Å bli satt i en vanskelig situasjon/ å sette andre i en vanskelig situasjon.

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne høre andres opplevelser om dette: har du satt andre i en vanskelig situasjon/ eller blitt satt i en vanskelig situasjon?

Et eksempel som jeg kjenner fra andre: det var en bekjent som trengte helsehjelp på stedet og en av de som var i omgangskretsen, som har helsearbeider, ga helsehjelp. Like etter så prøvde helsearbeideren å selge vedkommende produkter og vedkommende følte at h*n ble satt i en vanskelig situasjon.

Personlig har jeg opplevd å bli satt i en vanskelig situasjon også. Det var godt ment fra de som satte meg i den vanskelige situasjonen, men det stresset meg veldig. Jeg tror ikke jeg bør utdype på grunn av at jeg ikke ønsker å bli gjenkjent.

 

Så bortsett fra spørsmålet i ingressen, om deres opplevelser, så vil jeg gjerne vite hva dere gjorde for å komme dere ut av den vanskelige situasjonen, eller om dere forstod at dere hadde satt et annet menneske i en vanskelig situasjon, hvordan løste dere det?

Hadde vært flott om dere kunne dele deres erfaringer her.

Anonymkode: 4397c...ab5

[AnonymBruker]

Situasjonen du beskriver er ganske rar og uheldig, men tviler på at mannen lider merkeverdig følelsemessig av å si nei til å kjøpe et middel. 

Jeg blir satt i kjipe situasjoner ofte, og da prøver jeg å se personen i det, i steden for å synes så himla synd i meg selv. Hva med deg?

Anonymkode: 28bac...cae

[AnonymBruker]

Jeg blir irritert om noen gjør det. Takker nei, sier fra eller på andre måter gjør det jeg vil. Lar meg ikke presse

Anonymkode: 3610f...502

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Situasjonen du beskriver er ganske rar og uheldig, men tviler på at mannen lider merkeverdig følelsemessig av å si nei til å kjøpe et middel. 

Jeg blir satt i kjipe situasjoner ofte, og da prøver jeg å se personen i det, i steden for å synes så himla synd i meg selv. Hva med deg?

Anonymkode: 28bac...cae

Jeg vet som regel ikke hvordan jeg skal forholde meg til det.

Du skriver at du prøver å se personen i det, mener du "motparten"?

Anonymkode: 4397c...ab5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet som regel ikke hvordan jeg skal forholde meg til det.

Du skriver at du prøver å se personen i det, mener du "motparten"?

Anonymkode: 4397c...ab5

Ja jeg prøver å se motivasjonen og meningen bak oppførselen til personen det er konflikt med 

Anonymkode: 28bac...cae

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg prøver å se motivasjonen og meningen bak oppførselen til personen det er konflikt med 

Anonymkode: 28bac...cae

Og om du forstår at motivasjonen er dårlig, hvordan agerer du da?

Anonymkode: 4397c...ab5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og om du forstår at motivasjonen er dårlig, hvordan agerer du da?

Anonymkode: 4397c...ab5

Sikkert sur et øyeblikk og så bryr jeg meg ikke mer. Du da?

Anonymkode: 28bac...cae

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sikkert sur et øyeblikk og så bryr jeg meg ikke mer. Du da?

Anonymkode: 28bac...cae

Vanlig reaksjon er at jeg distanserer meg, og forholder meg ikke noe mer til vedkommende.

Anonymkode: 4397c...ab5

[AnonymBruker]

Moren min ble tilbudt noen klær en venninne ikke ville ha lenger. Da hun hadde valgt ut et par plagg krevde venninnen flere tusenlapper for dette. Ekstremt sært, eller hva? 

