Får barna dine høre at de er vakker, fin osv?

[Arkana]

Ja, jeg sier at de er pene og vakre, i tillegg til andre ikke-utseendebaserte komplimenter. Det ene utelukker jo ikke det andre. Jeg synes alle mennesker burde få høre at de er det.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en gammel myte det at man ikke skal "gjøre barna overfladiske" med å kalle de vakre, pene osv. Overfladiskhet får de av en overfladisk familie, ikke å bli fortalt gode ting! Selvfølgelig skal man rose for evner også, men det å holde tilbake på ros fordi man er redd for å skade barna er tull, gammeldags, og henger igjen fra 70-tallet. Generasjonen som ikke skal skille seg ut, og tar janteloven på alvor.

Jeg var selv et barn som aldri fikk høre kommentarer på utseende mitt. Jeg husker det som sårt, spesielt når andre barn fikk slike kommentarer. Jeg fikk det opp for meg at jeg måtte være meget stygg, siden ikke en gang min familie syns jeg var pen. Det er først som godt voksen jeg har fortsatt at det ikke er sånn.

Tommel opp til å gi den neste generasjonen en ekstra selvtillitsboost, på alle måter! Det kommer de ikke til å ta skade av. Og i verste fall, hvis de skulle knekker en gang, så har de selvtilliten til å reise seg igjen  

Anonymkode: cdb34...c7d

Jeg er ikke helt enig i dette - jeg tror ord har mye makt, mer enn vi aner. Det betyr naturligvis ikke at man aldri skal kalle barna sine pene, men det betyr at man som foreldre kan tenke over hvilke ord man bruker og hvor ofte én type komplimenter blir gitt i forhold til andre komplimenter.

Jeg forteller veldig ofte barna mine at de er gode, flotte mennesker, at de er snille mot andre mennesker og dyr, at det er bra de har ryggrad og sterk vilje, at de gir så gode klemmer, og at jeg er stolt av at de gjør så god innsats de kan på skolen/fritidsaktiviteter, at det er så kjekt å tilbringe tid sammen med dem.

Jeg peker mye sjeldnere på ting ved utseendet deres, i så fall prøver jeg å fremheve det som er deres særtrekk, heller enn hva samfunnet synes er pent nok. Jeg sier ting som "du er så herlig når du ler", "så flotte skoletenner du har fått" eller "nydelige fregner du har", og aller mest: "du er bra nok akkurat slik du er". Men ikke mer spesifikke, vurderende tilbakemeldinger på utseendet. Jeg tenker at de snart blir tenåringer og får samfunnets skjønnhetsidealer midt i fleisen uansett hvor de ferdes, og at jeg ikke skal bygge opp under de budskapene, men heller representere noe annet.

Det er sånn jeg vokste opp selv, og jeg har aldri følt meg mindre pen som voksen av den grunn. Men det å komme hjem til mor og far har føltes som et fristed, når samfunnets krav blir for påtrengende. Der vil jeg aldri bli bedømt på hvor slank jeg er eller hvor perfekt hud jeg har, de hadde syntes jeg var like herlig uansett. Jeg er aldri et utseende, alltid en sammensatt helhet. Det gir en mye større selvtillitsboost, etter min mening, fordi det minner meg på hva som er kjernen i meg som menneske. Den neste generasjonen blir bombardert med reklame og uoppnåelige idealer i enda større grad enn vi ble, og det gjelder å være en motvekt, vise at det er andre ting som betyr mer for hvor godt man liker seg selv og hvor lykkelig man er.

Anonymkode: c6b7e...2f7

[AnonymBruker]

Da jeg var liten fikk jeg ofte komplimenter når jeg hadde børstet håret eller gjort andre ting for å fikse meg; " nei nå var du fin!". Merket at de kommentarene gjorde meg bare mer usikker på mitt eget utseende når jeg vokste opp. At jeg måtte fikse meg for å være fin.

