Hvordan er parforholdet med to barn kontra ett?

[AnonymBruker]

Vi er et lykkelig ektepar med en nydelig baby på 5 måneder. Min mann ønsker ett barn til. Jeg synes egentlig at baby er så perfekt at jeg føler meg fornøyd med ett. Jeg er også urolig for parforholdet med to, kjenner allerede at det er mye mindre kos enn før (men dog, vi snakker om det og synes det er verdt det!). Dere som har to - ble det mindre tid til å pleie kjærligheten? For meg er det alfa og Omega at vi foreldre holder sammen.

Anonymkode: c668b...15e

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke overgangen 1 til 2 ble så ille.. Fortsatt egentid og partid. Nå fikk vi våre så tett, at begge legger seg klokken 7, så vi har hele kvelden for oss selv og kos, og da har vi ofte en filmkveld med noe god mat i helga. VI er nok flinkere enn før til å ha slike kvelder for oss selv og finne på ting bare oss en sjelden gang.

Nå er det liksom oss mot dem..  

Man har så mye tid til å pleie kjærligheten som man vil.. Uansett antall barn.

Anonymkode: 73674...f10

[AnonymBruker]

Babyen er bare 5 måneder.  Bare vent...idyllen sprekker nok snart.  

Anonymkode: 5ecb6...c9d

[mjauritz]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Babyen er bare 5 måneder.  Bare vent...idyllen sprekker nok snart.  

Anonymkode: 5ecb6...c9d

For et ekkelt og hovent svar. 

[AnonymBruker]

Jeg opplever ikke at det er så stor forskjell på 1 og 2 barn ift parforholdet. Det har gått helt fint etter at vi fikk nr 2. 

Anonymkode: bdfc2...def

[AnonymBruker]

Går helt fint med to barn her også. Vi er bevisste på at kvalitetstid må prioriteres, men forstår begge at småbarnstiden kan være hektisk. Felles forståelse er en god trøst i travle tider.

Anonymkode: 1ab6a...21b

[AnonymBruker]

53 minutter siden, mjauritz skrev:

For et ekkelt og hovent svar. 

Ikke ekkelt, sannheten. Babyen er bare 5 måneder og allerede snakker de om flere barn. Akkurat nå er ting enkelt. Bare vent for krabbefasen, gå fasen og klatrefasen.  Da blir det litt enklere å tenke seg å ha flere barn. Det er så slittsomt uansett at det er ingen forskjell mellom 1, 2 eller 10 barn. 

Anonymkode: 5ecb6...c9d

[AnonymBruker]

Jeg opplever at det er annerledes med to. Jeg merker at mannen ikke har vært like fokusert og engasjert med sistemann- han har nok måttet ta mer ift den eldste, og det er egentlig ganske logisk. Litt sårt noen ganger, men er nok litt mine hormoner som er på tuppa. Jeg merker også at jeg er mer sliten, og at jeg strever mer med tålmodigheten overfor eldstemann enn jeg gjorde før. (Da ble jeg rett og slett ikke utålmodig). Nå har vi på en måte alltid en hver- det er vanskeligere å avlaste hverandre.

 

Men vi har like mye tid sammen som før- barna legger seg omtrent samtidig, rundt 19. Og vi har dette fellesskapet som føles enda større og nærmere, og vi opplever gleden barna har i hverandre, og gleden de gir oss. Og det er jo en kjensgjerning at det er kjæresteparet mannen og meg som er utgangspunktet for alt dette, og det er jo en romantikk i det, synes jeg. Og kos og klin og kyss tar vi oss tid til også når barna er våkne. Sexlivet er nok ikke like spontant som før- naturlig nok, og lysta er heller ikke som før, men jeg tenker at det er for en periode nå.

 

Vi opplevde det å få første barnet som veldig harmonisk og berikende. Det ble nok ikke like mye kos som før, men jeg synes forholdet vårt utviklet seg på nye måter, og det på utelukkende positivt vis. Vi har en større nærhet og familiefølelse etter vi fikk barn, og vi er sammen om gledene og bekymringene, håpene og kampene. 

