det kan være en løsning å bare hoppe. Jeg ser trikken kommer i mot meg og hodet sier "gå ut i veien". Vet ikke hvordan jeg kan skru det av. Jeg tørr ikke å spør om innleggelse eller noe for alle kommer til å le av det på jobb. Der snakkes det høyt om at alle syke ødelegger for bedriften.

Anonymkode: de4f5...512

[Summers]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og hvor finner man disse sosialseringsgruppene? Skulle gjerne vært på en slik selv. 

Anonymkode: 5f932...85d

Vet ikke hvor du bor, men spør på helestasjonen om de vet noe om tilbudet der du bor. Hadde en venninne som jobbet med det på UiO, men det var for studenter. Regner med at man har noe lignende for voksne, for er jo et rimelig bra tilbud som sikkert ikke koster så mye  for det  offentlige å opprettholde. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hodet bare går i surr og klarer ikke å stoppe det. I alle år som jeg husker så har jeg alltid tittet ut vinduer og stoppet med broer for jeg vet at det kan være en løsning å bare hoppe. Jeg ser trikken kommer i mot meg og hodet sier "gå ut i veien". Vet ikke hvordan jeg kan skru det av. Jeg tørr ikke å spør om innleggelse eller noe for alle kommer til å le av det på jobb. Der snakkes det høyt om at alle syke ødelegger for bedriften.

Anonymkode: de4f5...512

Er ikke lov med selvmordstanker på KG. Nå må du ikke ta livet ditt, helsen din kommer før jobben din, er ikke sikkert du blir innlagt(tror det skal mye til uten at jeg er psykolog), kan være du "bare" får noen psykolotimer og til slutt du må ikke tro det er håpløst før du har snakket med psykologen og gitt anbefalingene hans en ordentlig sjans. Det er jo nesten definisjonen på det å være deprimert det at man har et urealistisk negativt syn på livet og tror at ting er dømt til å være som de alltid har vært uavhengig av hva man gjør. Og at man ikke er i stand til å oppnå et "vanlig liv".

Rimelig mange som har fått depresjonene sine kurert så tror det ordner seg for deg.

Endret 16. april 2016 av Summers

[AnonymBruker]

Den 16. april 2016 at 11.12, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hva jeg er. For 5 år siden ble jeg sykemeldt med depresjon, men var kun syk i et par måneder. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid vært litt nede, spesielt etter erting på skolen osv. Alle syns jeg er rar og merkelig, sliter med å komme i kontakt med andre for de vil ikke snakke med meg. Til og med min familie tar nesten ikke kontakt lenger. Alt jeg klarer å tenke på er at alle hater meg, ingen liker meg og jeg vil bare dø. Og sånn går dagene. Har det greit på jobb utdad selv om ingen vil snakke med meg der heller, kommer hjem, og forsetter denne mantraen. Begynner å bli tungt å være så nede men er nok ikke syk nok til å få hjelp. Vet ikke hvorfor jeg føler det sånn, men skulle ønske jeg ble påkjørt av buss eller noe så jeg slipper dette her. Skal snart reise på ferie alene og vurderer seriøst å bare bli igjen og ikke si noe til noen. 

Anonymkode: de4f5...512

Jeg kjenner meg igjen i hvordan du har det. Hvis du vil kan vi godt ha kontakt. Jeg bor i Oslo, kvinne på 43 år. 

Anonymkode: 5f932...85d

[Gjest Handymanhedmark]

Hvis noen av dere vil, så vil jeg gjerne bli vennen deres 😊 send meg en pm

[Babylon4ever]

"When everybody hates you, you got nothing to loose!"

Du høres deprimert ut, og du bør ikke si at du ikke er dårlig nok til å søke hjelp med slike tanker. Snakk med legen din og vær så snill å ikke vær flau over at du føler deg sånn. Har man et dårlig selvbilde og er deprimert, kan man ofte bli avvisende og aggressiv uten at man helt ser det selv, og andre kan oppfatte det som uvennlighet som gjør at det er vanskelig å ta kontakt. Det er også lett å internalisere, det vil si å tolke alt negativt og at det er noe galt med deg. Folk har ofte nok med sine egne problemer, og har helt sikkert ikke de negative tankene du tror andre har om deg. Stå på! Du må vise viljestyrke og ta en tur til legen for en prat!

Endret 17. april 2016 av Babylon4ever