Ellers har ikke jeg blitt satt i en så vanskelig situasjon før bortsett fra helt vanlige ubehagelige scenarioer. For litt siden var det en person som spurte rett ut om jeg og en annen jente var i kollokviegruppe sammen og spør om hun kan være med før jeg rekker å svare. Det synes jeg var vanskelig. Jeg ønsker ikke å være ekskluderende eller frekk, men samtidig må jeg tenke på min egen læring og hvordan vi som gruppe arbeider best. Det var fryktelig ubehagelig å takle situasjonen, men vi prøvde å dysse ned hvor mye vi arbeider med hverandre. Nå for tiden jobber vi litt undercover og snakker ikke med noen om dette. Denne jenta er i en annen kollokviegruppe, så det er ikke slik at hun må arbeide alene. Samme kveld sendte jeg henne uansett en melding om at jeg var lei for det og inviterte henne med på noe sosialt. Håper ikke hun tenker noe særlig over det nå eller føler seg utelatt. 

 

 

Anonymkode: ad8fe...b1c

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Moren min ble tilbudt noen klær en venninne ikke ville ha lenger. Da hun hadde valgt ut et par plagg krevde venninnen flere tusenlapper for dette. Ekstremt sært, eller hva? 

Ellers har ikke jeg blitt satt i en så vanskelig situasjon før bortsett fra helt vanlige ubehagelige scenarioer. For litt siden var det en person som spurte rett ut om jeg og en annen jente var i kollokviegruppe sammen og spør om hun kan være med før jeg rekker å svare. Det synes jeg var vanskelig. Jeg ønsker ikke å være ekskluderende eller frekk, men samtidig må jeg tenke på min egen læring og hvordan vi som gruppe arbeider best. Det var fryktelig ubehagelig å takle situasjonen, men vi prøvde å dysse ned hvor mye vi arbeider med hverandre. Nå for tiden jobber vi litt undercover og snakker ikke med noen om dette. Denne jenta er i en annen kollokviegruppe, så det er ikke slik at hun må arbeide alene. Samme kveld sendte jeg henne uansett en melding om at jeg var lei for det og inviterte henne med på noe sosialt. Håper ikke hun tenker noe særlig over det nå eller føler seg utelatt. 

 

 

Anonymkode: ad8fe...b1c

Slike situasjoner er ekle.

Venninnen til moren satte definitivt moren din i en vanskelig situasjon. Og ja, det var veldig sært. Flere tusenlapper for brukte klær. Spesielt. Håper moren din takket nei, men kan godt hende hun kanskje gikk med på det for å berge vennskapet?

Og det neste eksempelet du nevner, kjenner jeg til. Gruppearbeid er aldri enkle, spesielt om man ønsker å nå gode karakter (dvs: toppkarakter) og da er det gjerne "alltid" en som slurver unna og som surfer på arbeidet til resten av gruppen. Og når man velger å konfrontere personen med dette, så kommer all verdens unnskyldninger opp, som helt tydelig er ment å skulle gi oss dårlig samvittighet. Det er frustrerende med slike personer som ikke respekterer at man er en del av en gruppe og må ta sitt ansvar og jobbe på lik linje med de andre.

Jeg hadde en som påstod at h*n hdde ME (utmattelsessyndromet), men som har i full sosial vigør stort sett på fritiden, var og er overalt, er med alr fra på The Gathering, medlem av aktive organisasjoner der h*n er med på utflukter og er med i diverse studentforeninger, men når det kommer til det stykket der det kreves alt annet enn moro og gøyale sosiale påfunn, da kortslutter h*n og slylder på ME'et som visstnok herjer for fullt.

Så hvis jeg blir sur og irritert, da er jeg den usympatiske, men godtar jeg unnskyldningen og at h*n lider av ME og er så sliten, blir jeg oppfattet som ettergivende for de andre i gruppen.

Klassisk situasjon, ikke sant?

Anonymkode: 4397c...ab5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slike situasjoner er ekle.

Venninnen til moren satte definitivt moren din i en vanskelig situasjon. Og ja, det var veldig sært. Flere tusenlapper for brukte klær. Spesielt. Håper moren din takket nei, men kan godt hende hun kanskje gikk med på det for å berge vennskapet?

