Mor som spør etter penger hele tida

[Juniper]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du fortsetter å låne henne penger bør du få henne til å skrive under på hvert beløp hun har lånt av deg. Med skikkelige gjeldsbrev kan du som kreditor få pengene tilbake fra boet hennnes før arv (hvis det er noen arv) utbetales til deg og de andre arvingene. 

Anonymkode: 3db02...c22

Det er jo ikke et reelt lån. 

Moren til TS har ingen planer om å betale tilbake, og TS vet det. Det høres bare penere ut å få "låne" penger enn å be om å få penger. Tror heller ikke det blir mye å hente i et arveoppgjør, da moren trolig bruker alt hun har og litt til, og selv har kuttet kontakten med egen familie, om jeg forsto TS rett. 

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er midt oppe i en situasjon jeg ikke kan se at jeg kommer meg ut av. Håper på tips og råd fra dere flotte mennesker der ute;

Jeg og min mor er ikke på god talefot, ting er veldig anstrengt mellom oss. Jeg har ikke hatt en veldig flott barndom, kan man si, og har vært ganske alene fordi hun har brukt så mye mer tid på mine tre søsken som alle sliter med sitt. Har alltid fått høre at "nei du greier deg så fint, du har ikke trengt oppmerksomhet og kjærlighet". Tenk å være 6 år og aldri få vite at du har vært flink til noe som helst fordi dine søsken trenger det mer enn deg. Har egentlig ikke så lyst å ha kontakt med henne nå som jeg er voksen, men har det fordi hun tross alt er min mor.

Hun pleier ofte å skryte til sine venninner om hvor flink jeg er som har greid meg så bra, som om hun har bidratt noe som helst. Hvert eneste problem jeg har, fysiske og psykiske, stammer tilbake til henne på én eller annen måte. Det er IKKE hennes fortjeneste på noe vis at jeg greier meg så bra.

Men;

Det store problemet er at hun kontakter meg aldri for å finne på noe fint eller noe, men for å låne penger av meg. Hver måned.

Hun har vært sykmeldt så lenge jeg har vært født, og jeg vet at hun har lite penger. Men jeg er student på masternivå og har absolutt ikke penger å låne vekk. Det er egentlig ikke snakk om et lån, hun gir aldri tilbake. Hun spør alltid om 300-500-1000 kr osv altså hver måned. For meg på lånekassa og ingen tid til jobb, så er det en vital forskjell i mitt budsjett, men jeg forsøker så godt jeg kan.

Jeg føler at jeg BØR skvære opp med henne og få er bedre forhold til henne før hun dør, men jeg anser det som umulig når det eneste hun ønsker fra meg er å "låne" penger. Noen netter gråter jeg av dårlig samvittighet og skyldfølelse fordi jeg ikke ØNSKER å låne henne penger, til og med hvis jeg hadde kjempegod råd. Føler pengene er et problem mellom oss, men hun har så dårlig råd. Hun må ha mat.

Hva tenker dere?

Anonymkode: c9624...6d3

Ta det fra ei som har ei mor som din, min mor har personlighetsforstyrrelser, du skylder henne ikke noe. Har i dag ingen kontakt med henne da det ikke er mulig for henne og erkjenne noe hun gjorde galt i min barndom.  Du trenger ikke å ha kontakt med henne. Jeg fikk det mye bedre etter at jeg slapp. Jeg fortalte henne bare hvorfor, så kuttet jeg henne ut.

Anonymkode: 12dc4...8b1

[AnonymBruker]

Hei alle sammen! Og takk så mye for støtten, det betyr mer enn dere tror.

Må kanskje nevne at vi bor et stykke unna hverandre, så det kan være vanskelig for meg å handle mat for henne når jeg i tillegg ikke har bil.

Men; jeg pratet med henne i går. Sa hva jeg følte, blant annet at jeg føler at lånene stikker kjepper i hjulene for oss to å få et bedre forhold senere, og at jeg virkelig må skrape sammen for å få råd til å låne bort. Gikk ikke spesielt bra, hun gråt mye..

