Lever virkelig i selvtortur

[AnonymBruker]

Jeg er en 19 år gammel jente og går siste året på vgs. Jeg har gjennom hele livet vært høysensitiv og deprimert, men skjult det så godt jeg kan. Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen, men på us og vgs fikk jeg etterhvert flere venner. Nå er jeg i en stor vennegjeng, men vennskapet er utrolig overfladisk. Det er typisk jenter som går ut hver helg, bryr seg veldig om utseende og popularitet. 

Etter 3 år med de på vgs, sa jeg til en av dem at jeg går til psykolog og har gjort det i flere år. Jeg hadde et håp om at dette skulle gi en forklaring i hvorfor jeg ikke sover på nettene, hvorfor jeg har så migrene og hvorfor jeg ofte unngår alkohol. Hun lovte å støtte meg, og sa at hun var glad for at jeg var åpen om dette til henne.

Dum som jeg var har jeg bestilt en sydentur i sommer med disse "vennene". Men på skolen idag skjedde noe som såret meg helt ekstremt. Venninna mi gikk fra pcn sin og plutselig ser jeg at en chat med alle som skal på tur er med i, bortsett fra meg popper opp. I chatten sto det ting som "okei noen MÅ sove på rom med henne, jeg vet ingen vil men noen må faktisk!" Og flere svarte "men hun virker jo helt psyko, hva er greia hennes, jeg vil egentlig ikke ha henne med engang..."

Jeg latet som vanlig som ingenting, og spanderte lunsj når samme venninne som hadde skrevet dette var "blakk" neste friminutt. Sannheten er at jeg nå er mer lei meg en noen gang, og føler meg så sykt annerledes. Jeg har aldri vært gal, jeg har bare vært svært deprimert. 

Turen er betalt, og jeg må være med. Dette føles helt forferdelig, og jeg kan egentlig ikke vente til vgs og sommeren er ferdig. 

Egentlig ber jeg bare nå om noen trøstende ord i denne forferdelige situasjonen jeg er i

Anonymkode: 8d8fc...431

[Anna Maria]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en 19 år gammel jente og går siste året på vgs. Jeg har gjennom hele livet vært høysensitiv og deprimert, men skjult det så godt jeg kan. Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen, men på us og vgs fikk jeg etterhvert flere venner. Nå er jeg i en stor vennegjeng, men vennskapet er utrolig overfladisk. Det er typisk jenter som går ut hver helg, bryr seg veldig om utseende og popularitet. 

Etter 3 år med de på vgs, sa jeg til en av dem at jeg går til psykolog og har gjort det i flere år. Jeg hadde et håp om at dette skulle gi en forklaring i hvorfor jeg ikke sover på nettene, hvorfor jeg har så migrene og hvorfor jeg ofte unngår alkohol. Hun lovte å støtte meg, og sa at hun var glad for at jeg var åpen om dette til henne.

Dum som jeg var har jeg bestilt en sydentur i sommer med disse "vennene". Men på skolen idag skjedde noe som såret meg helt ekstremt. Venninna mi gikk fra pcn sin og plutselig ser jeg at en chat med alle som skal på tur er med i, bortsett fra meg popper opp. I chatten sto det ting som "okei noen MÅ sove på rom med henne, jeg vet ingen vil men noen må faktisk!" Og flere svarte "men hun virker jo helt psyko, hva er greia hennes, jeg vil egentlig ikke ha henne med engang..."

Jeg latet som vanlig som ingenting, og spanderte lunsj når samme venninne som hadde skrevet dette var "blakk" neste friminutt. Sannheten er at jeg nå er mer lei meg en noen gang, og føler meg så sykt annerledes. Jeg har aldri vært gal, jeg har bare vært svært deprimert. 

Turen er betalt, og jeg må være med. Dette føles helt forferdelig, og jeg kan egentlig ikke vente til vgs og sommeren er ferdig. 

Egentlig ber jeg bare nå om noen trøstende ord i denne forferdelige situasjonen jeg er i

Anonymkode: 8d8fc...431

Jeg får vondt av å lese innlegget ditt. Forstår godt at det gjør vondt og at du er såret. Så det eneste jeg vil påpeke nå, er at av og til blir det brukt store ord som en slenger ut av seg, særlig på nett, og det er ikke alltid det ligger like stor mening bak ordene som det kan virke som. Var jeg deg ville jeg søkt litt mot de jentene som du synes er mest sympatiske, empatiske, og holdt meg litt til dem. Så kanskje blir det en bedre tur enn det du frykter nå.

 

En annen ting jeg vil si, er at jeg synes du har vært flink, midt oppe i depresjonen har du prøvd å være sosial. Og når du bare kommer deg inn i 20-årene skal du se at du treffer på mer og mer modne mennesker som du kan være venner med. Livet ditt vil bare bli bedre:o)