Og det neste eksempelet du nevner, kjenner jeg til. Gruppearbeid er aldri enkle, spesielt om man ønsker å nå gode karakter (dvs: toppkarakter) og da er det gjerne "alltid" en som slurver unna og som surfer på arbeidet til resten av gruppen. Og når man velger å konfrontere personen med dette, så kommer all verdens unnskyldninger opp, som helt tydelig er ment å skulle gi oss dårlig samvittighet. Det er frustrerende med slike personer som ikke respekterer at man er en del av en gruppe og må ta sitt ansvar og jobbe på lik linje med de andre.

Jeg hadde en som påstod at h*n hdde ME (utmattelsessyndromet), men som har i full sosial vigør stort sett på fritiden, var og er overalt, er med alr fra på The Gathering, medlem av aktive organisasjoner der h*n er med på utflukter og er med i diverse studentforeninger, men når det kommer til det stykket der det kreves alt annet enn moro og gøyale sosiale påfunn, da kortslutter h*n og slylder på ME'et som visstnok herjer for fullt.

Så hvis jeg blir sur og irritert, da er jeg den usympatiske, men godtar jeg unnskyldningen og at h*n lider av ME og er så sliten, blir jeg oppfattet som ettergivende for de andre i gruppen.

Klassisk situasjon, ikke sant?

Anonymkode: 4397c...ab5

Hun gikk med på det, men hun kjente en bitter ettersmak. Hun kommer ikke til å gjøre det mer og hun ser nok på denne venninnen på en litt annerledes måte. Moren min er uansett veldig forståelsesfull og er relativt aksepterende til at folk har litt mindre sjarmerende trekk ved seg selv. Hun har imidlertid lært leksen sin. Jeg ble helt sjokkert da jeg hørte det og sa også det samme som deg. 

Veldig enig med deg i det resterende. Jeg blir regelrett provosert av mennesker som flagrer rundt med en diagnose de har tatt ut fra løse luften og bruker dette for alt det er verdt. Det er særlig provoserende når det er mange motstridende elementer i bildet. Jeg holder det alltid for meg selv, men jeg skjønner jo at det blir helt annet i din situasjon når det skaper negative reaksjoner uansett om du velger det ene eller det andre. Veldig uheldig (og unødvendig) situasjon å bli satt i. 

Synes du at du selv er flink til å takle å bli satt i slike situasjoner? 

 

Anonymkode: ad8fe...b1c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vanlig reaksjon er at jeg distanserer meg, og forholder meg ikke noe mer til vedkommende.

Anonymkode: 4397c...ab5

Har du tenkt på hva den reaksjonen kommer av da? Kan det være at du er ekstra sårbar på en slags måte? 

Du ble stressa. ok. din reaksjon er å kutte ut personen som gjorde deg stressa.  Hva om dette skjer i en skole situasjon? Noen på gruppa som stresser deg ut, feks. Hva om det skjer på jobb? En kollega påvirker deg på en stressende måte. Bare kutter du de ut da ? Om noen i familien stresser deg, kutter du kontakten slik at du ikke har noe nettverk? Hva om du en gang får BARN som stresser deg? Kjefter du og strenger du barna ute? Det går ikke det, skjønner du.

Hva med å gå inn i deg selv og se på hva som gjør at du blir stressa, og prøve å bli litt mindre stressa? For du skjønner..det er ikke alle andres feil at du blir stressa og overreagerer og stenger deg inn i en boble. Det er heller ikke slik at det er andres oppgave i å fikse det. Det er du selv om har ansvaret for å få roe deg ned, og tenke positivt.

Anonymkode: 28bac...cae

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun gikk med på det, men hun kjente en bitter ettersmak. Hun kommer ikke til å gjøre det mer og hun ser nok på denne venninnen på en litt annerledes måte. Moren min er uansett veldig forståelsesfull og er relativt aksepterende til at folk har litt mindre sjarmerende trekk ved seg selv. Hun har imidlertid lært leksen sin. Jeg ble helt sjokkert da jeg hørte det og sa også det samme som deg. 

