Fått sosial angst tør ikke gjøre noe jeg likte før!

[AnonymBruker]

Ja jeg vet at de sier eksponering for det man er redd for er beste behandling, men jeg isolerer meg bare. Før var jeg kjempe glad i å møte mennesker, venner og bekjente f eks på byen eller fester, men nå har jeg fått grov sosial angst og når det f eks er en venninde som har bursdag jeg vil gå i så får jeg helt hjertebank og blir svimmel og kvalm av å tenke på de sosiale setningene der, jeg kan prøve å manne meg opp og sminke meg og gjøre meg klar men før jeg kommer ut døra har jeg skrudd av telefonen og gjemt meg under teppet i sofaen hjemme med pcen istedet. Er det konsert med en favoritt artist tør jeg ikke gå hvis jeg vet at noen jeg må hilse på er der. Det blir bare værre og jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å få tilbake livet mitt og den chille trygge holdningen jeg hadde før!  tips??  Fins det grupper eller lignende for sånne som meg der man kan få sosial trening og tillit til mennesker igjen? 

Anonymkode: 1f63b...19a

[NuckingFutz]

Hva er det du egentlig er redd for? Kan du beskrive for deg selv hva det er ved disse situasjonene som gjør deg engstelig? Hva tenker du at kan skje? Husk at det er bare tanker. Tanker er og blir tanker. Tanker representerer ikke virkeligheten. Har du bevis for at de frykt-relaterte tankene dine = sannheten? God lørdag til deg!

[AnonymBruker]

12 timer siden, NuckingFutz skrev:

Hva er det du egentlig er redd for? Kan du beskrive for deg selv hva det er ved disse situasjonene som gjør deg engstelig? Hva tenker du at kan skje? Husk at det er bare tanker. Tanker er og blir tanker. Tanker representerer ikke virkeligheten. Har du bevis for at de frykt-relaterte tankene dine = sannheten? God lørdag til deg!

Det er fordi jeg har gått på antidepressiva som fikk meg helt zombie og etter det føler jeg at alt jeg gjør er autist aktig og rart og at alle som jeg kjenner av bekjente og venner ser på meg som en rar retard.. Alt jeg sier blir feil og er jeg for mye stille blir det også feil. Er jeg for vennlig og blid er det feil (klemmer folk jeg bare har møtt en gang) er jeg for dempet blir det feil og frekt.. Jeg klarer ikke assosiere meg til normal sosial oppførsel lenger og føler alle ser på meg som en raring og attpåklatt... Tidligere bekjente og festvenner sluttet også å ta kontakt når jeg var medisinert og spør meg aldri om å gjøre noe lenger, møtes vi nå føler jeg de vil ha meg vekk og at de bare spør om ting for å baksnakke meg til andre.. Så da tør jeg ikke være sosial og isolerer meg mer, som igjen gjør meg mer sikker på at jeg vil oppfattes rar neste gang jeg ser noen fordi jeg rett og slett er ute av sosial trening.

Anonymkode: 1f63b...19a

[AnonymBruker]

14 timer siden, NuckingFutz skrev:

Hva er det du egentlig er redd for? Kan du beskrive for deg selv hva det er ved disse situasjonene som gjør deg engstelig? Hva tenker du at kan skje? Husk at det er bare tanker. Tanker er og blir tanker. Tanker representerer ikke virkeligheten. Har du bevis for at de frykt-relaterte tankene dine = sannheten? God lørdag til deg!

De fleste angstlidelser er irrasjonelle. Det gjør dem ikke mindre reelle. Det er intetsigende å si til en som sliter med angst at det bare er tanker og ikke representerer virkeligheten, for det vet de jo aller fleste helt selv. Angsten forsvinner ikke av den grunn. 

Anonymkode: 07315...fec

[NuckingFutz]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

De fleste angstlidelser er irrasjonelle. Det gjør dem ikke mindre reelle. Det er intetsigende å si til en som sliter med angst at det bare er tanker og ikke representerer virkeligheten, for det vet de jo aller fleste helt selv. Angsten forsvinner ikke av den grunn. 

