hvordan skal jeg leve videre?

[Helle1122]

Hei, jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette her, men jegår er nødt til å få det ut. Jeg mistet hunden min for 2 måneder siden, hun var en fantastisk hund som var så ufattelig høyt elsket, men hun hadde problemer som desverre førte til at jeg måtte ta ett valg. Jeg måtte velge om hun skulle få leve videre eller om jeg skulle avlive en fysisk frisk hund. Jeg valgte og avlive, jeg valgte å avlive min aller beste venn, min kjæreste venn, en av de varmeste sjelene jeg har møtt,  den som for  meg var en av de viktigste i mitt liv. Jeg hater meg selv for det, jeg vet at hun hadde så mye redsel i seg, at problemene satt så dypt at jeg ikke kunne fiser henne, jeg prøvde, vi jobbet mye, men uansett hva jeg gjorde ble det bare verre. Det kom til ett punkt hvor jeg visste at hun til slutt ville alvorlig skade eller drepe en annen hund, kanskje også skade ett menneske i feil situasjon. Så jeg valgte å la henne slippe ett liv der hun aldri kunne få bevege seg fritt,  få leke med andre hunder, verre redd og sint eller aldri kunne gjøre det hun det hun elsket mest... Min hund ble bare 2 år gammel, og det var jeg som drepte henne. Jeg veg ikke hvordan jeg skal leve med meg selv. Jeg savner henne så mye, jeg får ikke puste, alt jeg vil er at hun skal være her igjen. Jeg elsket henne, men likevel så tok jeg det valget jeg tok. Jeg hater meg selv, hvordan kunne jeg gjøre noe sånt?  Hvilken rett hadde jeg til å bestemme over liv og død?  Nå er hun borte og jeg kan aldri forklare eller gjøre det opp igjen.  Jeg skulle prøvd hardere, jeg skulle ha reddet henne slik hun reddet meg den gange hun kom inn i livet mitt den gangen for 2 år siden. Men istedenfor  drepte jeg henne. Hvordan kan jeg leve med meg selv, skyldfølelsen knuser meg. Jeg karer snart ikke mer, jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre uten henne. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare det, noen ganger får jeg ikke puste. Føler jeg fortjener å kjenne denne smerten, men jeg er så svak og den knekker meg.  Hvordan skal jeg leve videre uten min kjære vakre hund?  Mangen mener nok at det "kun" er en hund, men ikke for meg, hun var en del av familien og når hun gikk bort forsvant en del av meg også. Og nå sitter jeg her alene med en forferdelig sorg og skyldfølelse, og klarer knapt å takle det.

 

[Gjest Jørild]

Hva var grunnen til at du avlivet henne? Jeg regner med det var et gjennomtenkt valg med negative konsekvenser om du lot henne leve? Klarer du å fokusere på at vi som mennesker noen gang må ta valg som er vanskelige, men som likevel må tas fordi konsekvensene er verre? 

[Helle1122]

Jeg klarer ikke gå  inn i så mye detaljer, det er så vondt. Hun ble angrepet av en annen hund som valp, hun såg også meg bli angrepet av samme hund like før. Hun var i sjokk etterpå. Og vi merket en stor endring i henne uken etter, hun ble sint på andre hunder som var voldsomme og la de i bakken, begynte å vokte alt av ressurser rundt andre hunder, det eskalert over tid til ett punkt hvor advarselene hennes forsvant ( de ble så korte at verken hund eller menneske rakk å reagere),  hun gikk uprovosert til angrep på andre hunder (bet), og uansett hvor mye vi trente var det aldri ett punkt hvor hun ble bedre, hun var så redd andre hunder. Vi jobbet den overfladiske redselen bort, men det satt noe  så dypt i henne. Jeg klarte ikke hjelpe henne,  dyrlegen sa at dette var noe som kom til å bli verre og verre, og at hun kunne skade en person om de gikk i mellom eller  lignende. Hun elsket å løpe fritt og å gå turer, hun likte også andre hunder etter at vi fikk  bort den overfladiske redselen. men hun ble så ustabil, hun kunne plutselig snu å angripe.Jeg ville ikke at hun skulle leve et liv hvor hun aldri kunne være fri igjen. Det er slik jeg har prøvd å tenke,  men jeg føler meg som ett forferdelig mennekser og jeg savner henne så mye... hun var fantastisk med oss. Og livet uten henne er meningsløst.

[Gjest Jørild]

Du må bare holde på tanke om at det var et gjennomtenkt valg til det beste for hunden. 