Anonymkode: bc7c1...f77

[AnonymBruker]

Sønnen vår er straks tenåring, han har alltid fått en moderat porsjon med komplimenter angående utseendet, prestasjoner og personlighet. Men i disse dager vi gir han kanskje litt ekstra komplimenter når det gjelder akkurat utseendet. Dette er rett og slett fordi at han er på vei inn i en periode der man er ekstremt usikker og veldig kritisk til sitt eget utseende.

Hans far slet veldig med dårlig selvtillit i tenårene, mest på grunn av at han var høy og tynn, han ble ikke mobbet men det var veldig fokus på at han var lang og tynn. Dermed gikk det han hus forbi at han egentlig var en usedvanlig pen gutt, noe som (dessverre) er viktig for en tenåring å få bekreftet, kanskje spesielt for gutter som ikke er like rause på komplimenter seg i mellom som jenter.

Anonymkode: 4cfc8...1a7

[Ahava]

3 timer siden, tingeling skrev:

Jeg snakker sjelden om utseende, men gir dem komplimenter hvis de har ordnet håret, pyntet seg etc. Derimot prøver jeg å fortelle dem hvor stolt jeg er av dem når de gjør noe bra, særlig mot andre, og hvis noen andre har skrytt av dem til meg så får de alltid vite det. 

Jeg har møtt en del barn som har blitt flasket opp på hvor vakre og pene de er av foreldrene, og de har ofte ikke vært så veldig søte (i oppførselen) siden de selv er helt enige i at de er veldig pene. 

Det er da verre å signalisere at de bare er fine når de pynter seg!

Jeg forteller dattera mi (og sønnen, men han er fortsatt under året) hver dag at hun er så fin, at jeg synes hun er den vakreste jenta jeg vet om o.l. Samtidig som jeg også forteller henne at hun er smart, flink, snill, tøff og andre ting jeg mener der og da. Jeg har også fortalt henne flere ganger at å være fin er ikke bare hvordan en ser ut, at andre foreldre synes egne barn er verdens fineste og at det at hun er så snill og smart og god også gjør at hun er så fin i mine øyne.

[Satellites]

Jeg forstår ikke hvorfor noen mener at å gi kompliment på utseendet kansellerer komplimenter på egenskaper/personlighet? Hvorfor kan man ikke gjøre begge deler? "Du er så flink" er vel heller ikke 100% politisk korrekt, når mange barn og ungdom etterstreber "flinkhet" på bekostning av egen helse. Jeg holder en knapp på å komplimentere barna på det man mener, om det er hår, tegneferdigheter eller tålmodighet, men samtidig heller ikke la verden gå i grus om de ikke lever opp til alle forventninger foreldre har satt. Jeg mener det bygger en grunnleggende selvtillit som gir harmoniske, sterke og lykkelige barn - og håper mine barn alltid vet at mamma alltid vil være der når de trenger meg. 

[Chestnut]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en gammel myte det at man ikke skal "gjøre barna overfladiske" med å kalle de vakre, pene osv. Overfladiskhet får de av en overfladisk familie, ikke å bli fortalt gode ting! Selvfølgelig skal man rose for evner også, men det å holde tilbake på ros fordi man er redd for å skade barna er tull, gammeldags, og henger igjen fra 70-tallet. Generasjonen som ikke skal skille seg ut, og tar janteloven på alvor.

Jeg var selv et barn som aldri fikk høre kommentarer på utseende mitt. Jeg husker det som sårt, spesielt når andre barn fikk slike kommentarer. Jeg fikk det opp for meg at jeg måtte være meget stygg, siden ikke en gang min familie syns jeg var pen. Det er først som godt voksen jeg har fortsatt at det ikke er sånn.