Anonymkode: 07315...fec

Jo ellers takk du, men min hensikt med innlegget var ikke å få trådstarter sin angts til å forsvinne simpelthen ved å påpeke at tanker ikke representerer virkeligheten Angsten er reell, men ved angst er man nødt til å utfordre et ofte veldig irrasjonelt tankesett, samt gjøre seg gjentatte erfaringer som ofte motbeviser tankene som bidrar til at angsten opprettholdes.

[NuckingFutz]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er fordi jeg har gått på antidepressiva som fikk meg helt zombie og etter det føler jeg at alt jeg gjør er autist aktig og rart og at alle som jeg kjenner av bekjente og venner ser på meg som en rar retard.. Alt jeg sier blir feil og er jeg for mye stille blir det også feil. Er jeg for vennlig og blid er det feil (klemmer folk jeg bare har møtt en gang) er jeg for dempet blir det feil og frekt.. Jeg klarer ikke assosiere meg til normal sosial oppførsel lenger og føler alle ser på meg som en raring og attpåklatt... Tidligere bekjente og festvenner sluttet også å ta kontakt når jeg var medisinert og spør meg aldri om å gjøre noe lenger, møtes vi nå føler jeg de vil ha meg vekk og at de bare spør om ting for å baksnakke meg til andre.. Så da tør jeg ikke være sosial og isolerer meg mer, som igjen gjør meg mer sikker på at jeg vil oppfattes rar neste gang jeg ser noen fordi jeg rett og slett er ute av sosial trening.

Anonymkode: 1f63b...19a

Hvor har du det fra at det du gjør blir så "feil"? Har du fått tilbakemeldinger på at det skulle være noe "galt" med oppførselen din? Det kan være mange årsaker til at tidligere bekjente ikke tar kontakt, vet de at du ikke har hatt det så bra? Kanskje det er noe som foregår i deres eget liv? Man setter ofte veldig stort fokus på seg selv og tenker at det må være noe med en selv som bidrar til andres atferd ovenfor en. Men slik er ikke nødvendigvis virkeligheten (heldigvis) Har du noen, f.eks familiemedlemmer, som du føler deg mer trygg på og som du kan øve deg litt på sosialt i ulike situasjoner? Det er ganske vanlig å oppleve seg selv som sosialt ustø etter en lengre periode uten særlig kontakt med andre. Man faller litt ut av trening, men det er ikke dermed sagt at du faktisk er så "rar" som det du føler deg som. Ta kontakt med noen i kommunen eller bydelen du bor i som kan hjelpe. Fastlegen er jo et bra sted å starte, så kanskje du kan henvises til DPS for gruppeterapi. Ellers må du ta litt ansvar selv også, og ikke fortsette isolere deg selv om det virker fristende. Oppsøk andre mennesker, om det så bare er på avstand på kafè eller kino! Kan du opprette en "annonse" på nettet hvor du søker etter nye venner, slik at du kan starte litt på nytt med nye bekjentskaper?

Ønsker deg lykke til!

[AnonymBruker]

Kanskje dette er grunnen?

Anonymkode: 79177...780

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det sånt hele livet jeg og. Slitt med depresjon , panikk Angst og i de senere årene kom sosial angsten. Den syns jeg er verst, for jeg og elsket å gå ut, snakke med folk, møte nye folk. Min sosial angst kom da jeg møtte veggen. Jeg måtte virkelig anstrenge meg for å komme meg ut og var helt utmattet etterpå. 

Jeg har prøvd en del medisiner, går nå på noe som heter Rameron og føler at livet mitt kommer litt og litt tilbake. Jeg søker mer folk igjen og fått litt energien og lysten tilbake for å være sosial. Gleder meg faktisk mer og mer til det i skrivende stund å være mer sosiale. Tar også Xanor for panikk anfall, men den tar jeg mindre og mindre av. Kun i nødstilfeller. 

