Bli utredet for Aspergers - noen vits?

[AnonymBruker]

Jeg scorer veldig høyt på online-tester på autisme/aspergers. Jeg sliter sosialt, har alltid gjort det. 

Er det noen vits i å be legen om å bli utredet for det? Får man noe hjelp?

Jeg fungerer jo forsåvidt greit. Sånn bortsett fra at jeg sliter med sosiale ting. Dette plager meg litt, men er det noe som kan gjøre noe med? 

Anonymkode: 9a915...b91

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg scorer veldig høyt på online-tester på autisme/aspergers. Jeg sliter sosialt, har alltid gjort det. 

Er det noen vits i å be legen om å bli utredet for det? Får man noe hjelp?

Jeg fungerer jo forsåvidt greit. Sånn bortsett fra at jeg sliter med sosiale ting. Dette plager meg litt, men er det noe som kan gjøre noe med? 

Anonymkode: 9a915...b91

Ang. sosiale ting - øvelse gjør mester.

Jeg slet veldig før, var veldig sjenert og slet sosialt... noe som gjorde meg enda mer sjenert.

men så ble jeg voksen, jeg fikk meg en jobb der jeg måtte ha med folk å gjøre,

og der kunne jeg observere andre, og etterhvert fikk jeg masse trening, og nå kan jeg slå av en prat med så og si hvem som helst, jeg kan være morsom, jeg kan være seriøs... Ja,f øler jeg fungerer mye mer sosialt.
og de med aspergers kan og trene seg til hvordan man skal reagere i sosiale sammenhenger... 

Om du ikke sliter i hverdagen, trenger du jo ikke noen diagnose, men greit å få svar på hvorfor du er sånn? 

Hva mener du?

Jeg har i alle fall ikke aspergers, pga jeg nesten altfor lett leser andres kroppspråk og blikk... og er veldig empatisk osv...

De med aspergers skjønner ikke f.eks. det å smile til hverandre. 

Anonymkode: 4c4c3...5ea

[AnonymBruker]

Jeg spør fordi jeg lurer på om det er noe hjelp man kan få. 

Jeg er ikke sjenert. Jeg har en jobb med mye kontakt med andre, og klarer helt fint smalltalk og slikt i den settingen. Men jeg leser ikke andre godt, jeg skjønner ikke kroppsspråk, og jeg føler veldig lite for andre. Jeg interesserer meg null og niks for andre, og klarer rett og slett ikke bli glad i folk. Folk prøver å bli venner med meg, men jeg bare gidder ikke, for jeg får ikke noe ut av å være sosial med dem. 

Nå har jeg fått samboer, og da synes jeg det er dumt å være helt uengasjert i vennene og familien hans. Så på den måten hadde det vært greit om det var mulig å gjøre noe med min manglende evne til å engasjere meg følelsesmessig i andre. 

Anonymkode: 9a915...b91

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det har noen hensikt med utredning og psykolog i ditt tilfelle. Dersom du takler livet bra og ellers har det fint, at stress og depresjoner er fraværende og du mestrer jobb, så er det ikke noe å gå til lege med.

Det du kan gjøre er å registrere deg på engelske forum for aspergere og lage tråd om det du tar opp her. Tror ikke norske forum er så aktive.

selv har jeg liten interesse for folk også, men jeg syns det er ok å la det være sånn. Jeg er høflig i sosiale settinger og går på pliktbesøk til diverse familie, det er ikke noe problem. Men i mitt tilfelle går andre problemer som følger med diagnosen utover min evne til å jobbe og studere, så jeg har gått gjennom en utredning. Men går ikke til psykolog da det ikke er noe den kan gjøre med min medfødde tendens til å være stresset mesteparten av tiden og slike ting.

Anonymkode: a6b85...0b8

[AnonymBruker]

Jeg slet mye med depresjon og angst hele oppveksten, til langt opp i tyveårene. Det har blitt mye bedre de siste fem årene, etter jeg begynte med mye trening, og har meditert en del og jobbet med å få kontroll på følelser og humør. Jeg kan fremdeles slite med apati og tiltaksløshet, og helt mangel på lyst til å gjøre noe som helst. Jeg sliter ganske mye med konsentrasjonsvansker, dette er et stort problem på jobb. Men jeg føler jeg har det ganske bra sånn generellt sett, i hvertfall når jeg tenker på hvordan jeg hadde det for ti-femten år siden. 