Tommel opp til å gi den neste generasjonen en ekstra selvtillitsboost, på alle måter! Det kommer de ikke til å ta skade av. Og i verste fall, hvis de skulle knekker en gang, så har de selvtilliten til å reise seg igjen  

Anonymkode: cdb34...c7d

Nei, det er ikke en "gammel myte" og har ingenting med janteloven å gjøre. Det handler om at særlig jenter allerede blir "fortalt" fra de er bitte små gjennom alle kanaler at utseendet og hva de har på seg blir lagt merke til og er viktig. Jeg mener foreldre ikke trenger å bidra unødvendig til at selvverdi og identitet i stor grad blir knyttet til utseende når det per i dag er uunngåelig å bli overeksponert for utseende- og kroppspress. "Sykt perfekt" dokumentaren blir jo da et eksempel på dobbeltmoralen når jentene blir eldre og da blir fortalt at "utseendet og klær ikke er så viktig" likevel. Du misforstår noe vesentlig om du tror at det er bekymring for at barn skal få for høye tanker om seg selv om man "holder tilbake" ros for utseende. Poenget er jo nettopp at utseende og flinkhet er et altfor skjørt grunnlag å bygge selvverdi på, og at det fins så mange andre måter å gi barn positiv oppmerksomhet på. 


 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at komplimenter er bra, om det nå går på prestasjon, snillhet, utseende, stå-på-vilje, omsorg, etc.

Men jeg mener ikke at "jo mer jo bedre", og i tillegg bør komplimentene ha en viss rot i virkeligheten. Det å bygge opp barnas selvtillit har vært veldig i fokus en stund nå, og det er bra, men samtidig er det en del foreldre som roser absolutt alt, hele tiden. "Så utrolig fantastisk flink du er til å sparke fotball, Tobias" når Tobias bommer på målet for fjortende gang, og "Nei, for en utrolig nydelig tegning, Karoline" når det er tre streker på et ark. Meningen er sikkert god, men når komplimenter fra foreldre gjenspeiler et helt annet syn enn resten av verden (Tobias er sikket flink til mye, han, men kanskje ikke fotball. Karoline har strengt tatt ikke jobbet så mye med tegningen, det er slurv og hun kan bedre)  står barna i fare for å få mye negativ feedback fra resten av verden.

Gi for all del komplimenter, men alt må ikke kommenteres hele tiden. Og vær edruelig! My two cents.

Anonymkode: 59396...615

[Chestnut]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at komplimenter er bra, om det nå går på prestasjon, snillhet, utseende, stå-på-vilje, omsorg, etc.

Men jeg mener ikke at "jo mer jo bedre", og i tillegg bør komplimentene ha en viss rot i virkeligheten. Det å bygge opp barnas selvtillit har vært veldig i fokus en stund nå, og det er bra, men samtidig er det en del foreldre som roser absolutt alt, hele tiden. "Så utrolig fantastisk flink du er til å sparke fotball, Tobias" når Tobias bommer på målet for fjortende gang, og "Nei, for en utrolig nydelig tegning, Karoline" når det er tre streker på et ark. Meningen er sikkert god, men når komplimenter fra foreldre gjenspeiler et helt annet syn enn resten av verden (Tobias er sikket flink til mye, han, men kanskje ikke fotball. Karoline har strengt tatt ikke jobbet så mye med tegningen, det er slurv og hun kan bedre)  står barna i fare for å få mye negativ feedback fra resten av verden.

Gi for all del komplimenter, men alt må ikke kommenteres hele tiden. Og vær edruelig! My two cents.

Anonymkode: 59396...615

Signerer denne. Man vil ikke at ungen skal være en av de som ender opp på Idol som humorinnslag. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du skal ikke lyve, står det i det åttende budet. Men for barn kan du altså lyve – står det?

Anonymkode: 01a17...9fd

Hvorfor skal man lyve? Jeg sier jeg er stolt over jenta, hun er fin og god. Og det mener jeg! Mener du at foreldre aldri kan si noe sånt uten å lyve?

Anonymkode: d98b0...426

[AnonymBruker]

Ja, det får de høre daglig. Siden de er jenter, toner vi ned at det er pga klær, sier gjerne "så fin du er i dag!" når de har slitte olabukser og en blå genser på seg, og føyer til kul, tøff, så gode de klærne ser ut osv.

