Hjelpe partner med depresjon

[AnonymBruker]

Hei. 

Har vært gift i 7 år. Har flyttet fra hverandre for snart 5 måneder siden og konas depresjoner har vært en stor del av grunnen til at vi valgte å gå fra hverandre. Jeg har vært helt utslitt av å forholde meg til dette samtidig som at hu har vært lei av meg og i disse periodene lagt skyld over på meg. Hun har fått denne diagnosen for et par år siden. Jeg kunne helt garantert gjort mer, men der og da har jeg nok ikke tatt nok tak i ting. 
Nå har vi altså vært separert formelt i 4 måneder. Vi er fortsatt glade i hverandre. Hadde det ikke vært for disse veldig tunge periodene ville vi fortsatt vært sammen. 

Hun har startet behandling hos DPS hvor hun får en veldig god oppfølging. Jeg har vært med flere ganger også. Når vi har vært der sammen har vi fått god innsikt i hvordan den andre har sett det. Jeg føler meg trygg på at jeg kan hjelpe henne nå når jeg ser ting fra avstand. Om vi skulle flyttet sammen igjen er jeg redd for at jeg ikke ville sett ting like klart som når det er en avstand mellom oss. Vi har diskutert det å flytte sammen igjen, og vi vil det egentlig begge to. Men jeg er som sagt redd for at det å være tett på vil bli for normalt og at jeg da ikke fanger opp tegn slik at jeg kan avlaste og hjelpe henne. Men så tenker jeg også på at jeg kan unngå å fange opp tidlige tegn slik at det går for langt. 

Er det noen som har gode innspill her? Jeg vil hennes beste, men jeg vil ikke at sykdom skal dra oss begge ned. Jeg vil hjelpe henne på alle de måtene jeg kan, men hva som er beste måte nå vet jeg virkelig ikke. Alle synspunkt tas i mot med takk! 

Hilsen mann 

Anonymkode: 58ec3...f16

[AnonymBruker]

Hei! Jeg og min samboer er i en lignende situasjon, men det er jeg som er den deprimerte. Samboeren min har fått hjelp ved pio-senteret i Oslo. http://piosenteret.no Nå bor du kanskje ikke i Oslo, men mulig det finnes et lignende tilbud, sjekk med lpp.no - Landsforeningen for pårørende til psykisk syke. Min samboer får komme til rådgivingtimer hvor han egentlig får snakke litt om hva han vil. Kan være praktisk veiledning og råd, men tror min samboer setter mest pris på at han kan få snakke med noen som spør hvordan HAN har det. 

Jeg som er den syke synes egentlig det er ganske godt med litt avstand når jeg er veldig dårlig. Mye fordi det er så slitsomt å hele tiden være i veien, til bry, og en belastning. Det er liksom lettere å bare ha meg selv å forholde meg til når jeg er dårlig.  Selv om dere velger å flytte sammen igjen er det kanskje ikke så dumt å fortsette å ha litt tid fra hverandre. For at du skal kunne være en god hjelp og støtte er det veldig viktig at du passer på deg selv. Sørg for å få deg pauser. Ta gjerne den pausen FØR det blir for mye og vanskelig. 

Lag en plan, noter ned atferd og ting som er signaler på at det går dårligere. Eks. at søvnmønster endres, eller mer irritabel .. hva som helst. Er kanskje lettere å merke seg endringer hvis man er klar over hva man må se etter. Ha en plan for hva som er best at dere gjør når det eventuelt skjer. 

Jeg har dessverre også lagt mye skyld på min samboer, nå som jeg føler meg bedre innser jeg jo at det var helt feil. Jeg håper du kan tilgi henne det, det er en del av sykdommen at man svartmaler alt.. ikke ta det personlig! Man kan ikke forvente all verden av en partner, du er jo også bare et menneske! 

Anonymkode: a1f7b...653

[AnonymBruker]

Takk for et godt og utfyllende svar. 

Vi bor ikke i Oslo. Men jeg skal se på denne nettsiden du linket til og se hva jeg finner. 
Det er det påfyllet du snakker om jeg føler at jeg trenger. Og som sagt så er jeg bekymret for om jeg klarer å se ting klart nok om det blir for tett på. Men alt dette håper jeg jo at DPS vil være behjelpelige med å bedømme. 

Vi har begge lagt skyld på hverandre. Og jeg har da så klart vært den som har gjort galt. Jeg har ingen annen unnskyldning enn at jeg var trøtt og sliten. Ja, jeg har fått min del av skylden mange ganger. og jeg har prøvd å ikke ta det til meg. Men i lengden har det ikke vært så lett. 

Vi har snakket om at vi skulle kjøpt en hytte ikke så langt fra hvor vi bor. Der ville vi fått avstanden vi trenger i perioder det blir tøft. Men det har ingen av oss nå, så det er ikke et alternativ per dags dato. Men en gang i fremtiden er det et godt alternativ for oss begge å ha. 

Målet er jo at vi skal leve sammen. Heldigvis kan man vel si så er det ikke noen automatikk i at man blir skilt etter ett år. Og det tar av en del av presset. Det tror jeg hun har godt av også. 

Mange ser meg nok som egoistisk som har flyttet fra min syke kone. Men jeg ønsker henne alt godt. Virkelig. Og det er derfor jeg spør her slik at jeg ikke gjør noe som er helt feil eller slår uheldig ut i forhold til henne og sykdommen. 

Anonymkode: 58ec3...f16

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med min samboer i 9 år. Jeg er den syke med b.a. tilbakevendende depressiv lidelse og PTSD. Jeg og min samboer har vært klare på at han ikke skal være verken min sykepleier eller terapeut. Han ser når jeg strever, men det er ikke han jeg skal belaste med mine problemer. Det tar jeg på kontoret til terapeuten. Jeg tror at dette valget har ført til at forholdet er godt og fungerer så bra. Vi forsøker å til rettelegge hverdagen, slik at jeg f.eks. lager dobbelt porsjoner av middag, slik at vi har i fryseren til de dagene jeg ikke har energi nok til å ha middagen på bordet. Jeg er uføretrygdet.

Anonymkode: d315c...4b6