Veldig enig med deg i det resterende. Jeg blir regelrett provosert av mennesker som flagrer rundt med en diagnose de har tatt ut fra løse luften og bruker dette for alt det er verdt. Det er særlig provoserende når det er mange motstridende elementer i bildet. Jeg holder det alltid for meg selv, men jeg skjønner jo at det blir helt annet i din situasjon når det skaper negative reaksjoner uansett om du velger det ene eller det andre. Veldig uheldig (og unødvendig) situasjon å bli satt i. 

Synes du at du selv er flink til å takle å bli satt i slike situasjoner? 

 

Anonymkode: ad8fe...b1c

For å svare på spørsmålet: Nei, definitivt ikke. Jeg håndterer de fleste situasjoner med en viss distanse, men det er noe ganske annet når en selv blir direkte berørt, da blir det plutselig veldig nært og da kan jeg ha en tendens til å kløne det til fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere situasjonen, som med eksempelet jeg nevnte ovenfor og flere andre typer situasjoner.

Jeg har også hatt en jobb mellom studier der man må evne å ha en viss distanse og holde seg behersket, noe jeg klarte med letthet, så det er veldig frustrerende for meg å oppdage at jeg ikke har klart å overføre det jeg er blitt opplært til, og som klarer fint å gjennomføre på en profesjonell måte, til andre situasjoner.

Noe som fører til enda mer frustrasjon, og det skaper litt krøll i systemet mitt. Selv om jeg er opptatt av å se helheten, se hele bildet, men det er ikke alltid like enkelt når man selv står midt oppe i dette og det skjer "mye" og på en gang og man ikke lenger ser skogen for bare tærne. 

Utfordringen min er å klare å "rydde" opp, men jeg vet ikke hvor stor skaden er. For jeg gjorde et par dumme grep som jeg i etterpåklokskapens lys angrer på.

Hvordan takler du situasjoner du blir satt i, som du oppfatter som vanskelig og der du kanskje mister oversikten?

Anonymkode: 4397c...ab5

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du tenkt på hva den reaksjonen kommer av da? Kan det være at du er ekstra sårbar på en slags måte? 

Du ble stressa. ok. din reaksjon er å kutte ut personen som gjorde deg stressa.  Hva om dette skjer i en skole situasjon? Noen på gruppa som stresser deg ut, feks. Hva om det skjer på jobb? En kollega påvirker deg på en stressende måte. Bare kutter du de ut da ? Om noen i familien stresser deg, kutter du kontakten slik at du ikke har noe nettverk? Hva om du en gang får BARN som stresser deg? Kjefter du og strenger du barna ute? Det går ikke det, skjønner du.

Hva med å gå inn i deg selv og se på hva som gjør at du blir stressa, og prøve å bli litt mindre stressa? For du skjønner..det er ikke alle andres feil at du blir stressa og overreagerer og stenger deg inn i en boble. Det er heller ikke slik at det er andres oppgave i å fikse det. Det er du selv om har ansvaret for å få roe deg ned, og tenke positivt.

Anonymkode: 28bac...cae

Det er vidt forskjellige situasjoner du kommer opp med. Jeg er har nevøer og nieser og jeg er ganske tålmodig med dem, ettersom jeg vet at barn er nettopp barn og må få lov til å prøve og feile, så de stresser meg ikke opp overhodet. Det er noe med å huske på at kua selv var kalv en gang.

Dette dreier seg om situasjoner som blir skapt av voksne mennesker. Det er ikke alltid lett å se og vurdere motivene, derfor må man se helheten og få et overblikk, men når man - som jeg - står midt oppe i dette, da er det ikke lett å vite hva man skal gjøre. Enten gjør man situasjonen bedre eller så gjør man situasjonen verre og jeg føler at situasjonen jeg står midt oppe i, har jeg håndtert på en særdeles klønete måte, som jeg i etterpåklokskapens lys innser var kanskje ikke helt rett.

Det er viktig å stresse ned og tenke positivt, men det er ikke alltid det er lett når man står midt oppe i en vanskelig situasjon man gjerne skulle vært foruten. 