Ts

Anonymkode: c9624...6d3

[Leeloo]

Kjære TS, du har ikke noe å ha dårlig samvittighet for. Det er ikke din plikt å forsørge en voksen forelder, spesielt når denne ikke har vært til noen støtte for deg i barndommen. Samtidig forstår jeg at det er vanskelig å skulle kutte henne ut, eller å fortsette å ha kontakt samtidig som du nekter å låne henne penger. Det høres ut som hun driver mer eller mindre bevisst følelsesmessig utpressing. Har du noen ide om hvor mye det dreier seg om i løpet av f.eks. ett år?

Dersom du finner ut at det blir for vanskelig/belastende for deres forhold å kutte helt ut ville jeg fastsatt et beløp du kan leve med per år (ikke fortell henne det, det er kun for din egen skyld), satt inn en fast sum hver mnd., og så ta penger derfra når hun ber om et "lån". Du bør kanskje også sette et maksbeløp du låner ut per gang basert på hvor ofte hun bruker å spørre. Er det tomt sier du nei til det er midler på kontoen igjen. Slik er det enklere å holde oversikten og å sette grenser. 

Hjelp henne også med å sette opp regnskap og budsjett så hun (og du) kan se hvor pengene hennes blir av, om det er noen andre stønader hun kan søke på, og hvordan hun best kan disponere midlene sine. Forklar henne at dette er et krav for at du i det hele tatt skal vurdere å låne henne mer. Har hun ingen mulighet til å ta en liten jobb for å spe på? Skal ikke mange tusenlappene til i året når det er såpass trangt.

[AnonymBruker]

Oppdatering;

Har besøkt henne og forsøkt å snakke om ting, men hun var ikke mye interessert i at jeg får innblikk i budsjettet hennes. Forøvrig er jeg helt splittet med hva jeg skal tro og ikke, er ganske sikker på at hun ikke holder penger av noe sted, eller bruker de på andre ting. Hun har fått mye mindre i støtte i det siste fra NAV ettersom min yngstesøsken har flyttet til sin far og er hos henne kun en helg innimellom. Hun spurte ikke så ofte om penger før dette skjedde, kanskje 3-4 ganger i året om å få låne en 200-lapp eller noe.

Uansett da, dette her har blitt veldig vondt for oss begge... Føler vi nesten aldri har hatt det så dårlig sammen som når jeg drar opp dette. Hun spør jo om jeg tror hun liker å låne penger av sin egen datter, og om jeg ikke tror at hun føler mye skam rundt det hele, og selvsagt tror jeg hun skammer seg for det. Vet ikke hva jeg skal tro lengre... Mitt forsøk på å få ting bedre med henne gjør alt verre.

Ts

Anonymkode: c9624...6d3

[Polly Ester]

Jeg skjønner at hun har det vanskelig. Men det er ikke du som skal forsørge henne uansett. Hvis hun har så dårlig råd så må hun ta en tur til NAV og søke om ekstra penger. Hun må evt. flytte til en billigere leilighet. 

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg også, men du skal ikke være forpliktet til å gi fra deg dine penger. Som du uansett ikke har for mye av selv. 

Og hun betaler vel heller ikke tilbake, så noe lån er det jo ikke snakk om? Hun snylter på deg. 

Og jeg hadde sannsynligvis svart annerledes dersom hun hadde vært en god og snill mor som har tatt vare på deg da du var liten, men jeg syns ikke du skal ha noe forpliktelse når hun har vært en dårlig mor for deg. 

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er enig i mye som er sagt her, men samtidig høres det ut som du ønsker å ha et godt (bedre?) forhold til din mor fremover. Hva med å invitere henne på middag en gang i blant, eller komme hjem til henne med matvarer og lage mat? På den måten hjelper du henne noe med matkostnader, samtidig som dere treffes og kan bygge forhold. I mine øyne oppleves det annerledes å gi på denne måten fremfor å "låne" bort penger i en jevn strøm. 

Anonymkode: a0085...515