Hvordan hjelpe broren min?

[Bonobo]

Hei, jeg har en bror som er nærmere 30 år med psykiske vansker.  Noen i familien min har sagt til meg i fortrolighet at de mener det kan dreie seg om Aspbergers. Dette vet jeg selv ingenting om, og vil ikke spekulere i diagnoser...men jeg ser han sliter. Konkret vil jeg si at han sliter med sosiale relasjoner, språk (bruker lang tid på å få frem noe, det han sier kommer ofte ut feil slik at vi må ta alt han sier med en klype salt da vi vet han egentlig ikke mener det på den måten etc.), gjør mye på impulser, lite konsekvenstenking, offerrolle, dårlig selvfølelse (har jeg inntrykk av, men er vel bare han som vet om det stemmer), men også mye generell likegyldighet til alt i livet. 

Ingen jobb, ingen utdannelse, men har flytta ut. Dog bor han under familiens ve o vel (vil ikke gå nærmere inn på dette).

Jeg merker foreldrene mine sliter. De vet ikke hva de skal gjøre. Livet hans er veldig stagnert fra typ 22 års alderen. Det mest konkrete jeg kan  tenke på er at han får psykolog hjelp. Men hvordan gjøre dette når han nekter? Han kan også bli veldig aggressiv, og kan plutselig hisse seg opp på offentlige steder om små ting. 

 

Jeg trenger konkret hjelp til hvordan jeg kan hjelpe broren min som jeg er så glad i, og som jeg ønsker skal ha et bra liv. Uten foreldre som sliter seg ut for å gjøre dette for han.

 

Takk

[JulesLykke]

Personer med psykiske problemer er ofte de siste til å innse at de har det. 
Dette kan være veldig vanskelig for dere som er pårørende å se på og også håndtere. 
Det er lurt å gå med en myk vending i forhold til dette med å bli diagnostisert eller gå til psykolog, for det er veldig vanskelig for personen med vanskene og plutselig skal starte i behandling. Jeg hadde satt meg ned å pratet med han. Ikke vær flere personer når du eller eventuelt en annen i familien som står han nær prater med han, for da kan det fort føles ut som om alle går imot en. Dessverre er det slik at man ikke kan tvinge noen til å hjelpe seg selv, når personen ikke vil eller er klar for å bli hjulpet enda. Si ting akkurat som du føler det er, spør han hva han føler ovenfor det. Det er også viktig å si at dette er noe DU føler, og ikke "anklage" han ved å si eks. "Du er jo ikke sosial og gjør sånn og sånn," for da kan det være lett for han å gå i forsvars-modus. Du bør også prate med en lege eller lignende for å høre hvordan man skal gå frem, for når det er psykisk blir det litt vanskeligere. 

Håper dette kunne hjelpe litt? Lykke til :- )

[Bonobo]

7 timer siden, JulesLykke skrev:

Personer med psykiske problemer er ofte de siste til å innse at de har det. 
Dette kan være veldig vanskelig for dere som er pårørende å se på og også håndtere. 
Det er lurt å gå med en myk vending i forhold til dette med å bli diagnostisert eller gå til psykolog, for det er veldig vanskelig for personen med vanskene og plutselig skal starte i behandling. Jeg hadde satt meg ned å pratet med han. Ikke vær flere personer når du eller eventuelt en annen i familien som står han nær prater med han, for da kan det fort føles ut som om alle går imot en. Dessverre er det slik at man ikke kan tvinge noen til å hjelpe seg selv, når personen ikke vil eller er klar for å bli hjulpet enda. Si ting akkurat som du føler det er, spør han hva han føler ovenfor det. Det er også viktig å si at dette er noe DU føler, og ikke "anklage" han ved å si eks. "Du er jo ikke sosial og gjør sånn og sånn," for da kan det være lett for han å gå i forsvars-modus. Du bør også prate med en lege eller lignende for å høre hvordan man skal gå frem, for når det er psykisk blir det litt vanskeligere. 

Håper dette kunne hjelpe litt? Lykke til :- )

Takk for gode råd om hvordan det er lurt å snakke med/til han:)

[AnonymBruker]

det er godt mulig han er klar over det selv, har han mange venner og har han hatt noe med det motsatte kjønn og gjøre? Ser ofte en sammenheng mellom psykiske vansker og ensomhet å det blir som regel en vond sirkel en aldri kommer ut av med mindre man stikker tidlig å håper på mer lykke neste gang. 

Anonymkode: e988d...8b0

[Bonobo]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

det er godt mulig han er klar over det selv, har han mange venner og har han hatt noe med det motsatte kjønn og gjøre? Ser ofte en sammenheng mellom psykiske vansker og ensomhet å det blir som regel en vond sirkel en aldri kommer ut av med mindre man stikker tidlig å håper på mer lykke neste gang. 

Anonymkode: e988d...8b0

Få venner, og aldri noen kjæreste som jeg vet om. Tror han er i den vonde sirkelen du snakker om ja.

