"Forbudt" å trives alene?

[lokmeister2016]

hei er 22 år selv, begynt og se hvordan folk er virkelig nå , derfor trives mer alene eller me typen.. folk er falske .. desverre.. og de er ikke galt og trives myemer alene, kansje du er i en periode som meg, jeg varhypersosial før aldri alene ..

 

[AnonymBruker]

Wow! Du er jo som meg!

Jeg elsker å være alene også, føler jeg har stor makt!. Jeg har ingen problemer med å fortelle det til andre, de prøver å se rart på meg , kalle meg einstøing...men da bare sier jeg at det kan stemme og smiler. Det jeg fant ut da var hvor lite folk egentlig bryr seg, så lenge du er fornøyd med deg selv, gjør det du vil og er hyggelig vil folk ikke dømme deg. Dette har egentlig ført til at folk vil ha masse kontakt med meg og maser om å være med meg

Vet du, jeg tror de ser opp til oss og skulle ønske de klarte å være som oss noen ganger....hm.

Anonymkode: 13661...fd8

[Sykkelkopp]

Den 31/03/2016 at 19.06, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei 22 år gammel jente, som det siste året har vært mye for meg selv. Jeg studerer ved universitetet, men har ikke kontakt med noen av de andre utenfor skolen. Ellers om dagene gjør jeg mye skolearbeid, trener mye, og slik går dagene relativt fort. I tillegg er jeg en del hjemme og besøker foreldrene mine. Jeg deler leilighet med en annen som er litt eldre enn meg, men ser henne sjelden da hun er mye opptatt med skole og jobb, og er ute med venner. 

Hele tiden merker jeg at jeg trives med denne tilværelsen. Jeg liker rett og slett ikke å feste, og føler ikke noe savn etter venninner eller å gjøre mer sosiale ting på kveldstid og i helgene. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og når jeg skal ta meg fri setter jeg meg ned med godis og film alene, og er heller ikke da misunnelig på alle som er ute og fester. Én sjelden gang kan jeg kanskje kjenne savnet, men det går fort over. 

Føler det er litt flaut å si at jeg trives alene, og at det nesten er "forbudt" å ikke være sosial og like festing osv. Er det slik at jeg burde endre livet mitt, slik at jeg blir mer normal som andre på min alder? Det plager jo meg ikke selv, men tenker litt på om det vil utvikle seg i negativ retning eller noe.

Noen som har meninger her? 

Anonymkode: bb36d...228

Jeg er litt som deg når det kommer  til festing, men jeg liker å finne på sosiale ting med folk minst 1-2 ganger i uken, utenom skole. Men det sosiale kan være så enkelt som å møtes for å se film, prate litt, og så dra hver til vårt igjen. Hva med å prøve det? Gjøre de litt mindre sosiale aktivitetene dine i lag med noen andre

Det kan hende du kommer til å angre etterhvert på at du ikke har laget deg noe sosialt nettverk utenfor skolen. Og begynne å kjenne på savnet som du har måttet undertrykke mer og mer. Du trenger ikke gjøre mye. Bare prøv litt film, eller en liten tur, eller kafe, eller hva nå enn du liker å gjøre. Eller trene med noen. 

[Nøste~]

Eh ja, kjenner meg veldig igjen i det. Har straks bodd alene i 1 måned og har i løpet av den tiden ikke vært sosial med noen. Jeg snakker selvfølgelig litt med ei jeg har klart å få kloa i på skolen bare for å ha en person i bakhold som jeg kan bruke når man blitt tvunget til å gå sammen to og to for å gjøre skolearbeid. For jeg er ikke dum, jeg vet jo at man trenger en person på skolen eller jobb nettopp på grunn av slike ting. Men jeg er ikke med noen i fritiden. Da går jeg hjem og blir hjemme resten av dagen hvor jeg holder på med mitt. I helgene er det akkurat det samme, bare at da slipper jeg det sosiale på skolen også. Er det noen som foreslår at vi skal finne på noe etter skolen kjenner jeg at hele kroppen vrir seg av motlyst (er det et ord?). 

Dessuten: Er folk absolutt nødt til å måtte ta borti andre folk når man skal si farvel? Holder det ikke bare å si hadet og gå hvert til sitt som normale folk istedet for å drive å klenge seg oppå og gi en stor klem som føles ut som varer i en liten evighet? Noen mennesker har ikke helt sosiale antenner og forstår ikke at folk flest har en intimsone de ikke vil skal brytes ned titt og ofte. 