Jeg fikk også alltid høre det, og trodde på det, og selv om det ble en liten krise i tidlige tenår da jeg plutselig "oppdaget" at det mor og far alltid hadde sagt: at jeg var vakrest i verden, ikke var sant(!), jeg var ikke engang penest i klassen, kanskje den styggeste! Så ser jeg jo nå på bilder at jeg var pen, og at de hadde rett i deres øyne. Forresten var og ble jeg jo mer enn pen nok, og moren min syns nok fremdeles jeg er vakker, og det er deilig at noen syns det. Mine barn er jo dessuten veldig vakre (ha ha), så hvorfor skal de ikke få høre det? De er flinke og kloke og sterke også.

Anonymkode: eaa2b...875

[Okapi]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal man lyve? Jeg sier jeg er stolt over jenta, hun er fin og god. Og det mener jeg! Mener du at foreldre aldri kan si noe sånt uten å lyve?

Anonymkode: d98b0...426

Vi sier at foreldre skal ha forståelse for at omverdenen ikke nødvendigvis er enig, og at det kan være skadelig dersom responsen fra foreldrene skiller seg radikalt fra det alle andre synes. Å bli fortalt at man er verdens peneste samtidig som man er misfornøyd med sitt eget utseende og vet at ingen andre synes en ser bra ut, føles ærlig talt skikkelig kjipt. Samme gjelder med prestasjoner. Hvis man alltid blir valgt sist på fotballaget, og er klassens dårligste i engelsk, gir ikke mammas "du er verdens flinkeste" noen god følelse.

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Okapi skrev:

Vi sier at foreldre skal ha forståelse for at omverdenen ikke nødvendigvis er enig, og at det kan være skadelig dersom responsen fra foreldrene skiller seg radikalt fra det alle andre synes. Å bli fortalt at man er verdens peneste samtidig som man er misfornøyd med sitt eget utseende og vet at ingen andre synes en ser bra ut, føles ærlig talt skikkelig kjipt. Samme gjelder med prestasjoner. Hvis man alltid blir valgt sist på fotballaget, og er klassens dårligste i engelsk, gir ikke mammas "du er verdens flinkeste" noen god følelse.

Ja, man skal selvsagt ikke lyge. Men hvis man må det, da får man jammen meg ta seg en tur i klesbutikken å kjøpe noen fine klær. Å synes at ungene ikke er fine er jo veldig merkelig? 

Anonymkode: d98b0...426

[Gjest noe tilfeldig]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er en gammel myte det at man ikke skal "gjøre barna overfladiske" med å kalle de vakre, pene osv. Overfladiskhet får de av en overfladisk familie, ikke å bli fortalt gode ting! Selvfølgelig skal man rose for evner også, men det å holde tilbake på ros fordi man er redd for å skade barna er tull, gammeldags, og henger igjen fra 70-tallet. Generasjonen som ikke skal skille seg ut, og tar janteloven på alvor.

Jeg var selv et barn som aldri fikk høre kommentarer på utseende mitt. Jeg husker det som sårt, spesielt når andre barn fikk slike kommentarer. Jeg fikk det opp for meg at jeg måtte være meget stygg, siden ikke en gang min familie syns jeg var pen. Det er først som godt voksen jeg har fortsatt at det ikke er sånn.

Tommel opp til å gi den neste generasjonen en ekstra selvtillitsboost, på alle måter! Det kommer de ikke til å ta skade av. Og i verste fall, hvis de skulle knekker en gang, så har de selvtilliten til å reise seg igjen  