Det som er lett for andre, som for deg er å komme over det fort og komme deg videre, er kanskje ikke like enkelt for andre mennesker. Jeg skulle ønske jeg hadde evnen til bare å blokkere det, og komme meg videre. Kjapt. Men slik er jeg visst ikke bygd opp, dessverre.

Anonymkode: 4397c...ab5

[AnonymBruker]

Man blir satt i vanskelige situasjoner ofte. I ulike settinger og i ulik grad. Blir jeg satt i en uheldig situasjon i jobb sammenheng (av en kollega, - tar jeg en direkte konfrontasjon på tomannshånd) er det av pasienter (er sykepleier) ignorerer jeg det, og er imøtekommende og forståelsesfull. Skjer det privat vil jeg enten kutte kontakt med vedkommende, om det er noen som ikke er så viktig for meg, konfrontere vedkommende, om jeg mener det fører til noe produktivt og det er en person jeg ikke kan kutte (foreldre, søsken, nære venner) ubehageligheter knyttet til institusjoner/"maktpersoner" (arbeidsgiver, lege, barnehage, skole) løser jeg på en annen måte; Mindre ubehageligheter ignorerer jeg. Større og mer graverende ubehageligheter forsøker jeg å ta opp og finne en løsning på. Vedvarende ubehageligheter (etter forsøk på dialog uten effekt) - gjør at jeg er villig til å bytte arbeidsplass, BHG, skole, lege osv. 

Anonymkode: 138bb...d47

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er vidt forskjellige situasjoner du kommer opp med. Jeg er har nevøer og nieser og jeg er ganske tålmodig med dem, ettersom jeg vet at barn er nettopp barn og må få lov til å prøve og feile, så de stresser meg ikke opp overhodet. Det er noe med å huske på at kua selv var kalv en gang.

Dette dreier seg om situasjoner som blir skapt av voksne mennesker. Det er ikke alltid lett å se og vurdere motivene, derfor må man se helheten og få et overblikk, men når man - som jeg - står midt oppe i dette, da er det ikke lett å vite hva man skal gjøre. Enten gjør man situasjonen bedre eller så gjør man situasjonen verre og jeg føler at situasjonen jeg står midt oppe i, har jeg håndtert på en særdeles klønete måte, som jeg i etterpåklokskapens lys innser var kanskje ikke helt rett.

Det er viktig å stresse ned og tenke positivt, men det er ikke alltid det er lett når man står midt oppe i en vanskelig situasjon man gjerne skulle vært foruten. 

Det som er lett for andre, som for deg er å komme over det fort og komme deg videre, er kanskje ikke like enkelt for andre mennesker. Jeg skulle ønske jeg hadde evnen til bare å blokkere det, og komme meg videre. Kjapt. Men slik er jeg visst ikke bygd opp, dessverre.

Anonymkode: 4397c...ab5

Hvorfor mener du voksne mennesker har dårlige motiver da? I bunn og grunn så handler mennesker på følelser, ikke på motiver. Om du mener det alltid er et motiv bak oppførselen til folk så kommer kansje det fra deg og ditt indre? På seg selv kjenner man andre, liksom. Men det er ikke sånn. Folk er generellt sett bra mennesker og mener godt. 

Det du gjør, er jo å kutte ut folk som gjør EN feil. en Feil og så er de ut. Folk har følelser vet du, og de gjør feil ofte, og de sier dumme ting. Sånn er folk. Men jeg burde kansje ikke klage, da jeg faktisk har kutta ut en veninne som er akkurat som deg.

Anonymkode: 28bac...cae

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor mener du voksne mennesker har dårlige motiver da? I bunn og grunn så handler mennesker på følelser, ikke på motiver. Om du mener det alltid er et motiv bak oppførselen til folk så kommer kansje det fra deg og ditt indre? På seg selv kjenner man andre, liksom. Men det er ikke sånn. Folk er generellt sett bra mennesker og mener godt. 

Det du gjør, er jo å kutte ut folk som gjør EN feil. en Feil og så er de ut. Folk har følelser vet du, og de gjør feil ofte, og de sier dumme ting. Sånn er folk. Men jeg burde kansje ikke klage, da jeg faktisk har kutta ut en veninne som er akkurat som deg.