[hvorfor ikke]

Den 7.9.2016 at 21.38, 365vinter skrev:

Jeg kjenner meg delvis igjen i det du skriver, og da særlig med tanke på dette med å ikke like festing, trives i eget selskap og ikke føle noen stor lengsel etter noe mer. Hadde det lenge slik selv, men min erfaring var at det var greit å ha det sånn mens ting var ganske greit i livet. Men når ting ble vanskelig merket jeg at jeg hadde en slags tomhet i livet mitt, at det var noe som manglet og at det kanskje hadde manglet hele tiden - jeg skjønte det bare ikke mens ting var bra. Senere endte jeg opp med å få noen få men gode venner, og i dag føler jeg at jeg hadde gått glipp av en ganske viktig og betydningsfull dimensjon i livet hvis jeg ikke hadde etablert gode vennskap gjennom å bli mer sosial. Jeg er fremdeles ikke noen supersosial blomst, men jeg anstrenger meg i større grad for å faktisk være med på ting som jeg ikke alltid har superlyst til. Det har også gjort at jeg har innsett at jeg har flere sider enn jeg trodde at jeg hadde ved at jeg har sett at kvelder og helger kan være like fine sammen med noen andre som alene.

Alle er selvsagt forskjellige, og det er godt mulig du ikke hadde opplevd eller vil oppleve det på samme måte som meg. Jeg håper uansett at du finner ut av det, og at du ikke tenker at det er noe "feil" med hvordan du føler det Jeg ser på det som en styrke å trives i eget selskap, og til syvende og sist er jo det viktigste at man har det bra med seg selv - det er jo kun deg selv du er garantert å leve med resten av livet.

Litt fint å lese andres erfaring.  Mange som er flinke til å sette ord på ting.  Klarer liksom ikke helt det sjøl, bestandig. Nikker anerkjennende til det du opplevde, og så valgte/velger.  Og tenker, så behagelig det der hørtes.  :-)  Jeg er jo ikke alene.  Er sammen med moren til barna (samboer selvsagt   ;-)   ..)  Og vi har det faktisk kjempebra.  Hun treffer sine venninner. Ute, hos de, eller hos oss.  Og ikke sånn at jeg løper og gjemmer meg bort da....  Neida.  Rimelig normal vil jeg tro.  Det er som jeg nevnte, når det er noen som finner ut at "nå skal vi jammen kose oss dere...."  Da stopper det liksom opp litt. Ser for meg  (og vet det er) sene pub-runder, hevede glass og høy sigarføring.  Og en bortkasta dag etterpå. Mulig noen kan se på meg som "ensom og venneløs".  Men ja jo nei, hva skal jeg si? Føler jo ikke at jeg er det heller.   Hva som skjer med tiden? Det vet jo ingen egentlig. Tenker vel at det ordner seg for snille gutter.  Har det kjekt og slapper av med mitt/vårt i mellomtiden.

[hvorfor ikke]

...eh.   Hvordan får man bort denne greia under "brukernavnet" sitt?  Skjønner ikke helt hvordan "sjenert" er kommet opp her.  Og er såpass "dataklønete" at jeg ikke ser hvor jeg kan endre dette.....  Uff   :-)

[kvinneguide]

2 timer siden, hvorfor ikke skrev:

...eh.   Hvordan får man bort denne greia under "brukernavnet" sitt?  Skjønner ikke helt hvordan "sjenert" er kommet opp her.  Og er såpass "dataklønete" at jeg ikke ser hvor jeg kan endre dette.....  Uff   :-)

Sjenert betyr bare at du er ny her. Så stiger du i gradene og blir nybynner, husvarm, sosial osv..

[AnonymBruker]

Jeg liker meg også best i eget selskap, med egne aktiviteter

Anonymkode: 01594...e1d

[Gjest Enhorning]

Jeg er en 20 år gammel jente som også studerer. Bor alene i en by og kjenner nesten ingen. Mesteparten av tiden bruker jeg på å studere, lese, spille, gå tur i parken, male og tegne og slikt. Jeg liker ikke å feste og trives best alene. Jeg blir utrolig flau hvis noen spør meg om jeg har fått noen nye venner i byen, for jeg har ikke det, og vet ikke hva jeg skal svare på det.

[frk91]

Jeg trives veldig godt i eget selskap, pluss at jeg egentlig ikke har noen venninner igjen i byen jeg bor i. Hadde det ikke vært for samboeren min hadde jeg vært alene ca hver eneste dag. 