Har du venninner du kan stole på som du kan fortelle det til? Eller f.Eks før du drar ut og treffer venninner be ei du stoler på å komme hjem til deg først. Ta dere en drink i sammen før dere går ut ( vet at alkohol ikke er å anbefale visst du sliter med angst og sosial angst). 

Men begynn med babysteg. Ikke push deg for mye i begynnelsen. For meg var det helt utenkelig å gå å trene på trening senter for ett år siden. Nå trener jeg nesten hver dag på senteret. Jeg har til og med vært på forelesning og fullført eksamen og i høst. Jeg pusher meg litt hver dag. Går hver dag på jobb selv om jeg kjenner angsten. 

Anonymkode: 79793...2b3

[AnonymBruker]

Den 9.4.2016 at 0.50, AnonymBruker skrev:

Det er fordi jeg har gått på antidepressiva som fikk meg helt zombie og etter det føler jeg at alt jeg gjør er autist aktig og rart og at alle som jeg kjenner av bekjente og venner ser på meg som en rar retard.. Alt jeg sier blir feil og er jeg for mye stille blir det også feil. Er jeg for vennlig og blid er det feil (klemmer folk jeg bare har møtt en gang) er jeg for dempet blir det feil og frekt.. Jeg klarer ikke assosiere meg til normal sosial oppførsel lenger og føler alle ser på meg som en raring og attpåklatt... Tidligere bekjente og festvenner sluttet også å ta kontakt når jeg var medisinert og spør meg aldri om å gjøre noe lenger, møtes vi nå føler jeg de vil ha meg vekk og at de bare spør om ting for å baksnakke meg til andre.. Så da tør jeg ikke være sosial og isolerer meg mer, som igjen gjør meg mer sikker på at jeg vil oppfattes rar neste gang jeg ser noen fordi jeg rett og slett er ute av sosial trening.

Anonymkode: 1f63b...19a

Hva mener du med autist-aktig?

Anonymkode: ff607...113

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg, Ts? Er det slik at du går på antidepressiva ennå? Om du har gått på tidligere, men nå har sluttet, så kan den overgangen være litt tøff, og nye ting kan bli utfordrende. Som f.eks at angsten forsterkes. Men, det trenger ikke bety at det skal være slik for alltid. Jeg synes Nuckingfutz har mye klokt å si.

Det virker på meg som at du er bekymret for hvordan du fremstår. Stemmer det? Jeg tenker at om du bruker mye energi på å fokusere på hvordan du ter deg, så kan nettopp det at du tenker sånn få måten du oppfører deg på til å virke rar, selv om den ikke nødvendigvis er det. Tenk for eksempel på det å gå, hva som skjer når du flytter føttene, hvordan den ene foten følger den andre... Og om ikke noe så dagligdags som å gå plutselig kan virke rart, fremmed. Jeg mener ikke å bagatellisere eller undervurdere problemene dine,men tenker at du gjerne gjør det vanskeligere for deg selv ved å tenke mye på hvordan du fremstår.

Samtidig, så kjenner jeg meg jo veldig igjen i og med at jeg sliter med angst selv. Det som hjelper meg,det er å bare koble ut all den tenkingen,og bare gjøre. Tenke at angsten er der, men den er ikke farlig. Og minne meg selv på at alle sier noe som folk synes er rart iblant, tvinge meg selv til å rette fokus utad.

Og så har det hjulpet å tenke over når det er angsten er sterkest, og vite at kommer jeg igjennom det, så klarer jeg det! For meg var det å vente i fotgjengerovergangen. Det var bare uutholdelig. Jeg var gått hjemmefra, hadde bestemt meg, men så sviktet liksom motet. Jeg lot angsten vinne. Klarer du å identifisere et slikt punkt? Du har  jo sminket deg og gjort deg klar, klarer du å sette fingeren på når du ombestemmer deg?