 

Å få et barn til mener jeg handler om mer enn bare min mann og meg. Jeg tenker at; vi valgte å få et barn, og i det forpliktet vi oss til å se utover oss selv og vårt kjæresteforhold her og nå. Jeg var og er fortsatt overbevist om at det for et barn er en berikelse å ha søsken. Så det at vi valgte å få en til, var både for vår egen skyld fordi vi ønsket det, men vi ønsket det for det barnet vi allerede hadde, og for oss som familie. 

 

Jeg er helt enig med TS i at man ønsker å holde sammen som foreldre, men jeg mener at det på mange måter er noe man må velge; begge parter må være enige om at det å være kjærester, venner, foreldre, familie- det er et ansvar man har, et valg man tar. Og om det blir litt lite sex eller klining eller alenetid en periode, så tenker jeg at det er sånn livet er, men at man må ta ansvar for å ta seg tid til dette, også. Men akkurat om man da har ett eller to eller flere barn, tenker jeg at ikke spiller så stor rolle.

Anonymkode: 0231a...019

[AnonymBruker]

Barn betyr mer enn tid til ekteskap og den slags, så jeg hadde gått for nr 2.

Anonymkode: 2d5bb...c47

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er stor forskjell i å ha et og to barn. 

Med et barn kan den ene forelderen ta barnet mens den andre får fri. Med to har man stort sett en hver å holde styr på. Å være alene med barna er også litt mer utfordrende med to enn med en, spesielt i småbarnsfasen når man f. eks. ammer den yngste og eldstemann absolutt må ha oppmerksomhet/hjelp til noe uten å forstå at mamma nå er opptatt med å gi yngstemann mat. Man blir tre ganger så sliten, og har desto mindre energi til å gi mannen oppmerksomhet. I tillegg betyr ofte mer sliten det samme som mindre kos og intimitet med partneren. Når begge barna er store nok til å krype, gå og leke sammen blir det lett mye hylig, krangling og gråt (hylingen kan også være gledeshyl ved lek, men det er likevel temmelig kaotisk og litt slitsomt  ) Klesvask og rydding blir dobbelt opp og tar lenger tid, noe som igjen betyr mindre egentid og tid til å pleie forholdet.

Nå høres det kanskje ut som om jeg svartmaler her, men det er viktig å få fram at dette kun er for en periode, og søsken får mye glede av hverandre etter hvert. Så lenge dere på forhånd er klar over at småbarnsperioden er hektisk og at samlivet blir satt litt på vent i noen år, samt at dere passer på å bruke tiden etter barna har lagt seg på hverandre. Selv om man er sliten koster det lite å gi hverandre små kjærtegn, passe på å dyrke sexlivet og glede seg over barna sammen. De blir raskt nok store, og dere får all verdens tid til hverandre igjen.  

Anonymkode: 0f85e...d2d

[AnonymBruker]

Vel, for oss som har barn som sover dårlig og vi ofte er foreldre 24/7 (ikke som dere andre som skriver som har egentid etter kl 19), så tærer det veldig på parforholdet. Samtidig så vet vi at vi kom oss gjennom søvnproblemene med førstemann, men det er slitsomt å gå i ett år uten noe alenetid på kveldstid altså. Hvis vi bare hadde hatt tid for oss selv fra 19-23 så tror jeg vi hadde hatt mye mer overskudd. 

Anonymkode: cfaaf...f30

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, for oss som har barn som sover dårlig og vi ofte er foreldre 24/7 (ikke som dere andre som skriver som har egentid etter kl 19), så tærer det veldig på parforholdet. Samtidig så vet vi at vi kom oss gjennom søvnproblemene med førstemann, men det er slitsomt å gå i ett år uten noe alenetid på kveldstid altså. Hvis vi bare hadde hatt tid for oss selv fra 19-23 så tror jeg vi hadde hatt mye mer overskudd. 