Føler det egentlig er litt tabu å trives i eget selskap. Typen min skal henge med kompiser i morgen kveld, men vurderer å dra hjem tidlig fordi han synes synd på meg som må være alene en hel kveld..Forstår det ikke, jeg gleder meg stort til en hel kveld alene der jeg kan se dritt-tv og spise junk

[Arktis]

Hvis man mistrives alene er man i dårlig selskap 

[hvorfor ikke]

Den 15.9.2016 at 19.23, frk91 skrev:

Jeg trives veldig godt i eget selskap, pluss at jeg egentlig ikke har noen venninner igjen i byen jeg bor i. Hadde det ikke vært for samboeren min hadde jeg vært alene ca hver eneste dag. 

Føler det egentlig er litt tabu å trives i eget selskap. Typen min skal henge med kompiser i morgen kveld, men vurderer å dra hjem tidlig fordi han synes synd på meg som må være alene en hel kveld..Forstår det ikke, jeg gleder meg stort til en hel kveld alene der jeg kan se dritt-tv og spise junk

Har tatt et par ø_, og bør egentlig holde meg langt vekk fra etthvert tastatur. Men kjenner at jeg smiler når jeg leser. Så kanskje bare si...."kuult"  ?    Vet ikke helt alderen din. Og samma er nå det. JEG er nå iallefall det man kan kalle "voksen" (gammal?).  Har barn (tvillinggutter på 11), og er vel ikke unormalt usosial....  Men koser meg når arbeidsdagen/uken er over, og jeg kan slappe av med familie. Eller finne på ting med de nærmeste.  Er vel det at kolleger (gode de også) vil ha meg med ut, som i seg selv jo er positivt selvsagt, som blir litt masete.  Er liksom ferdig med den biten. Festing, drekka på by'n, hæla i tapeten, og tenna i taket. Gidder bare ikke. Vil hjem, har det fint ......hjemme. De jeg elsker er hjemme......... osv.   Kanskje jeg kan dra ut mer senere, når barna ikke lenger er så mye ....... hjemme   ?      Og det er liksom alltid noe å gjøre med hus og hage, bil og garasje.....hehe. Folk er forskjellig, og jeg liker alt og alle, som ikke plager andre, som er greie og snille, og FORØVRIG gjør hva de vil.  (Kardemommeloven, er verdens beste lov).....  Det er noe med det å faktisk få lov til å svare "nei takk", uten å bli z på som en/et "freak".    Det er lov å velge ut fra eget ønske og egne forutsetninger, hva man vil bruke egen tid/eget liv  til. Hvis du faktisk er ærlig mot deg selv, når du sier, "jeg vil slappe av for meg selv", så har du rett og lov til å velge dette.... tenker jeg. Synd hvis kolleger og mennesker rundt deg ikke aksepterer det?  Når det gjelder samboer, så virker det som han er oppriktig glad i deg. Men /og derfor litt "redd" for at han, med sin partying, skal miste deg?  Ække sykkolåg, så detta har jeg ikke greie på.  Men prøv nå å overbevise ham da, om at du faktisk digger å være sammen med deg selv, dritt TV, og junk.....    ikke FOR mye junk da.....  :-)........

[hvorfor ikke]

Et øyeblikk siden, hvorfor ikke skrev:

Har tatt et par ø_, og bør egentlig holde meg langt vekk fra etthvert tastatur. Men kjenner at jeg smiler når jeg leser. Så kanskje bare si...."kuult"  ?    Vet ikke helt alderen din. Og samma er nå det. JEG er nå iallefall det man kan kalle "voksen" (gammal?).  Har barn (tvillinggutter på 11), og er vel ikke unormalt usosial....  Men koser meg når arbeidsdagen/uken er over, og jeg kan slappe av med familie. Eller finne på ting med de nærmeste.  Er vel det at kolleger (gode de også) vil ha meg med ut, som i seg selv jo er positivt selvsagt, som blir litt masete.  Er liksom ferdig med den biten. Festing, drekka på by'n, hæla i tapeten, og tenna i taket. Gidder bare ikke. Vil hjem, har det fint ......hjemme. De jeg elsker er hjemme......... osv.   Kanskje jeg kan dra ut mer senere, når barna ikke lenger er så mye ....... hjemme   ?      Og det er liksom alltid noe å gjøre med hus og hage, bil og garasje.....hehe. Folk er forskjellig, og jeg liker alt og alle, som ikke plager andre, som er greie og snille, og FORØVRIG gjør hva de vil.  (Kardemommeloven, er verdens beste lov).....  Det er noe med det å faktisk få lov til å svare "nei takk", uten å bli z på som en/et "freak".    Det er lov å velge ut fra eget ønske og egne forutsetninger, hva man vil bruke egen tid/eget liv  til. Hvis du faktisk er ærlig mot deg selv, når du sier, "jeg vil slappe av for meg selv", så har du rett og lov til å velge dette.... tenker jeg. Synd hvis kolleger og mennesker rundt deg ikke aksepterer det?  Når det gjelder samboer, så virker det som han er oppriktig glad i deg. Men /og derfor litt "redd" for at han, med sin partying, skal miste deg?  Ække sykkolåg, så detta har jeg ikke greie på.  Men prøv nå å overbevise ham da, om at du faktisk digger å være sammen med deg selv, dritt TV, og junk.....    ikke FOR mye junk da.....  :-)........

