Mangel på samvittighet hos voksen

[AnonymBruker]

Dette ble veldig langt, mulig alt for langt, men jeg håper inderlig noen kan ta seg tid til å lese. Jeg er bekymret for venninnen min, som selv er veldig åpen med meg om sine problemer. 

Hun har fortalt meg følgende;

Hun får ikke dårlig samvittighet over ting hun gjør mot andre. Dersom hun sårer noen etc, så blir hun trist og lei seg for at det skjedde, men hun kjenner ikke at det er ekte følelser. Hun får ikke vondt i seg på vegne av den andre. Dette gjelder kjæresten også. Hvis kjæresten har det vondt blir hun kjempetrist og får en vond klump i magen, men hun føler at det ikke er 100% ekte.

Hun opplever ikke å bli trist av alvorlige nyhetssaker som dukker opp. Alt fra krig til overgrep mot barn, drap etc. Hun syns det er trist og dumt at det skjer, men hun kjenner ikke at hun får vondt i seg.

Hun har et visst maktbehov, hun må alltid ha kontroll, være den som er på toppen. Eks; Hvis kjæresten har gjort noe dumt, så har hun behov for å fortelle at hun har gjort noe som er verre. Hun lyver om helt dagligdagse, små ting. Hun kan lyve om hva hun spiser til frokost, hvor hun er henn, hvilke planer hun har osv. Hun har ingen grunn til å lyve, det skjer automatisk. 

Hun er ekstremt eiesyk overfor kjæresten. 

Hun er avhengig av rutiner, at hun alltid har kontroll over hva som skal skje. hvis ikke blir hun helt fra seg. Hvis kjæresten ikke vet om han kan være med henne i helgen blir hun ordentlig uvel fram til han kan gi henne et svar.

Hun mener at hun utnytter folk. Hun er grei mot enkelte kun for at hun skal få noe igjen. Ikke for at den andre skal ha det bra. Alt handler om at hun skal oppnå tilfredsstillelse.

Hun har aldri vært ordentlig forelsket. Hun har vært sammen med flere, men det har aldri vært ekte. Én av hennes ekser kalte henne sosiopat, og hun tror selv at hun er det.

Hun sier selv at alt handler om at hun selv skal oppnå tilfredsstillelse. Det er ikke nøye hva andre føler, så lenge hun har det bra. Hun sier at hun ikke kjenner seg selv, at hun ikke vet hva som er normalt og ikke, at hun er likegyldig til seg selv som et eget individ. Hun er klar over alt dette, og er fortvilet over at hun ikke klarer å være et godt menneske fra hjertet. Hun vil ingen i verden noe vondt, hun vil at alle skal ha det bra. Hun behandler kjæresten sin og alle rundt seg kjempefint, er aldri noe tull. Hun er liksom verdens beste kjæreste. Denne kjæresten er hun oppriktig forelsket i, her er det ekte følelser. Hun har fått ordentlig dårlig samvittighet et par ganger, og får oppriktig vondt i seg når kjæresten ikke har det bra. Hun tror dette er ting hun har lært av omgivelsene, det kommer ikke fra innsiden.

Jeg er hennes aller beste venninne, og jeg mener at mye her ikke stemmer. Hun er et godt likt menneske, hun har en fantastisk utstråling, er medmenneskelig, Passer på at andre har det bra, stopper og kjører hjem mennesker med tunge handleposer, spretter opp og hjelper alle som trenger hjelp. Hun jobber med barn, og snakker mye om hvordan barna har det, og hun lyser opp dersom de opplever mestring eller andre fine ting.  Hun setter alltid familien sin (og andre) fremfor seg selv. Hun er det man kaller et godt menneske tvers igjennom, et slikt et som verden skulle hatt flere av. Hun fremstår som 110% normal. Sosial og humoristisk anlagt. 