Kontakt fastlegen din og forklar situasjonen, kanskje trenger du hjelp en stund framover? Sorg er forferdelig, men jeg tror at sorgen med tiden vil blekne og bli lettere å leve med. Veien dit kan likevel være lang og det kan være godt å ha noen å prate med. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. Jeg har en hund som har vært i livet mitt siden jeg var 11 år, nå fyller jeg snart 23. Så det vil jo si omtrent så lenge jeg kan huske at jeg har levd. Han begynner å bli gammel, og den rasen kan bli opptil 16 år, dermed ikke så mye tid igjen.. Jeg har heldigvis ikke mistet han enda, men tenker allerede mye på det og gruer meg sinnsykt til den dagen. Jeg vet at det vil gjøre like vondt som å miste noen andre i familien. Jeg hadde tenkt at hunden din slapp å ha det vondt noe mer lengre, og at hun har det bra nå. Hun vokter over deg og vil alltid være en del av deg. I tillegg så vil jeg tro at du var en kjempe flott eier, som derfor gjorde livet hennes så bra som hun kunne fått det mens hun var her. Og du har vel helt sikkert lært mye av henne også, ikke minst fått kjenne på den kjærligheten til en hund. De er jo våre bestevenner, og det er det ingen tvil om. Prøv å tenk på alle de gode minnene du fikk med henne, og takknemligheten for at det nettopp var DU som fikk være så heldig å ha ho. Jeg tror nok at hun føler seg takknemlig selv

Sender varme tanker, og håper du klarer å forstå at enkelte ganger må man ta vanskelige valg, sette egoet til side og tenke på hva som er det beste for hunden<3

Anonymkode: 776af...3c6

[AnonymBruker]

Man blir så glad i dem. Har du andre hundeinterresterte som kan være en støtte i den vanskelige tiden? Kanskje du har venner du har kjent en stund som kan støtte og hjelpe deg etter din hunds dødsfall?

Anonymkode: e6934...296

[AnonymBruker]

Jeg vet det er veldig veldig vanskelig for deg akkurat nå. Hunder, for mange, er høyt elsket som barn.   Har du vurdert å se på noe omplasserings steder for å se om det er an annen hund som kunne virkelig får en god eier som elsker dem høyt?  Tror dere begge to kunne ha godt av det.  Du kommer aldri til å glemme andre hunder du har i livet, men du kan gi en ny hund et godt liv slik at dere begge to kan helbrede hverandre.  

Anonymkode: c4938...6ff

[Arabella]

Jeg synes denne sangen er så nydelig og tankevekkende og vil gjerne dele denne med alle dere som har det vondt:

"Hvis Morgendagen Aldri Kommer"

[Helle1122]

Tusen takk alle sammen. Jeg savner henne sånn, men prøver å skyve bort skyldfølelsen,  er så vanskelig å tenke på at hun er borte. Men det hjelper å høre om andres opplevelser, og å få snakket om det. Jeg går for øyeblikket på skole Ungarn så jeg har ikke fastlege her, vet egentlig at jeg burde snakke med noen, har flere venner som har og driver med hund, men føler at folk blir trøtte av å hele tiden måtte høre om min sorg så jeg stenger den inne når jeg er med andre og prøver å late som alt er fint. Har så mange gode minner med den hunden, hun var en fantastisk hund på de fleste måter. Har vurdert å få ny hund til sommeren, når jeg fikk Mira,  så gikk jeg gjennom en veldig tøff peride og hun var en slags redning. Derfor håper jeg at når jeg er klar, at kanskje en hund kan hjelpe meg å lindre den smerten jeg kjenner på. Men samtidig er savnet så stort at jeg egentlig ikke klarer helt å se hvordan noen ting kan hjelpe. Hun var en så stor del av livet mitt, og betydde så mye. Prøver å ta dag for dag . Igjen tusen takk for alle ord. 

[Honey Dew]

Synes du gjorde det riktige da du avlivet henne. Hun hadde traumer og det er ikke alltid en hund klarer å kvitte seg med disse.

Det er vondt når en må avlive dyr, enten de er unge eller gamle, men vi forplikter oss til å gjøre det beste for hunden når den blir et familiemedlem og dette innebærer også å bestemme å avslutte livet til hunden når den begynner å lide og en ikke kan gjøre noe mer

[AnonymBruker]

Vær god mot deg selv, og vit at dette blekner etterhvert.

Anonymkode: c59f6...08c