Anonymkode: cdb34...c7d

Du er helt på bærtur. Ungene får høre det nok av andre (spesielt jenter) - "å så vakker kjole du har" , "for ett nydelig hår", " SE de krøllene", "så blå øyne du har" "hun er som en dukke, "hun ser ut som en engel".. Dette får ungene min høre ofte av familie, venner og omgangskrets. Unger idag BOMBARDERES med ros og skryt. Det er ikke måte på hvor vidunderlige og fantastiske de er. "Curlingforeldre" - hørt om det? Å holde tilbake ros og skryt til barn må vel være noe man gjorde på 1950 tallet. Særlig nymotens er det ikke. Som foreldre bør man forsøke å være motvekt, og holde ungene litt på jorda. De drukner også med overfladisk reklame, Barbie, prinsessekjoler, barnesminke, falske øredobber, neglepynt og dill og dall. De blir sugd inn i den overfladiske utseendebobla alt for tidlig, fordi vi lever i en verden med massemedia, iPad, iPhone, tegnefilmer, x-antall barnekanaler - hvor de blir eksponert for alt dette. Egne "glam" butikker til barn. For å dra den langt så har man skjønnhetskonkurranser i flere land for små barn. Er det noe å hige etter ..?? - å flytte fokus bort fra utseendet og overfladiske verdier over til de indre er ikke å undlate å rose et barn, det er å utvikle dets interne egenskaper og å forsøke som best å jevne ut hva som foregår ellers på mange måter i samfunnet. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Du er helt på bærtur. Ungene får høre det nok av andre (spesielt jenter) - "å så vakker kjole du har" , "for ett nydelig hår", " SE de krøllene", "så blå øyne du har" "hun er som en dukke, "hun ser ut som en engel".. Dette får ungene min høre ofte av familie, venner og omgangskrets. Unger idag BOMBARDERES med ros og skryt. Det er ikke måte på hvor vidunderlige og fantastiske de er. "Curlingforeldre" - hørt om det? Å holde tilbake ros og skryt til barn må vel være noe man gjorde på 1950 tallet. Særlig nymotens er det ikke. Som foreldre bør man forsøke å være motvekt, og holde ungene litt på jorda. De drukner også med overfladisk reklame, Barbie, prinsessekjoler, barnesminke, falske øredobber, neglepynt og dill og dall. De blir sugd inn i den overfladiske utseendebobla alt for tidlig, fordi vi lever i en verden med massemedia, iPad, iPhone, tegnefilmer, x-antall barnekanaler - hvor de blir eksponert for alt dette. Egne "glam" butikker til barn. For å dra den langt så har man skjønnhetskonkurranser i flere land for små barn. Er det noe å hige etter ..?? - å flytte fokus bort fra utseendet og overfladiske verdier over til de indre er ikke å undlate å rose et barn, det er å utvikle dets interne egenskaper og å forsøke som best å jevne ut hva som foregår ellers på mange måter i samfunnet. 

Applaus!

Anonymkode: 5ca52...9ee

[Anders15]

4 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Du er helt på bærtur. Ungene får høre det nok av andre (spesielt jenter) - "å så vakker kjole du har" , "for ett nydelig hår", " SE de krøllene", "så blå øyne du har" "hun er som en dukke, "hun ser ut som en engel".. Dette får ungene min høre ofte av familie, venner og omgangskrets. Unger idag BOMBARDERES med ros og skryt. Det er ikke måte på hvor vidunderlige og fantastiske de er. "Curlingforeldre" - hørt om det? Å holde tilbake ros og skryt til barn må vel være noe man gjorde på 1950 tallet. Særlig nymotens er det ikke. Som foreldre bør man forsøke å være motvekt, og holde ungene litt på jorda. De drukner også med overfladisk reklame, Barbie, prinsessekjoler, barnesminke, falske øredobber, neglepynt og dill og dall. De blir sugd inn i den overfladiske utseendebobla alt for tidlig, fordi vi lever i en verden med massemedia, iPad, iPhone, tegnefilmer, x-antall barnekanaler - hvor de blir eksponert for alt dette. Egne "glam" butikker til barn. For å dra den langt så har man skjønnhetskonkurranser i flere land for små barn. Er det noe å hige etter ..?? - å flytte fokus bort fra utseendet og overfladiske verdier over til de indre er ikke å undlate å rose et barn, det er å utvikle dets interne egenskaper og å forsøke som best å jevne ut hva som foregår ellers på mange måter i samfunnet. 

Du høres ut som en av de som mener teknologi er farlig for gud forby det kan jo misbrukes! Samme som å si at en kniv er farlig, for den kan drepe et annet menneske.