Jeg mener at hun undervurdere seg selv. Jeg har minnet henne på episoder hvor hun har opptredd som "normalt" og vist både empati og medmenneskelighet i måten hun tenker på, hva hun konkluderer med osv. Og dere aner ikke hvor glad hun blir! "Ja, det har du rett i!" Og det er mange episoder det er snakk om.

Hun har slitt MYE i livet sitt. Hun har hatt kjærester som har behandlet henne svært dårlig. Hun har vært utsatt for omsorgssvikt som barn, hun er det man så fint kaller et "løvetannbarn". Hun har kommet seg tilsynelatende greit ut av det, har ikke tenkt noe særlig på det før hun traff kjæresten. Han får ut det aller beste i henne, og de har snakket mye om fortiden. Det har vært tøft for henne, nå har hun begynt og innsett hva som har skjedd, hva hun har vært utsatt for. Nå kan hun gråte, det gjorde hun aldri før. Hun gråter når livet ser mørkt ut, når hun tenker på fortiden, når hun er sliten av å være seg selv. 

Hadde dette vært noe som ikke plaget henne og gjorde henne bekymret så tenker jeg at hun fint kunne levd livet videre slik som det er. Hun fungerer optimalt på alle mulige områder. Hun har hus og jobb, har god økonomi og har et sterkt sosialt nettverk. Men hun har det ikke godt, hun vil så gjerne gi mer av seg selv, gi noe som er ekte. 

Hun har kontakt med psykolog og skal få oppfølging.

Er det noen som har noen tanker? Er dette normalt? Er det noen her som kjenner seg igjen eller kjenner noen andre? Kan dette være en diagnose av noe slag? Jeg søker ikke råd eller noe, jeg er bare veldig interessert i å se om det finner noen med erfaringer. For meg så virker dette helt fjernt, går det an å ikke ha samvittighet, liksom? Men jeg vet at folk er forskjellige, og ønsker å vite om dette kanskje er mer vanlig enn man tror? 

 

Anonymkode: 8d065...d2e

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette ble veldig langt, mulig alt for langt, men jeg håper inderlig noen kan ta seg tid til å lese. Jeg er bekymret for venninnen min, som selv er veldig åpen med meg om sine problemer. 

Hun har fortalt meg følgende;

Hun får ikke dårlig samvittighet over ting hun gjør mot andre. Dersom hun sårer noen etc, så blir hun trist og lei seg for at det skjedde, men hun kjenner ikke at det er ekte følelser. Hun får ikke vondt i seg på vegne av den andre. Dette gjelder kjæresten også. Hvis kjæresten har det vondt blir hun kjempetrist og får en vond klump i magen, men hun føler at det ikke er 100% ekte.

Hun opplever ikke å bli trist av alvorlige nyhetssaker som dukker opp. Alt fra krig til overgrep mot barn, drap etc. Hun syns det er trist og dumt at det skjer, men hun kjenner ikke at hun får vondt i seg.

Hun har et visst maktbehov, hun må alltid ha kontroll, være den som er på toppen. Eks; Hvis kjæresten har gjort noe dumt, så har hun behov for å fortelle at hun har gjort noe som er verre. Hun lyver om helt dagligdagse, små ting. Hun kan lyve om hva hun spiser til frokost, hvor hun er henn, hvilke planer hun har osv. Hun har ingen grunn til å lyve, det skjer automatisk. 

Hun er ekstremt eiesyk overfor kjæresten. 

Hun er avhengig av rutiner, at hun alltid har kontroll over hva som skal skje. hvis ikke blir hun helt fra seg. Hvis kjæresten ikke vet om han kan være med henne i helgen blir hun ordentlig uvel fram til han kan gi henne et svar.

Hun mener at hun utnytter folk. Hun er grei mot enkelte kun for at hun skal få noe igjen. Ikke for at den andre skal ha det bra. Alt handler om at hun skal oppnå tilfredsstillelse.

