Vil ikke leve dette urettferdige livet

[AnonymBruker]

Ja, sånn føles det.... Her sitter jeg 22 år, alt for ung til å ønske noe slikt som å ende livet.

Ett år.... Ett år siden vi bestemte oss for at vi skulle begi oss ut på verdens største oppgave... Eller ivertfall prøve å komme oss så langt som til denne oppgaven.

Fullstendig oppslukt i temperaturer, apper, monitorer, medisiner, vitaminer, gravditetstester, faglitteratur, samtaler med fagfolk, eggløsningstester. 

Alt jeg ønsker meg. Det eneste jeg ønsker meg i hele verden. Vil ikke ha noe annet! Har så mye kjærlighet til overs for håpsbarnet mitt som er på vei inn endeløs mørk depresjon. 

Ønsker ikke lenger å snakke med venner og familie, støter temaet helt bort. Mangler søvn og appetitt for livet. Skyver samboeren min vekk. Sorgen blir liksom litt enklere når jeg ikke har noen rundt meg som er innvolvert... Helt til jeg skru på og av og på og av tv'en for der handler det alltid om graviditet, barn eller fødsler uansett. 

Trekker ikke på smilebåndet lenger når jeg ser antydning til strek på HCG testen. Jeg vet at det kommer til å gå galt. Så hvorfor orker jeg å se på dette gang etter gang etter gang. 

4 kjemiske og 5 aborter. Den er ganske tøff. 

Har gode stunder også, der jeg presser meg selv til å tenke at det kunne vært værre. Selvfølgelig kunne det vært det. Men egen sorg er allikevel reèl selv om andres sorg er større.

I skrivende stund ligger jeg i senga og tenker på blodprøven jeg får svar på fra legen på tirsdag. Har som du sikkert har forstått ingen forhåpninger til den, positiv eller ei. Samboeren ved siden av... Ligger å ser på noe bilgreier jeg ikke har peiling på og aner ikke hvordan jeg har det inni meg. Har mest lyst til å sprette opp, riste han, hyle og skrike, få verden til å høre hvor vondt jeg har det, rope til en Gud jeg aldri har trodd på at dette er urettferdig.

Urettferdig..... Akkurat det er det sikkert tusener av kvinner og par som tenker, og har kanskje tenkt den tanken i lengre tid enn meg. Ufrivillig barnløs, og kan alt om pedagogikk, stell, medisiner, førstehjelp, vise kjærlighet, fødsel, graviditet, babyens næringsbehov, søvn behov, stimuli i form av kommunikasjon: snakke og føle. Sikkerhet, vaksiner, kontroller osv osv. Er ikke det urettferdig? Jo, det vil jeg påstå.

Så hva gjør man. Når drømmer er så fjern at det skygger for alt det andre du tidligere har ønsket deg? Gjøre en bra jobb i karrieren er ikke lenger viktig, få mannen i ditt liv til å føle seg vell er heller ikke så viktig, når man ikke møter opp i bursdager eller familieaktiviteter, når man ikke reiser, når man ikke føler for å kjøpe seg nye klær lenger selv om man har mer en nok penger til å koste på seg litt ekstra selvtillit. Alt er borte. Og det er en stor urett. 

Det ER urettferdig å kjenne på følelsene som svinger rundt tanken på å bli frarøvet noe man elsker så høyt ikke finnes...... Enda... Håper ivertfall jeg kan si enda.

Anonymkode: cfd9b...4ce

[AnonymBruker]

Du må få hjelp, da dette oppsluker deg alt for mye. Og dere har prøvd i bare 1 år, men alt så mange kjemiske og mistet? Tror i hvert fall du ikke skal teste for tidlig. Da slipper du å finne ut av de kjemiske. De kjemiske har jo aldri vært noe. Og hvor tidlig mister du?

Og jeg har vært der selv. Flere kjemiske, og flere SA. Og vi fikk barn, hvorfor den satt og ikke de andre, vet jeg ikke. Vi ble utredet, og de fant heller ikke noe galt med noen av oss. Har dere blitt utredet?

Anonymkode: 95f75...28c

[AnonymBruker]

Ja... Har vært fullt aktiv i 1 år, men uten prevensjon i 2 år.