Jeg mener at ingenting er farlig så lenge foreldrene ikke selv er overfladiske egoister, for ungene ser på hva du gjør og ikke d du sier!

[Gjest noe tilfeldig]

2 minutter siden, Anders15 skrev:

Du høres ut som en av de som mener teknologi er farlig for gud forby det kan jo misbrukes! Samme som å si at en kniv er farlig, for den kan drepe et annet menneske.

Jeg mener at ingenting er farlig så lenge foreldrene ikke selv er overfladiske egoister, for ungene ser på hva du gjør og ikke d du sier!

Ungene mine har iPad og jeg spiller med dem. brukte ulike apps til å lære dem alfabetet, engelsk, matematikk -  langt tidligere enn hva jeg ville klart uten. Jeg er fan av teknologi. Jeg tror ikke på boikott eller "sensur" av all media er det beste, men jeg snakker med dem og reflekterer med dem om hva det er vi ser, hva som er viktig og ikke og hva som er reelt og ikke. For ei femåring jente er Barbie ofte automatisk den "snille og gode" fordi hun er vakker (hvor mange eventyr finner du hvor den gode er stygg og den slemme er pen?)  - så det handler om opplysning, refleksjon og balanse. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Raven.WritingDesk skrev:

Ungene mine har iPad og jeg spiller med dem. brukte ulike apps til å lære dem alfabetet, engelsk, matematikk -  langt tidligere enn hva jeg ville klart uten. Jeg er fan av teknologi. Jeg tror ikke på boikott eller "sensur" av all media er det beste, men jeg snakker med dem og reflekterer med dem om hva det er vi ser, hva som er viktig og ikke og hva som er reelt og ikke. For ei femåring jente er Barbie ofte automatisk den "snille og gode" fordi hun er vakker (hvor mange eventyr finner du hvor den gode er stygg og den slemme er pen?)  - så det handler om opplysning, refleksjon og balanse. 

En femåring sluker til seg det foreldrene stråler ut. Hvis foreldrene er helt fraværende eller idiot, så kan det jo være at barnet begynner å tro på løgnen om barbie. Det er uansett ikke noe vi har hatt i vår familie, for her er det ikke overfladiske foreldre som ubevisst smitter barna med det samme.

Anonymkode: d98b0...426

[Gjest noe tilfeldig]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

En femåring sluker til seg det foreldrene stråler ut. Hvis foreldrene er helt fraværende eller idiot, så kan det jo være at barnet begynner å tro på løgnen om barbie. Det er uansett ikke noe vi har hatt i vår familie, for her er det ikke overfladiske foreldre som ubevisst smitter barna med det samme.

Anonymkode: d98b0...426

Om virkeligheten var sånn at det utelukkende var foreldre som påvirket barnas utvikling ville det jammen være mange hakk enklere. Men slik er det ikke. Foreldrene sin jobb er derfor å opprettholde balanse og å opplyse. "Løgnen om Barbie" er det enda en stor andel både voksne menn og kvinner som tror på, eller skal vi si heller si "Drømmen om Barbie".. - Dessverre. 

[Tibbie]

Hver gang jeg var sur, sa mamma at jeg er så fin når jeg smiler, så jeg må legge surtrynet bort  Ser hva du prøvde på mamma, men det funket nok ikke det!

Selv har jeg ingen barn ennå, men har en stesønn. Han er en villbass av en guttegutt, så han vil nok ikke høre hvor "pen og vakker" han er (han er faktisk veldig fin! Gylden hud, blondt hår og store, brune øyne).

Forteller derimot ofte hvor kul han er, hvor stilig han er på håret, hvor tøff genseren hans er og ikke minst hvor flink han er i ditt og datt. Forteller han også at han kommer til å bli en skikkelig damesjarmør når han blir eldre. At både gutter og jenter kommer til å bli småforelsket i han  Det tror jeg virkelig han vil bli. Han er allerede romantisk og skal ordne roser og skjemme bort alle damene i familien hans.