Uff   ser frk 91....nå         Såå mye skjønner jeg.    (25?)   

[hvorfor ikke]

Den 15.9.2016 at 19.28, Arktis skrev:

Hvis man mistrives alene er man i dårlig selskap 

...en     liten    vri på J P Sartre?   

Da velger jeg  D Bonhoeffer..... 

 

[hvorfor ikke]

Den 9.9.2016 at 23.09, kvinneguide skrev:

Sjenert betyr bare at du er ny her. Så stiger du i gradene og blir nybynner, husvarm, sosial osv..

Jepp, veldig     ny     her   

[hvorfor ikke]

Den 31.3.2016 at 19.17, Rainstorm skrev:

Jeg tror at grunnen til at du tror du er alene om å ha det sånn er at det er nettopp de andre, de som liker festene, de som er utadvendte, sprudlende mennesker, som også snakker høyest om hva som er så bra. Du, og andre som kjenner det som deg, sier ikke så høyt for fantastisk kjekt de hadde det med godiset og filmen i helgen, de holder det for seg selv, fordi livsstilen deres er på den måten. Dårlig forklaring, men jeg skjønner hva jeg mener, håper du også gjør det. Du savner ikke vennene, og du får dermed heller ikke omgangsgjengen til å fortelle om hvor digg det er å være alene, mens de med mange venner, har mange å fortelle hvor stas det er å være på alle festene. 

Men det er mange-mange som deg. Som liker seg best alene, eller med familie og noen få nære venner, som liker rolige aktiviteter, og klarer seg fint en helg uten sosial kontakt, det finnes de som liker bedre å ha sine foreldre som diskusjonspartner enn 15 venner. Og det er helt OK, det er helt tillatt, helt tipp, topp, tommel opp.  

 

Den 8.9.2016 at 21.17, AnonymBruker skrev:

Sliter med det samme, er i overkant mye sosiale ting på jobben. Har ikke i mot noen som helst der, men har rett og slett ikke lyst å bruke fritiden min på å være enda mer sammen med kollegaer. 

Anonymkode: ddfd0...370

...ja... ikke sant?  Topp på jobb, kolleger og alt.  Men det blir liksom litt mye "henging" med kolleger, om man sier ja til alle "påfunn"???    Tenker at de ikke har det så fint hjemme noen ganger.  Men det er jo litt "slemt" å tenke sånn også.  Folk er rett og slett forskjellig.  :-)

[Supernova17]

Den 31.3.2016 at 19.06, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei 22 år gammel jente, som det siste året har vært mye for meg selv. Jeg studerer ved universitetet, men har ikke kontakt med noen av de andre utenfor skolen. Ellers om dagene gjør jeg mye skolearbeid, trener mye, og slik går dagene relativt fort. I tillegg er jeg en del hjemme og besøker foreldrene mine. Jeg deler leilighet med en annen som er litt eldre enn meg, men ser henne sjelden da hun er mye opptatt med skole og jobb, og er ute med venner. 

Hele tiden merker jeg at jeg trives med denne tilværelsen. Jeg liker rett og slett ikke å feste, og føler ikke noe savn etter venninner eller å gjøre mer sosiale ting på kveldstid og i helgene. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og når jeg skal ta meg fri setter jeg meg ned med godis og film alene, og er heller ikke da misunnelig på alle som er ute og fester. Én sjelden gang kan jeg kanskje kjenne savnet, men det går fort over. 

Føler det er litt flaut å si at jeg trives alene, og at det nesten er "forbudt" å ikke være sosial og like festing osv. Er det slik at jeg burde endre livet mitt, slik at jeg blir mer normal som andre på min alder? Det plager jo meg ikke selv, men tenker litt på om det vil utvikle seg i negativ retning eller noe.