Anonymkode: 28bac...cae

Det er en visst forskjell på barn og voksne. Barn er noe helt annet enn voksne. 

Kanskje i de fleste situasjoner så er det følelsebaserte handlinger som styrer de voksne. Jeg har handlet ut fra følelser, og feilet, så jeg ikke så kritisk overfor de som handler basert på følelser, man er bare et menneske og reagerer der og da, ut fra hva en føler.

Men om man har motiver, og motivasjonen er egen vinning, det er noe ganske annet.

Som sagt, står man midt oppi noe, og det "brenner" litt, er det ikke så lett å få øye på nyansene, og det er lettere å trekke raske konklusjoner. Men jeg bør definitivt bli mye mindre streng. Jeg er streng mot meg selv, og er tilsvarende slik mot andre også, men dette ønsker jeg en endring på dette, for som du selv sier det så treffende: Folk er folk, og de gjør feil.

Det som var hensikten med denne tråden, er å få råd, andre vinkler og andres erfaringer osv.

Anonymkode: 4397c...ab5

[AnonymBruker]

Den ‎09‎.‎04‎.‎2016 at 9.58, AnonymBruker skrev:

Man blir satt i vanskelige situasjoner ofte. I ulike settinger og i ulik grad. Blir jeg satt i en uheldig situasjon i jobb sammenheng (av en kollega, - tar jeg en direkte konfrontasjon på tomannshånd) er det av pasienter (er sykepleier) ignorerer jeg det, og er imøtekommende og forståelsesfull. Skjer det privat vil jeg enten kutte kontakt med vedkommende, om det er noen som ikke er så viktig for meg, konfrontere vedkommende, om jeg mener det fører til noe produktivt og det er en person jeg ikke kan kutte (foreldre, søsken, nære venner) ubehageligheter knyttet til institusjoner/"maktpersoner" (arbeidsgiver, lege, barnehage, skole) løser jeg på en annen måte; Mindre ubehageligheter ignorerer jeg. Større og mer graverende ubehageligheter forsøker jeg å ta opp og finne en løsning på. Vedvarende ubehageligheter (etter forsøk på dialog uten effekt) - gjør at jeg er villig til å bytte arbeidsplass, BHG, skole, lege osv. 

Anonymkode: 138bb...d47

Hvordan man takler det kommer helt an på hva og hvem det er snakk om, og dette stemmer for meg også.

Anonymkode: cde91...a71

[AnonymBruker]

Jeg ble en gang tilbudt gratis barnevogn av ei venninne. Jeg hadde akkurat mistet jobben og funnet ut at jeg var gravid. Ikke akkurat fett med penger fremover. Hun ville være snill og tilbydde meg barnevognen gratis. Da jeg skulle hente den krevde hun plutselig 5000kr for den. Hun hadde ikke sagt til samboeren at jeg skulle få den gratis, noe han selvfølgelig var uenig i. Takket pent nei for vogna, venninna ble fly forbanna og vi har ikke snakket siden.

Jobbet for mange år siden i butikk, og der var det alltid en som kom for sent. Han sendte alltid melding til meg og ba meg dekke over for han. Det var utrolig ubehagelig, og jeg måtte jo til slutt si i fra til både sjefen og min kollega at dette hadde skjedd mange ganger og at jeg var lei. Kollegaen ble ganske sur på meg, men kom på tida etter dette. Sjefen ble glad for at jeg sa i fra. Han ble heldigvis ikke sur på meg! Viste seg at han jeg jobbet med gikk på dop og at det var derfor han kom for sent.

Har også opplevd ved salg av ting og tang på finn, at kjøperen kommer med for lite penger. Har vi avtalt 800kr kommer han/hun med 500kr. Syns det er utrolig frekt. Har heldigvis alltid sagt at det er avtalt pris som gjelder. Noen har blitt ganske sure, men merkelig nok finner de frem de siste 300 kronene i bilen... Pinlig for både meg og kjøper  

Anonymkode: 5b2ba...ecf