[AnonymBruker]

Det er foreldrene som må sette krav for at han skal få penger. De gjør han en bjørnetjeneste ved å ikke kreve noe tilbake for pengene. De må manne seg opp og ta en orat med han. Psykolog, nav, arbeidstrening osv. 

Anonymkode: a71e2...828

[Bonobo]

Den 14.4.2016 at 17.09, AnonymBruker skrev:

det er godt mulig han er klar over det selv, har han mange venner og har han hatt noe med det motsatte kjønn og gjøre? Ser ofte en sammenheng mellom psykiske vansker og ensomhet å det blir som regel en vond sirkel en aldri kommer ut av med mindre man stikker tidlig å håper på mer lykke neste gang. 

Anonymkode: e988d...8b0

Siterte feil!! Sorry.

 

For en ufølsom ting å si når det gjelder broren min. Men hvis jeg skulle sett på det helt objektivt også, så er alt du tror du vet feil. For det første så er ikke det å ha kjæreste synonymt med å være lykkelig,  og samme andre veien. Jeg vet at grunnen til at han er ulykkelig ikke er pga at han ikke har dame. Samme som jeg vet at han ikke mister alle problemene  i livet om ham får det heller. 

Gi han mer cred enn at han er ulykkelig pga at han ikke har dame. 

Endret 15. april 2016 av Bonobo
Siteringsfeil

[Bonobo]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er foreldrene som må sette krav for at han skal få penger. De gjør han en bjørnetjeneste ved å ikke kreve noe tilbake for pengene. De må manne seg opp og ta en orat med han. Psykolog, nav, arbeidstrening osv. 

Anonymkode: a71e2...828

Takk, skal bringe det videre

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Bonobo skrev:

Siterte feil!! Sorry.

 

For en ufølsom ting å si når det gjelder broren min. Men hvis jeg skulle sett på det helt objektivt også, så er alt du tror du vet feil. For det første så er ikke det å ha kjæreste synonymt med å være lykkelig,  og samme andre veien. Jeg vet at grunnen til at han er ulykkelig ikke er pga at han ikke har dame. Samme som jeg vet at han ikke mister alle problemene  i livet om ham får det heller. 

Gi han mer cred enn at han er ulykkelig pga at han ikke har dame. 

Selvfølgelig vil jeg gi han cred! Tipper han er en av di beste du kjenner og jeg kan garantere at jeg ville likt han, 

 

men ensomhet, følelsen av og være håpløs og om du sier det kan være Asperger inne i bildet så anbefaler jeg deg og snakke med han kun du og han. Du kommer nok og se at det er mye mer inne i bildet en du vet(akkurat som jeg utifra denne tråden trekker konklusjoner)

 

snakk med han på en god måte, få frem at du ønsker det beste for han så han kanskje håpner seg litt, 

(Angående "for en ufølsom ting og si" les deg opp på Asberger, jeg mener ikke vondt, som du fort ser da, kjæreste er ikke synonymt med og være lykkelig nei men har man ALDRI hatt det eller en flørt? og få venner så kan det være en stor årsak til følelsen av håpløshet og psykiske vansker.  

Anonymkode: e988d...8b0

[AnonymBruker]

Den 13. april 2016 at 22.32, Bonobo skrev:

Hei, jeg har en bror som er nærmere 30 år med psykiske vansker.  Noen i familien min har sagt til meg i fortrolighet at de mener det kan dreie seg om Aspbergers. Dette vet jeg selv ingenting om, og vil ikke spekulere i diagnoser...men jeg ser han sliter. Konkret vil jeg si at han sliter med sosiale relasjoner, språk (bruker lang tid på å få frem noe, det han sier kommer ofte ut feil slik at vi må ta alt han sier med en klype salt da vi vet han egentlig ikke mener det på den måten etc.), gjør mye på impulser, lite konsekvenstenking, offerrolle, dårlig selvfølelse (har jeg inntrykk av, men er vel bare han som vet om det stemmer), men også mye generell likegyldighet til alt i livet. 

Ingen jobb, ingen utdannelse, men har flytta ut. Dog bor han under familiens ve o vel (vil ikke gå nærmere inn på dette).

Jeg merker foreldrene mine sliter. De vet ikke hva de skal gjøre. Livet hans er veldig stagnert fra typ 22 års alderen. Det mest konkrete jeg kan  tenke på er at han får psykolog hjelp. Men hvordan gjøre dette når han nekter? Han kan også bli veldig aggressiv, og kan plutselig hisse seg opp på offentlige steder om små ting. 

 

Jeg trenger konkret hjelp til hvordan jeg kan hjelpe broren min som jeg er så glad i, og som jeg ønsker skal ha et bra liv. Uten foreldre som sliter seg ut for å gjøre dette for han.

 

Takk

Hvis han har Aspergers vil han ikke profitere på vanlig samtaleterapi- så diagnose må fastsettes før en tenker løsning. Da kan DPS kontaktes for utredning- men han må ønske det selv...

Anonymkode: 4cd8f...e13

[Raven Emerald]

Ryddet for krenkende utsagn.

Raven Emerald, mod.