Noen som har meninger her? 

Anonymkode: bb36d...228

Jeg er helt lik deg. Jeg liker ikke å feste i det hele tatt. Det er viktigere å fokusere på skolearbeidet. Du skal ikke tvinges til å være sosial. Jeg vil mye heller være inne på rommet og se netflix enn å ha fullt program med venninner hele tiden. Hvis jeg skulle finne på å dra til kjøpesenteret vil jeg heller dra alene uten å være avhengig av noen andre. Jeg ser lite til de jeg bor med, for jeg er mest inne på rommet mitt. Altså er det flere enn deg som ikke har det behovet for å være sosial 

[hvorfor ikke]

På 31.3.2016 den 19.17, Rainstorm skrev:

Jeg tror at grunnen til at du tror du er alene om å ha det sånn er at det er nettopp de andre, de som liker festene, de som er utadvendte, sprudlende mennesker, som også snakker høyest om hva som er så bra. Du, og andre som kjenner det som deg, sier ikke så høyt for fantastisk kjekt de hadde det med godiset og filmen i helgen, de holder det for seg selv, fordi livsstilen deres er på den måten. Dårlig forklaring, men jeg skjønner hva jeg mener, håper du også gjør det. Du savner ikke vennene, og du får dermed heller ikke omgangsgjengen til å fortelle om hvor digg det er å være alene, mens de med mange venner, har mange å fortelle hvor stas det er å være på alle festene. 

Men det er mange-mange som deg. Som liker seg best alene, eller med familie og noen få nære venner, som liker rolige aktiviteter, og klarer seg fint en helg uten sosial kontakt, det finnes de som liker bedre å ha sine foreldre som diskusjonspartner enn 15 venner. Og det er helt OK, det er helt tillatt, helt tipp, topp, tommel opp.  

.....Ok....Hvordan, eller hva skriver jeg nå?  Blitt kommentarer og meninger her.  Og arbeidssituasjon og "ting?" generelt, har ført til at jeg ikke har vært innom siden på lenge.  Er jo mye å lese.  Og etter å ha skummet gjennom, så sitter jeg vel nå, og føler at jeg iallefall ikke er alene.  Smil.....  Det skjer jo mye i alles liv, kanskje FOR mye? Og jeg kjenner at tiden bare blir "borte".  Og temaet jeg gikk inn i Kvinneguiden på, liksom har "forsvunnet" for MEG, altså.  Har IKKE forandret mening, men det skjer så mye liksom, som gjør at sånne (ikke enkle), men ENKELTSTÅENDE temaer, plutselig      ikke     er "viktige".  Mye   " "   "     "   ".  Men er det ikke sånn livet/tilværelsen er blitt da?  Man har noen timer/dager, hvor man har en hobby/dille/problem/situasjon...et TEMA.  Som opptar en. Og så forvinner det inn i en gråsone?.   Jeg kan ikke skrive, formulere meg, sånn engasjerende.  Men kjenner innimellom at det er godt, bare å skrive ned ting.  Og så begynte jeg HER, fordi det irritererte meg at jeg ikke kunne "velge selv", om jeg "kunne" trives alene, eller om jeg da var unormal....Men jeg har iallefall forstått nå, at det er mange som meg, og DET er jo fint å vite.  Livet Dere?  DET er "rare greier" det.  Og så lenge man lever....så lærer....eller.....ERFARER man.  Det fine med svarene/kommentarene JEG har fått, er at de alle har hatt en snill og positiv vinkling, positivt syn...på ....på ....at det er lov å kjenne etter, føle, tenke, og å være BÅDE annnerledes, OG som "alle andre"...   OK, folkens..... Takk for alle innspill, komm. osv...  Ha nå ei flott og deilig jul. Alene, eller med fullt av folk. Kommer sikkert tilbake, når jobb og privatliv gir meg tid til å "stikke innom".   Er som vår alles Øystein Sunde sier/synger.....  har du no fritid(filosofiske stunder???) å selge, så kontakt meg.  Vi blir alle eldre......heldigvis.....   SMiiiiiiiiL

[AnonymBruker]

Jeg er 35år og har alltid trives best alene. Trenger ingen andre til å fortelle meg hvem jeg er. Jeg koser meg i mitt eget selskap. Galskap mener kanskje mange, men det er faktisk et tegn på indre styrke. Mange er jo sinnsforvirret og trenger bekreftelser på hvem de er hele tiden fra andre. 

Anonymkode: faded...bd9