Anonymkode: 9a915...b91

[AnonymBruker]

En ting de kan gjøre om du blir utredet og bor i en større by, er å sende deg på "kurs" med andre aspergere der man trener på sosiale ting og lærer mer om sosial adferd og tar for seg problemer knyttet til diagnosen. Tror det ville vært bedre enn terapi i ditt tilfelle. Etter min erfaring, så er det rett og slett ikke så mye hjelp man kan få eller så mye de kan gjøre. Det er for eks absolutt ingenting de kan gjøre med konsentrasjonsvansker.

At du ikke har de følelsene normale mennesker har når det gjelder å være engasjert i andre er heller ikke noe man kan gjøre så mye med. Du er jo født sånn. Blir litt som en person uten bein vil gå, psykolog kan ikke trylle frem bein.

Anonymkode: a6b85...0b8

[AnonymBruker]

Viss du har diagnosen og ender opp med arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, så er du "garantert" tillegget for unger på aap eller ung uføretrygd uavhengig av alder.

Anonymkode: 55df9...e35

[super-s]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ang. sosiale ting - øvelse gjør mester.

Jeg slet veldig før, var veldig sjenert og slet sosialt... noe som gjorde meg enda mer sjenert.

men så ble jeg voksen, jeg fikk meg en jobb der jeg måtte ha med folk å gjøre,

og der kunne jeg observere andre, og etterhvert fikk jeg masse trening, og nå kan jeg slå av en prat med så og si hvem som helst, jeg kan være morsom, jeg kan være seriøs... Ja,f øler jeg fungerer mye mer sosialt.
og de med aspergers kan og trene seg til hvordan man skal reagere i sosiale sammenhenger... 

Om du ikke sliter i hverdagen, trenger du jo ikke noen diagnose, men greit å få svar på hvorfor du er sånn? 

Hva mener du?

Jeg har i alle fall ikke aspergers, pga jeg nesten altfor lett leser andres kroppspråk og blikk... og er veldig empatisk osv...

De med aspergers skjønner ikke f.eks. det å smile til hverandre. 

Anonymkode: 4c4c3...5ea

Rettelse: Noen med asperger forstår ikke dette med å smile til hverandre. Det finnes ulike grader av diagnosen, og mange fungerer ganske godt med det. 

Har ikke noe godt svar til deg ts, men hvis du tror det hadde vært godt å vite det så kan det jo være greit å få en utredning? 

[wilhelm-meister]

Jeg er i prinsippet enig med de som skriver at det ikke er nødvendig med utredning eller diagnose så lenge man fungerer bra i hverdagen. Det er fort gjort at en diagnose blir til en kontekst som man begynner å forstå seg selv ut fra... plutselig skyldes alle ens problemer diagnosen, selv om det ikke nødvendigvis ikke er sant. Men det handler om selvinnsikt og om hva slags innstilling man har til diagnoser generelt...

På den annen side er det nyttig å vite om det hvis man har en autismespekterforstyrrelse. Ett av aspektene ved autisme er at man er veldig sårbar for stress, samtidig som man ikke nødvendigvis merker at stressmengden baller på seg over tid. Det var det som hendte med meg. Stressnivået økte over en veldig lang tidsperiode, til det gjorde seg utslag i diverse helseproblemer. Hvis jeg hadde visst om denne sårbarheten på et tidligere tidspunkt, kunne jeg ha forebygget mine helseproblemer på et tidligere tidspunkt og dermed unngått langvarig sykefravær osv. Sånn sett er det absolutt smart å bli utredet ved mistanke om Asperger syndrom.

Man kan få noe hjelp når man har Asperger syndrom. Men jeg kjenner ikke til at det finnes noe som hjelper folk til å bli mer normale, til å få et følelsesliv som ligner mer på det som er "vanlig" osv. Det finnes samtalegrupper, som passer for noen (ikke for meg). Jeg tror man må lete litt og finne den typen hjelp man vil ha.

Hvis man er student så kan man få hjelp til å tilpasse studiehverdagen litt. Det er egne folk på universitetene som jobber med det.

Men generelt synes jeg det hjelper å ha kunnskap om hvordan man er skrudd sammen. En vanlig kommentar fra personer som er diagnostisert i voksen alder, er at "brikkene falt på plass". Ting som tidligere virket mystiske begynner å gi mening, og man har et nytt utgangspunkt å bygge resten av livet sitt på.

En utredning kan jo ende med en beskjed om at du IKKE har Asperger syndrom. Det må være greit å vite om det også.