Anonymkode: a033c...134

[AnonymBruker]

Jeg har såvidt hørt om Angstringen, de har side på Facebook iallfall. Kan det kanskje være noe? Du er iallefall ikke alene, om det er noen trøst? Håper du får det bedre. Sender deg gode tanker

Anonymkode: a033c...134

[AnonymBruker]

Har selv forsøkt noe som heter e-mestring for å få bukt med angsten, noe som har fungert mye bedre enn alt annet jeg har forsøkt. Er veldig systematisk oppsatt med "baby-steps", og du har mulighet til å chatte med en terapaut gjennom hele opplegget. Det varer i 9-14 uker alt ettersom.  Du kan søke om å få prøve dette gjennom fastlegen din. Får du henvisning derfra, tar det vel maks to uker før terapauten kommer og stiller deg div. spørsmål for å se om du passer for å være med. 
Det har virkelig forandret mitt liv - noe jeg ikke trodde var mulig i veldig, veldig lang tid(!!) lykke til uansett hva du gjør  

Anonymkode: 2a6ed...f18

[Maleficenta]

Den 9.4.2016 at 11.41, AnonymBruker skrev:

Ja jeg vet at de sier eksponering for det man er redd for er beste behandling, men jeg isolerer meg bare. Før var jeg kjempe glad i å møte mennesker, venner og bekjente f eks på byen eller fester, men nå har jeg fått grov sosial angst og når det f eks er en venninde som har bursdag jeg vil gå i så får jeg helt hjertebank og blir svimmel og kvalm av å tenke på de sosiale setningene der, jeg kan prøve å manne meg opp og sminke meg og gjøre meg klar men før jeg kommer ut døra har jeg skrudd av telefonen og gjemt meg under teppet i sofaen hjemme med pcen istedet. Er det konsert med en favoritt artist tør jeg ikke gå hvis jeg vet at noen jeg må hilse på er der. Det blir bare værre og jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å få tilbake livet mitt og den chille trygge holdningen jeg hadde før!  tips??  Fins det grupper eller lignende for sånne som meg der man kan få sosial trening og tillit til mennesker igjen? 

Anonymkode: 1f63b...19a

Er det noe som har trigget denne angsten?

[Raven Emerald]

Ryddet for personangrep.

Raven Emerald, mod.

[AnonymBruker]

Den ‎09‎.‎04‎.‎2016 at 11.41, AnonymBruker skrev:

Ja jeg vet at de sier eksponering for det man er redd for er beste behandling, men jeg isolerer meg bare. Før var jeg kjempe glad i å møte mennesker, venner og bekjente f eks på byen eller fester, men nå har jeg fått grov sosial angst og når det f eks er en venninde som har bursdag jeg vil gå i så får jeg helt hjertebank og blir svimmel og kvalm av å tenke på de sosiale setningene der, jeg kan prøve å manne meg opp og sminke meg og gjøre meg klar men før jeg kommer ut døra har jeg skrudd av telefonen og gjemt meg under teppet i sofaen hjemme med pcen istedet. Er det konsert med en favoritt artist tør jeg ikke gå hvis jeg vet at noen jeg må hilse på er der. Det blir bare værre og jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å få tilbake livet mitt og den chille trygge holdningen jeg hadde før!  tips??  Fins det grupper eller lignende for sånne som meg der man kan få sosial trening og tillit til mennesker igjen? 

Anonymkode: 1f63b...19a

Det finnes medisiner som hjelper mot sosial angst.Jeg har litt sosial angst selv, ikke i stor grad, men litt.Du må ta deg en tur til psykolog også, få profesjonell hjelp.Man blir heldigvis tryggere på seg selv når man blir eldre også, da blir man kanskje for trygg og ærlig mot folk, men det er bare fint synes jeg.Man blir ikke så redd når man blir eldre, man gir litt mer blanke egentlig, det kan du trøste deg med.Men det kan hjelpe å tenke gjennom hva er du redd for skal skje, hvorfor har du denne angsten, er du redd for å bli dømt, latterliggjort, få stygge blikk ? jeg synes i hvertfall at de fleste mennesker er hyggelige mennesker som gjerne vil hjelpe andre.Det er i hvertfall sånn blant godt voksne mennesker.

Anonymkode: 266ee...24f