Ville jo ikke testet for tidlig om jeg hadde kunnet unngått det. Saken er den at jeg vet aldri når det er for tidlig å teste. Har svært skiftende sykluser. Fra 15 til 54 dager. 

Har blitt utredet, ingenting galt med noen av oss. Har prøvd å hatt pauser fra prøvingen også, eller prøvd å ikke teste for å senke stressnivået men det fungerte heller ikke. 

Flott at dere fikk det til tilslutt! Vil tro dette var en enorm lykke og lettelse. 

Anonymkode: cfd9b...4ce

[AnonymBruker]

Det var faktisk ikke planlagt da vi fikk det til. Heller ikke en så stor lykke. For etter 6 SA, så orket jeg ikke mer. Jeg måtte finne meg selv igjen, og bli lykkelig. Og vi bestemte oss for heller å adoptere. Hvor vi fikk barn fra spilte ingen rolle. Så jeg gikk på p-pillen, og vi satt i gang adopsjons prosessen. Da ble jeg gravid, vi trodde jo bare jeg kom til å miste igjen. Men det gjorde jeg ikke.

Det høres ut som du og må få hjelp, du må fokusere på andre ting, fokusere på deg, fokusere på hva annet som gjør deg lykkelig. Og fortsette å prøve, og miste igjen gjør det ikke bedre, for hver gang blir det verre. Så synes du burde gå til psykolog. Og kanskje ta pause fra prøvingen. Du trenger jo ikke å bruke prevensjon. Men ikke prøv aktivt, test sjeldent.

Anonymkode: 95f75...28c

[Ulla Ullsokk]

Du må få orden på syklusen din! En venninne fikk hjelp av en akupunktør, hun gikk en stund med en metalldings i øret. Det hjalp, gitt! Hun fikk balansert syklusen og har nå to barn!

Ikke la dette ødelegge livet ditt og forholdet ditt! 

[Ravnklo]

Dette med prøving, graviditet og barn skal jeg ikke kommentere, for det har jeg rett og slett ikke peiling på. Men støt for all del ikke bort samboeren din oppi alt dette. Dere må stå sammen om dette og ta vare på hverandre, kanskje han føler det likedan? Snakk med han om det. Ikke skrik til han om hvor urettferdig livet er, for ja, livet er så satans urettferdig at det noen ganger gjør uendelig vondt, så vondt at man blir hemmet i hverdagen og ikke vet hva man skal gjøre videre i livet fordi det man virkelig ønsker, ikke går - der og da. Som sagt, snakk med han om det, rolig, fortell om følelsene dine, tankene dine, hvor lei du er deg og hvor vondt du har det, så skal du se at trøsten og støtten er der, og det vil kanskje gjøre at du føler deg bedre. Eventuelt bør du oppsøke annen hjelp ettersom dette tydeligvis tar opp mye av tiden og hverdagen din, du mister håpet og det blir en enorm belastning for deg. Å sitte med en slik smerte alene gjør vondt verre og du har en mann ved siden av deg som vil ha barn med deg. Det er klart dere må snakke om dette!

Du er fortsatt ung og det er mange solskinnshistorier på forumet her om de som slet med å bli gravide men som plutselig ble det, til og med jeg med en liten omgangskrets har folk rundt meg som har prøvd i årevis å fått barn og plutselig fått det. Du må ikke miste håpet! 

[AnonymBruker]

TS her 

 

Tusen takk for kjempe fine svar! Det hjalp og jeg har virkelig tatt til meg tips og råd :-)

Har kastet gjemt vekk temperaturmåleren, eltestene, graviditetstestene og monitoren i en eske oppå på lofte! 👍🏼 ute av syne ut av sinn som det heter.

Har tatt kontakt med fagpersonell for akupunktur for å få avslapping og kontroll over syklusen. Har sykmeldt meg en måned og funnet en hobby jeg skal bruke tiden min på. 

I tillegg har jeg snakket skikkelig ut med samboeren (dette var det vanskeligste), men det er ivertfall gjennomført, og følte jeg ble forstått. 

Har allerede ordnet avtaler og aktiviteter med venner for å få ting litt på avstand istede for å sitte hjemme å tenke. Håper bare jeg klarer å gjennomføre det.. Dørstokkmila er ganske lang noen ganger.

Føler meg faktisk litt lettere til sinns allerede så får håpe det fortsetter sånn.

 

Anonymkode: cfd9b...4ce