Anonymkode: cfaaf...f30

Jeg tenker litt det samme. Spesielt også kanskje for de som hadde en grei start med førstemann og ikke har brent lyset endel i begge ender allerede da.

For oss var det mye sovetull/hyppig oppkast flere ganger daglig i månedsvis/dårlig helse hos meg/ekstrem søvnmangel frem til barnets halvannet år.

Barnet våknet av hvert eneste knyst, og vi kunne ikke snakke normalt/se film med normal lyd/lage mat og pusle egentlig med noe som helst. Mye legging som tok timesvis, og hyppige oppvåkninger på natt.

Jeg tar egentlig det som utgangspunkt for et nytt barn og, eventuelt at det blir verre 

Og isåfall er ikke egentid og normal ro aktuelt før det yngste barnet jo er rundt 1,5-2 år og muligens senere.

Greit nok at alt er for en periode, men jeg skjønner at det blir hardt for forhold når den perioden består av ekstremt lite søvn/aldri ro og masse gråt fra ett eller flere barn i 4 år liksom. 

Det er enorm forskjell på å være våken med fornøyde barn og hylskrikende barn. Ikke alle skjønner det helt når de ikke har prøvd det over lang tid. 

Anonymkode: 303f5...523

[Gjest *kokos*]

Barna mine er 5 og 8. Jeg husker ikke hvordan det var i starten, men nå synes jeg det er helt topp med to!

Familien føles komplett. Vi voksne tar ansvar for en unge hver ved måltid, stell og reiser, men det er også veldig overkommelig å ta to alene, så den andre kan ha alenetid. Det er også greit å få barnevakt til to, i alle fall synes slektningene våre at det er greit å ha begge på overnatting samtidig.

Ungene har alltid noen å være sammen med, selv om de ikke er samme kjønn, og egentlig er veldig ulike.

To er topp, i alle fall når de vokser til litt!

[AnonymBruker]

Ja. 

Før kunne vi få barnepass og ha barnefri en gang innimellom, for å pleie kjærligheten. Og ha tilnærmet null ansvar den dagen. Med en baby på 5 mnd (ser ut til at vi fødte samtidig omtrent ) så går det ikke. Ingen kan passe en 5 mnd gammel baby fra fre-lør (ikke i min verden). 

I høst (2015) begynte barnet på over to år å sove bedre om natten. Det har vært et mareritt, det med nattesøvn. Nå har vi baby som ikke sover om natten OG toåring som har gått tilbake og fått søvnproblemer så jeg er fysisk syk pga det, har faktisk fått skikkelige angstanfall (hjertebank, fatigue, svimmelhet, føles som jeg puster gjennom et sugerør) på grunn av søvnunderskudd. 

Jeg er kronisk utmattet, trøstespiser, glemmer 50% av det jeg må ha med opp i bhg, og hver dag er en kamp fordi man må leke frisk&opplagt når man i realiteten er syk&utslitt. 

Og eldste er snart tre år gammel. Jeg ville ventet en god stund, til babyen ikke er baby lenger, men kanskje 3-4 år gammel. 

Anonymkode: a215d...97c

[Sunnfjording]

Tror dette er veldig avhengig av omstendighetene. For de som har barn som sover, greit med mulighet for avlastning, og ikke ikke så mye stress med f.eks jobb og annet, så er nok ikke hoppet opp fra 1 til 2 så enormt.

For mange andre sliter det veldig på i småbarnsfasen. Hvis ikke ungene sovner om kvelden og sover om natten så har man aldri tid til å ta seg inn fordi man må passe et barn hver 24/7,  alle daglige rutiner tar dobbelt så lang tid, sex en gang annenhver måned, man kan ikke så enkelt be om barnevakt til to som til en, trøstespising og kort lunte. Eneste fokus er bare å holde ut fra dag til dag og håpe at det blir bedre når minstejenta blir 3-4 til slutt.