[wilhelm-meister]

1 time siden, super-s skrev:

Rettelse: Noen med asperger forstår ikke dette med å smile til hverandre. Det finnes ulike grader av diagnosen, og mange fungerer ganske godt med det. 

Har ikke noe godt svar til deg ts, men hvis du tror det hadde vært godt å vite det så kan det jo være greit å få en utredning? 

Jeg tror de fleste med Asperger skjønner smiling hvis det blir forklart. Utfordringen med kroppsspråk og annen non-verbal kommunikasjon er at personer med Asperger som regel ikke har noen instinktiv/intuitiv forståelse av hvordan det skal brukes eller leses.

Dessuten kan et smil ha mange forskjellige betydninger. Folk smiler ikke bare når de er vennlige. Det er vanvittig mange muligheter og variabler... og såkalte "uskrevne regler" om hvordan man skal smile. Hvordan skal man bruke blikket når man smiler, hvor lenge bør man smile, hvordan skal man smile osv. De fleste nevrotypiske/"normale" lærer disse tingene automatisk. Men for en person med Asperger vil det ofte være nødvendig å studere det for å forstå.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ang. sosiale ting - øvelse gjør mester.

Jeg slet veldig før, var veldig sjenert og slet sosialt... noe som gjorde meg enda mer sjenert.

men så ble jeg voksen, jeg fikk meg en jobb der jeg måtte ha med folk å gjøre,

og der kunne jeg observere andre, og etterhvert fikk jeg masse trening, og nå kan jeg slå av en prat med så og si hvem som helst, jeg kan være morsom, jeg kan være seriøs... Ja,f øler jeg fungerer mye mer sosialt.
og de med aspergers kan og trene seg til hvordan man skal reagere i sosiale sammenhenger... 

Om du ikke sliter i hverdagen, trenger du jo ikke noen diagnose, men greit å få svar på hvorfor du er sånn? 

Hva mener du?

Jeg har i alle fall ikke aspergers, pga jeg nesten altfor lett leser andres kroppspråk og blikk... og er veldig empatisk osv...

De med aspergers skjønner ikke f.eks. det å smile til hverandre. 

Anonymkode: 4c4c3...5ea

Jeg har Aspergers og er empatisk. Jeg forstår også det med smile til hverandre. Kjenner du et menneske med Aspergers, så kjenner du ett menneske med Aspergers. Jeg blir rett og slett trist av å lese denne typen påstander.

Til ts: Jeg synes Wilheim-meister over meg her sier mye fornuftig. Det kan jo også være at du ikke har Aspergers. 

For min del var det veldig nyttig at jeg sammen med min psykolog gikk igjennom situasjoner som kunne oppleves som stressende, og hva jeg selv og andre kunne gjøre i disse situasjonene,eventuelt i forkant eller etterkant. Jeg synes også det er lettere å akseptere endel av meg selv som jeg før følte var "feil". Jeg føler at endel biter har falt på plass.

Jeg råder deg også til å lytte til magefølelsen din: Er dette noe du ønsker svar på`? 

Ønsker deg uansett lykke til! 

Anonymkode: 189d9...015

[ajarRun]

Jeg ville ikke giddet. Autisme kan ikke behandles på en fornuftig måte. 

[Perelandra]

Vi med Asperger har empati, men den fungerer annerledes, og vi henger ofte etter i utviklinga sammenlignet med våre jevnaldrende. Selv har jeg lett for å overreagere på andres følelser eller reaksjoner. For eksempel kan jeg begynne å grine hvis noen andre skader seg, og reagere sterkere enn den som faktisk har skadd seg.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Viss du har diagnosen og ender opp med arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, så er du "garantert" tillegget for unger på aap eller ung uføretrygd uavhengig av alder.

Anonymkode: 55df9...e35

Nei, det stemmer ikke for alle. Man må kunne dokumentere at arbeidsevnen er nedsatt med minst 50% innen fylte 26 år Jeg fikk innvilget uføretrygd i fjor, men fikk ikke med ung ufør-tillegget selv om det ville gitt høyere trygdeutbetaling.

[minister-mio]

Når du går til legen bør det være med de symptomene som plager deg, ikke for å avkrefte/bekrefte en diagnose du har lest om på internett

[accountdeleted]

36 minutter siden, minister-mio skrev:

Når du går til legen bør det være med de symptomene som plager deg, ikke for å avkrefte/bekrefte en diagnose du har lest om på internett

Som Wilhelm-meister nevnte over; Å få en slik diagnose kan være et nyttig redskap til å forstå seg selv. De fleste Aspergere har følt på problemene ved å være veldig annerledes, og det kan være en enorm lettelse  få en bekreftelse på at du ikke "bare" er veldig rar, det finnes en konkret grunn til annerledesheten din. 