Hun har aldri vært ordentlig forelsket. Hun har vært sammen med flere, men det har aldri vært ekte. Én av hennes ekser kalte henne sosiopat, og hun tror selv at hun er det.

Hun sier selv at alt handler om at hun selv skal oppnå tilfredsstillelse. Det er ikke nøye hva andre føler, så lenge hun har det bra. Hun sier at hun ikke kjenner seg selv, at hun ikke vet hva som er normalt og ikke, at hun er likegyldig til seg selv som et eget individ. Hun er klar over alt dette, og er fortvilet over at hun ikke klarer å være et godt menneske fra hjertet. Hun vil ingen i verden noe vondt, hun vil at alle skal ha det bra. Hun behandler kjæresten sin og alle rundt seg kjempefint, er aldri noe tull. Hun er liksom verdens beste kjæreste. Denne kjæresten er hun oppriktig forelsket i, her er det ekte følelser. Hun har fått ordentlig dårlig samvittighet et par ganger, og får oppriktig vondt i seg når kjæresten ikke har det bra. Hun tror dette er ting hun har lært av omgivelsene, det kommer ikke fra innsiden.

Jeg er hennes aller beste venninne, og jeg mener at mye her ikke stemmer. Hun er et godt likt menneske, hun har en fantastisk utstråling, er medmenneskelig, Passer på at andre har det bra, stopper og kjører hjem mennesker med tunge handleposer, spretter opp og hjelper alle som trenger hjelp. Hun jobber med barn, og snakker mye om hvordan barna har det, og hun lyser opp dersom de opplever mestring eller andre fine ting.  Hun setter alltid familien sin (og andre) fremfor seg selv. Hun er det man kaller et godt menneske tvers igjennom, et slikt et som verden skulle hatt flere av. Hun fremstår som 110% normal. Sosial og humoristisk anlagt. 

Jeg mener at hun undervurdere seg selv. Jeg har minnet henne på episoder hvor hun har opptredd som "normalt" og vist både empati og medmenneskelighet i måten hun tenker på, hva hun konkluderer med osv. Og dere aner ikke hvor glad hun blir! "Ja, det har du rett i!" Og det er mange episoder det er snakk om.

Hun har slitt MYE i livet sitt. Hun har hatt kjærester som har behandlet henne svært dårlig. Hun har vært utsatt for omsorgssvikt som barn, hun er det man så fint kaller et "løvetannbarn". Hun har kommet seg tilsynelatende greit ut av det, har ikke tenkt noe særlig på det før hun traff kjæresten. Han får ut det aller beste i henne, og de har snakket mye om fortiden. Det har vært tøft for henne, nå har hun begynt og innsett hva som har skjedd, hva hun har vært utsatt for. Nå kan hun gråte, det gjorde hun aldri før. Hun gråter når livet ser mørkt ut, når hun tenker på fortiden, når hun er sliten av å være seg selv. 

Hadde dette vært noe som ikke plaget henne og gjorde henne bekymret så tenker jeg at hun fint kunne levd livet videre slik som det er. Hun fungerer optimalt på alle mulige områder. Hun har hus og jobb, har god økonomi og har et sterkt sosialt nettverk. Men hun har det ikke godt, hun vil så gjerne gi mer av seg selv, gi noe som er ekte. 

Hun har kontakt med psykolog og skal få oppfølging.

Er det noen som har noen tanker? Er dette normalt? Er det noen her som kjenner seg igjen eller kjenner noen andre? Kan dette være en diagnose av noe slag? Jeg søker ikke råd eller noe, jeg er bare veldig interessert i å se om det finner noen med erfaringer. For meg så virker dette helt fjernt, går det an å ikke ha samvittighet, liksom? Men jeg vet at folk er forskjellige, og ønsker å vite om dette kanskje er mer vanlig enn man tror? 

 

Anonymkode: 8d065...d2e

Ingen?

Anonymkode: 8d065...d2e

[AnonymBruker]

Veldig så opptatt du var av venninna di da.

