Ufør grunnet angst og depresjon.

[AnonymBruker]

For å gjøre en veldig lang historie kort så har jeg slitt med angst og depresjon (Har fått diagnosen massiv agorafobi med depressive tendenser) så lenge jeg kan huske, har vært under behandling hos psykolog siden 2012 og har da gått på AAP. Etter en fellestime i samsvar med psykolog, fastlege og nav så har de kommet frem til at beste fremover er å søke på ufør, men de legger da vekt på at dette er vanskelig i en alder av 28. Tenker veldig mye på akkurat dette og bekymrer meg veldig så jeg lurer da på om det er noen her inne som har vært i lignende situasjon? Har selvfølgelig gått på AAP max år(som da er 4 år), vært under behandling og har full støtte fra alle kanter.

Anonymkode: 1e49f...286

[AnonymBruker]

Det kan godt hende du får innvilget uføretrygd, men det spørs om du får innvilget tilleggsytelsen ung ufør. Grunnen er at da må sykdommene være alvorlige i lovens forstand, og der er kravet svært strengt. Angst og depresjon regnes som lidelser som man kan behandle og ofte bli frisk av. Det du burde snakke med psykologen om, er om det kan ligge noe mer under angsten og depresjonen, for eks personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: ade6b...60b

[Hadley]

Jeg har vært i en lignende situasjon!

Jeg har hatt sosial angst og depresjon siden tenårene. Har aldri hatt noen jobb og ikke noe skolegang etter videregående. Gått til mange psykologer i flere år og prøvd flere medikamenter uten at det har hjulpet i det hele tatt. Jeg ble uføretrygdet når jeg var rundt 25 år. For meg har det kun vært positivt. Det er en enorm lettelse å ikke måtte være bekymret for økonomien og å bli kvitt alt stresset og papirarbeidet og søknader og møter og telefoner og slikt som KUN gjorde livet mitt verre, mer angstfylt og deprimerende i flere år. Jeg husker ikke så veldig mye akkurat om prosessen, jeg var for syk og stresset til å ta alt inn over meg. Foreldre, psykologer, leger og NAV hjalp til og jeg bare skrev under på papirene jeg fikk. Jeg kan ikke huske at det var spesielt vanskelig å få det innvilget, alle mente vel at det var det beste valget. 

Etter at jeg fikk uføretrygd og en fast inntekt så fikk jeg ta opp startlån og kunne kjøpe min egen leilighet. Jeg hadde leid leilighet (i Oslo) og det er fryktelig dyrt.  Nesten alle pengene fra NAV gikk med til leie. Å kjøpe er langt billigere og jeg fikk øyeblikkelig mye mer penger jeg kunne bruke til annet enn leie og mat. Du blir kanskje ikke rik, men jeg hadde i alle fall bedre råd enn de fleste studenter. Jeg får dessuten bostøtte som betaler nesten halvparten av leie og lån. Jeg går i pluss hver måned økonomisk, med mindre jeg kjøper noe dyrt som nye møbler, ny TV, ny laptop, sykkel, osv.

Det eneste negative ved å bli ufør er at jeg ikke har noe medisinsk oppfølging. Flere år siden jeg har snakket med en psykolog eller prøvd noen medisiner. Det er noe du må ta fatt i selv hvis du ønsker. Heldigvis for min del er jeg langt mindre deprimert nå enn jeg var før. Jeg kan ha dårlige dager, men jeg er ikke konstant trist som før. Mer nøytrale dager. Det er sosial angst jeg sliter mest med og kanskje ønsker å få hjelp for i fremtiden.

Men å få uføretrygd har kun vært positivt for meg økonomisk og psykisk For ti år siden var jeg så fattig at jeg ikke hadde råd til mat hver dag. Jeg sluttet å spise og brukte mine siste oppsparte kroner på en flaske vin for å dempe stresset og angsten. Nå er livet langt bedre, jeg har greit med penger, en fin leilighet sentralt i Oslo, to fine kattepuser og slipper stress og mas!  

Og husk, uføre trenger ikke å vare evig. Kanskje et par år er det du trenger før du føler du er klar til å prøve utdanning/jobb igjen.

Lykke til!