Mange ganger er det godt å ha en knagg å henge ting på, og de som vurderer en Aspergers-utredning i voksen alder er allerede godt innsatt i emnet. (Her generaliserer jeg litt, men svært mange velfungerende Aspier er flinke til å hente frem informasjonen de trenger.) Å vite at dine særegenheter er medfødte og ikke kan medisineres bort kan være en lettelse.

En diagnose trenger ikke å offentliggjøres, og betyr ikke at du MÅ følge diverse kurs eller tilrettelegginger om du ikke føler behov for det. Men kanskje kan det holde å møte likesinnede, evt. bare få fred med at du er som du er?

Og for de som ikke har skjønt det; en person med velfungerende Asperger er så og si usynlig. Aspier kan ha både ironi, empati og kommuniserer problemfritt med neurotypikere. Mye av det er tillært, men Aspergers er ikke nødvendigvis et handicap i seg selv. En velfungerende Aspie vil kanskje si tvert imot.

Endret 31. mars 2016 av accountdeleted

[minister-mio]

Et øyeblikk siden, accountdeleted skrev:

Som Wilhelm-meister nevnte over; Å få en slik diagnose kan være et nyttig redskap til å forstå seg selv. De fleste Aspergere har følt på problemene ved å være veldig annerledes, og det kan være en enorm lettelse  få en bekreftelse på at du ikke "bare" er veldig rar, det finnes en konkret grunn til annerledesheten din. 

Mange ganger er det godt å ha en knagg å henge ting på, og de som vurderer en Aspergers-utredning i voksen alder er allerede godt innsatt i emnet. (Her generaliserer jeg litt, men svært mange velfungerende Aspier er flinke til å hente frem informasjonen de trenger.) Å vite at dine særegenheter er medfødte og ikke kan medisineres bort kan være er lettelse.

En diagnose trenger ikke å offentliggjøres, og betyr ikke at du MÅ følge diverse kurs eller tilrettelegginger om du ikke føler behov for det. Men kanskje kan det holde å møte likesinnede, evt. bare få fred med at du er som du er?

Og for de som ikke har skjønt det; en person med velfungerende Asperger er så og si usynlig. Aspier kan ha både ironi, empati og kommuniserer problemfritt med neurotypikere. Mye av det er tillært, men Aspergers er ikke nødvendigvis et handicap i seg selv. En velfungerende Aspie vil kanskje si tvert imot.

Jeg har ingen aning hvorfor du siterte meg her

[accountdeleted]

Et øyeblikk siden, minister-mio skrev:

Jeg har ingen aning hvorfor du siterte meg her

Ikke jeg heller - det var ikke meningen. Jeg har nok trykket på feil svarknapp.

[minister-mio]

1 minutt siden, accountdeleted skrev:

Ikke jeg heller - det var ikke meningen. Jeg har nok trykket på feil svarknapp.

å ja  

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spør fordi jeg lurer på om det er noe hjelp man kan få. 

Jeg er ikke sjenert. Jeg har en jobb med mye kontakt med andre, og klarer helt fint smalltalk og slikt i den settingen. Men jeg leser ikke andre godt, jeg skjønner ikke kroppsspråk, og jeg føler veldig lite for andre. Jeg interesserer meg null og niks for andre, og klarer rett og slett ikke bli glad i folk. Folk prøver å bli venner med meg, men jeg bare gidder ikke, for jeg får ikke noe ut av å være sosial med dem. 

Nå har jeg fått samboer, og da synes jeg det er dumt å være helt uengasjert i vennene og familien hans. Så på den måten hadde det vært greit om det var mulig å gjøre noe med min manglende evne til å engasjere meg følelsesmessig i andre. 

Anonymkode: 9a915...b91

Hvis du interesserer deg null og niks for andre, og ikke klarer å bli glad i folk, hvordan vil du beskrive følelsene du har for en partner?

 

Anonymkode: 8c19f...c40

[Stiani]

Dette høres ut som noe du kanskje kan ha nytte av å snakke om med en psykolog eller rådgiver. Men det er ikke noe jeg ville kastet bort tiden til en lege med.