Anonymkode: ba0a9...1dd

[lunamuna]

Din venninne har utviklet en form for beskyttelse. På den måten er det vanskeligere å bli såret, manipulert, men også engasjert og helhjertet involvert. Det er vanlig hos dem som har opplevd noe vondt eller vanskelig.

[AnonymBruker]

Det jeg tenker, er at hun har i mange år lagt lokk på følelsene sine, en form for beskyttelse. Slik at hun i dag mulig ikke vet med sikkerhet hva som kommer fra henne eller hva hun gjør fordi det på en måte er forventet oppførsel. 

Hun bør øve på å kjenne igjen egne følelser, og grunn til at hun kan si at det ikke er ekte, er nok den blokkeringen hun har vent seg til å bruke. 

Har hun vurdert time hos hypnotisør? Eller lignende?

Anonymkode: 47ab0...bda

[AnonymBruker]

12 timer siden, lunamuna skrev:

Din venninne har utviklet en form for beskyttelse. På den måten er det vanskeligere å bli såret, manipulert, men også engasjert og helhjertet involvert. Det er vanlig hos dem som har opplevd noe vondt eller vanskelig.

En form for beskyttelse ja, det kan høres veldig logisk ut - og forklarer en god del. Jeg er også ganske sikker på at dette kommer som resultat av fortiden hennes..

Anonymkode: 8d065...d2e

[AnonymBruker]

Jeg tenker at venninnen din er heldig som har deg, for hun er tydeligvis veldig trygg på deg og deler veldig mye om hvordan hun har det med deg. Du vet veldig mye detaljer om hennes vanskeligheter i hverdagen, og det viser jo at hun føler hun kan snakke med deg, og det tror jeg er veldig viktig for en som henne. 

Hun burde prøve en psykolog som samtidig driver med tankefeltsterapi. 

Anonymkode: a5bd0...267

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg tenker, er at hun har i mange år lagt lokk på følelsene sine, en form for beskyttelse. Slik at hun i dag mulig ikke vet med sikkerhet hva som kommer fra henne eller hva hun gjør fordi det på en måte er forventet oppførsel. 

Hun bør øve på å kjenne igjen egne følelser, og grunn til at hun kan si at det ikke er ekte, er nok den blokkeringen hun har vent seg til å bruke. 

Har hun vurdert time hos hypnotisør? Eller lignende?

Anonymkode: 47ab0...bda

Det var en veldig fin teori - det forklarer dette med at hun ikke kjenner seg selv og sine egne følelser. Denne blokkeringen har nok oppstått veldig tidlig. Den har hindret henne i å kunne gå inn i seg selv, hun har ikke turt å åpne seg opp i frykt for å måtte oppleve det ubehaget hun ble utsatt for. Ting har blitt mye bedre, og det kjenner hun på selv. Hun har det veldlig bra i livet sitt. Men hun har nok vansker for å regulere følelsene sine og å kunne forstå det mentale aspektet sammenlignet med "normale", da dette er noe hun aldri før har hatt mulighet til å praktisert. Dette er tross alt en læringsprosess som starter hos spedbarn og som varer gjennom alle livets faser. Men hos henne så stoppet det kanskje opp på det tidspunktet i livet hvor marerittet startet, altså når hun var ei lita jente, og siden da har hun vært i sin egen lille boble. Og den sprakk nå - i en alder av nesten 30. Det vil si at hun har gått et halvt liv hvor ting bare har stått stille, vært i dvale på en måte.

Jeg tror ikke hun har prøvd hypnotisør, ikke som jeg vet om hvertfall. Det hadde ikke skadet å prøve, psykologer gjør underverker de også, altså. Men så lenge man er innstilt på det og er motivert, så skader det ikke å prøve andre alternativer også. Dette skal jeg snakke med henne om
Tusen takk for svar! Det var utrolig godt å lese

 

Anonymkode: 8d065...d2e